I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en
skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle
kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i
arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så
bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var
etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt,
det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.
Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt
beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny,
dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten
var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg
kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være
uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk
for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg
at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den
hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig
hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også
de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få
kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så
sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg
til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden
var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte
sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg
liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.
Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var
mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge
sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som
askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der
var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med
nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et
liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen
til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den
stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre
siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og
koste seg i solsteiken, og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten
holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og
stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra.
Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og
smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som
bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i
timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det
søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var
regelen og ikke unntaket.
Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette,
skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå
høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg
hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men
det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli
så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre,
det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere,
sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han
ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det
tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når
jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og
fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg
hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk
døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg
ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt
unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at
jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å
holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det
ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel
begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som
dem som gjorde at de takket for seg.
Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var
redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på
boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig
lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok.
Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte
fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig
var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke
fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra
naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det
skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte
forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut
så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel,
hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde
omgivelsene stadig mer utrivelige.
Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk
prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre,
jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene
på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike
problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne
fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte
videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all
dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk
sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de
var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det
sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si
hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det
begynte å bli i overkant mye motgang.
All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post,
jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle
sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne
alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en
e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her
velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de
nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all
dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets
parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som
jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med
svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det
gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne
som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av
bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent
på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av
advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff
Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter
til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp
overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og
bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og
lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de
ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring.
Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det
bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de
forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse
generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye
med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var
vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer
nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene
ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der
jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en
slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.
Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at
jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig
tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite
at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk
e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg
sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å
dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen
år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare
forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder
hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva
slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en
bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske
treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg
solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.
Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe
gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg
trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde
jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og
hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke
med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et
understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi
skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte
å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte
det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant
og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke
lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å
se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte
etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg
hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de
slapp noe mer mas fra meg.
I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens
motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min
døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet
død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp
ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten
å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en
søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser
det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg
at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke
anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det
var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med
leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt vært mye
lettere.
Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i
likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til
utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under
takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var
redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie,
noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet
skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv,
men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang
før.
Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som
eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det
som også er skremmende, er hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir
stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og
senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna
med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor
den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra,
bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men
det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og
elendighet.