tirsdag 18. juli 2017

Boligdrømmen som ble et mareritt

I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt, det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.

Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny, dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.

Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og koste seg i solsteiken og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra. Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var regelen og ikke unntaket.

Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette, skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere, sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som dem som gjorde at de takket for seg.

Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok. Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel, hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde omgivelsene stadig mer utrivelige.

Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre, jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det begynte å bli i overkant mye motgang.

All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post, jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring. Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.

Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.

Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de slapp noe mer mas fra meg.

I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt mye lettere.

Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie, noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv, men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang før.

Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det som også er skremmende hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra, bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og elendighet.


12 kommentarer:

  1. Historien din er så fæl at jeg får ty til en klisjé og si at du har min fulle forståelse. Og det mener jeg virkelig, klisjé eller ikke.

    Den fortjener å bli kjent, men jeg skjønner at du ville kvidd deg for å stå frem.

    Tydeligere kan det vel ikke sies hva boligspekulasjon og fremleie fører til av forsøpling og dårlig bomiljø. Det er slik man får slum, og hvem har interesse av det?

    Selveier er noe jeg aldri ville vågd meg på etter at venner av meg bodde i et slikt lag. Flere bare unnlot å betale fellesutgifter; da måtte de andre legge ut. Alternativt måtte laget gått til sak og tatt kostnadene med det.

    I et vanlig borettslag rammer ubetalte fellesutgifter bare den som unnlater å betale – som mister boligen sin og blir sittende med inkassoen.

    Det du opplevde, burde fått konsekvenser for noen. Først og fremst lurer jeg på hvilke fordeler styrelederen ser med å åpne for et slikt bomiljø. Han bodde vel selv midt i dette, og trengte søvn han også?

    Det sies at det du ikke dør av, gjør deg sterkere. Jeg har ofte lurt på hvem som har kommet frem til en slik konklusjon, og hva de la til grunn.

    Store påkjenninger er selvsagt en varig belastning både fysisk og psykisk når du opplever at de som øver slik urett, går av med seieren. Det blir noe annet om man ser at de ender med å tape.

    Boligmarkedet i Norge er en skam. Boligbygging ble ansett som en samfunnsoppgave etter krigens ødeleggelser.

    Men så la det offentlige ned boligbyggingen.

    Og så la de ned hele boligpolitikken. Nå finnes det ikke en gang en husleienemnd.

    Jeg ønsker deg lykke til videre, du har sannelig hatt din kvote med uflaks så det rekker.

    SvarSlett
    Svar
    1. Takk for forståelsesfulle ord. Det er absolutt ikke sånn at man blir sterkere av alt man ikke dør av, det blir heller som man dør litt etter litt av alt det vonde man opplever.

      Det var et merkelig styre på stedet, styret var der da vi andre flyttet inn, så hvordan de hadde oppstått det var det ingen som helt forsto. Samtlige styremedlemmer bodde i øverste etasje, som hadde store leiligheter og sannsynligvis ingen utleieleiligheter. Styreleder var selv i bygningsbransjen, da han ivret så veldig for å sette opp overvåkningskameraer, regnet jeg med at det ble satt opp av folk han hadde forbindelser med, og det samme gjaldt fliser som ble lagt i trappa, og som så vidt jeg vet ingen beboer hadde ytret noe ønske om. Jeg følte at det var noe alvorlig snusk og fanteri ute og gikk. Det ble også ansatt en vaktmester, han gjorde for øvrig ingenting. Han var nærmeste nabo til styreleder og gift med en av styremedlemmene.
      Å gå ut med hele historien, burde jeg kanskje gjort, som en advarsel til andre om hva de kan opp i. Folk burde også advares mot å kjøpe leiligheter der det som jeg her har valgt å kalle Huff Eiendomsforvaltning er inne i bildet. De stor fullt og fast på styrets side, har egne advokater og er en mektig motstander. Det kan være at de fungerer greit så lenge styret på stedet er ordentlig, men de støtter altså styret uansett hvor ille de måtte være. Dersom jeg hadde gått ut med historien, regner jeg med at Huff hadde gått ut og beskyldt for å juge, og antagelig også kommet med andre stygge beskyldninger for å svekke min troverdighet. For det siste brevet jeg fikk fra dem, viste med all tydelighet at de er villige til å gå langt når det gjelder beskyldninger mot andre.

      Slett
    2. En helt grusom historie. Norge presenteres som et land der lov og rett settes i høysetet.

      Men etter opphold i flere andre land finnes jeg ikke imponert over Norge. Boligpolitikk har enorm betydning i et samfunn.

      Og her er det mye lovløshet i Norge, som jeg vil påstå er en versting. I København praktiseres husleieregulering. Det ville vært helt uproblematisk for Norge å gjøre det samme.

      Ja, saken din er et skrekkeksempel, og hadde jeg hatt sjansen, ville jeg sterkt frarådet deg å kjøpe deg inn i et sameie (selveier), men velge et borettslag (andelsleilighet) i stedet.

      En annen sak er at også sameier må forhold seg til HMS-regelverket for bomiljø. Når styreleder påstod at det ikke var noe å gjøre med søppel i fellesområder, brøt han med helsedelen (H’en) i HMS.

      Det skal selvsagt ikke stå søppel rundt i et boområde - rett og slett fordi det utgjør en helsefare. Et sameie kan ikke vri seg unna dette.

      Noe tyder på at folk i styret var interessert i å tvinge folk til å flytte og dermed selge med tap, slik at de selv kan kjøpe opp boliger rimelig for utleie, altså drive sameiet som hybelhus.

      Den ene venninnen min bodde en del år i et sameie med tre boliger. Hun bodde i en toroms på gateplan.

      I etasjen over bodde en gal mann i en familieleilighet. Loftsleiligheten var i alle år på fremleie, slik at venninnen min egentlig ikke hadde noen å alliere seg med – folk som bor midlertidig, har liten interesse av å engasjere seg i en strid.

      Så jeg går for lovfestet forbud mot fremleie/utleie i mer enn to år. Vil ikke folk bo i boligen sin, får de selge den, så naboene kan komme i ordnede forhold.

      Den gale mannen startet ofte med snekring og motorsag i 11-tiden om kvelden, like under gulvet hennes. Dette pågikk utover natten (enda han skulle på arbeid neste morgen), og strøm hentet han fra et uttak som ble betalt med hennes abonnement.

      Da han kasserte fryseboksen, ble den stående på fortauet foran stuevinduet hennes i to uker, før kommunen bøtela henne for forsøpling av offentlig område. (Den boten fikk hun ham til å betale.)

      Av og til ble han rasende og slengte møbler i veggene, så huset ristet i etasjen under, og barna illskrek av redsel. En gang herjet de så det dannet seg en diger sprekk i takbjelken like over oss.

      I et borettslag, som der jeg bor, hadde denne mannen blitt tømt ut av rasende naboer. Men i et sameie kunne han holde på, selv om folk i gaten snakket om ham.

      Da venninnen min la ut leiligheten sin for salg, kom han på døren med et stående tilbud. Det ble klart at han hadde planlagt å kjøpe opp hele huset.

      Det endte med at hun fikk presset ham opp i en slik pris at hun kunne kjøpe seg rekkehus i en stille sidegate.

      I tillegg anmeldte hun ham for ulovlig tilbygg. Dette ble han idømt dagbøter for, og sitter i dag med et hus som ser helt deformert ut.

      Så hun kunne heldigvis hovere skikkelig. Det fortjente hun, for det var noen skikkelig fæle år.

      Jeg skulle virkelig ønske at det også kunne endt slik for deg.

      Slett
    3. I etterkant av denne skrekkopplevelsen vil jeg absolutt advare folk mot å kjøpe leilighet i sameie. Det var nok ikke lurt, men jeg kunne jo ikke vite at det skulle gå så ille.

      Det var ikke bare søppel som lå og fløt i bygget, det var også sykler og ymse slags kjøretøy for unger, så lå slengt rundt omkring. Det sperret der man skulle kunne gå, det hendte faktisk at jeg snublet i noe sånt. Det bodde også flere eldre mennesker i bygget, de kunne falt og skadet seg. Jeg opplevde også å bli omtrent kjørt ned av unger på sparkesykkel da jeg gikk ut døra. Utenfor der var det selvfølgelig egentlig ikke lov å bruke sånt, men det var jo ingen som brydde seg om.

      Det var i det hele tatt mye som foregikk der, den ene naboen min hadde kjellerboden stappfull, og da mener jeg fra gulv til tak, med noe som må ha vært tyvegods. Det var mye trafikk i den leiligheten på natta.

      Ja, det hadde vært fint om det endt lykkelig f or meg også, men det gjorde absolutt ikke. Nå leier jeg en leilighet, og det koster, for å si det sånn. Men slik er det blitt, noen tjener fett på andres ulykke.

      Slett
    4. Helt utrolig. Et par år hadde jeg et nabopar med to barn.

      De hadde god plass (fire rom), men skoene sine stilte de opp ute i oppgangen, oppmarsjert på den lille plattingen mellom entredørene våre!


      En gang jeg åpnet døren, var dukkevogna stilt på tvers foran min dør, så jeg holdt på å snuble over den på veien ut.

      Heldigvis var dette et vanlig borettslag, og jeg skrev til styret og vedla foto av hvordan fluktvei/trappeoppgang var blokkert av sko/støvler. (Hva hvis mine også skulle stått der?) Ga også beskjed om at jeg tok trappevasken RUNDT skoene.

      Da kom det rundskriv med varsel om at det ikke skulle stå noe i trappeoppganger, og snarlig kontroll av dette. Kanskje hadde flere høyere oppe i bygget også sendt klage.

      Så problemet forsvant. Men dette skyldtes jo at styret reagerte. I et sameie er det heller ikke sikkert at beboere trenger å bry seg om HMS-varsler fra styret.

      Slett
    5. Det var veldig mange av leilighetene i bygget som ble brukt til utleie, størsteparten av de som skapte problemer bodde i disse. De hadde neppe brydd seg særlig mye om varsler fra styret, men nå sendte vel heller ikke styret ut noen varsler.

      Slett
  2. Hei, ville helt sikkert vært en sak for REKLAMASJONSNEMNDA FOR EIENDOMSMEGLINGSTJENESTER.

    Klager kan være kjøper, selger eller budgiver. Du må først ha klaget skriftlig til megleren uten at tvisten er løst, men det var den for så vidt ikke her. En annen ting er at du hadde kort tid på deg når du måtte flytte ut et annet sted.

    Viktig at en slik klage blir registrert hos nemnda, som snart vil merke om det er noen det er flere klager på enn andre.

    I den nemnda har de hørt mye rart, så det er ingen grunn til at de ikke ville trodd på deg.

    Mvh
    Borgeren

    SvarSlett
    Svar
    1. Megleren benyttet seg nok av at han visste jeg måtte ut fra der jeg bodde, dessuten var han på ferie og omtrent umulig å få tak i, også det gjorde nok sitt til at det var fristende å lure meg. Og denne megleren er kjent for å være sleip og uhederlig. Ikke bare han, men visstnok hele det meglerfirmaet. Megleren jeg brukte da jeg solgte, fortalte at hun var bydd jobb i det firmaet, men hadde takket nei, da hun ikke likte stilen deres. Denne megleren var hederlig og veldig grei å ha med å gjøre.

      Slett
    2. Hei, forferdelig ille at det lønner seg å være skurk.

      En nemnd til å klage inn sånne finnes som sagt. Vil tippe de har ham i registeret alt.

      Da jeg skulle kjøpe bolig for rundt 20 år siden, leste jeg om en dame som kjøpte seg inn i et nybygg. Før innflytting skiftet entreprenøren navn på boenheten hennes, fra x til y (eller kanskje omvendt).

      Hverken kjøper, megler eller sameie fikk beskjed om dette. Så fra starten av fikk hun dobbelt regning for strøm og alt som var: Regning både for leilighet x (som hun hadde kjøpt og bodde i) og for leilighet y (som den hadde skiftet navn til).

      Hver måned måtte hun bestride regninger, om og om igjen. Etter et halvt år var situasjonen så ille at hun måtte sykmeldes. Da gikk hun til avisen, og saken ble løst.

      En fillesak for utbygger å ordne opp i. Men han gadd ikke, før han så firmaet sitt navngitt i avisen. Dårlig reklame, så da gikk det kjapt.. Ille at en entreprenør kan slippe ustraffet fra sånt dritt. Han vet godt konsekvensene for folk, når de bor i en bolig med annet navn enn det står i salgspapirene..De vil heller aldri kunne selge boligen.

      Mvh
      Borgeren

      Slett
    3. Det er mye rart man oppleve i forbindelse med boligkjøp, det er helt sikkert.

      Det var heldig for styret der jeg bodde at jeg ikke hadde krefter til å følge opp saken videre.

      Slett
    4. Hei, håper du solgte til en voldelig psykopat!

      Det er ikke fleip engang. Iblant trengs det store, sinte menn som ikke finner seg i annet tull enn det de står for selv. Da blir krypene redde. De der har neppe noen interesse av å tilkalle politi, regner jeg med.

      Vel, antar at du ikke ønsker å bruke mer energi på den saken, eller noen kontakt med ny eier.

      Virker som du ikke diskuterte boligplanene dine med så mange. Sameie er nok noe de fleste ville advart mot. Du risikerer at naboleiligheten kjøpes for fremleie eller airbnb.

      Borettslag slipper sånne spekulanter. Der må de ha bodd i leiligheten selv i minst ett av de siste 2 årene for å kunne fremleie. De får heller ikke ta mer i leie enn den husleien de selv skulle betalt (fellesutgifter).

      Utleie av airbnb i sameie har vært prøvd for retten, der leiligheten var blitt utleid til festing i helgene. I uken ble naboene ofte vekket om natten av reisende som kom med sene fly og gikk rundt og prøvde låser mens de lette etter riktig leilighet.

      Avvist av retten fordi folk i leilighetsbygg i alle tilfelle må regne med å treffe ukjente i oppgangen.

      Men saken dreide seg ikke om det. Uansett, i borettslag er du trygg for sånt. Vil noen leie ut til airbnb da, må de selv bo i leiligheten; og får naboene problemer, kan du regne med at det raskt bankes igjennom et forbud i laget.

      Håper sjansen byr seg for deg igjen!

      Mvh
      Borgeren

      Slett
    5. Mens jeg bodde der, drømte jeg støtt og stadig om å selge til en som virkelig kunne gjøre livet surt for mine naboer fra helvete. Jeg så for meg en brutal bølle, som spilte dundrende musikk til alle døgnets tider, holdt seg med en særdeles aggressiv og bråkete bikkje.
      Leiligheten ble solgt til utleie, hun som kjøpte var en ryddig og ordentlig person, som garantert ikke ville bodd der selv.

      Jeg skulle tenkt meg bedre om før jeg kjøpte leilighet, en tabbe jeg har betalt dyrt for.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.