onsdag 29. mars 2017

NAV-kurs nok en gang

Forrige bloggpost tok utgangspunkt i en kronikk om motivasjonskurs fra helvete. Kurset var, selvfølgelig hadde jeg nær sagt, i regi av Nav. Noen dager senere fikk jeg nok en kommentar under den gamle posten «Ute av reaktoren» som jeg skrev da jeg akkurat var ferdig med kurset på Reaktorskolen. Vedkommende som skriver går der nå, selv om stedet har byttet navn til JobLearn i mellomtiden, ser alt ut til å være som det var. Noe som betyr mer frustrerende enn lærerikt. Samme person har også sendt meg en link til en artikkel i Dagbladet.

Jeg har funnet en artikkel i bladet Velferd, der det framgår at Nav i 2014 kjøpte kurs av eksterne tiltaksarrangører for svimlende 6 603 417 000. Det som står der er i det store og hele lite betryggende, i hvert fall dersom man er opptatt av at fellesskapets penger skal forvaltes på en skikkelig måte.
Jeg har akkurat lest en artikkel av Ebba Wergeland som er relevant, Arbeidslinja er for de andre. Her får vi en innføring i den holdningsendringen til arbeidsledige vi har sett i de senere år. Denne endringen i holdninger er trist for de arbeidsledige, men tydeligvis svært innbringende for diverse kursarrangører.

Man snakker om livslang læring, at folk må utdanne seg gjennom hele livet. Det er det ikke lett for dem som befinner i det mest slitsomme og dårligst betalte jobbene å få til. Mange har også havnet i slike jobber fordi de har trodd de var for dumme til noe annet, jeg har sett så mange kloke og flotte mennesker som sliter helsa av seg i drittjobber på grunn av lav selvtillit. Derfor er det viktig at folk ikke sendes på kurs som plukker av dem den lille selvtilliten de har. I stedet kunne de få oppleve gleden av å lære, føle seg tryggere på seg selv, og øke sjansene for å komme i en jobb som det går an å leve med og en lønn man kan leve av.  



fredag 17. mars 2017

Om helveteskurs og snikidiotifisering

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittelen Motivasjonskurset fra helvete. Og det handler om Nav som sender arbeidsledige på helveteskurs, i fjor brukte de hele 218 millioner på slike kurs. Denne kronikken understreker nok en gang at ingenting er så ille at det ikke kan bli verre. Kurset jeg gikk hos Reaktorskolen har vært omtalt mange ganger her på bloggen, det var ille, men det kunne tydeligvis vært enda verre. Vi slapp i det minste å legge en penn i munnen for å programmere hjernen til en positiv innstilling, slik de uheldige på det omtalte kurset har vært nødt til. Dette er så til de grader galskap at jeg rett og slett mangler ord.

Det jeg tenkte da jeg leste dette første gang, var at kanskje politikere fra storting og regjering burde delta på et slikt kurs. Det hele kunne filmes og sendes på tv i beste sendetid, ikke bare for underholdningens skyld, selv om dette helt klart hadde hatt underholdningsverdi, men også som ren folkeopplysning, for øvrig et ord som har gått av moten, slik at folk skulle få en mulighet til å se hva fellesskapets penger søles bort på. Deretter kunne politikerne bestemme seg for om de syntes dette var noe som var verdt å bruke penger på. Dersom de syntes det, kunne man erstattet de gode etterlønnsordningene deres med et slikt kurs. Hvis de ikke syntes det var noen god ide, og det tror jeg ikke de ville, skulle man avvikle disse tulllballkursene og heller bruke pengene på matnyttig læring.

Når jeg leser slikt som dette, vet jeg ikke om skal le eller grine. Det er latterlig, men også forferdelig tragisk. Ikke bare fordi det er direkte ydmykende å være nødt til å putte en penn i munnen og annet tull, men i enda større grad fordi disse pengene kunne hjulpet mennesker som virkelig trenger mer kunnskap, for å kunne klare å henge med i arbeidslivet. Dersom pengene hadde blitt brukt riktig, kunne de vært med på å utjevne forskjeller. Nå er det etter hvert mange som må ta til takke med jobber for vikarbyråer, da tjener man dårlig og det å bli sendt på gratis kurs kan man bare drømme om. Siden arbeidslivet endrer seg trenger folk ny kunnskap, det er det ikke lett å skaffe seg for dem i de mest slitsomme og dårligst betalte jobbene. Så blir folk dyttet ut av arbeidslivet, mens politikere og andre forståsegpåere maser og gnåler om hvor mange som står utenfor arbeidslivet.

Kanskje det er noen som burde lære seg til å bruke kjeften litt mindre og ørene litt mer. Da jeg gikk på kurset i den forbaskede Reaktorskolen, var det tydelig at den virkelighetsfjerne jobbsøklæreren ikke hadde peiling på hvordan det var i det arbeidslivet jeg kom fra, det gikk heller ikke inn i hodet hans at det er vanskelig å få jobb når man har en hullete CV. Jeg har også opplevd at Nav-ansatte har hatt påfallende liten kunnskap om arbeidslivet. Som da jeg tok datakortet like før Nav-reformen trådte i kraft, da jeg måtte betale to av modulene på datakortet selv, eller monduler som de ble kalt av en svært liten skrivefør dame som var avdelingsleder hos daværende Aetat. Dette fordi de mente at Powerpoint og Access ikke ble brukt. Da jeg omsider fikk jobb, var det første som møtte meg en database som liknet mye på Access, også i andre jobber har jeg brukt databaser, det er det faktisk helt vanlig å gjøre.

Politikerne burde ta seg noen rundt på diverse arbeidsplasser der folk må slite for lønna, snakke med folk, da i betydning høre etter hva de har å fortelle og la det synke inn. Siden det antagelig er vanskelig for folk som stort sett ikke har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv å forstå hva det er snakk om, burde de kanskje sendes på arbeidsuker ute i bedriftene. Så kunne de få føle slitet på kroppen selv, da ville det antagelig blitt slutt på de bastante påstandene om hvor helsebringende alt arbeid er. Det hører også med at når man jobber i såkalte drittjobber, blir man ofte utsatt for respektløs behandling, det kan være fra arbeidsgivere eller kunder man betjener. Det kan være en stor psykisk belastning. Det kan også være veldig psykisk tøft med jobbintervjuer når man ikke har en særlig god CV, jeg har opplevd å bli grillet så hardt fordi jeg har hull på CV-en at det har vært på grensen til å bli svidd, i hvert fall får man svidd noen hull i selvrespekten.

Like før jeg kom over nevnte kronikk, stilte jeg meg spørsmålet om det ikke er slik at vi er utsatt for en snikidiotifisering.  Da jeg leste om dette kurset, ble jeg styrket i troen på at så er tilfelle. Vi er omgitt av så mye meningsløst babbel, motivasjonskurs, selvhjelpsbøker, positiv tenkning, hylende reklamer, alternativbransjen osv. Helveteskursene til Nav er absolutt en del av denne galskapen, bare du har den rette innstillingen blir det jobb å få, selv om jobbene ikke finnes. Det ser ut til å være en tendens til å anse alle problemer vi møter i livet som vår egen skyld, man ser bort fra at samfunnsmessige forhold faktisk har en innvirkning på folks liv, dette gjelder ikke minst arbeidsledighet. På nettsiden til bokklubben Energica, leste jeg en gang om en bok der man skulle tenke seg rik, og hvor man mente at fattigdom skyldtes at man var redd for penger, noe pengene tydeligvis skjønte og holdt seg unna. Dette kunne rettes opp med å se for seg penger som regnet ned over en, samt å sørge for den rette kontakten med universet. Da skulle pengene visstnok strømme på umiddelbart. Det som predikes på det omtalte kurset ser ut til å ligge i samme leia. At privatpersoner velger å bruke penger på tullebøker er deres egen sak, at Nav bruker enorme summer på å sende folk på tullete kurs er noe ganske annet.

Grunnen til at ordet snikidiotifisering dukket opp i hodet mitt skyldes en økende overfladiskhet, med stadig mer bastante ytringer og innlærte floskler, det kan virke som nyansene blir borte. Folk som angivelig tenker positivt og beskylder alle som ikke er enige med dem for å være negative. Eksempler på det har jeg sett under bloggposter jeg skrev etter kurset på Reaktorskolen, der det ikke er grenser for hvor negativ jeg er, dessuten beskyldes jeg for at jeg ikke var motivert for å komme i jobb. Sannheten er at jeg var forferdelig skuffet over at jeg ikke lærte noe som kunne øke mulighetene for å komme i jobb, dessuten hadde jeg gladelig tatt enhver drittjobb jeg hadde blitt tilbydd, framfor å lide meg gjennom det meningsløse kurset. De som skrev kommentarene tenkte visst ikke over at når arbeidsgivere søker etter folk, så er det ikke bare for at de skal sitte der med den rette innstillingen, de skal faktisk utføre noen arbeidsoppgaver, og skal man ha en sjanse for å få den jobben man søker på, er det veldig lurt å ha noen av de ferdighetene som etterspørres.

På spørsmålet om vi blir snikidiotifisert, mener jeg at svaret er ja. Jeg nevnte for noen avsnitt siden at begrepet folkeopplysning har gått av moten, jeg skulle gjerne sett at det ble moderne igjen. Derimot hadde jeg gjerne sett at mye av det tankegodset som er på moten for tiden, hadde blitt kastet på den skrothaugen det hører hjemme. 
   

lørdag 11. mars 2017

En sær historie

Det var en fredags etter middag, Bitte Lise var på vei hjem fra verk stedet der hun hadde hentet den bær bare pc en sin. Det hadde vært noe galt med tasta turet, det hadde vist seg at det var mellomroms tasten som var ut slitt. Data eksperten hadde spurt om hun kanskje over drev bruken av den. Hun skjønte ikke hva han mente, det måtte jo være mellom rom mellom ordene.

Men det var godt den var i orden igjen, da kunne sette hun seg i god stolen med den og lese jobb annonser, Bitte Lise var arbeids ledig, eller jobb søker, som hun fore trakk å kalle seg. Den siste jobben hun hadde hatt, var i en barne hage, den hadde hun ikke likt noe sær lig. Tre åringer med trass alder og andre ramp unger, det ble i over kant slit somt. Men hun trodde ikke det ville bli vanskelig å finne en bedre jobb, da hun så på seg selv som en ressurs sterk og oppe gående person. Hun fant en kontor jobb der de krevde gode norsk kunnskaper og stå på vilje, den kunne hun søke på.

Bitte Lise var ny gift, men denne helgen var hun hjemme alene, da ekte mannen hennes var på rådyr jakt med noen arbeids kamerater. Han jobbet som skade rådgiver i et forsikrings selskap. Hun skulle ha noen venninner på besøk på lørdags kvelden, de skulle plan legge en helge tur til London. Det gledet hun seg til, selv om hun hadde fly skrekk. Nå hadde hun fått en e post fra en av dem som egent lig skulle komme, hun kunne ikke komme like vel, hun var opp tatt. Det var like greit, for hun var så over legen. Hun var norsk lærer på en ungdoms skole og pleide å si at Bitte Lise drev med sær skriving.  Det var bare tull, for Bitte Lise syntes ikke hun skrev noe sært i det hele tatt.

Hun lurte på hva hun skulle servere dem, for hun var ingen mester kokk. Hun hadde noen koke bøker i bok hylla, i en av dem fant hun en opp skrift som så bruk bar ut. Det var en gryte rett med kjøtt deig. Den skulle serveres med potet stappe og grønn saker. Det ble sikkert bra.

Etter at hun hadde funnet ut hva hun skulle lage, surfet hun litt på inter nett. Der sto det noe om dyre arter som var i ferd med å bli ut ryddet. Bitte Lise var ikke særlig opp tatt av natur vern og sånn, men det var jo synd at de søte dyrene for svant, de kom sikkert aldri til bake når de først var borte. Men klima endringene brydde hun seg ikke noe særlig om, det ble jo dårlig ski føre av det, men hun hadde aldri vært kjempe glad i å gå på ski. Dessuten hadde sviger foreldrene hennes en hytte på høy fjellet de kunne få låne hvis de ville gå på ski.

Etter at hun hadde skrevet på face book at hun nøt alene kvelden med god mat, fant hun en suppe pose og noen halv stekte rund stykker som hun til beredte. Mens hun spiste, så hun på et underholdnings program på tv. Programmet var ikke så veldig under holdende, så hun begynte å tenke på den jobben hun skulle søke på. Hun trodde hun hadde store mulig heter for å få den. Men sam tidig kunne hun søke på en jobb i en kles butikk i nær heten, der hun visste de trengte flere med arbeidere. Sånn for sikker hets skyld, i til felle hun ikke fikk kontor jobben. Så tenkte hun på sammen komsten i morgen kveld, det kom til å bli kjempe koselig. Og London turen gledet hun seg veldig til, bort sett fra fly turen som hun grudde seg til, kom det til å bli drit bra.

Men å sitte alene på fredags kvelden var egentlig ikke så mor somt. Så hun skrev på face book at det hadde vært en kjempe hyggelig kveld, og gikk og la seg på sove rommet.



onsdag 8. mars 2017

Tankesurr på åttende mars

For akkurat ett år siden i dag, åttende mars, tenkte jeg at i dag skal damene med vaskehjelp ut og gå i tog. Dette fordi vi akkurat hadde hatt en debatt om bruk av vaskehjelp, der det framgikk at også folk på venstresiden benytter seg av slike tjenester. Slike ytringer blir neppe særlig godt mottatt på selveste kvinnedagen, så jeg holdt fingrene unna tastaturet. Nå tror jeg ikke at alle som går i tog i dag har vaskehjelp, men jeg tror heller ikke at det er særlig mange vaskehjelper i toget.

Jeg er så gammel at jeg kan huske det het seg at kvinnekamp er klassekamp. Den parolen dukker sannsynligvis ikke opp verken i årets eller neste års 8. mars-tog. Mens det har gått framover med likestillingen, har det ikke gått rett vei med klasseforskjellene, i hvert fall når man ser det med arbeiderøyne. Da tenker jeg ikke bare økonomiske forskjeller, men også den krympinga av folk uten høyere utdanning som enkelte synsere bedriver. Hvis man eksempelvis hadde sagt at kvinner ikke er i stand til å lese kvalitetsaviser, ville det blitt et sabla spetakkel. Men når det sies om lavt utdannende er det ingen som reagerer.

Med tanke på at en og annen av disse ubehagelige og ikke altfor sannferdige, påstandene har kommet fra kvinner, som kanskje til og med kaller seg feminister, gjør at jeg avstår fra å kalle meg feminist. Det har vært øyeblikk jeg har tenkt at jeg er mer feministisk enn feministene, da jeg synes det kan se ut til at mange av dem som kaller seg feminister godtar en utvikling der livet i økende grad skal være et gledesløst pliktløp. Det gjelder nok for begge kjønn, men kanskje særlig for jenter og kvinner, som skal leve opp til dette årets skjønnhetsideal, være flinke, sunne, snille og greie, og sikkert mye mer. Dessuten skal de føde det antall barn som verpesjuke politikere krever, og noen krever til og med at de skal få barn mens de er helt unge, gjerne i studietiden, så kan de gjøre karriere etterpå. Noe som tyder på at man ser på kvinner først og fremst som avlsdyr. Hver gang noen har vært ute og gnålt om at kvinner ikke føder barn tidlig nok, har jeg lurt på hvorfor ingen som kaller seg feminister har gått ut og sagt at dette er utidig innblanding i andres liv og bedt dem om å holde kjeft. Det samme gjelder disse som sier at i år skal vi være skjellettmagre, neste år skal vi ha store muskler, og året etter der igjen skal vi være tynne med stor rumpe og ditto pupper. Disse burde definitivt få beskjed om å finne seg noe mer meningsfylt å holde på med.

Som den ugreie og trassige personen jeg er, har jeg gitt blaffen i både mote og anskaffelse av unger. Derimot har jeg sørget for å ha litt real moro til tider, med tanke på alle problemene livet har bydd både i forbindelse med jobb og diverse annet, har det vært helt nødvendig for å klare å holde gående. Mye av denne moroa har vært på turene mine til Irland, der jeg har hørt massevis av musikk og drukket bøttevis med Guinness. Jeg har også inntatt diverse ikke direkte sunn mat når jeg har vært på de kanter. Men om jeg får en tidlig død, noe som ikke er usannsynlig, er det ikke på grunn av porsjonene med fish and chips og annen sølemat jeg har fått i meg når jeg har vært ute på tur, men derimot stresset livet har påført meg ellers. Når man har såpass mange ubehagelige erfaringer bagasjen som det jeg har, får man nok en litt annen innstilling til livet enn de som har et liv som har gått noe mer på skinner. Da blir det ekstra viktig å sørge for å få noen gode øyeblikk, for sin egen skyld, men kanskje også for andres. Jeg har møtt noen sure, bitre kjerringer på noen av arbeidsplassene jeg har vært innom, hvis eneste glede i livet ser ut til å være å gjøre livet mest mulig surt for andre. Men jeg har en følelse av det å ha det morsomt, hyggelig eller hva det måtte være av positive opplevelser rett og slett er gått fullstendig av moten. Nå har jeg jo lest et sted at arbeiderkvinner kan oppfattes som gammeldagse. Hvis det er slik at det å gjøre det man har lyst til framfor å følge andres krav om hvordan man skal være, oppfattes som gammeldags, da lever jeg veldig godt med at andre betrakter meg som gammeldags.

Jeg har aldri deltatt i 8. marstog, det til tross for at jeg har vært med på mange demonstrasjoner, siste gang i høst, da var det ulven som skulle reddes. Det har vel noe å gjøre med at man føler at det handler mest om dem som stanger hodet i glasstaket, og ikke om oss som befinner oss på betonggulvet. Det handler om at det er lett å oppfatte feministene som slike som ser ned på arbeidsfolk eller ikke ser oss i det hele tatt. Det er mange ganger jeg har følt at vi ikke blir sett på som mennesker, dersom man ikke er menneske, er man vel heller ikke kvinne, og da blir det vanskelig å være feminist.

Som oppvokst med pinsevennforeldre så jeg en del eksempler på mennesker med gyselig kvinnesyn. Det gjaldt heldigvis ikke mine foreldre, men jeg har hørt uttalelser som er ganske skrekkelige. I det siste har jeg ruslet litt rundt på facebook og sett hva de jeg kaller de koko-kristne gir uttrykk for av forhistoriske holdninger. Jeg trodde man var ferdig med å bære seg over at det finnes kvinnelige prester, men det har jeg faktisk sett at noen griner om. Det aller verste er likevel at kvinner har mulighet til å ta abort. Det hyler man fremdeles mye om, det er en voldsom demonisering av alle som mener at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Nå er de vel ikke mange nok til å utgjøre en trussel her i landet, men de er oppmuntret av det de ser andre steder i verden. Selvbestemt abort er ekstra viktig for kvinner med dårlig råd, de som ikke ville hatt råd til å ordne seg på annen måte enn å ta fram strikkepinnene eller noe annet fælt. Jeg har hatt mye moro i Irland, men det landet har en abortlov som er alt annet enn morsom. Der er kvinnene henvist til å reise utenlands og det koster penger. Jeg leste en gang om en irsk kvinne som hadde vært nødt til å låne penger på tvilsomt vis, og hadde endt opp med å få en torpedo på døra. Sånn vil vi ikke ha det.

Jeg har fått inntrykk av at de fleste arbeiderkvinner jeg har møtt, har følt seg mer tråkka som følge av klasse enn av kjønn. Noen har også et veldig hatefullt forhold til feminister, da de oppfattes som elite og eliten hater man. Og det er vel sånn at en del feminister ikke har særlig mye til overs for lavt utdannede. Det er synd, men det er sånn og det er det vanskelig å gjøre noe med. Men det er jo lov å drømme om den dagen flere vaskehjelper enn kvinner som holder seg med vaskehjelp går i tog 8. mars. 

søndag 5. mars 2017

Jeg har lest «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale

Jeg har akkurat lest boka «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale. Med en slik tittel forstår man at her er det arbeidsfolk det handler om. Det er ingen tykk bok, den er på under hundre sider og inneholder seks noveller. Samtlige noveller foregår i en liten bygd på Sørlandet, og handler i stor grad om menn. Arbeidermenn fra bygda, særlig lenger ned på rangstigen kommer man vel knapt i dagens samfunn. Når jeg har lest synserelitens betraktninger om arbeiderklassen, har jeg trøstet meg med at jeg er kvinne bosatt i relativt urbane strøk, det er i det minste et halvt hakk over mannlige arbeidere fra landsbygda.

Den første novellen, som har samme tittel som boka, inneholder mye som virker uhyggelig kjent. Her møter vi Trygve, som jobber som vikar på et bryggeri. Han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl etter forrige ukes jobb, to dager var ikke tid nok til å komme seg på. Akkurat den følelsen kjenner jeg godt igjen. Og fyren fra bemanningsbyrået forventer hundre og ti prosent, også velkjent. Som vikar skal man yte alt man har og mere til, mens byrået ikke gidder å yte noe særlig tilbake. Det som slo meg da jeg leste denne novellen, var hvor uvant det var å lese noe som beskriver en virkelighet som ligger så nær opptil det jeg selv har opplevd.

Også de andre novellene inneholder gode beskrivelser av arbeiderhverdagen. Der livet består av arbeidsledighet, slitsomme jobber, pengebekymringer, følelse av underlegenhet, og forpliktelser overfor andre mennesker. Og det beskrives på en særdeles god måte, personene framstår som levende og troverdige. Dette var en bok jeg hadde vanskelig for å legge fra meg underveis. Boka har fått gode kritikker, og det er vel fortjent.

Boka kan med andre ord anbefales, ikke minst til dem som har en helt annen bakgrunn. Også de har godt av å lese om mennesker som befinner seg i helt andre miljøer enn det de selv ferdes i.


Arbeidsnever