onsdag 30. august 2017

En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  
Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.





7 kommentarer:

  1. Jeg får minne om at det aldri var noen omtale av barnefattigdom før noen fikk for seg at det spesielt var barn av innvandrere som ble rammet av dette fenomenet.

    Innvandrerbarn og deres velferd er så klart mye, mye mer interessante for politikere enn norske barn noen gang kan bli.

    Fokuset rundt velferdsytelser har i stor grad gått på om det var innvandrere som fikk glede av dem – eller bare nordmenn, for da fantes det plutselig ikke midler.

    Dette har nok hatt mye å si for stortingsvalget så langt – at Ap vil ha høyere skatter for å kunne bedre velferdsytelsene – og så sitter vi der og vet, alle mann, at det er velferd for innvandrere de har i tankene.

    Du og jeg var aldri i tankene deres dessverre. Så hvorfor skal vi ønske oss høyere skatter?

    Vi kommer ikke til å se noe igjen for de pengene, og dermed stemmer vi selvsagt ikke Ap, vi heller.

    Ellers takk for et velskrevet innlegg!

    SvarSlett
    Svar
    1. Hvem man først og fremst vil hjelpe når man vil øke barnetrygden, er vel strengt tatt ikke så vanskelig å skjønne. Gjentatte ganger har jeg hørt det har vært snakk om dem med mange barn. Jeg har møtt veldig mange norske arbeidsfolk, og de har i snitt ikke mange barn, i hvert fall ikke i Oslo-området. Det kan hende det er annerledes i områder der religion står sterkere. Jeg vet jo at folk som er "veldig kristne" ofte har flere barn enn gjennomsnittet. I rettferdighetens navn må det sies at de innvandrerne jeg har jobbet sammen med, som har vært gode i norsk i det hele tatt godt integrert, heller ikke hatt så veldig mange barn. Dessverre har jeg sett eksempler på folk som ikke er særlig godt integrert, og kanskje heller ikke så veldig integreringsvillige, som får langt flere barn.

      Jeg ønsker helt klart at skatten skal økes igjen for de som har mest. Problemet er vel at når Ap snakker om skatteøkning, så kan man ikke være helt sikker på om det er de som har råd til det som skal få svi, eller om de heller tar det fra vanlige arbeidstakere. Rikfolk synes jo det gjør så innmari vondt å betale skatt, det hender det at vi andre synes også, men vi har ikke samme mulighet til å syte og klage i full offentlighet.

      Slett
    2. Helt enig med deg i at de rikeste bør betale mer. Dessverre blir det ikke slik med Ap heller.

      Eksempel Petter Stordalen: Reell formue 18 MILLIARDER (!). Men ligningsformuen hans er null – fordi den er i unoterte aksjer. (Finnes på nett hos Trygve Hegnar – en mann jeg forresten har stor sans for.)

      Så bor du i en nedbetalt bolig, betaler du fort mer i formueskatt enn Stordalen – selv om du ikke er høytlønnet.

      Klart det oppleves urettferdig! Jeg har allerede skattet for pengene jeg brukte til å betale for leiligheten min.

      Nå bidrar ligningsverdien av denne meget nøkterne boligen til at jeg står med vesentlig høyere formue enn Stordalen – og årsinntekten min er ikke stort over kr 200.000 brutto, bare så det er sagt.

      Det er ikke «de rikeste» som kommer til å betale den ekstraskatten Ap forespeiler oss. De gjør som Stordalen & Røkke & Fredriksen & Thon – betaler skattejurister til å sleipe seg unna.

      Så Aps ekstraskatt må kreves inn et annet sted. Fra deg og meg, akkurat som sist - folk på fast lønn som ikke kan trikse seg unna.

      Formueskatt er skatt på penger vi allerede HAR skattet for (da vi tjente dem). Skatt på bolig? Boligen ble betalt med penger vi også har skattet for!

      Her holder jeg helt med de borgerlige i at formueskatt er en dobbeltbeskatning som ikke hører noen steder hjemme. Folk orker det ikke!

      Slett
    3. Jeg er ikke imot formueskatt, dersom det er reell formue som skattlegges. En vanlig bolig mener jeg ikke er å betrakte som formue, da alle må ha et sted å bo. Jeg mener også at vanlige mennesker bør få lov å ha noen kroner i banken, uten at man skal behøve å skatte av det. Noe annet er de som har store formuer, men som du sier, de klarer å sno seg unna. Det burde det være vanskeligere å gjøre, da ville det nok bli mye hyl og skrik, men det fikk så være.

      Slett
    4. Hei, helt enig i at formueskatt er OK - så lenge den trekkes av reell formue.

      Men her har du Ap i et nøtteskall: En fraværende boligpolitikk - også under de rødgrønne - presset boligprisene til svimlende høyder. Ja, du er jo selv et offer for dette.

      Dermed er vi plutselig blitt millionærer, alle mann. Enda millionen min er jo ren fiksjon. Visst kan jeg få den utbetalt om jeg selger. Men da må jeg jo bo et annet sted, og vekk er millionen.

      Dermed formueskattes jeg av penger jeg aldri har hatt. Ikke rart folk stemmer på et parti som vil fjerne problemet.

      Jeg ser du jobber "på gølve". Legg merke til at stortingslistene til Ap har færre folk med arbeiderbakgrunn enn Høyre og Frp. Folk flest skjønner hva som tjener deres sak, og når arbeidere stemmer borgerlig, burde Ap tatt selvkritikk.

      I stedet får vi Støre som spiller landsfader, mens det viser seg at han har kjøpt svart arbeid og investert i uetiske fond. Og på toppen av det hele Hadia Tajik, som lyser av den innvandrerfrekkheten og her-kommer-jeg-selvsikkerheten som nærmest er innbegrepet av AUF.

      Mvh
      Borgeren

      Slett
    5. Jeg har inntrykk av at det er veldig stor frustrasjon blant velgere på venstresiden for tiden. Det har det vært lenge, men det virker som det er enda flere som er frustrerte og oppgitte i år. Et parti som kaller seg Arbeiderpartiet har stortingskandidater uten reell arbeidserfaring, det hadde vært latterlig, om det ikke hadde vært så tragisk. For det får tragiske konsekvenser for mange, da de ikke forstår hva andre har å slite med. Fravær av boligpolitikk er helt klart et problem, det samme er mangelen på singelpolitikk. Også Arbeiderpartiet kjører knallhardt på arbeidslinja, uten at de, i likhet med partiene på høyreside, ikke later til å forstå at fattigdom verken helbreder de syke eller gjør det lettere for arbeidsledige å komme i jobb. Jeg foreslår at politikerne fra samtlige partier sendes ut i vanlige jobber noen uker, sånn at de får en føling med hvordan det er å slite for føda. Jeg har noen sabla gode forslag til hvor vi kunne sende dem. Særlig kantina i en viss avis hadde vært et bra sted for broilerpolitikere som skulle få et innblikk i arbeidslivets brutale realiteter.

      Slett
    6. Hei, arbeidspraksis ville vært noe av en vekker, ja.

      Leste en helt tragisk artikkel nylig om politikernes rådgivere. En fra Venstre hadde - "bortsett fra et par år" - bare vært ansatt i partiet, som også hans kone var medlem av.

      Siden de har barn, har de neppe særlig kontakt med andre. Du snakker om å sitte i et ekkokammer da! Hva i alle dager kan en sånn mann gi råd om?

      Men venstresiden bør også ta seg kraftig sammen. Ketil Rolness oppsummerte det veldig bra i den kronikken i fjor(?) som førte til at han ble utskjelt landet over.

      Igjen og igjen ble det brukt mot ham at han var "hvit". Tydeligvis gjelder ikke ytringsfriheten da.

      Innvandrere får derimot lufte de utroligste synspunkter uten at det får noen følger for dem.

      Singelpolitikk har jeg egentlig bare sett et eneste - omvendt - eksempel på. Gifte pensjonister fikk pensjonen redusert, ut fra prinsippet om at to lever billigere enn én.

      Sant nok. Samtidig skjønner jeg at Frp kalte det urettferdig. Men prinsippet blir jo ikke mindre sant av den grunn. En dame som fikk avslag på boliglån, fikk av banken det råd "å finne seg en mann". Hun gikk til avisen, og det var jo rimelig at de tok det opp. Men den bankansatte hadde jo bare påpekt kjernen i problemet: Boliglån var utelukket, fordi en enslig ikke ville klare å betjene det.

      Det var jo DETTE det burde skrives om - ikke at den bankansatte påpekte følgene av en slik politikk.

      Mvh
      Borgeren

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.