Vi som skal være alene i jula

Jeg er en av dem som skal være alene i jula, sånn har det vært i flere år. Det er ikke veldig morsomt, men jeg vet av erfaring at jul sammen med andre kan være enda mindre morsomt. Nå skal jeg innrømme at det å være alene hele jula gir en litt fattig og tom følelse. Det er faktisk verst på den tiden de første juletingene begynner å dukke opp i butikkene, etter hvert som jula nærmer seg går det seg liksom til.

Første gang jeg skulle være alene i hele jula, lurte jeg på hvor mye jeg skulle gjøre ut av det. Skulle jeg gidde å kjøpe juletre og å steke ribbe? Det valgte jeg å gjøre, og jeg syntes det var koselig. Jeg har gjort det samme årene etter, og skal gjøre det i år også. Jeg vil gjøre det så hyggelig jeg kan, jeg skaper stemning med levende lys, røkelse og musikk. Også vi som er alene i jula, fortjener å ha det så fint som mulig.

Jeg har heldigvis fremdeles råd til å kjøpe inn litt ekstra til jul, jeg tenker på dem som er ikke har det, dem blir det vel dessverre flere av. På den annen side misunner jeg heller ikke dem som tilbringer store deler av førjulstiden i butikker, som skal kjøpe gaver til en hel drøss med kravstore mennesker. Det stresset er det greit å slippe.

Det er sikkert mange som skal tilbringe jula alene som har det verre enn meg. Jeg er vant til å være alene og trives egentlig med det. Det verste hadde vært å få en «stakkars-invitasjon», i så fall hadde jeg takket høflig nei. Som jeg har vært inne på flere gange har på bloggen, det er få ting som er så lite givende som å være sammen med mennesker du absolutt ikke er på frekvens med, eller som til og med ser ned på deg, belærer deg eller bedriver kryssforhør. Jeg har en del erfaring med slikt, og det er bare forferdelig slitsomt.

Nå er det vel sånn at mange av oss som skal være alene i jula, har en del problemer å slite med i dagliglivet, både ensomhet og annet som er vanskelig. Jeg har jo vært gjennom mye ubehagelig de senere årene, uten å ha noe nettverk rundt meg, det har vært krevende, for å si det pent. Saken er den at jeg er blitt så sliten og psykisk forslått at jeg er ikke er i spesielt god form til å være sammen med andre. Jeg har det kanskje like greit alene med alle de uleste bøkene mine. Å være glad i å lese gjør det lettere å være alene, da har man alltid mulighet til å forsvinne ut av eget liv og over i noe annet.

Jeg regner med at jula blir helt grei i år også, og ønsker dem som måtte komme innom bloggen en riktig god jul.

  

Virkelighetsfornekterne

Det er en stund siden forrige bloggpost, men jeg klarer ikke helt å bli ferdig med å gremme meg over at vi har en arbeidsminister som later til å mene at det ikke finnes reell arbeidsledighet eller sykdom, bare latskap. Med tanke på at hun ikke er alene om den typen tankegods, dette er holdninger som dessverre ser ut til å være utbredt i samtlige partier, er det all grunn til gremmelse. I den forbindelse kan jeg anbefale kronikken Nyliberalt hjernevask om arbeidsmarkedet av Terje Alnes. Jeg anbefaler også Praksisplasser– offentlig finansiert utbytting av samme forfatter.

Det virker som det er på moten å velge seg sin egen sannhet, klimafornekter har blitt et vanlig begrep, men også på andre områder bedriver man virkelighetsfornektelse. Det er selvfølgelig greit for politikerne å legge skylden på folket, når det ikke er jobber nok til alle som trenger det. Er du så dum at du ikke er konkurransedyktig nok på et stadig tøffere arbeidsmarked, får du bare ha det så godt. Har disse kjepphøye politikerne som mener at alt bare er opp til deg selv noen gang snakket med folk som er arbeidsledige, folk som har søkt et uendelig antall jobber uten å få napp. Jeg tenker på noen av dem jeg møtte på de kursene jeg gikk i regi av Aetat og Nav. Jeg husker de to godt voksne kvinnene på det første kurset, de som hadde jobbet på samme sted, som brått og brutalt fikk vite at hele bedriften skulle legges ned. Som så langt i livet hadde fått jobber gjennom bekjente, det kunne de ikke denne gangen, og ble kastet ut i et liv som arbeidssøkere i en alder av over femti. Hvor brutalt møtet med virkeligheten som arbeidsledig var, hvor belastende det var for dem. Jeg husker en kvinne på samme alder på det andre kurset, som hadde gått på et jobbsøkerkurs der læreren hadde vært så ubehagelig mot henne, at den høyst oppegående, tøffe dama hadde grått hver eneste kveld. Hvis disse politikerne som ser ut til å ha så store problemer med å forstå at arbeidsledighet stort sett ikke er noe folk velger, hadde møtt dem det gjelder, snakket med dem ansikt til ansikt, hørt historier som handler om noe helt annet enn latskap, hadde det gått inn? Hadde de blitt noe klokere av det? Det kan virke som de er utstyrt med særdeles små og lite velfungerende ører, og en diger kjeft som kverner uavbrutt, følgelig spørs det vel om det vel om de hadde giddet å høre noe som helst. De er vel bare villige til å høre det som passer med det virkelighetsbildet det er bekvemt for dem å holde seg med.

Jeg vil også anbefale Homo economicus av Ebba Boye. Absolutt interessant lesning, og egentlig ganske skremmende. Vi har fått et stadig mer konkurransepreget samfunn, jeg skulle ønske man kunne bruke litt mer tid på å snakke om hva det gjør med mennesker, når vi først og fremst blir konkurrenter. Når konkurransen om jobbene blir stadig hardere, og de som taper denne konkurransen skal straffes hardt. Jeg har sett en framvekst av en mennesketype jeg setter svært liten pris på, den markedstilpassede sleipingen, overfladiske og brautende typer som snakker med høye reklamestemmer. For å kunne brøyte seg vei og være konkurransedyktig er det kanskje slik man må være.  Men det spørs vel om denne mennesketypen har særlig gode løsninger å komme med når det gjelder alle problemene vi står overfor, kanskje vi trenger flere som er samarbeidsdyktige. Dessuten tror jeg vi trenger politikere som ikke bedriver virkelighetsfornektelse.

Dystre tanker og flere høstbilder

Da avsluttes høstsesongen her på bloggen med noen flere bilder, tatt tidligere i november.

Det har på mange måter vært en trist høst. Til tross for stadig synkende entusiasme for partiene på venstresiden, syntes jeg det var trist at de blåblå gikk av med seieren i årets stortingsvalg. 

Statsbudsjettet de har lagt fram er også sørgelige greier. Blant annet er det strammet inn på dagpenger, noe som innebærer at 3500 personer ikke vil ha krav på dagpenger og at rundt 19.000 personer vil få lavere utbetalinger. Men arbeids- og (u)sosialminister Anniken Hauglie forstår ikke at dette kan skape problemer for dem det gjelder. Dette er per definisjon friske, arbeidsføre folk. Dersom de ikke oppfyller kravene til dagpenger eller synes de får for lite, kan de påvirke det ved å jobbe, sier hun. Og når folket ikke har brød, kan de som kjent spise kaker.

Sånn har det blitt, alt er opp til deg sjøl, og er du så dum at du velger å bli arbeidsledig, så får du bare ha det så godt. Det samme gjelder selvfølgelig også de som er syke, de har også valgt feil. Problemet er at det ikke bare er partiene på høyresiden som mener dette, selv om de nok straffer folk enda et par hakk hardere enn man gjør på venstresiden.

Så da går det da også dårlig for venstresiden, i Klassekampen kunne vi nettopp lese at de mister grepet. Jeg så at noen debatterte dette på facebook, og det ser ut til enkelte på venstresiden ikke klarer å ta innover seg at det faktisk er en del som har det vanskelig her i landet, også innfødte nordmenn. Store deler av venstresiden ser heller ikke ut til å forstå at folk av en eller annen grunn ikke liker å bli sett ned på. Påfallende mange av de nedlatende karakteristikkene jeg har lest om arbeiderklassen, har kommet fra folk som tilhører venstresiden.

Jeg kan heller ikke se at verken høyre- eller venstresiden har noen konstruktive løsninger å komme med i forbindelse med at mange jobber kommer til å bli automatisert bort i tiden framover. På begge sider står man steilt på arbeidslinja, og de som er så uheldige å falle utenfor arbeidslivet, skal som sagt bare straffes.

I løpet av min levetid har vi fått et stadig sintere og hardere konkurransesamfunn. Med tanke på de problemene vi står overfor, både med arbeidsliv, klimaendringer og andre miljøproblemer, hadde det kanskje vært en ide å satse litt mer på samarbeid og mindre på konkurranse.

For en del år siden var det mye snakk om å bekjempe den såkalte snillismen, noe det kan se ut til at man har lykkes godt med. Kanskje det hadde vært på tide å gjøre noe med den økende slemmismen?

  

Og da må jeg nok en gang roe meg ned med litt avslappende og vakker musikk. 

                    

Gi så det svir!

Her om dagen kom jeg til å tenke på en gammel låt, og ikke minst den tilhørende videoen. Låta er faktisk tretti år gammel, det er snakk om Satelite med det amerikanske bandet The Hooters. Det som fikk meg til å tenke på denne gamle låta, var denne artikkelen om den kristne tv-kanalen Visjon Norge. Her kan man lese at tv-kanalen presenterte en liste over diverse velsignelser man kan kjøpe seg, med priser fra 1500 til 50.000 kroner.

Det var for så vidt ikke overraskende, de fleste har vel fått med seg hvor gjennomført usmakelig denne tv-kanalen er. Den som ikke helt har fått det med seg, kan se denne videoen med noen små smakebiter av hva som foregår.

Jeg har skrevet flere bloggposter om mine opplevelser med pinsevennene i barndommen, foreldrene mine tilhørte jo der, og jeg ble høyst motvillig slept med på en del møter og tvangssendt på søndagsskole. Dette tok slutt da jeg ble gammel nok til å protestere tilstrekkelig høylytt. Selv om jeg hørte mye tull der, er dette betydelig verre. Penger var ikke et tema på samme måte som det er i Visjon Norge. Og selv om det var lett å forstå at pinsevennene syntes alle som ikke var som dem var veldig dumme, så ble det ikke uttalt så til de grader i klartekst som det Jan Hanvold driver med. Han er så vulgær og vemmelig at…, vel, hva skal man si uten å bli altfor ufin? Videoen over sier vel det meste. Dessuten må jeg si at jeg har svært liten sans for politikere som står fram og støtter Visjon Norge.

Vel, her er Satelite med The Hooters, låta svinger fremdeles og videoen virker påfallende aktuell.

Forskjellige virkeligheter

For noen dager siden kom jeg over en artikkel med tittelen Frp er det nye Arbeiderpartiet. Den handler ikke så mye om Frp, derimot mer om broilerpolitikere og PR-bransjen. Flertallet av politikerne later ikke til å anse det som tas opp i denne artikkelen som problematisk, men det spørs hva velgerne mener, det er tross alt oss de er der for. Som frustrert velger på venstresiden hadde jeg ønsket politikere som var mer idealister enn karrierepolitikere. Jeg synes ikke det er bra at stadig færre har yrkeserfaring, da det nødvendigvis må gjøre at de har mindre forståelse for hva vanlige arbeidstakere har å slite med. Jeg tenker på alle de frustrerte og oppgitte arbeidsfolka jeg har møtt på diverse arbeidsplasser, der flertallet ikke har følt at det er noe parti som er der for dem.

Det er sjelden slike som meg kommer over noe vi kjenner oss igjen i. Men det hender, Klassekampen har en spalte som heter Gryr i Norden, som det heter seg er en spalte om jobben med bidragsytere fra hele Norden. Det er ofte interessant lesning, tirsdag 17. oktober hadde Monica Nkechi Okpe, bransjerådgiver i Transportarbeiderforbundet, et særdeles lesverdig innlegg, dessverre ikke på nett. Det er vanskelig å følge arbeidslinja om man ikke klarer å stå på beina, skriver hun. Og videre: Én av fire har tyngre jobb enn hva de har godt av, skrev Ebba Wergeland i Arbeidervern fra 2003. Automatiseringen og roboter har ennå ikke overtatt, det er fremdeles folk som har tungt fysisk arbeid. Om noe, så er prestasjonskravet høyere i dag enn i 2003. det er mer som skal gjøres i løpet av 7.5 time. Og folk blir syke. Rygg og skuldre får nok. Arbeidspresset sliter også på den psykiske helsa.

For meg som blant annet har jobbet på lager, er dette svært gjenkjennelig. Noe annet jeg kjenner godt igjen er at de fleste ønsker å gå på jobb, bidra og treffe arbeidskamerater.  Som jeg sikkert har sagt mange ganger før, jeg har sett svært få unnasluntrere på de arbeidsplassene jeg har vært innom. Derimot mange som trasser på å gå på jobb, selv der legen har ønsket å sykmelde dem. Men som hun sier, så møter du krav som er umenneskelige, eller som du ganske enkelt ikke klarer å oppnå etter fylte 30 år.

Og videre: Hver dag skal man slite for å nå bedriftens satte KPIs (Key Performance Indicators). Når måltallene er satt av sjefer som aldri har løfta noe tyngre enn utskriften av en powerpoint-presentasjon, så blir jeg forbanna. For de ser ikke sliterne. Det er ingen interesse for mennesket utover det du forventes å produsere. Vi blir fortalt av politikerne at vi skal motiveres til å arbeide, og gjerne ved hjelp av en pisk kalt insentiv. «Vi må tørre å snakke om sykelønn og karensdager» sies det. Hva med å tørre å snakke sant? Vi skal straffes om vi blir syke. Om vi slubberter trenger mer enn et spark i ræva for å komme oss opp om morran, så kanskje det hjelper om vi får lavere lønn. Enda lavere lønn. For det er åpenbart hvem som må gå syk på jobb og hvem som har «hjemmekontor», eller kan avspasere. Realiteten er at regnestykket ikke går opp. Om det forventes at man skal stå i arbeid til man er 70, men uten at sykefraværet skal øke, er man i beste fall naiv. Selv Supermann hadde fått ryggvondt etter 30 – 40 år på et lager eller en terminal.

Det er som jeg skulle sagt det sjøl, det samme gjelder sikkert for svært mange som har erfaring med tungt fysisk arbeid. Monica Nkechi Okpe nevner også at ifølge Nav er det muskel- og skjelettlidelser og psykiske lidelser som gir de lengste fraværsperiodene. Jeg tenker på disse håpløse debattene om sykefravær som jeg har sett litt for mange av, der politikerne babler om «lettere psykiske lidelser», noe man aner er det samme som slabbedaskeri. Det jeg har sett, er at folk ikke kaster inn håndkleet før de har pådratt litt mer enn «lettere lidelser», det være seg psykisk eller fysisk. Og dersom folk kommer til Nav med «lettere psykiske lidelser», så sørger vel i hvert fall Nav for at disse lidelsene blir betydelig tyngre. Og jeg har faktisk lest at de som havner hos Nav på grunn av en fysisk lidelse, ofte ender opp med en psykisk lidelse i tillegg. Det låter ikke usannsynlig, for å si det sånn.

Tenk om vi hadde hatt framstående politikere på venstresiden som hadde hatt slike holdninger som Monica Nkechi Okpe. Tenk hvor mye mer interessant og konstruktiv en debatt om sykefravær og arbeidsliv hadde blitt, dersom folk med den type erfaringer hadde deltatt. I stedet sitter broilerne der og laller i kor, enten de kommer fra høyre- eller venstresiden.

Også har vi de arbeidsledige, som jo også er noen ordentlige slabbedasker. Dette vil vår foretaksomme regjering gjøre noe med, og strammer nå inn på dagpengene. Noe som antagelig umiddelbart vil føre til flere arbeidsplasser. Eller vil det nå det? Her vil jeg varmt anbefale kronikken Man får ikke jobb av å miste dagpenger av Trude Sletteland. Jeg vil også, for første gang her på bloggen, anbefale en kronikk av Hege Ullstein i Dagsavisen, den har tittelen Livets harde skole, og er absolutt verdt å få med seg. Men arbeids- og sosialminister Anniken Hauglie skjønner ikke problemet, hun mener at de regjeringen vil nekte dagpenger, har gode muligheter til å få seg jobb. Dette er friske, arbeidsføre mennesker som har vært i jobb, og med et arbeidsmarked i bedring, er det gode utsikter til å få seg arbeid. Hvor mange dette vil berøre, kommer an på hvordan folk tilpasser seg. Vi mener at det ikke er en selvfølge at de som har hatt ustabile inntekter langt tilbake i tid, skal kompenseres for inntektsbortfall. Jo mer folk jobber, jo færre vil dette angå, sier hun. Ja, det er jo bare å få seg jobb. Jeg har selv sett at selv om folk har god utdanning og bra CV, så er det ikke alltid så lett å få jobb hvis man er kommet opp i en viss alder. Nå har jo også denne regjeringen åpnet opp for mer midlertidig arbeid, da kan flere med ustabile inntekter fort bli et resultat. Dette vet jeg veldig godt av bitter erfaring. Og da vil man straffe folk ekstra for det, for vi har jo blitt straffet før også, jeg har selv fått svært lite i dagpenger som arbeidsledig, nettopp fordi jeg har hatt ustabil inntekt som følge av jobbing for vikarbyråer, og det har ikke vært frivillig. Og har man hatt det ustabilt med jobb, så er det også noe som gjør det vanskeligere å få seg jobb. Igjen snakker jeg av bitter erfaring.

Når arbeidsministeren snakker om at det kommer an på hvordan folk tilpasser seg, så lurer jeg virkelig på hva hun mener. Mener hun at folk skal være nødt til å godta jobber hvor man jobber for under luselønn, der man ikke er dekket opp av noen forsikring dersom man skulle skade seg på jobb, der man må jobbe for en arbeidsgiver som gir blaffen i alt som heter arbeidsmiljølov eller andre lover, slik jeg dessverre har opplevd at noen gjør. Det har jeg selv vært nødt til, men det er ikke noe jeg unner andre, med unntak av diverse politikere, som unektelig hadde godt av å oppleve den virkeligheten mange andre er nødt til å ta til takke med, og som de nok ikke helt forstår hvordan det er å befinne seg i.

Jeg begynte med å henvise til en artikkel om broilerne i politikken. Tenk om venstresiden hadde skjerpet seg, og sørget for å få flere politikere med reell arbeidserfaring. Den erfaringen man har er med på å skape holdninger, og vi trenger folk med forståelse for hvordan det er der ute i det virkelige livet, langt vekk fra storting og pr-byråer.

Høstbilder, statsbudsjett og musikk

Høsten er den tiden på året da jeg synes det er aller morsomt å ta bilder. Å rusle rundt med kamera, komme hjem og sette seg foran pc-en med en kopp te, se hvordan resultatet av dagens tur er blitt, og fikse og ordne litt på bildene i Photoshop, det er trivelig og avslappende.

Noe som ikke er fullt så trivelig er årets statsbudsjett som akkurat er lagt fram. Som ventet tar man fra de fattige og gir til de rike. Noen av dem som skal få svi er de arbeidsledige, på siden til Fri Fagbevelse kan vi lese at arbeidspolitisk talsperson for Høyre, Heide Nordby Lunde, mener det ikke handler om kutt, men om en omlegging av ordningen. Det er jo en måte å si det på. Noen av dem som vil bli rammet er midlertidig ansatte. Ifølge regjeringen vil den nye ordningen gi den enkelte sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Jeg som har uhyggelig mye erfaring med å være midlertidig ansatt, vet at i hvilken grad arbeidsdeltakelsen da blir kontinuerlig eller ikke, det er det ikke opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme, men derimot arbeidsgiver. Som jeg opplevde da jeg jobbet for Adecco, klager du på at arbeidsgiver trikser med lønna di, så straffes du med mindre jobb, eller mindre kontinuerlig arbeidsdeltakelse, som regjeringen kaller det. Regjeringen mener de nye kuttene vil styrke arbeidslinja, kanskje det snart er på tide å kalle en spade for en spade, og den såkalte arbeidslinja for en straffelinje.

Noen andre som skal få merke de blåblås kuttpolitikk, erJussbuss. Som jeg har vært inne på før, da en arbeidsgiver nektet å utbetale meg feriepenger, så var det eneste stedet det var mulig for meg å få hjelp, nettopp Jussbuss. Fra Arbeidstilsynet fikk jeg beskjed om at de hjelper ikke til med slike saker, hadde det ikke vært for Jussbuss, hadde den dønn uhederlige arbeidsgiveren sluppet unna. Nå er jo den nåværende regjeringen arbeidsgivernes beste venn, så sånn sett er det jo en viss logikk ute og går. Den uhederlige arbeidsgiveren min var for øvrig en ihuga Frp-tilhenger.

Statsbudsjettet er også dårlig nytt for oss som er glad i dyr, og ikke minst dyrene selv, regjeringen vil kutte all støtte til frivilligdyrevern og gir to millioner til pelsdyrnæringen. En av dem som også mister støtte er Matsentralen, som jobber mot kasting av mat. I 2015 ble det her i landet kastet 355 000 tonn mat som kunne vært spist.

Og da tror jeg ikke orker å tenke mer på årets statsbudsjett. 

For å roe nervene litt, avslutter jeg med litt dertil egnet musikk.

                      

Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 

I de varme og rødgrønne dager

Under valgkampen var det mye snakk om at vi har fått et kaldere samfunn med den blåblå regjeringen. Dette kom ikke uventet fra folk på venstresiden, hvor mange er så gode at de er blitt veldig sinte på alle som ikke er like gode. Denne illsinte formen for godhet kan virke litt skremmende på noen av oss, men det er sikkert bare fordi vi ikke er like gode selv. Joda, samfunnet har blitt kaldere i årene med de blåblå, men hvor varmt var det den gangen vi ble styrt av de rødgrønne?

Jo, det var nok et veldig varmt og medmenneskelig samfunn. Jeg husker spesielt den varmende uttalelsen fra daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om at sosialklienter fikk stå opp morran. Da følte helt sikkert sosialklientene at var de var omgitt av enormt mye varme og medmenneskelighet. En annen arbeidsminister fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, hadde en kronikk i Klassekampen i 2011, som jeg syntes var så empatisk og varm at den fortjente en egen bloggpost. Det var særlig en uttalelse som jeg festet meg med: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Saken er at jeg ble så grepet av denne omtanken for de trygdede at jeg nesten fikk tårer i øynene. Hvis du er syk og utslått, man må stort sett være riktig så elendig for å få trygd i disse dager, så er det nok ingenting som varmer mer enn å få høre at det som egentlig feiler deg, er at du ikke gidder å bite tenna tilstrekkelig sammen. Og der ute står jo arbeidsgiverne i kø for å ansette folk som ikke er plagsomt friske, sånn var det nok i hvert fall i den rødgrønne og medmenneskelige tidsalder.

Selv opplevde jeg i denne perioden å måtte jobbe stadig hardere for stadig mindre lønn, mens arbeidsgiverne mine snøt og bedro som bare pokker, men det var stor trøst i at jeg tross alt levde i et varmt og hyggelig samfunn. De rødgrønne brydde seg jo veldig mye om slitne arbeidsfolk på luselønn. Nå har det seg sånn at folk som tilhører arbeiderklassen ikke alltid har følt seg så veldig akseptert av disse gode og varme menneskene. Men vi må ha forståelse for at også de veldig gode har behov for noen å se ned på, så da får vi bare finne oss i at vi står lagelig til for hogg når selveste godheten må ha noen å føle seg bedre enn. I den varme rødgrønne perioden var det jo mye skriverier om hvor dårlig smak, ditto holdninger og lite kunnskap arbeiderklassen var i besittelse av. Husker jeg rett, fikk de syke mye tyn også, uten at de gode sto opp for dem, det skyldes nok at denne hetsen var av det gode og varme slaget.

Det kan nok være at jeg ikke til fulle forsto hvilket varmt og medmenneskelig samfunn vi hadde i de rødgrønne årene, vi lavt utdannende er jo så dumme, noe vi ble minnet om støtt og stadig i denne varme og gode perioden. Men jeg er dog ikke dummere enn at jeg på valgdagen slo opp paraplyen og labbet av gårde i høljregnet for å bli kvitt de blåblå. Det ble vi som kjent ikke, men det kan kanskje tyde på at det er et visst håp for undertegnede. Men en av disse voldsomt gode blir jeg nok aldri, det må jeg bare innse.

For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.

Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.

Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.

En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  

Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 

Da ble det tur til Skottland i år også

Siden sist har jeg vært nok en gang i Edinburgh. Selv om jeg hadde noen særdeles fine dager i byen i september i fjor, hadde jeg egentlig ingen planer om å reise tilbake så snart. Siden jeg hadde lyst og anledning til en ferietur i løpet av sommeren, vurderte jeg flere alternativer. Det ene var en arrangert tur med buss, der jeg hadde fått mulighet til å se nye steder. Men det ville blitt lange, slitsomme dager i buss, og det ville også bli noen kvelder på egen hånd i land der jeg ikke kan språket. Ingen av delene virket særlig fristende. Jeg vurderte også å ta toget til Bergen, det har jeg alltid hatt lyst til, men det har bare blitt med tanken, så også denne gang. Jeg tenkte litt på London, der er det noen år siden sist jeg var. Jeg liker meg egentlig godt i London, men det fristet liksom ikke. Det har vel noe å gjøre med at jeg har begynt å forbinde London med terror. Ikke det at jeg er redd for å være der det skjer, når det eventuelt skjer, jeg er fremdeles langt mer redd for å havne på et hotellrom med veggdyr, enn å bli utsatt for terror. Men hvis det skulle skje noe mens jeg var der, ville det vært utrivelig uansett om det skjedde på et helt annet sted enn der jeg befant meg. Jeg kikket på hotell i Edinburgh bare for moro skyld, de er stort sett veldig dyre. Men så plutselig dukket det opp noen til overkommelig pris. Så en søndag kveld hadde jeg plutselig bestilt nok en reise til Edinburgh. Og det var bare en og en halv uke før jeg skulle dra. Jeg valgte å betale litt ekstra for å bo sentralt denne gangen, og det angret jeg ikke på. Det uheldige med å bestille så nære innpå, var at jeg måtte bytte fly på Arlanda begge veier.

Første kveld i Edinburgh, det skotske parlamentet til høyre, i bakgrunnen kan man se søylene som står oppe på Calton Hill.

Dagen jeg dro ble litt slitsom, for første fly gikk ikke før rundt klokka ett, så det ble ganske sent før jeg var framme. Men til gjengjeld ankom jeg Edinburgh i sol, jeg har så lave forventninger til det skotske været at det var gledelig overraskelse. Og jeg synes egentlig at de skotske værgudene var ganske snille denne gangen, sola tittet fram støtt og stadig. En grunn til at det var fristende å reise tilbake til Edinburgh, var de fine dagsturene som går derfra. De to jeg var med på i fjor var jeg veldig fornøyd med. Før jeg dro bestilte jeg to dagsturer, den første var en såkalt Outlander-tur. Noe som ville si at vi fikk se mange av stedene som er med tv-serien Outlander. Jeg har sett serien, en del fjas, men også skotsk historie og mye flott natur. Og turen var i hvert fall kjempefin, det var ikke store avstander, så det var ikke lange opphold i bussen mellom de forskjellige stoppene. Det ble utrolig mange inntrykk i løpet av en dag.

Midhope Castle, kjent som Lallybroch i tv-serien Outlander.

Callendar House

Hopetoun House

Den andre turen jeg tok, var til St Andrews. Første stopp i fiskerlandsbyen Anstruther, som også var verdt å få med seg. Og St Andrews var absolutt flott, veldig mye å se. Også hadde de en avdeling av Waterstones der, altså bokhandel, og da måtte jeg inn der og kjøpe to bøker. Fra før hadde jeg vært innom avdelingen av samme kjede i Edinburgh og kjøpt to bøker der også. Jeg shopper ikke mye når jeg er på tur, men en tur til de kanter av verden er ikke vellykket hvis jeg ikke kommer hjem med minst én bok, siden det denne gang ble fire, må turen betraktes som særdeles vellykket.

Anstruther

St Andrews

St Andrews Cathedral

Dagene i Edinburgh brukte jeg blant annet til et besøk på National Museum of Scotland. Her møtte jeg den klonede sauen Dolly, i utstoppet tilstand riktignok, det er jo noen år siden hun døde. Det var veldig mye forskjellig å se, absolutt å anbefale. Her kunne man også få informasjon om så vel vår egen jordklode, som universet. Noen kunne sikkert hatt nytte av det, det er ikke lenge siden jeg leste om en som mente at jorda er flat, og det virket som han mente det seriøst. Og jeg vet det finnes kristenfundamentalister, også her i Norge, som mener at jorden er noen få tusen år, og at mennesker og dinosaurer har levd side om side. Men folk med slike holdninger oppsøker neppe museer, og om de hadde gjort det, hadde det neppe gått inn. Uansett, jeg liker veldig godt å rusle rundt på slike steder, også smakte veldig godt med en øl på puben etterpå.

Maten jeg spiser når jeg er på de kanter, er ikke sånt som man kan imponere med bilder av på nettet, det blir mye sølemat, fish & chips og når jeg er i Skottland, selvfølgelig haggis. Det ble også noe indisk mat, det smaker alltid godt, og en enorm calzone på en italiensk restaurant. Mye godt øl ble det  også, jeg synes  at det har tatt seg veldig opp med forskjellige typer øl siden jeg var der første gang. Og jeg fikk hørt litt musikk, ikke i samme mengder som i Dublin, men det kan man heller ikke regne med.

En tur som kom brått på, men jeg angrer ikke på at jeg dro. 

Et skikkelig dikt

Jeg kom nylig over et dikt, som til tross for at det er skrevet for mange år siden, passer bra til den moralistiske og humørløse tiden vi lever i. Man kan jo knapt gå inn på nettet uten få en drøss med tips i fleisen, her skal man imponere, bli vellykket, og for all del veltrent, det er så mye man skal være som begynner på vel, at man kan bli uvel av mindre. Dersom man skal framstå som vellykket, hvilket kan se ut til å være selveste meningen med livet, må man oppholde seg i et rom der det er så trangt og lavt under taket, at det knapt kan være mulig å puste. Her er det ikke mye rom for å legge beina på bordet, ta seg en øl, og gi blaffen.

Diktet heter «Den gang skikkeligheten kom til byen», og er skrevet av Gunnar Bull Gundersen.

DEN GANG SKIKKELIGHETEN KOM TIL BYEN

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da sprang alle inn med ølflaskene sine

og kom ut igjen med Colaflaskene sine

som var så mye bedre formet for hånden

enda undersøkelsene viser at hver Cola

inneholder så mye mer sukker enn øl

at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men

Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker, enda

ingen var vant til så mye sukker som efter den gang

da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da sprang alle som lå i solen ned fra alle

hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne

sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene

sine – som hadde fått vugge så fritt

i vinden på alle plenene i alle havene

i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort

og så hodeløst og så akkurat likt hvert

et annet strå som aldri før den gang

da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da sprang alle hustruene ut fra alle

sengene til alle elskerne sine og hjem

til alle de impotente mennene sine og

skurte og vasket og stelte i alle de renslige

husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine

til de ble så glatte og så skikkelige at alle

barna skled og brakk alle armene sine og det

ble så meget mer skrik og jamring i alle hus

enn det var før den gang

da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da sprang alle menn om morgenen ut med

alle mappene sine, avsted til alle jobbene

sine og kom alle like presise hjem til alle

middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene

sine og ble så mette i alle velstandsmavene

sine at de nesten ikke lenger kunne tenke seg

hvordan det var før den gang

da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da ble det likt for alle, da la de asfalt

over all grus, da ble alle ujevnheter slettet

ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til

blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet

de seg til livslykkekolikk, da bygget

de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang

da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen

da var det ingen som skikkelig visste

at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og

ingen som skikkelig visste

hvem skikkeligheten var,

innerst inne,

mer enn før den gang

da Skikkeligheten kom til byen