torsdag 8. juni 2017

Bøllekurs for barnfrie, femte og siste leksjon

For snart fire år siden begynte jeg på et bøllekurs for barnfrie, i løpet av den tiden har jeg prestert fire leksjoner. Et svært saktegående kurs, med andre ord, og jeg legger meg flat og innrømmer at jeg må være tidenes tregeste kursarrangør. Så da tror jeg det er like greit å avslutte hele kurset, så dette er altså siste leksjon, dersom noen fremdeles skulle være interessert.


Jeg er jo så bøllete at jeg ikke er glad i barn. Det er det nok mange som synes er ille, da blir man lett oppfattet som et forferdelig dårlig menneske. Det som er interessant, er at jeg kan huske fra barndommen at mange voksne mennesker kom med vemmelige bemerkninger om at jeg var bortskjemt, av den grunn at jeg var enebarn. Jeg var også forholdsvis høy, og også det måtte jeg tåle kritikk for. Dette kom fra godt voksne mennesker som selv hadde barn, og sikkert mente selv at de var glad i barn. Jeg har aldri sagt noe sånt til et barn, det er ingen som kan noe for hvor høy man er, eller hvor mange barn foreldrene dine har fått. Jeg mener det er mer bøllete å kritisere unger for noe de ikke kan noe for, enn å si til andre voksne mennesker at man ikke er særlig glad i barn.  

En annen ting er bøllete foreldre, jeg har sett enkelte som ser ut til å ha holdningen at her kommer jeg med barna mine og så får alle andre bare passe seg. Jeg har blant annet vært utsatt for slike på kafe, mer enn én gang, og det har endt med at jeg og andre har vært nødt til å gå før vi hadde tenkt. Jeg har også vært utsatt for dem på diverse kollektive transportmidler, unger som sparker i ryggen på setet jeg har sittet, veldig ubehagelig. Jeg har så en gang en unge på toget, med digre møkkete støvler på beina, som sto og hoppet i setet. En unge på kafe som slo rundt seg med en stang, knuste et glass og holdt deretter på å knuse vinglasset mitt. Og blir de snakket til? Nei! Eller da jeg for en del år siden var i matbutikken en lørdag formiddag og noen foreldre hadde sparkesykkelopplæring for ungene sine mellom reolene i butikken. Et skrekkeksempel fra biblioteket, en far løp rundt bokhyllene med ungen sin og hylte og skrek. I det tilfelle var det rart ikke de ansatte snakket til ham, men det kan vel hende de ikke turte, han så ut som han mente han eide hele verden og hadde muligens lagd bråk om barnet hans ikke skulle få lov å utfolde seg på biblioteket.  


Jeg kan avslutte dette usedvanlig trege kurset med et sitat av W.C. Fields: Madam, there's no such thing as a tough child - if you parboil them first for seven hours, they always come out tender. W.C. Fields skal på spørsmålet om han likte barn, ha svart at ja, hvis de er godt tilberedt. Det kan man jo svare hvis noen spør. Og da erklærer jeg bøllekurset for barnfrie for avsluttet.




mandag 29. mai 2017

Skill deg ut - på samme måte som alle andre

Jeg kom over en ganske så artig videosnutt på facebook-siden til NRK Underholdning. Det kan se ut til at det er en del som sliter med at man skal skille seg ut, fortrinnsvis på samme måte som alle andre. Det er nok ikke alltid så lett, som det framgår her. 

Dette er vel temmelig typisk for den tiden vi lever i, dessverre. Et annet fenomen i samme leia, er alle disse som «er seg selv», det er vel omtrent like sant som at de vi ser her er unike.

torsdag 18. mai 2017

Flere bilder fra Glendalough

Jeg klarer visst ikke å gi slipp på årets tur til Dublin. Under siste posten om turen fikk jeg to kommentarer som tydet på folk ble interessert i bildene fra Glendalough, særlig den lille kirken som egentlig heter St. Kevin’s Church, men som vanligvis omtales som St. Kevin’s Kitchen. Her er et bilde som jeg tok forrige gang jeg var i Glendalough. Den gangen var jeg der i juni måned, og det va påfallende pent vær. Jeg hadde en veldig fin spasertur fra den øvre innsjøen i dalen, og til den nedre. Glendalough betyr for øvrig dalen med de to innsjøer. Den som har drukket en del skotsk whisky har sikkert vært borti ordet glen før, det er gælisk for dal.


Da jeg var i Skottland for to år siden, var jeg innom destilleriet Glenfarclas. Det var et helt moderne destilleri som er drift, i motsetning til Jameson i Dublin, der selve whiskeyproduksjonen er flyttet, mens det opprinnelige destilleriet er et besøkssenter med omvisninger. Men det er ingen grunn til ikke å besøke stedet, man får vite mye interessant og man får smake på godsakene, selv om de ikke lages der lenger. Men forskjellen var at i Glenfarclas fikk man med seg med seg hvordan det lukter når whisky lages, og det luktet faktisk veldig godt. Også fikk man jo selvfølgelig smaksprøve til slutt. Ikke gærent det heller. Da jeg skulle til Irland første gang, måtte jeg lære meg å like whiskey, det jeg gjorde jeg ikke i utgangspunktet. Men det var litt flaut, så det må læres, og det viste seg at jeg var ganske lettlært. Den skotske whiskyen satt det litt lenger inne å like, på grunn av røyksmaken. Også det kunne læres, heldigvis. For den som ikke måtte vite det, i Irland lager man whiskey, i Skottland whisky.


Tilbake til Glendalough, et sted som anbefales å besøke for den skal til Dublin og har noen dager der. Irland har mange historiske steder, jeg har vært på flere og de har alle vært spennende å se. Men jeg synes Glendalough er et særdeles vakkert sted, og det er heller ikke så langt fra Dublin. Det ligger i County Wicklow, et naturskjønt område vel verdt å få med seg. Her en link til litt informasjon.




Hvis man har vært ute på en fin dagstur, kan man glede seg til en hyggelig tur på pub etterpå. Jeg har flere steder sett at Dublin blir anbefalt som et reisemål for den som reiser alene. Det kan jeg skrive under på, nettopp de trivelige pubene, ofte med mulighet til å høre musikk, er med på å gjøre Dublin til et fint reisemål når man reiser på egenhånd. Jeg som er veldig glad i irsk musikk har naturlig nok tilbrakt tid på diverse puber. Jeg skal avslutte med en video med en låt jeg hørte spilt i år, den er ikke så vanlig å høre. Her med Christy Moore, som er en av mine favorittartister. Han er veldig populær i Irland, men jeg har inntrykk av at irene ikke er så vant til at utlendinger kjenner til ham. I hvert fall er det noen som blitt litt overrasket over at jeg er godt kjent med musikken hans. Kan høres på Spotify for den som måtte ha lyst til å høre mer, jeg synes han har gjort veldig mye bra.


    

mandag 15. mai 2017

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.



tirsdag 2. mai 2017

Dublinturen nok en gang

Så slapp jeg ikke unna denne gangen, i år ble det en saftig forkjølelse etter turen til Dublin. Den slo ut i full blomst, eller snarere kaktus, omtrent umiddelbart etter at jeg hadde kommet inn døra hjemme. Det er ikke første gang jeg har kommet hjem fra de vestlige strøk av Europa med en real forkjølelse, men det er noen år siden sist. Jeg er i hvert fall glad elendigheta ventet til jeg kom hjem. Nok om det, ikke veldig spennende tema. Når jeg har som motto at det å reise til steder med fint vær er feigt, får jeg vel bare finne meg i litt ubehag i etterkant.

Jeg har vært så mange ganger i Dublin at jeg har kommet ut av tellingen. Da blir det, som nevnt i forrige bloggpost, ikke lett å finne noe nytt å se. Derimot fikk jeg hyggelige gjensyn med Glendalough og Powerscourt Gardens. Glendalough med sine gamle ruiner, rundtårn og graver med keltiske kors, beliggende i et særdeles vakkert landskap, tålte å bli besøkt for tredje gang. Powerscourt besøkte jeg første gang jeg var alene i Dublin, det blir sytten år siden, så det var det veldig artig å se igjen. Jeg hadde meldt meg på en arrangert tur som gikk til begge steder, en veldig lettvint og grei måte å komme seg til disse flotte stedene. Kan anbefales for den som skal til Dublin og har lyst til å se mer enn selve byen.

Her noen bilder jeg tok underveis, de to øverste fra Glendalough, de to nederste fra Powerscourt Gardens. Og da tror jeg det får være nok om denne turen til Dublin.





lørdag 22. april 2017

Bilder fra Dublin

Tiden går uhyggelig fort når jeg er i Dublin, men jeg trøster meg med at jeg fremdeles har tre hele dager igjen, og de får jeg nyte som best jeg kan. I dag er det lørdag, og det har  vært en ganske daff dag, temmelig surt og kaldt har det vært og. Men en daff og hustrig lørdag i Dublin er slett ikke det verste man kan oppleve. Litt utpå ettermiddagen snublet jeg rent tilfeldig innom parken Merrion Square, der var det fuglekvitter og lukt av vår, og det er noe eget med disse parkene i Irland, en spesiell atmosfære, også er det mange flotte trær.

Tidligere på dagen, fant jeg ut at jeg skulle ta et bilde av General Post Office på O'Connell Street, Umiddelbart etter at jeg hadde fisket kameraet opp av sekken, kom det en hel rekke med dobbeltdekkere kjørende nedover gata. Det pussige er at slik er alltid når jeg prøver å ta bilder i Dublin sentrum. Og slik har det vært, helt fra første gangen jeg var her.


Det som i hvert fall er sikkert, er at Dublin har noen sabla flotte lyktestolper, Jeg måtte ta et bildet av en av dem i dag også, det er ikke første gang. Men hvorfor skal man ikke glede seg over det som er
vakkert?


Det er mye fint å se her, men når jeg har vært her så mange ganger, så er det ikke så mye nytt å se, men det er mye som tåler å bli sett igjen. I går fikk jeg et gjensyn med Malahide Castle, mange år siden sist jeg så dette vakre slottet, da var jeg også inne der, det var jeg ikke i går. Jeg husker at slottsspøkelset hadde en egen dør. Det var en ganske liten dør, så dette slottet holder seg nok ikke med noe særlig stort spøkelse. Egentlig trodde jeg at spøkelser kunne gå gjennom vegger, og sånn sett ikke trengte dører, men det kan jo hende det er forskjell på spøkelser, ikke vet jeg. Her er i hvert fall et par bilder jeg tok av Malahide Castle.



Som før sagt, tiden går fort her i Dublin, så det får holde for denne gang.

torsdag 20. april 2017

Guinnessfrue har landet i Dublin

Da jeg feiret bloggbursdag i vinter, skrev jeg noe om at jeg kunne kalle bloggen for Guinnessfrue og skrive utførlig om turene til Irland. Dette fordi jeg hadde vært innom Blogglisten og fått med meg at mange av de suksessrike bloggerne kaller seg et eller annet med frue. Siden jeg akkurat har ankommet Dublin og skal være her i en uke, tenkte jeg at jeg skulle prøve meg på litt frueblogging. Jeg skal spare eventuelle lesere for hver eneste slurk med Guinness, men har ellers tenkt å skrive om diverse uvesentligheter jeg opplever underveis. For uvesentlig og trivielt skal det være, etter hva jeg har skjønt.

Eller jeg hadde tenkt, for forrige avsnitt skrev jeg i går. Tiden går fort når man er i Dublin, så jeg fikk ikke tid til å skrive noe mer. Da kan man jo forstå bloggerne som fyller opp bloggene sine med ørten bilder av alt de spiser og drikker. Men der går grensen for meg, særlig nå som det som inntas av både fast og flytende føde gjøres fullt synlig for andre. Da jeg begynte å skrive i går, hadde jeg akkurat inntatt et solid måltid med fish & chips. Den som gidder kan jo prøve å se for seg sånn cirka fire bilder av en tallerken med nevnte rett, samt en pint med Harp, irsk lagerøl som smaker utmerket. Eller la være å gidde og heller gjøre noe mer interessant.

Andre trivialiteter jeg hadde tenkt å skrive om i går, var den kjedelige flyturen, den like kjedelige reisen til flyplassen, som besto av buss, enda en buss og flytog. Da flyet landet ventet tidenes verste kø i passkontrollen, og jeg har opplevd noen lange køer de før, men den i går slo alle rekorder. Uansett, da jeg omsider kom meg inn til sentrum av Dublin, var som vanlig alt bra. Og det endte med en trivelig kveld på pub med god musikk og godt drikke.

I dag har jeg vært i Dublin Zoo, gjennom mange år har jeg tatt en tur dit når jeg er i Dublin. Den har hatt en god utvikling, hvor mange av dyrene har fått større og bedre leveområder. Men sånn som det var i dag, og som det også var i fjor, så må alt bråket fra besøkende, da først og fremst ekstremt mye ungebråk, være plagsomt for dyrene. Der det er dyr innendørs er det satt opp plakater med «Quiet please», men det gjelder selvfølgelig ikke mine hylende unger, ser det ut til at folk tenker. Når man har mulighet til å sammenlikne menneskeunger med andre unger, slår det meg at det ikke kan være noen annen art som får så bråkete og uartige avkom som det folk gjør.

Det får holde for i dag, da jeg snart skal ut igjen. Ingen bilder av mat eller drikke, altså, så de som eventuelt kommer innom får nøye seg med et par bilder fra Dublin Zoo. 



torsdag 13. april 2017

Den mislikte arbeiderklassen

Det er påske og jeg hadde tenkt å satse på litt lettere stoff enn det jeg vanligvis kommer med. Siden jeg for noen bloggposter siden lærte at enkelte mister tålmodigheten av andres elendighet, tenkte jeg at fikk satse på litt musikk og sånt forskjellig. Men det er utsatt inntil videre, fordi jeg for en tid siden leste en kronikk av Andreas C. Halse med tittelen Store deler av venstresiden liker ganske enkelt ikke arbeiderklassen. Det er jo korrekt observert, det overraskende er at en som selv tilhører venstresiden faktisk er i stand til å se det.

Innledningsvis skriver han om velutdannede liberalere som har mye moro med de lavere utdannedes dårlige språk, da særlig folk på høyresiden, og i forbindelse med debatter om innvandring og islam. Han skriver blant annet: De åpne og mer subtile angrepene på folk som mangler riktig utdannelse eller skriftlig formuleringsevne bidrar også til å styrke mistanken om at den politiske venstresiden egentlig misliker folk som ikke er like høyt utdannet som dem selv. På den ellers så korrekte venstresiden er det påfallende hvor ustraffet man slipper unna med fornærmelser eller latterliggjøring av klassebakgrunnen til mennesker man ikke liker.

Nå må det innrømmes at jeg og enkelte andre har hatt mye moro på facebook med nettopp dårlig språk, har jo vært innom det her på bloggen også. Men det har vært mer klasseblind moro, dårlig språk finnes hos flere enn de lavt utdannede, men feilene er gjerne av litt forskjellig slag. En del av moroa har kommet fra jobbannonser, og jeg tror ikke det er vaskehjelpa i bedriften som utformer de annonsene. Et par eksempler har vært fra et vikarbyrå jeg har jobbet for, og i en annonse var en konsulent jeg har hatt som kontaktperson en av dem man skulle henvende seg til. Om det var han som hadde skrevet annonsen, vet jeg ikke. Men jeg kommuniserte med ham på e-post, og han var ikke direkte elegant i sine formuleringer, for å si det på den måten. Også politikernes språk kan være artig, selv syntes jeg det var hylende festlig med disse som hadde høyt og bredt fokus.

Tilbake til saken, venstresidens forakt for arbeidsfolk er ingenting å le av. Jeg kan tenke meg at de velutdannede på venstresiden koser seg med folkets dårlige språk, og tar det som en bekreftelse på at arbeiderklassen er en gjeng mindre begavede tullinger det ikke er noen grunn til å bry seg om. Når jeg har lest disse evinnelige betraktningene om arbeiderklassens elendige smak og dårlige vaner, har jeg mange ganger tenkt på hva disse sier i det private rom. Det er jo gjerne sånn for de fleste av oss, at vi ønsker å framstå som litt bedre enn vi egentlig er når vi ytrer oss offentlig. Jeg har nok sagt ting i mer eller mindre festlig lag, som jeg ikke ville ytret her på bloggen. Det kunne sånn sett vært artig å være den berømmelige flua på veggen når de korrekte venstresidemenneskene har samlet seg til fest, og fått i seg tilstrekkelige dråper av sikkert langt mer eksklusivt drikke enn det som er vanlig i det foraktede folkedypet. Jeg er ikke sikker på at de hadde utvist mer storsinn og toleranse enn det vi andre gir uttrykk for etter å ha fått i oss noe mindre eksklusive dråper.

Når jeg har lest hva enkelte synsere på venstresiden har skrevet om arbeiderklassen, har det slått meg at de på mange måter minner om en viss type arbeidsfolk, interessant nok nettopp dem som likner mest på venstresynsernes beskrivelser av arbeiderklassen. Begge har sterke meninger om den andre, begge generaliserer motparten sønder og sammen, begge misliker sterk alt de tror den andre står for. Alle fra arbeiderklassen hører på danseband og spiser Grandiosa. Alle sosialister er blærete klimahysterikere som hører på opera og tror de er noe. Begge parter framstår som selvhevdende og med et enormt behov for å ha noen å se ned på. Det har vært øyeblikk der jeg skulle ønske det hadde vært mulig å sende dem ut på en øde øy og la dem ta et oppgjør der, så vi andre kunne få fred.

Halse sier avslutningsvis: Jeg er i det store og hele enig med dem som mener det er for mye kulturkrig og for lite politikk i det offentlige ordskiftet. Men en del av den utdannede venstresiden ser tidvis ut til å glemme at de fører sin egen kulturkrig. Og som alltid er ens egne privilegier vanskeligst å få øye på.

Nå har jeg skrevet noen poster, for å si det forsiktig, der jeg har prøvd å vise at det er stor forskjell på arbeidsfolk, og at det bildet venstreeliten har av arbeiderklassen ikke stemmer overens med det jeg har opplevd. Så jeg skal ikke si noe mer om det nå, men uansett hvor «dårlig» smak folk har, så er de mennesker med en grense for hvor store fysiske og psykiske belastninger de tåler. At folk hører på danseband eller ser på Paradise Hotel er ikke grunn til at det er greit at de behandles som søppel. 

Det var nok alvorsord for i dag, da tror jeg vi tar litt musikk. 


onsdag 5. april 2017

Every time they stab us in the back

For noen dager siden kom jeg over en musikkvideo der en amerikaner framfører en sang om Demokratene, teksten minte meg om mitt eget syn på norsk venstreside. They love to talk like they are friends of you and me and then every time they stab us in the back. Det er liksom litt gjenkjennelig. Om noen måneder er det valg, og jeg ønsker virkelig å bli kvitt den nåværende regjeringen. Da blir det som jeg har gjort de siste årene, jeg stemmer ikke noen, jeg stemmer mot noen. Og da må jeg gi en så effektiv motstemme som mulig. Det betyr vel at jeg må stemme Arbeiderpartiet, bare tanken gjør meg faktisk en smule kvalm. Et parti som mest av alt fortoner seg som en mellomting av en lekeplass for overklassen og et broilerklekkeri. Det er stusselig, for å si det på en pen måte. For å klare å stemme på valgdagen, tror jeg det er best at jeg ikke følger med på valgkampen, da den kan komme til å gjøre meg så kvalm at jeg ikke orker å gå og stemme.

Når jeg først nevner Arbeiderpartiet, for ganske lenge siden fikk jeg noen kommentarer her på bloggen som nevnte et intervju Niels Chr. Geelmuyden en gang gjorde med Gro Harlem Brundtland, der han skrev ned alt hun sa, helt ordrett. Jeg fant en nettside med en liten smakebit fra dette intervjuet. På spørsmål om hva hun trodde det kom av at norske kvinner ikke var særlig opptatt av det som den gang het EF, ikke kunne noe om det, og ikke ville at Norge skulle bli medlem, svarte hun som følger: - Ja, altså, først så har vi det at det er på den ene siden de områdene hvor folk faktisk nå engasjerer seg i diskusjonen, det er jo, dreier seg om EF. Det er faktisk av de temaene som folk også svarer at de er opptatt av. Så det er vel, jeg tror man må nyansere det du sier der med det. Og det gjelder både kvinner og menn, at de er opptatt av det på godt og vondt, og til dels for kvinners vedkommende enda mer, da med en skeptisk innfallsvinkel. Så det. Men den debatt vi har hatt i samfunnet i de siste fem årene, faktisk, og mer enn det, ja, fem årene, for det  var fra niogåtti, fire år, har jo blant annet dreiet seg om at noe det folk, det har vært mulig å oppvise engasjement på, har vært hva man mener om EF, spesielt hvis man er mot, altså engasjement mot EF har vært noe av det engasjement som har vært mobilisert, faktisk, og der har ikke kvinnene vært noe mindre engasjert enn menn i det. Så, men hvis vi går mere til kvinners større skepsis, jeg tror det må være det du er mest opptatt av, er det ikke det, altså, og da er det nok det fjerne og følelsen av at, ja, det er fjernt fra kvinners hverdag. Og de er opptatt av det nære, hverdagen, familien, altså barna. Og de er opptatt av å ta vare på de verdiene Norge har med et trygt velferdssamfunn, og med betydelige rettigheter og muligheter for kvinner. Jeg tror alt det der, det ligger der.

Den som måtte tro at man har begynt med mer klar og tydelig tale i Arbeiderpartiet, kan ta en kikk her. Arbeiderpartiets nåværende leder har blitt kalt en tåkefyrste, og det er vel ikke helt ufortjent. Han later også til å være glad i floskler, for noen år siden ga han ut en bok med tittelen «Å gjøre en forskjell». På den tiden dukket dette uttrykket opp overalt, eksempelvis kunne man omtrent ikke lese en jobbannonse den gang, uten at det var et krav om at den de søkte etter skulle gjøre en forskjell. I senere tid har det som kjent  ikke vært den ting som ikke har vært omtalt som elefanten i rommet. Da det var som verst, da det var så mange elefanter i rommet at man knapt så elefanten for bare elefanter, ventet jeg bare på at Jonas Gahr Støre skulle utgi en bok med tittelen «Elefanten i rommet». Det skjedde ikke, heldigvis, og siden det ser ut til å ha blitt litt lengre mellom elefantene i det siste, regner jeg med at det var en av mine pessimistiske antagelser som ikke slo til.

Jeg håper uansett på et regjeringsskifte til høsten, at det minste ondet vinner. 

onsdag 29. mars 2017

NAV-kurs nok en gang

Forrige bloggpost tok utgangspunkt i en kronikk om motivasjonskurs fra helvete. Kurset var, selvfølgelig hadde jeg nær sagt, i regi av Nav. Noen dager senere fikk jeg nok en kommentar under den gamle posten «Ute av reaktoren» som jeg skrev da jeg akkurat var ferdig med kurset på Reaktorskolen. Vedkommende som skriver går der nå, selv om stedet har byttet navn til JobLearn i mellomtiden, ser alt ut til å være som det var. Noe som betyr mer frustrerende enn lærerikt. Samme person har også sendt meg en link til en artikkel i Dagbladet.

Jeg har funnet en artikkel i bladet Velferd, der det framgår at Nav i 2014 kjøpte kurs av eksterne tiltaksarrangører for svimlende 6 603 417 000. Det som står der er i det store og hele lite betryggende, i hvert fall dersom man er opptatt av at fellesskapets penger skal forvaltes på en skikkelig måte.
Jeg har akkurat lest en artikkel av Ebba Wergeland som er relevant, Arbeidslinja er for de andre. Her får vi en innføring i den holdningsendringen til arbeidsledige vi har sett i de senere år. Denne endringen i holdninger er trist for de arbeidsledige, men tydeligvis svært innbringende for diverse kursarrangører.

Man snakker om livslang læring, at folk må utdanne seg gjennom hele livet. Det er det ikke lett for dem som befinner i det mest slitsomme og dårligst betalte jobbene å få til. Mange har også havnet i slike jobber fordi de har trodd de var for dumme til noe annet, jeg har sett så mange kloke og flotte mennesker som sliter helsa av seg i drittjobber på grunn av lav selvtillit. Derfor er det viktig at folk ikke sendes på kurs som plukker av dem den lille selvtilliten de har. I stedet kunne de få oppleve gleden av å lære, føle seg tryggere på seg selv, og øke sjansene for å komme i en jobb som det går an å leve med og en lønn man kan leve av.  



fredag 17. mars 2017

Om helveteskurs og snikidiotifisering

For noen dager siden kom jeg over en kronikk med tittelen Motivasjonskurset fra helvete. Og det handler om Nav som sender arbeidsledige på helveteskurs, i fjor brukte de hele 218 millioner på slike kurs. Denne kronikken understreker nok en gang at ingenting er så ille at det ikke kan bli verre. Kurset jeg gikk hos Reaktorskolen har vært omtalt mange ganger her på bloggen, det var ille, men det kunne tydeligvis vært enda verre. Vi slapp i det minste å legge en penn i munnen for å programmere hjernen til en positiv innstilling, slik de uheldige på det omtalte kurset har vært nødt til. Dette er så til de grader galskap at jeg rett og slett mangler ord.

Det jeg tenkte da jeg leste dette første gang, var at kanskje politikere fra storting og regjering burde delta på et slikt kurs. Det hele kunne filmes og sendes på tv i beste sendetid, ikke bare for underholdningens skyld, selv om dette helt klart hadde hatt underholdningsverdi, men også som ren folkeopplysning, for øvrig et ord som har gått av moten, slik at folk skulle få en mulighet til å se hva fellesskapets penger søles bort på. Deretter kunne politikerne bestemme seg for om de syntes dette var noe som var verdt å bruke penger på. Dersom de syntes det, kunne man erstattet de gode etterlønnsordningene deres med et slikt kurs. Hvis de ikke syntes det var noen god ide, og det tror jeg ikke de ville, skulle man avvikle disse tulllballkursene og heller bruke pengene på matnyttig læring.

Når jeg leser slikt som dette, vet jeg ikke om skal le eller grine. Det er latterlig, men også forferdelig tragisk. Ikke bare fordi det er direkte ydmykende å være nødt til å putte en penn i munnen og annet tull, men i enda større grad fordi disse pengene kunne hjulpet mennesker som virkelig trenger mer kunnskap, for å kunne klare å henge med i arbeidslivet. Dersom pengene hadde blitt brukt riktig, kunne de vært med på å utjevne forskjeller. Nå er det etter hvert mange som må ta til takke med jobber for vikarbyråer, da tjener man dårlig og det å bli sendt på gratis kurs kan man bare drømme om. Siden arbeidslivet endrer seg trenger folk ny kunnskap, det er det ikke lett å skaffe seg for dem i de mest slitsomme og dårligst betalte jobbene. Så blir folk dyttet ut av arbeidslivet, mens politikere og andre forståsegpåere maser og gnåler om hvor mange som står utenfor arbeidslivet.

Kanskje det er noen som burde lære seg til å bruke kjeften litt mindre og ørene litt mer. Da jeg gikk på kurset i den forbaskede Reaktorskolen, var det tydelig at den virkelighetsfjerne jobbsøklæreren ikke hadde peiling på hvordan det var i det arbeidslivet jeg kom fra, det gikk heller ikke inn i hodet hans at det er vanskelig å få jobb når man har en hullete CV. Jeg har også opplevd at Nav-ansatte har hatt påfallende liten kunnskap om arbeidslivet. Som da jeg tok datakortet like før Nav-reformen trådte i kraft, da jeg måtte betale to av modulene på datakortet selv, eller monduler som de ble kalt av en svært liten skrivefør dame som var avdelingsleder hos daværende Aetat. Dette fordi de mente at Powerpoint og Access ikke ble brukt. Da jeg omsider fikk jobb, var det første som møtte meg en database som liknet mye på Access, også i andre jobber har jeg brukt databaser, det er det faktisk helt vanlig å gjøre.

Politikerne burde ta seg noen rundt på diverse arbeidsplasser der folk må slite for lønna, snakke med folk, da i betydning høre etter hva de har å fortelle og la det synke inn. Siden det antagelig er vanskelig for folk som stort sett ikke har vært i nærheten av vanlig arbeidsliv å forstå hva det er snakk om, burde de kanskje sendes på arbeidsuker ute i bedriftene. Så kunne de få føle slitet på kroppen selv, da ville det antagelig blitt slutt på de bastante påstandene om hvor helsebringende alt arbeid er. Det hører også med at når man jobber i såkalte drittjobber, blir man ofte utsatt for respektløs behandling, det kan være fra arbeidsgivere eller kunder man betjener. Det kan være en stor psykisk belastning. Det kan også være veldig psykisk tøft med jobbintervjuer når man ikke har en særlig god CV, jeg har opplevd å bli grillet så hardt fordi jeg har hull på CV-en at det har vært på grensen til å bli svidd, i hvert fall får man svidd noen hull i selvrespekten.

Like før jeg kom over nevnte kronikk, stilte jeg meg spørsmålet om det ikke er slik at vi er utsatt for en snikidiotifisering.  Da jeg leste om dette kurset, ble jeg styrket i troen på at så er tilfelle. Vi er omgitt av så mye meningsløst babbel, motivasjonskurs, selvhjelpsbøker, positiv tenkning, hylende reklamer, alternativbransjen osv. Helveteskursene til Nav er absolutt en del av denne galskapen, bare du har den rette innstillingen blir det jobb å få, selv om jobbene ikke finnes. Det ser ut til å være en tendens til å anse alle problemer vi møter i livet som vår egen skyld, man ser bort fra at samfunnsmessige forhold faktisk har en innvirkning på folks liv, dette gjelder ikke minst arbeidsledighet. På nettsiden til bokklubben Energica, leste jeg en gang om en bok der man skulle tenke seg rik, og hvor man mente at fattigdom skyldtes at man var redd for penger, noe pengene tydeligvis skjønte og holdt seg unna. Dette kunne rettes opp med å se for seg penger som regnet ned over en, samt å sørge for den rette kontakten med universet. Da skulle pengene visstnok strømme på umiddelbart. Det som predikes på det omtalte kurset ser ut til å ligge i samme leia. At privatpersoner velger å bruke penger på tullebøker er deres egen sak, at Nav bruker enorme summer på å sende folk på tullete kurs er noe ganske annet.

Grunnen til at ordet snikidiotifisering dukket opp i hodet mitt skyldes en økende overfladiskhet, med stadig mer bastante ytringer og innlærte floskler, det kan virke som nyansene blir borte. Folk som angivelig tenker positivt og beskylder alle som ikke er enige med dem for å være negative. Eksempler på det har jeg sett under bloggposter jeg skrev etter kurset på Reaktorskolen, der det ikke er grenser for hvor negativ jeg er, dessuten beskyldes jeg for at jeg ikke var motivert for å komme i jobb. Sannheten er at jeg var forferdelig skuffet over at jeg ikke lærte noe som kunne øke mulighetene for å komme i jobb, dessuten hadde jeg gladelig tatt enhver drittjobb jeg hadde blitt tilbydd, framfor å lide meg gjennom det meningsløse kurset. De som skrev kommentarene tenkte visst ikke over at når arbeidsgivere søker etter folk, så er det ikke bare for at de skal sitte der med den rette innstillingen, de skal faktisk utføre noen arbeidsoppgaver, og skal man ha en sjanse for å få den jobben man søker på, er det veldig lurt å ha noen av de ferdighetene som etterspørres.

På spørsmålet om vi blir snikidiotifisert, mener jeg at svaret er ja. Jeg nevnte for noen avsnitt siden at begrepet folkeopplysning har gått av moten, jeg skulle gjerne sett at det ble moderne igjen. Derimot hadde jeg gjerne sett at mye av det tankegodset som er på moten for tiden, hadde blitt kastet på den skrothaugen det hører hjemme. 

   

lørdag 11. mars 2017

En sær historie

Det var en fredags etter middag, Bitte Lise var på vei hjem fra verk stedet der hun hadde hentet den bær bare pc en sin. Det hadde vært noe galt med tasta turet, det hadde vist seg at det var mellomroms tasten som var ut slitt. Data eksperten hadde spurt om hun kanskje over drev bruken av den. Hun skjønte ikke hva han mente, det måtte jo være mellom rom mellom ordene.

Men det var godt den var i orden igjen, da kunne sette hun seg i god stolen med den og lese jobb annonser, Bitte Lise var arbeids ledig, eller jobb søker, som hun fore trakk å kalle seg. Den siste jobben hun hadde hatt, var i en barne hage, den hadde hun ikke likt noe sær lig. Tre åringer med trass alder og andre ramp unger, det ble i over kant slit somt. Men hun trodde ikke det ville bli vanskelig å finne en bedre jobb, da hun så på seg selv som en ressurs sterk og oppe gående person. Hun fant en kontor jobb der de krevde gode norsk kunnskaper og stå på vilje, den kunne hun søke på.

Bitte Lise var ny gift, men denne helgen var hun hjemme alene, da ekte mannen hennes var på rådyr jakt med noen arbeids kamerater. Han jobbet som skade rådgiver i et forsikrings selskap. Hun skulle ha noen venninner på besøk på lørdags kvelden, de skulle plan legge en helge tur til London. Det gledet hun seg til, selv om hun hadde fly skrekk. Nå hadde hun fått en e post fra en av dem som egent lig skulle komme, hun kunne ikke komme like vel, hun var opp tatt. Det var like greit, for hun var så over legen. Hun var norsk lærer på en ungdoms skole og pleide å si at Bitte Lise drev med sær skriving.  Det var bare tull, for Bitte Lise syntes ikke hun skrev noe sært i det hele tatt.

Hun lurte på hva hun skulle servere dem, for hun var ingen mester kokk. Hun hadde noen koke bøker i bok hylla, i en av dem fant hun en opp skrift som så bruk bar ut. Det var en gryte rett med kjøtt deig. Den skulle serveres med potet stappe og grønn saker. Det ble sikkert bra.

Etter at hun hadde funnet ut hva hun skulle lage, surfet hun litt på inter nett. Der sto det noe om dyre arter som var i ferd med å bli ut ryddet. Bitte Lise var ikke særlig opp tatt av natur vern og sånn, men det var jo synd at de søte dyrene for svant, de kom sikkert aldri til bake når de først var borte. Men klima endringene brydde hun seg ikke noe særlig om, det ble jo dårlig ski føre av det, men hun hadde aldri vært kjempe glad i å gå på ski. Dessuten hadde sviger foreldrene hennes en hytte på høy fjellet de kunne få låne hvis de ville gå på ski.

Etter at hun hadde skrevet på face book at hun nøt alene kvelden med god mat, fant hun en suppe pose og noen halv stekte rund stykker som hun til beredte. Mens hun spiste, så hun på et underholdnings program på tv. Programmet var ikke så veldig under holdende, så hun begynte å tenke på den jobben hun skulle søke på. Hun trodde hun hadde store mulig heter for å få den. Men sam tidig kunne hun søke på en jobb i en kles butikk i nær heten, der hun visste de trengte flere med arbeidere. Sånn for sikker hets skyld, i til felle hun ikke fikk kontor jobben. Så tenkte hun på sammen komsten i morgen kveld, det kom til å bli kjempe koselig. Og London turen gledet hun seg veldig til, bort sett fra fly turen som hun grudde seg til, kom det til å bli drit bra.

Men å sitte alene på fredags kvelden var egentlig ikke så mor somt. Så hun skrev på face book at det hadde vært en kjempe hyggelig kveld, og gikk og la seg på sove rommet.



onsdag 8. mars 2017

Tankesurr på åttende mars

For akkurat ett år siden i dag, åttende mars, tenkte jeg at i dag skal damene med vaskehjelp ut og gå i tog. Dette fordi vi akkurat hadde hatt en debatt om bruk av vaskehjelp, der det framgikk at også folk på venstresiden benytter seg av slike tjenester. Slike ytringer blir neppe særlig godt mottatt på selveste kvinnedagen, så jeg holdt fingrene unna tastaturet. Nå tror jeg ikke at alle som går i tog i dag har vaskehjelp, men jeg tror heller ikke at det er særlig mange vaskehjelper i toget.

Jeg er så gammel at jeg kan huske det het seg at kvinnekamp er klassekamp. Den parolen dukker sannsynligvis ikke opp verken i årets eller neste års 8. mars-tog. Mens det har gått framover med likestillingen, har det ikke gått rett vei med klasseforskjellene, i hvert fall når man ser det med arbeiderøyne. Da tenker jeg ikke bare økonomiske forskjeller, men også den krympinga av folk uten høyere utdanning som enkelte synsere bedriver. Hvis man eksempelvis hadde sagt at kvinner ikke er i stand til å lese kvalitetsaviser, ville det blitt et sabla spetakkel. Men når det sies om lavt utdannende er det ingen som reagerer.

Med tanke på at en og annen av disse ubehagelige og ikke altfor sannferdige, påstandene har kommet fra kvinner, som kanskje til og med kaller seg feminister, gjør at jeg avstår fra å kalle meg feminist. Det har vært øyeblikk jeg har tenkt at jeg er mer feministisk enn feministene, da jeg synes det kan se ut til at mange av dem som kaller seg feminister godtar en utvikling der livet i økende grad skal være et gledesløst pliktløp. Det gjelder nok for begge kjønn, men kanskje særlig for jenter og kvinner, som skal leve opp til dette årets skjønnhetsideal, være flinke, sunne, snille og greie, og sikkert mye mer. Dessuten skal de føde det antall barn som verpesjuke politikere krever, og noen krever til og med at de skal få barn mens de er helt unge, gjerne i studietiden, så kan de gjøre karriere etterpå. Noe som tyder på at man ser på kvinner først og fremst som avlsdyr. Hver gang noen har vært ute og gnålt om at kvinner ikke føder barn tidlig nok, har jeg lurt på hvorfor ingen som kaller seg feminister har gått ut og sagt at dette er utidig innblanding i andres liv og bedt dem om å holde kjeft. Det samme gjelder disse som sier at i år skal vi være skjellettmagre, neste år skal vi ha store muskler, og året etter der igjen skal vi være tynne med stor rumpe og ditto pupper. Disse burde definitivt få beskjed om å finne seg noe mer meningsfylt å holde på med.

Som den ugreie og trassige personen jeg er, har jeg gitt blaffen i både mote og anskaffelse av unger. Derimot har jeg sørget for å ha litt real moro til tider, med tanke på alle problemene livet har bydd både i forbindelse med jobb og diverse annet, har det vært helt nødvendig for å klare å holde gående. Mye av denne moroa har vært på turene mine til Irland, der jeg har hørt massevis av musikk og drukket bøttevis med Guinness. Jeg har også inntatt diverse ikke direkte sunn mat når jeg har vært på de kanter. Men om jeg får en tidlig død, noe som ikke er usannsynlig, er det ikke på grunn av porsjonene med fish and chips og annen sølemat jeg har fått i meg når jeg har vært ute på tur, men derimot stresset livet har påført meg ellers. Når man har såpass mange ubehagelige erfaringer bagasjen som det jeg har, får man nok en litt annen innstilling til livet enn de som har et liv som har gått noe mer på skinner. Da blir det ekstra viktig å sørge for å få noen gode øyeblikk, for sin egen skyld, men kanskje også for andres. Jeg har møtt noen sure, bitre kjerringer på noen av arbeidsplassene jeg har vært innom, hvis eneste glede i livet ser ut til å være å gjøre livet mest mulig surt for andre. Men jeg har en følelse av det å ha det morsomt, hyggelig eller hva det måtte være av positive opplevelser rett og slett er gått fullstendig av moten. Nå har jeg jo lest et sted at arbeiderkvinner kan oppfattes som gammeldagse. Hvis det er slik at det å gjøre det man har lyst til framfor å følge andres krav om hvordan man skal være, oppfattes som gammeldags, da lever jeg veldig godt med at andre betrakter meg som gammeldags.

Jeg har aldri deltatt i 8. marstog, det til tross for at jeg har vært med på mange demonstrasjoner, siste gang i høst, da var det ulven som skulle reddes. Det har vel noe å gjøre med at man føler at det handler mest om dem som stanger hodet i glasstaket, og ikke om oss som befinner oss på betonggulvet. Det handler om at det er lett å oppfatte feministene som slike som ser ned på arbeidsfolk eller ikke ser oss i det hele tatt. Det er mange ganger jeg har følt at vi ikke blir sett på som mennesker, dersom man ikke er menneske, er man vel heller ikke kvinne, og da blir det vanskelig å være feminist.

Som oppvokst med pinsevennforeldre så jeg en del eksempler på mennesker med gyselig kvinnesyn. Det gjaldt heldigvis ikke mine foreldre, men jeg har hørt uttalelser som er ganske skrekkelige. I det siste har jeg ruslet litt rundt på facebook og sett hva de jeg kaller de koko-kristne gir uttrykk for av forhistoriske holdninger. Jeg trodde man var ferdig med å bære seg over at det finnes kvinnelige prester, men det har jeg faktisk sett at noen griner om. Det aller verste er likevel at kvinner har mulighet til å ta abort. Det hyler man fremdeles mye om, det er en voldsom demonisering av alle som mener at kvinner har rett til å bestemme over egen kropp. Nå er de vel ikke mange nok til å utgjøre en trussel her i landet, men de er oppmuntret av det de ser andre steder i verden. Selvbestemt abort er ekstra viktig for kvinner med dårlig råd, de som ikke ville hatt råd til å ordne seg på annen måte enn å ta fram strikkepinnene eller noe annet fælt. Jeg har hatt mye moro i Irland, men det landet har en abortlov som er alt annet enn morsom. Der er kvinnene henvist til å reise utenlands og det koster penger. Jeg leste en gang om en irsk kvinne som hadde vært nødt til å låne penger på tvilsomt vis, og hadde endt opp med å få en torpedo på døra. Sånn vil vi ikke ha det.

Jeg har fått inntrykk av at de fleste arbeiderkvinner jeg har møtt, har følt seg mer tråkka som følge av klasse enn av kjønn. Noen har også et veldig hatefullt forhold til feminister, da de oppfattes som elite og eliten hater man. Og det er vel sånn at en del feminister ikke har særlig mye til overs for lavt utdannede. Det er synd, men det er sånn og det er det vanskelig å gjøre noe med. Men det er jo lov å drømme om den dagen flere vaskehjelper enn kvinner som holder seg med vaskehjelp går i tog 8. mars. 

søndag 5. mars 2017

Jeg har lest «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale

Jeg har akkurat lest boka «Arbeidsnever» av Jan Kristoffer Dale. Med en slik tittel forstår man at her er det arbeidsfolk det handler om. Det er ingen tykk bok, den er på under hundre sider og inneholder seks noveller. Samtlige noveller foregår i en liten bygd på Sørlandet, og handler i stor grad om menn. Arbeidermenn fra bygda, særlig lenger ned på rangstigen kommer man vel knapt i dagens samfunn. Når jeg har lest synserelitens betraktninger om arbeiderklassen, har jeg trøstet meg med at jeg er kvinne bosatt i relativt urbane strøk, det er i det minste et halvt hakk over mannlige arbeidere fra landsbygda.

Den første novellen, som har samme tittel som boka, inneholder mye som virker uhyggelig kjent. Her møter vi Trygve, som jobber som vikar på et bryggeri. Han våkner opp en mandag morgen, fremdeles støl etter forrige ukes jobb, to dager var ikke tid nok til å komme seg på. Akkurat den følelsen kjenner jeg godt igjen. Og fyren fra bemanningsbyrået forventer hundre og ti prosent, også velkjent. Som vikar skal man yte alt man har og mere til, mens byrået ikke gidder å yte noe særlig tilbake. Det som slo meg da jeg leste denne novellen, var hvor uvant det var å lese noe som beskriver en virkelighet som ligger så nær opptil det jeg selv har opplevd.

Også de andre novellene inneholder gode beskrivelser av arbeiderhverdagen. Der livet består av arbeidsledighet, slitsomme jobber, pengebekymringer, følelse av underlegenhet, og forpliktelser overfor andre mennesker. Og det beskrives på en særdeles god måte, personene framstår som levende og troverdige. Dette var en bok jeg hadde vanskelig for å legge fra meg underveis. Boka har fått gode kritikker, og det er vel fortjent.

Boka kan med andre ord anbefales, ikke minst til dem som har en helt annen bakgrunn. Også de har godt av å lese om mennesker som befinner seg i helt andre miljøer enn det de selv ferdes i.


Arbeidsnever

fredag 17. februar 2017

Når andres nød og elendighet blir kjedelig

I forrige bloggpost skrev jeg om filmen «Jeg, Daniel Blake», som jeg akkurat hadde vært og sett. Jeg har jo lest noen anmeldelser av filmen og det var noe i anmeldelsen i Dagbladet jeg reagerte på: Og det er nettopp her, idet Loach pakker nøden og tristessen stadig tettere rundt sine hovedpersoner, at enkelte publikummere vil miste tålmodigheten. En slik brutal klassereise-via-fallem gjennom velferdsstatens grunnmur vil uunngåelig framstå som urealistisk for de av oss som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom – særlig når det dreier seg om hvite, etniske vesteuropeere.

Den er jo heldig, som aldri har vært i nærheten av reell fattigdom, men likevel burde det være mulig å forstå at det at man er hvit, etnisk vesteuropeer ikke er noen garanti for ikke å bli rammet av fattigdom. Nå er det noen år siden jeg var i England, hvor handlingen i denne filmen foregår, men i fjor var jeg i både Dublin og Edinburgh, i begge byene ser man mange som lever på gata. Jeg synes det har blitt flere i Dublin i senere år, det har sikkert mye å gjøre med at Irland ble hardt rammet av finanskrisa. Det heter seg at det går bedre der borte, men det ser det ikke ut til at alle får glede av. For å si det sånn, jeg miste ikke tålmodigheten underveis i filmen, ikke bare på grunn av det jeg sett utenlands, men også fordi den var nærmere mye av det jeg har selv har opplevd enn jeg setter pris på.

Man skal være rimelig velfødd for å miste tålmodigheten av å se de lidelsene hovedpersonene i «Jeg, Daniel Blake» blir utsatt for. Det som skremte meg, var at det antagelig er flere enn en tilfeldig filmanmelder som har slike holdninger. Det er fare for at det gjelder mange journalister og dessuten flertallet av politikerne. Det er vel ikke mange av dem som har vært i nærheten av reell fattigdom og forståelsen for hvor vanskelig det kan være virker stort sett fraværende.

En mer opplyst anmeldelse kunne man lese i Morgenbladt. Her står det blant annet: Daniel blir utsatt for en Work Capability Assessment (WCA), en medisinsk test for britiske trygdemottagere, innført i 2008 i et forsøk på å begrense antallet arbeidsføre på sosialstøtte. Med David Cameron i regjering, ble systemet kraftig utvidet i 2011. I dag gjennomføres testen av det amerikanske selskapet Maximus.
Ifølge en rapport fra den britiske riksrevisjonen overstiger imidlertid de store kostnadene (seks milliarder kroner utbetalt til Maximus per år) potensielle innsparinger i trygdeutbetalinger.
Avgjørelsene fremstår dessuten tidvis vilkårlige: Bare de første tre årene fikk 50 000 mennesker omgjort sine vedtak om å være arbeidsfør etter en anke. Testen har heller ikke lykkes med å få ned antallet trygdemottagere vesentlig.
I stedet er det blitt rapportert om dødsfall fra kronisk syke mennesker hvis trygd er fratatt dem, og en studie utført av forskere ved Universitet i Liverpool konkluderer med at ordningen har hatt katastrofale konsekvenser for søkernes mentale helse, med påfølgende økning i selvmordsratene.

Man bruker altså store summer på å hindre at folk får penger de virkelig trenger. Jeg har inntrykk av at det er noe man er villig til å bruke penger på her i landet også, selv om man fremdeles ikke har benyttet seg av utenlandske selskaper til formålet. Men det er ikke godt å vite hva som kan skje.

Den brutale praksisen i Storbritannia har hatt den tragiske konsekvensen at det har ført til flere selvmord. Da tenker jeg på hvordan det ligger an her i landet med selvmord i forbindelse med de problemene Nav påfører folk. Som tidligere nevnt, hadde jeg en gang en kollega som hadde opplevd at en nær pårørende hadde vurdert å ta sitt eget liv om følge av vanskeligheter med Nav. I det tilfelle hadde det blitt med tanken, men vedkommende var visst svært nedbrutt. Men det store spørsmålet er vel om det er andre som ikke lar det bli med tanken. Folk kommer jo til Nav når de opplever problemer ellers i livet, og da kan brutal behandling fra Nav være det ekstra puffet som dytter folk utfor stupet.

For meg er det naturlig å være redd for å skade andre, jeg har bråbremset med sykkelen på skogsveier når det har løpt en liten mus over veien. Jeg har selv sett Nav-ansatte som har oppført seg hinsides det som er akseptabelt. Hadde jeg oppført meg noe i nærheten i noen vikaroppdragene jeg har hatt, hadde jeg blitt kastet ut av jobben med umiddelbar virkning, og da hadde det faktisk vært vel fortjent. Jeg forstår ikke at man ikke er redd for hva dårlig oppførsel og vond vilje overfor en person som har det vanskelig, kan føre til. Jeg hadde synes det vært fullstendig grusomt dersom jeg hadde fått vite at noen kanskje hadde fått et psykisk sammenbrudd eller prøvd å ta livet sitt som følge av min oppførsel. Eller enda verre, dersom vedkommende virkelig hadde tatt sitt eget liv, da hadde jeg følt meg som en morder resten av livet, jeg hadde ikke fått et godt øyeblikk noen gang hvis jeg hadde vært med på å forårsake noe sånt.

Jeg kan huske jeg en gang leste, dette var før Nav-reformen, at dersom man var nødt til å gå på sosialkontoret, var det lurt å ha med seg noen. Da var det nemlig større sjanse for at man ble høflig behandlet. Med andre ord, sosialkontoret var et sted det var store muligheter for å bli uhøflig behandlet.

Det har hendet flere ganger på jobb at folk har fortalt meg skrekkhistorier om møter med et brutalt system. Det har vært opprørende historier, fortalt av hardt arbeidende og pliktoppfyllende mennesker. Det har vært tydelig at de har satt pris på at noen har vært villige til å lytte til dem når de har fortalt om disse vonde opplevelsene. Det har også vært tydelig at de absolutt ikke tror at politikere og andre med makt og innflytelse ville være interessert i å lytte til det de har å si. Sånn sett er det ikke usant det man kan lese filmanmeldelsen jeg nevnte innledningsvis, de som ikke aldri har vært i nærheten av virkelig fattigdom mister nok lett tålmodigheten når det er snakk om andres nød og elendighet.


fredag 3. februar 2017

Jeg har sett filmen «Jeg, Daniel Blake»

Da har jeg vært på kino og sett filmen «Jeg, Daniel Blake».  Filmen er regissert av Ken Loach og vant Gullpalmen for 2016. Den handler om snekkeren Daniel som har hatt et hjerteinfarkt og som følge av det blir kasteball i den britiske varianten av Nav. Etter å ha vært intervjuet av en såkalt helsearbeider, som nok ikke har særlig greie på hva hun holder på med, blir han erklært for frisk for sykepenger. Han får beskjed om å søke arbeidsledighetspenger, problemet er jo at han er for syk til å jobbe. Det utvikler seg til et byråkratisk mareritt. På det lokale «nav-kontoret» kommer han i kontakt med den unge alenemoren Katie, også hun er i en fortvilet situasjon. Til tross for det alvorlige temaet er ikke filmen uten varme og humor. Den er absolutt å anbefale.

Jeg gjorde meg mange tanker mens jeg satt i kinosalen og tankene har fortsatt å surre i etterkant. Mange forskjellige minner har dukket opp, for selv om det antagelig er verre i Storbritannia enn det er her, så er det som foregår i denne filmen ikke så langt unna det som foregår i vårt hjemlige Nav som man kanskje kunne ønske. I en omtale jeg så, lurte man på om Nav har de samme sanksjonsmulighetene som det vi ser de har i Storbritannia. I filmen framgikk det at folk kunne risikere å miste penger for lengre perioder dersom de ikke fulgte de vanvittige reglene til punkt og prikke. Nå har det seg sånn at jeg selv ble truet med det den gangen jeg gikk på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen, som nå for øvrig har byttet navn til JobLearn. Fordi det ikke var mulig for meg å skrive så mange søknader i løpet av en dag som læreren forlangte, ble jeg halt med ut på gangen og blant annet truet med at han kunne rapportere med til Nav. Da var det underforstått at jeg skulle miste dagpenger. Dette ble ekstra usmakelig da den samme læreren hadde brukt mye tid på å skryte av at han selv kom fra svært gode kår og aldri hadde manglet penger. Også andre som gikk på kurset ga uttrykk for at de var redd for læreren, fordi han hadde makt til å sørge for at utbetaling av penger de var avhengige av, ble stoppet.

Noe annet filmen fikk meg til å tenke på, var samtalene jeg hadde med andre da jeg for mange år siden gikk datakurs mens det fremdeles var Aetat. Der gikk jeg sammen med mange hederlige og pliktoppfyllende mennesker, fra både arbeider- og middelklassen. Skikkeligheten til disse sto i grell kontrast til skrekkhistoriene de fortalte om ubehøvlede og udugelige Aetat-ansatte. Disse historiene var absolutt troverdige og stemte godt med de erfaringene jeg selv gjorde meg. Det jeg så, både den gang og da jeg noen år senere hadde med Nav å gjøre, var at de kunne gjøre så mange feil de bare ville, mens du som bruker ikke kunne gjøre en eneste liten feil uten å bli straffet for det. Den nav-ansatte sitter med bukta og begge endene og mere til, mens man selv ikke er i besittelse av annet enn avmakt, den føler man til gjengjeld at man har mye av.

I en scene i filmen sliter den absolutt dataukyndige Daniel med å fylle ut et søknadsskjema på pc. En av de nav-ansatte kommer og hjelper ham. Hun får umiddelbart tilsnakk av en annen ansatt og blir dratt med inn på et kontor. Dette fikk meg til å tenke på en episode fra mange år tilbake, da jeg satt sammen med flere andre, hvorav to hadde jobbet i dette systemet. Den ene fortalte at hun hadde prøvd å hjelpe brukerne så godt hun kunne, noe som ikke hadde blitt godt mottatt av de andre ansatte. Hun hadde etter hvert sluttet, muligens blitt mobbet ut. Jeg husker jeg sa noe om at de får vel en egen kultur. Hvorpå den andre med erfaring fra systemet sa ja, og den kulturen er ikke sunn. Og det ble sagt med ettertrykk!

For en tid siden kom jeg over en kronikk fra 2012, dessverre er den nok fremdeles aktuell. Her kan man lese om psykisk syke som sliter i Nav-systemet, den har tittelen Nav gjør folk syke. Det er absolutt meningsløst, for det første for den unødvendige lidelsen dette påfører folk som har det vanskelig nok fra før. For det andre, når folk blir sykere enn de allerede er som følge av Nav, gjør det at de bruker lenger tid på å komme tilbake til arbeidslivet, kanskje usikkerheten og den dårlige behandlingen gjør at de ikke blir i stand til å jobbe mer i det hele tatt. Dette må da stride mot den berømmelige arbeidslinja. Uansett, denne kronikken tyder på at det ikke er så langt mellom det folk kan oppleve her i landet og det som foregår i den omtalte filmen.

Det denne filmen så tydelig viser er at de som er så uheldige å havne i dette skrekkens system er levende mennesker som kan få liv og helse ødelagt av stivbeinte lover og regler og ditto byråkrater som bruker disse reglene som et våpen mot dem. I filmen ser vi den fortvilte alenemoren Katie som kommer litt for sent til avtalen ved nav-kontoret fordi hun er ny i byen og har hatt problemer å finne fram. Da får hun bare beskjed om å forlate stedet og ingen penger. Slik er reglene, ferdig snakka! Alle som har en viss erfaring med slike instanser vet at det å argumentere med regelryttere av det slaget er som å stange hodet i en vegg.

Jeg tror det er første gang jeg har vært på kino og hatt en tåre i øyekroken ved filmens slutt. Og jeg fikk inntrykk av at jeg ikke var den eneste. Det er neppe noen framstående politikere som noen gang er innom denne bloggen. Hadde så vært, ville jeg oppfordret dem til å gå og se filmen. Og så gå hjem og tenke godt gjennom hva de selv holder på med. På den annen side, kanskje ikke. Kan hende de hadde fått noen veldig «gode» ideer om hvordan de kunne gjøre ting enda et hakk verre for folk her i landet. Siden jeg sannsynligvis ikke har slike lesere, jeg anbefaler filmen på det varmeste! 


torsdag 19. januar 2017

Året som gikk, måned for måned

En aldri så liten bildekavalkade over året som gikk. Jeg har ikke tenkt å gjøre bloggen til en bildeblogg, men siden jeg har en tendens til å dra med meg kameraet overalt og ta bilder av det meste som dukker opp, må jeg ha noen steder å plassere dem. Her er det bilder fra det foregående året, måned for måned.


I januar var det faktisk noen dager med god, gammeldags vinter. Det var artig å ta noen ordentlige vinterbilder, det er ikke så ofte det er anledning til det lenger. 


Februar, tatt på Bygdøy. 


Mars, syttende mars feires St.Patrick's day i Irland, og nærmeste lørdag markeres dagen i Oslo. 



April, bilde tatt ved Nitelva i nærheten av Lillestrøm



Mai måned fortjener to bilder. Oslo har sine fine steder, selv om man kanskje må lete litt for å finne dem. Nederste bildet er igjen fra Bygdøy, fint sted å gå tur når man ikke har særlig ambisjoner om å bli sprek, ikke får man gått særlig langt og ingen oppoverbakker. 



I juni dro jeg til Dublin, som så mange ganger før. Øverste bilde er tatt et eller annet sted i Wicklow Mountains. Det nederste er fra Dublin Zoo, der en nå kan oppleve at en orangutang passerer høyt over hodet på en. De har utvidet innhegningen deres med et område på andre siden av veien, og dersom beboerne skal fra det ene området til det andre foregår det som vist på bildet.
 


Juli, øverste bildet fra en vandring i bygater, det nederste fra vandring i mer landlige områder.


I august ser det ut til at jeg har ligget relativt på latsiden når det gjelder fotografering. Men noen bilder hadde jeg tatt og dette var av de bedre.



I september derimot ble det tatt haugevis av bilder. Da dro jeg til Skottland igjen, og der var det fint denne gangen og. Øverste bildet fra Edinburgh, nederste fra et eller annet sted vi stoppet under en dagstur jeg var med på.


Oktober, her har jeg ikke annet å si enn at det var høst og tydeligvis også kveld da dette bildet ble tatt.


November, her var det faktisk litt snø. Overraskende nok, for det kan jeg ikke huske.


Da har vi kommet fram til desember og det siste bildet fra året som gikk. Det var ikke særlig mye til år, men det spørs om 2017 blir særlig mye bedre. 

søndag 8. januar 2017

Bloggen fyller åtte år!

I dag er det åtte år siden jeg skrev min første bloggpost, i årene som har gått har jeg markert bursdagen her på bloggen hvert år. Eller nesten hvert år, jeg ser at jeg ikke gjorde det for to år siden. Som følge av brexit og Trump har det faktisk vært skrevet en del om temaer tilsvarende mye av det jeg har tatt opp her på bloggen. Det har ført til at man har vært nødt til å innse at det er noen som har fått det verre, blant annet på grunn av globaliseringen. Om det vil føre til noe særlig bedring i forholdene er en helt annen sak, jeg tror ikke det. I året som akkurat har begynt er det valg her i landet. Jeg håper vi får et regjeringsskifte, da den nåværende regjeringen er ille. Men vi kan antagelig ikke håpe på mer enn at forskjellene vil øke i et noe saktere tempo enn de gjør med den blåblå regjeringen. Jeg er med andre ord ikke særlig optimistisk.

I de åtte årene jeg har blogget har vi hatt vel tre år med de blåblå og de foregående årene var med de rødgrønne. Om det er lett å få øye på blåfargen til de to ganger blå, var det ikke alltid så lett å få øye på det røde og det grønne i den forrige regjeringen. Også i deres regjeringstid ble det merkbart tøffere og kaldere for oss som befinner oss langt nede på rangstigen i samfunnet. Det har jeg skrevet såpass mye om at jeg skal ikke si noe mer om det her, da jeg har gjentatt meg selv mange nok ganger her på bloggen.

Men nok om mine pessimistiske betraktninger, i dag feires det bloggbursdag og da er det bloggen det skal handle om. Nå er jo ikke denne bloggen kjempepopulær, så hva skal man gjøre for at den skal bli mer lest? Jeg har vært innom Blogglisten og der er det mange blogger som har svært mange lesere. Det kan se ut som at det man skal være nå er frue, her så jeg både Komikerfrue, Pilotfrue, Supporterfrue, Treningsfrue og Bollefrua. Med tanke på alle mine turer til Irland kunne jeg kanskje kalt bloggen for Guinnessfrue, og blogget om det meste som skjedde på de turene, tatt bilder av absolutt alt som skulle inntas av så vel flytende som fast føde. Etter hva jeg har sett av disse populære bloggene, så skal det ikke bare være ett bilde av det som skal spises eller drikkes, men minst fire. Siden jeg ikke er alene på puber og spisesteder borti der og ville føle meg rimelig dum mens jeg fotograferte alt dette i full offentlighet, tror jeg det får være med tanken. I stedet kan jeg dele en video som jeg tuklet sammen av opptak på noen puber i løpet av fjorårets tur til Irland. Siden jeg ikke gadd å drasse rundt på et skikkelig kamera på kveldstid er opptakene gjort med mobilen, så det er ikke aller beste kvalitet, men kanskje hakket morsommere enn bilder av mat og drikke.




Så får vi se hvordan det går med denne bloggen, det blir neppe åtte nye år, hvor lenge den kommer til å leve er uvisst.  Men jeg skal i hvert fall prøve å holde liv i den en stund til.