tirsdag 18. juli 2017

Boligdrømmen som ble et mareritt

I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt, det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.

Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny, dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.

Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og koste seg i solsteiken og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra. Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var regelen og ikke unntaket.

Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette, skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere, sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som dem som gjorde at de takket for seg.

Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok. Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel, hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde omgivelsene stadig mer utrivelige.

Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre, jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det begynte å bli i overkant mye motgang.

All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post, jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring. Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.

Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.

Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de slapp noe mer mas fra meg.

I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt mye lettere.

Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie, noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv, men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang før.

Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det som også er skremmende hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra, bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og elendighet.


Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.