mandag 25. september 2017

Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 

7 kommentarer:

  1. En relatert debatt til mange av problemstillingene du tar opp her, er diskusjonen om hvilke grupper som er representert i toppolitikken, og da kanskje spesielt i Arbeiderpartiet. Jeg synes det er en styrke for politikken at akademikere er godt representert. Jeg synes imidlertid også at der er en svakhet at så få med erfaring fra fysisk krevende jobber og vanskelige -jeg holdt nesten på skrive utfordrende- livssituasjoner er representert.
    I denne sammenhengen skulle jeg ønske at Dag Terje Andersen, en mann med mange års erfaring fra skogsarbeid hadde en enda mer sentral posisjon i AP.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg synes denne artikkelen fra Klassekampen sier en del om det som er problemet med Arbeiderpartiet. De burde leve litt opp til navnet sitt, og ha noen politikere med erfaring fra arbeideryrker, det har mye å si for forståelsen av hvordan det er å få fysisk tunge og slitsomme jobber. Dette er gjerne også jobber der man har liten kontroll over egen arbeidsdag.

      Det er ellers merkelig at politikere og andre synsere har så liten forståelse for at enkelte mennesker faktisk er for syke til å jobbe. Det høres det ut til at de ikke har fått med seg. Og noen blir syke av jobben sin. Jeg har sett folk i førtiårene som har vært operert opptil flere ganger som følge av skader og slitasje jobben har påført dem. Deretter må de tilbake til den jobben som har slitt dem ut, og så forventer man at de skal holde ut til de når pensjonsalder.

      Slett
    2. Veldig bra at Klassekampen gikk inn i dette. Hvem ER det som har interesse av å stemme på Ap? Etter 8 år med regjeringsmakt klarte de ikke en gang å banke på plass en MINSTELØNN!

      I Storbritannia er minstelønn iallfall LOVFESTET, og den som betaler en voksen ansatt (ikke lærling) mindre enn £ 7,50 i timen, må ut med mellomlegget. Ikke en gang DET har Ap og SV i regjering maktet å få på plass!

      De fabler om «tarifflønn», men hva hjelper det, når norske bedrifter ikke er lovpålagt å følge tariffen! Fra 2011 har Ap i tillegg forlangt offerstatus og sympati for massakren på Utøya.
      Den skal da ikke tjene som noen unnskyldning for å fronte en dårlig politikk!

      Da jeg leste EN AV OSS av Åsne Seierstad, syntes jeg hun tok Ap på kornet med sin skildring av AUF og Eskil Pedersen, så jeg siterer henne her:

      Familien ble bare lei seg av rosene, regnbuene og demokratiet som skulle beseire gjerningsmannen. De ble kvalme av partifolk som sa at Arbeiderpartiet var massakrens offer. De ble opprørt over AUFere som ville "ta Utøya tilbake" før de drepte var begravet.
      De husket AUF-leder Eskil Pedersens ord på rettssakens første dag: Smerten er mindre nå.
      Hadde han ikke snakket med noen etterlatte overhodet? spurte de seg. Visste han ikke hvordan foreldrene til de døde medlemmene hans hadde det? Med SMERTEN ER MINDRE NÅ, knappe ni måneder etter drapene, var det umulig for dem å høre på noe av det andre han sa.

      Til ettårsdagen etter massakren, 22. juli 2012, hadde AUF planlagt en markering på Utøya. Planene utelukket foreldrene. De kunne få komme en annen dag.
      Hva? Skulle ikke foreldrene få lov til å minnes sine sønner og døtre, på stedet der barna deres ble drept?
      Nei, for Utøya var AUF sin øy.

      Fantes det ingen voksne i arbeiderbevegelsen? Fantes det ingen folkeskikk? Nei, Arbeiderpartiet sa bare at det var AUF sin øy, og at de måtte få bestemme. Til slutt ga AUF etter for press fra støttegruppa for de etterlatte, og kom fram til et kompromiss: Foreldrene skulle få lov til å komme om morgenen klokka åtte. Men de måtte sørge for å være av øya før AUFerne, de overlevende AUFerne, de som hadde beseiret gjerningsmannen, kom. Den siste båten gikk fra øya klokka 11:45. Etter det fikk ikke foreldrene lov til å være der, for da skulle ungdommen «gjenskape Utøya-følelsen».

      Et drøyt år etter drapene presenterte AUF de nye skissene, tegnet av arkitektfirmaet Fantastic Norway…mange etterlatte følte at planene var kommet for tidlig…Skal bygget der datteren min døde, rives?...Skal de sole seg på steinene der ungdommer hadde blødd i hjel?
      Flere etterlatte protesterte mot planene. AUF-lederen svarte dem. «Når alt kommer til alt, mener jeg at det er AUF som skal få lov til å avgjøre dette spørsmålet.»
      «Er det slik en AUF-leder skal snakke?» spurte Viggo.
      «Ja, kanskje er det det,» svarte Gerd lakonisk. «Kanskje har AUF alltid vært slik?»
      De følte de aldri hadde skjønt hva [sønnen] egentlig hadde vært med i. Hvem var disse menneskene? AUF-lederne hadde nesten uten unntak klatret videre…blitt løftet oppover, inn i maktapparatet…plukket opp som politiske rådgivere, statssekretærer, fikk jobber i administrasjon og regjeringsapparat.

      Gerd og Viggo orket ikke dra til Utøya da de så rammene for dagen. De følte seg ikke velkomne. Tone og Gunnar hadde likevel reist. Senere skulle Tone fortelle at årsdagen var det verste hun hadde vært gjennom siden Simon døde. Å haste bort til skrenten, legge ned blomster, for så å skynde seg av øya, fordi de overlevende skulle komme. Å stige av fergen ved Thorbjørnkaia, for å gå spissrotgang mellom glade AUFere som trippet etter å komme seg om bord. Tone hadde duket nakken mellom ungdommene. De hadde unngått blikket hennes…Det man var spent på nå, var om Bruce Springsteen kom til å opptre.
      «Noen ganger lurer jeg på hva ungen min var med på?» sa Gerd. «Ville han også blitt slik?» undret hun.

      Slett
    3. Nå synes jeg det blåblå regjeringen også gjør veldig mye gærent, som rammer dem som har det vanskelig fra før. Nå vil de fjerne bidragsordningen for hvite resepter noe som vil gå hardt utover mange som er alvorlig syke. De vil også fjerne pleiepenger til foreldre med syke barn.

      Slett
    4. Hei, jeg er enig i at det er mye smålighet i årets budsjett. Med olje- og laksepriser på vei opp, er det ikke en gang noen fornuftig grunn til dette. Her er det ikke en gang snakk om å bruke av oljefondet, men å fordele rentene/avkastningen av oljefondet...

      Mvh
      Borgeren

      Slett
  2. Jeg leste nettopp en bra kronikk i VG meninger, «Det er mer enn sykdom som bestemmer om du kan jobbe».

    Forfatteren skriver: «For sånne som meg er utdanningen i realiteten forsikringen mot å bli ufør. Det er en større frihet til å legge opp livet rundt dagsform, til å ikke jobbe skift, til å ta en hjemmekontordag. Jeg kan erstatte hull i CV-en med «frilanser» om nødvendig.»

    Det er så sant som det er sagt. For mange med skrantende helse er det bare noen få grep som trenges for at de kan fungere delvis i arbeidslivet: Fleksitid, så vi kan bruke bussen når det er ledig sitteplass. Deltid, så vi slipper å arbeide full stilling.

    I noen år var jeg assistent for en som ikke likte kontakt med folk. Kundebehandlingen var da min greie, for det likte jeg. Nå må han klare seg uten assistent, og har i stedet fått et mer tilbaketrukket kontor. Da finner ikke kundene ham så lett! Men slike hensyn er det ikke mange arbeidsplasser som tar.

    SvarSlett
    Svar
    1. Flere gode poenger her. Problemet er at det er mange arbeidsgivere som ikke er interessert i å tilrettelegge. Har du lav utdanning og fysisk hardt arbeid, tror jeg at det er liten vilje hos arbeidsgiver for å tilrettelegge. Og når det gjelder midlertidige ansatte, er nok viljen stort sett ikke til stede i det hele tatt.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.