mandag 29. mai 2017

Skill deg ut - på samme måte som alle andre

Jeg kom over en ganske så artig videosnutt på facebook-siden til NRK Underholdning. Det kan se ut til at det er en del som sliter med at man skal skille seg ut, fortrinnsvis på samme måte som alle andre. Det er nok ikke alltid så lett, som det framgår her. 

Dette er vel temmelig typisk for den tiden vi lever i, dessverre. Et annet fenomen i samme leia, er alle disse som «er seg selv», det er vel omtrent like sant som at de vi ser her er unike.

torsdag 18. mai 2017

Flere bilder fra Glendalough

Jeg klarer visst ikke å gi slipp på årets tur til Dublin. Under siste posten om turen fikk jeg to kommentarer som tydet på folk ble interessert i bildene fra Glendalough, særlig den lille kirken som egentlig heter St. Kevin’s Church, men som vanligvis omtales som St. Kevin’s Kitchen. Her er et bilde som jeg tok forrige gang jeg var i Glendalough. Den gangen var jeg der i juni måned, og det va påfallende pent vær. Jeg hadde en veldig fin spasertur fra den øvre innsjøen i dalen, og til den nedre. Glendalough betyr for øvrig dalen med de to innsjøer. Den som har drukket en del skotsk whisky har sikkert vært borti ordet glen før, det er gælisk for dal.


Da jeg var i Skottland for to år siden, var jeg innom destilleriet Glenfarclas. Det var et helt moderne destilleri som er drift, i motsetning til Jameson i Dublin, der selve whiskeyproduksjonen er flyttet, mens det opprinnelige destilleriet er et besøkssenter med omvisninger. Men det er ingen grunn til ikke å besøke stedet, man får vite mye interessant og man får smake på godsakene, selv om de ikke lages der lenger. Men forskjellen var at i Glenfarclas fikk man med seg med seg hvordan det lukter når whisky lages, og det luktet faktisk veldig godt. Også fikk man jo selvfølgelig smaksprøve til slutt. Ikke gærent det heller. Da jeg skulle til Irland første gang, måtte jeg lære meg å like whiskey, det jeg gjorde jeg ikke i utgangspunktet. Men det var litt flaut, så det må læres, og det viste seg at jeg var ganske lettlært. Den skotske whiskyen satt det litt lenger inne å like, på grunn av røyksmaken. Også det kunne læres, heldigvis. For den som ikke måtte vite det, i Irland lager man whiskey, i Skottland whisky.


Tilbake til Glendalough, et sted som anbefales å besøke for den skal til Dublin og har noen dager der. Irland har mange historiske steder, jeg har vært på flere og de har alle vært spennende å se. Men jeg synes Glendalough er et særdeles vakkert sted, og det er heller ikke så langt fra Dublin. Det ligger i County Wicklow, et naturskjønt område vel verdt å få med seg. Her en link til litt informasjon.




Hvis man har vært ute på en fin dagstur, kan man glede seg til en hyggelig tur på pub etterpå. Jeg har flere steder sett at Dublin blir anbefalt som et reisemål for den som reiser alene. Det kan jeg skrive under på, nettopp de trivelige pubene, ofte med mulighet til å høre musikk, er med på å gjøre Dublin til et fint reisemål når man reiser på egenhånd. Jeg som er veldig glad i irsk musikk har naturlig nok tilbrakt tid på diverse puber. Jeg skal avslutte med en video med en låt jeg hørte spilt i år, den er ikke så vanlig å høre. Her med Christy Moore, som er en av mine favorittartister. Han er veldig populær i Irland, men jeg har inntrykk av at irene ikke er så vant til at utlendinger kjenner til ham. I hvert fall er det noen som blitt litt overrasket over at jeg er godt kjent med musikken hans. Kan høres på Spotify for den som måtte ha lyst til å høre mer, jeg synes han har gjort veldig mye bra.


    

mandag 15. mai 2017

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.



tirsdag 2. mai 2017

Dublinturen nok en gang

Så slapp jeg ikke unna denne gangen, i år ble det en saftig forkjølelse etter turen til Dublin. Den slo ut i full blomst, eller snarere kaktus, omtrent umiddelbart etter at jeg hadde kommet inn døra hjemme. Det er ikke første gang jeg har kommet hjem fra de vestlige strøk av Europa med en real forkjølelse, men det er noen år siden sist. Jeg er i hvert fall glad elendigheta ventet til jeg kom hjem. Nok om det, ikke veldig spennende tema. Når jeg har som motto at det å reise til steder med fint vær er feigt, får jeg vel bare finne meg i litt ubehag i etterkant.

Jeg har vært så mange ganger i Dublin at jeg har kommet ut av tellingen. Da blir det, som nevnt i forrige bloggpost, ikke lett å finne noe nytt å se. Derimot fikk jeg hyggelige gjensyn med Glendalough og Powerscourt Gardens. Glendalough med sine gamle ruiner, rundtårn og graver med keltiske kors, beliggende i et særdeles vakkert landskap, tålte å bli besøkt for tredje gang. Powerscourt besøkte jeg første gang jeg var alene i Dublin, det blir sytten år siden, så det var det veldig artig å se igjen. Jeg hadde meldt meg på en arrangert tur som gikk til begge steder, en veldig lettvint og grei måte å komme seg til disse flotte stedene. Kan anbefales for den som skal til Dublin og har lyst til å se mer enn selve byen.

Her noen bilder jeg tok underveis, de to øverste fra Glendalough, de to nederste fra Powerscourt Gardens. Og da tror jeg det får være nok om denne turen til Dublin.