lørdag 14. oktober 2017

Høstbilder, statsbudsjett og musikk

Høsten er den tiden på året da jeg synes det er aller morsomt å ta bilder. Å rusle rundt med kamera, komme hjem og sette seg foran pc-en med en kopp te, se hvordan resultatet av dagens tur er blitt, og fikse og ordne litt på bildene i Photoshop, det er trivelig og avslappende.


Noe som ikke er fullt så trivelig er årets statsbudsjett som akkurat er lagt fram. Som ventet tar man fra de fattige og gir til de rike. Noen av dem som skal få svi er de arbeidsledige, på siden til Fri Fagbevelse kan vi lese at arbeidspolitisk talsperson for Høyre, Heide Nordby Lunde, mener det ikke handler om kutt, men om en omlegging av ordningen. Det er jo en måte å si det på. Noen av dem som vil bli rammet er midlertidig ansatte. Ifølge regjeringen vil den nye ordningen gi den enkelte sterkere insentiver til kontinuerlig arbeidsdeltakelse. Jeg som har uhyggelig mye erfaring med å være midlertidig ansatt, vet at i hvilken grad arbeidsdeltakelsen da blir kontinuerlig eller ikke, det er det ikke opp til den enkelte arbeidstaker å bestemme, men derimot arbeidsgiver. Som jeg opplevde da jeg jobbet for Adecco, klager du på at arbeidsgiver trikser med lønna di, så straffes du med mindre jobb, eller mindre kontinuerlig arbeidsdeltakelse, som regjeringen kaller det. Regjeringen mener de nye kuttene vil styrke arbeidslinja, kanskje det snart er på tide å kalle en spade for en spade, og den såkalte arbeidslinja for en straffelinje.


Noen andre som skal få merke de blåblås kuttpolitikk, erJussbuss. Som jeg har vært inne på før, da en arbeidsgiver nektet å utbetale meg feriepenger, så var det eneste stedet det var mulig for meg å få hjelp, nettopp Jussbuss. Fra Arbeidstilsynet fikk jeg beskjed om at de hjelper ikke til med slike saker, hadde det ikke vært for Jussbuss, hadde den dønn uhederlige arbeidsgiveren sluppet unna. Nå er jo den nåværende regjeringen arbeidsgivernes beste venn, så sånn sett er det jo en viss logikk ute og går. Den uhederlige arbeidsgiveren min var for øvrig en ihuga Frp-tilhenger.


Statsbudsjettet er også dårlig nytt for oss som er glad i dyr, og ikke minst dyrene selv, regjeringen vil kutte all støtte til frivilligdyrevern og gir to millioner til pelsdyrnæringen. En av dem som også mister støtte er Matsentralen, som jobber mot kasting av mat. I 2015 ble det her i landet kastet 355 000 tonn mat som kunne vært spist.


Og da tror jeg ikke orker å tenke mer på årets statsbudsjett. 


For å roe nervene litt, avslutter jeg med litt dertil egnet musikk.

     

mandag 25. september 2017

Ikke alt arbeid er helsebringende

På fredag ettermiddag hørte jeg på Dagsnytt Atten med et halvt øre, mens jeg holdt på med andre ting. Det jeg festet meg mest med, var en debatt med utgangspunkt i Silje Røviks kronikk i Aftenposten. Røviks kronikk var forfriskende lesning, det samme kan ikke sies om debatten i Dagsnytt Atten, her var det gamle og akk så velkjente toner. Som vanlig ble det antydet at vi har for gode sykelønnsordninger og det gjelder å få syke folk i jobb, da jobb er helsebringende. Nå har vel mange av dem det var snakk om blitt syke mens de har vært i jobb. Og noen, slik mange av dem jeg har jobbet sammen med, er blitt syke av jobben. Jeg har vært innom svært mange arbeidsplasser som har vært alt annet enn helsebringende.

Et gammelt minne fra arbeidslivet dukket opp da jeg hørte denne debatten. Det skriver seg helt tilbake til tiden før jeg hadde begynt å gå ned i lønn, men arbeidspresset jeg opplevde på mange av stedene jeg jobbet var ekstremt også den gang. Jeg jobbet på den tiden for et vikarbyrå der flere av konsulentene var påfallende ubehagelige. Han jeg hadde med å gjøre mens jeg hadde dette oppdraget var en riktig så ufyselig fyr. På den positive siden var de jeg betjente hyggelige og høflige, det er ikke alltid en selvfølge. Dette var en jobb som ikke var satt ut til et eksternt byrå, også det en fordel, da det var lettere få litt råd og veiledning i begynnelsen. Men det var ubeskrivelig mye å gjøre, de ansatte ble trukket et lite beløp i måneden og kunne spise så mye de ville, noe de benyttet seg av til fulle. Her måtte jeg hele tiden holde på med flere ting på én gang, hver eneste bevegelse jeg gjorde måtte være rasjonell. Å stoppe opp for å trekke pusten var uaktuelt. Det var evig kamp mot klokka, når jeg gikk ut fra jobben var jeg fullstendig utslitt.

På den tiden holdt jeg på med et engelskkurs, da dette var like før jul, var det to kurskvelder i uka, for å bli ferdig i rimelig tid før jul. Disse to kveldene var høydepunktet i en ellers kølsvart tilværelse. Jobben var på Aker Brygge, kurset var på Lillestrøm, på kursdagene tok jeg toget til Lillestrøm, og satte meg på en kafe der jeg fikk spist litt og kommet sånn noenlunde til hektene før kurset begynte. Jeg kan huske at det dunket og smalt i hele kroppen mens jeg satt der. Og jeg tenkte at dersom jeg hadde hatt denne jobben fast, hva ville gått i stykker først, den psykiske eller fysiske helsa. Hun som hadde jobben fast var mye syk, fikk jeg høre, slik jeg så ofte har fått høre på jobber med tilsvarende arbeidstempo. Det handler ikke om at folk er late, det handler om at vi er sånn laga at vi trenger en pause i løpet av dagen, der vi kan fått tatt oss inn litt, og vi trenger å kunne stoppe opp og trekke pusten mens vi jobber.

Det jeg egentlig kom til å tenke på da jeg hørte fredagens debatt, var en dag jeg kom ut fra jobben. Jeg var så sliten og fortvilt, plutselig følte jeg bare for å gå tvers over brygga og kaste meg på sjøen. Så kom jeg til meg selv på et vis, og gikk i riktig retning. Det er mulig jeg kan takke kurset på Lillestrøm for at jeg ikke havnet på sjøen, det var det som gjorde at jeg greide å komme meg gjennom disse ukene uten å gå fullstendig fra sans og samling. Slike jobber spiser deg opp, de gnager på både kropp og sjel, i den grad man orker må man prøve å bygge seg opp igjen på fritiden.

Jeg kan faktisk huske at en av de ansatte sa til meg siste dagen, at denne jobben var vel helt i overkant av hva én person kunne klare, det var så absolutt korrekt observert. De var i hvert fall fornøyd med meg på stedet, noe den grinete fyren fra vikarbyrået var nødt til å innrømme da jeg snakket med ham på telefonen en av de siste dagene, men jeg hørte det gjorde vondt å si det.

Jeg hadde en annen tilsvarende opplevelse en god stund senere, da hadde jeg et tredagers oppdrag på en stor kantine, hvor jeg også var alene. Dette var for et annet vikarbyrå, og kantina ble drevet av et kantineselskap. Denne jobben var ikke lenger unna enn at jeg kunne sykle. Den første dagen var helt forferdelig, arbeidstempoet var ubeskrivelig. Også her hørte jeg at han som hadde jobben fast var mye syk, det var ikke overraskende. Da jeg syklet til jobb den andre dagen, hadde jeg et øyeblikk de jeg plutselig ville vrenge sykkelen mot en stor bil. Det var akkurat den samme følelsen jeg hadde hatt den gangen på Aker Brygge. Nok en gang kom jeg til sans og samling før jeg fikk gjort det, men det var en veldig ubehagelig følelse. Jeg snakket senere en gang med en ansatt i selskapet som drev denne kantina, og som hun sa, på den kantina var det en veldig høy stressfaktor. Litt høyere enn det vi mennesker er i stand til å tåle, og nok en gang, det handler ikke om latskap. De tre dagene jeg jobbet der, hadde jeg ikke et eneste øyeblikk hvor jeg kunne trekke pusten, det er ikke menneskelig mulig å holde ut i slike jobber uten å bli syk.

I Dagsnytt Atten ble det, som det alltid blir i slike debatter, snakket om hvor helsebringende det er å jobbe. Det har nok noe å gjøre med at de som deltar i disse debattene ikke har vært i nærheten av slike jobber som jeg har omtalt her. Det har nok derimot en del av dem som er syke, men folk med den type arbeidserfaring får jo aldri være med i slike debatter. Klasseforskjeller handler også om at mange av oss lever i en helt annen virkelighet enn den som omtales. Det å høre til blant dem som overhode ikke blir sett, og absolutt ikke verdsatt, er i seg selv en psykisk belastning. 


onsdag 20. september 2017

I de varme og rødgrønne dager

Under valgkampen var det mye snakk om at vi har fått et kaldere samfunn med den blåblå regjeringen. Dette kom ikke uventet fra folk på venstresiden, hvor mange er så gode at de er blitt veldig sinte på alle som ikke er like gode. Denne illsinte formen for godhet kan virke litt skremmende på noen av oss, men det er sikkert bare fordi vi ikke er like gode selv. Joda, samfunnet har blitt kaldere i årene med de blåblå, men hvor varmt var det den gangen vi ble styrt av de rødgrønne?

Jo, det var nok et veldig varmt og medmenneskelig samfunn. Jeg husker spesielt den varmende uttalelsen fra daværende arbeidsminister Bjarne Håkon Hanssen om at sosialklienter fikk stå opp morran. Da følte helt sikkert sosialklientene at var de var omgitt av enormt mye varme og medmenneskelighet. En annen arbeidsminister fra samme parti, Hanne Bjurstrøm, hadde en kronikk i Klassekampen i 2011, som jeg syntes var så empatisk og varm at den fortjente en egen bloggpost. Det var særlig en uttalelse som jeg festet meg med: Vi er opptatt av at ingen skal kunne motta mer i trygder enn det naboen får ved å bite tenna sammen i en jobb. Saken er at jeg ble så grepet av denne omtanken for de trygdede at jeg nesten fikk tårer i øynene. Hvis du er syk og utslått, man må stort sett være riktig så elendig for å få trygd i disse dager, så er det nok ingenting som varmer mer enn å få høre at det som egentlig feiler deg, er at du ikke gidder å bite tenna tilstrekkelig sammen. Og der ute står jo arbeidsgiverne i kø for å ansette folk som ikke er plagsomt friske, sånn var det nok i hvert fall i den rødgrønne og medmenneskelige tidsalder.

Selv opplevde jeg i denne perioden å måtte jobbe stadig hardere for stadig mindre lønn, mens arbeidsgiverne mine snøt og bedro som bare pokker, men det var stor trøst i at jeg tross alt levde i et varmt og hyggelig samfunn. De rødgrønne brydde seg jo veldig mye om slitne arbeidsfolk på luselønn. Nå har det seg sånn at folk som tilhører arbeiderklassen ikke alltid har følt seg så veldig akseptert av disse gode og varme menneskene. Men vi må ha forståelse for at også de veldig gode har behov for noen å se ned på, så da får vi bare finne oss i at vi står lagelig til for hogg når selveste godheten må ha noen å føle seg bedre enn. I den varme rødgrønne perioden var det jo mye skriverier om hvor dårlig smak, ditto holdninger og lite kunnskap arbeiderklassen var i besittelse av. Husker jeg rett, fikk de syke mye tyn også, uten at de gode sto opp for dem, det skyldes nok at denne hetsen var av det gode og varme slaget.

Det kan nok være at jeg ikke til fulle forsto hvilket varmt og medmenneskelig samfunn vi hadde i de rødgrønne årene, vi lavt utdannende er jo så dumme, noe vi ble minnet om støtt og stadig i denne varme og gode perioden. Men jeg er dog ikke dummere enn at jeg på valgdagen slo opp paraplyen og labbet av gårde i høljregnet for å bli kvitt de blåblå. Det ble vi som kjent ikke, men det kan kanskje tyde på at det er et visst håp for undertegnede. Men en av disse voldsomt gode blir jeg nok aldri, det må jeg bare innse.


onsdag 6. september 2017

For mange mennesker?

Jeg har akkurat hørt lørdagens utgave av Verdibørsen, der de tok opp overbefolkning. De skal ha ros for at de gjentatte ganger har tatt opp dette temaet, det er det ellers ikke så mange som gjør. I programmet hørte vi Bredo Berntsen, Jørgen Randers og Lars Haltbrekken. Sistnevnte er stortingskandidat for SV og i motsetning til de to eldre mennene lot han ikke til å være bekymret over at det blir for mange mennesker på denne kloden. I den grad han mente det var et problem, så gjaldt det kun befolkningsøkning i den rike delen av verden, fordi vi har et vanvittig forbruk, det siste kan man jo være enig i. Nå skal det sies at Haltbrekken ikke brukte ordet problem, da han tydeligvis er en av disse politikerne som ikke er i stand uttale dette ordet, her var det utfordring over hele linja. Jeg må innrømme at jeg har liten sans for folk som snakker om miljøutfordringer, da jeg mener det i høyeste grad er et problem, og bør omtales som det.  Da programlederen gjorde Haltbrekken oppmerksom på at SV vil ha mange mennesker her i landet og er veldig glad i penger til barnefamiliene, forsvarte han seg med at de vil utjevne forskjellene mellom folk og det er en forutsetning for å lykkes i miljøkampen. Dette virker ikke så veldig troverdig, da SV kun snakker om fattige barnefamilier, jeg kan ikke se at de har noen omtanke for voksne som lever i fattigdom.

Jeg anbefaler eventuelle lesere å gå inn og høre programmet, det er absolutt verdt å få med seg.  Og som før sagt, det er ikke ofte dette temaet blir tatt opp, så dette er sjelden mulighet til å høre et særdeles viktig tema bli snakket om. Jeg synes både Bredo Berntsen og Jørgen Randers har mange gode poenger.


Det er vel sånn at dersom man mener at det kan bli for mange mennesker, da er man verken god eller raus, og det skal man jo være. Men hva med å være litt god overfor de menneskene som skal leve på denne jorda i framtiden. Det har jeg mange ganger tenkt på når jeg har vært ute og gått, enten i skogen eller andre steder hvor jeg kan høre fuglekvitter og vindens sus i trærne, dette er noe jeg unner dem som skal leve her om hundre år eller fem hundre år, å oppleve. Det å kunne oppleve slikt, uten å måtte reise langt av gårde, handler for meg mye om livskvalitet. Dessuten tror ikke jeg, i motsetning til Haltbrekken og hans meningsfeller, at bare vi blir mange nok så blir vi mye flinkere til å fordele, og alt blir fred, fryd og gammen. Det er vel dessverre større sjanser for at det blir mer ufred og elendighet.

For en del år siden, på en av turene mine til London, var jeg en lørdag formiddag på Hampstead Heath. På den tiden bodde jeg et sted hvor jeg hadde knapt fem minutter å gå til Østmarka, med veldig mange fine turmuligheter. Joda, det var trivelig nok å gå rundt på Hampstead Heath, men jeg kom til å tenke på mine egne turer i marka, der det var mulighet for å gå milevis i skogen. Den muligheten hadde ikke londonbeboerne, og jeg syntes vel egentlig litt synd på dem for det. Jeg har kost meg de gangene jeg har vært i London, men har ikke øyeblikk tenkt at det hadde vært godt å bo der. Til det er byen altfor stor.

Nå har jo jeg vært langt flere ganger i Dublin, enn i London. Der har jeg gjort det til en vane å ta en tur til Dublin Zoo. Ved omtrent hver eneste innhegning kan man lese at de dyrene du ser her, de er utryddelsestruet, og en viktig grunn til det er at leveområdene deres forsvinner. Og hvorfor gjør de det? Det har kanskje noe å gjøre med at menneskene overtar disse områdene, nettopp fordi det blir så utrolig mange av oss. Klima er mer eller mindre et tema i valgkampen, artsutryddelse er det ikke. Det til tross for at vi nå har tatt fått det som kalles den sjette utryddelsen. Den femte var utryddelsen av dinosaurene, den var ikke menneskeskapt, det er derimot den sjette. I Dublin Zoo ser man de store, flotte og vakre dyrene som er i ferd med å forsvinne, men vi er jo også avhengige småkryp og innsekter, som gjør at økosystemene fungerer. For ikke lenge siden leste jeg Bienes historie av Maja Lunde, blir de pollinerende insektene borte er vi ille ute.

Det er flere enn Lars Haltbrekken som er mener at det kun er forbruk, og ikke hvor mange vi er, som teller. Jeg skulle ønske man kunne forske litt på forbruket til oss uten barn, sammenliknet med forbruket til barnefamiliene. Det hadde vært interessant, det kan hende det ikke hadde vært oss uten barn som hadde kommet dårligst ut, så det lar man nok klokelig være. Som jeg har vært inne på før en gang, hver gang det er snakk om å redusere bilbruken til folk i tettbygde strøk, der det er mulig å bruke sykkel og føtter for å komme seg fram, kommer man alltid med argumentet om tidspressede barnefamilier som er avhengig av bil for å kjøre ungene sine på en drøss med aktiviteter. Nå er jeg absolutt tilhenger av at vi i vår del av verden skal forbruke mindre, jeg tror vi kunne fått et hyggeligere og varmere samfunn med mindre materialisme. Jeg har sett at mennesker som er veldig materialistiske virker mindre lykkelige, og takler motgang dårligere, enn de som vektlegger andre verdier. Blant folk jeg har møtt, er det pussig nok mange av de barnfrie som også er de som ikke er så opptatt av det materielle. Det kan ha noe å gjøre med at når man velger vekk barn, noe som av mange betraktes som unormalt, så er man ikke så opptatt av andres forventninger til hvordan man bør være.

Jeg følger organisasjonen Population Matters på Facebook. Jeg kan anbefale å ta en titt på siden deres, da vil man oppdage at de som er opptatt befolkningsproblematikk ikke er mennesker med hoggtenner og horn i panna, slik man kan få inntrykk av at enkelte tror. Population Matters støttes blant annet av David Attenborough  og Jane Goodall. Jeg avslutter med en videosnutt som ligger på Facebook-siden deres, med Jane Goodall. Da jeg så den første gang, tenkte jeg at du verden så deilig å høre noe annet enn den norske skravleklassens evinnelige kakling.

søndag 3. september 2017

Sommerbilder

På lørdag tråkket jeg gatelangs i Oslo. Det var en nydelig dag, fremdeles varmt og sommerlig, men likevel med en forsiktig høstlig atmosfære. Det var deilig å vandre formålsløst rundt, koble ut hverdagen og bare ta imot de inntrykkene som dukket underveis. Der jeg er nå i livet mitt, er det viktigere enn noen gang å ta vare på de gode øyeblikkene.

Siden det nå er sånn omtrent slutt på sommeren, tenkte jeg at jeg kunne oppsummere med noen bilder jeg har tatt i løpet av sommeren som var. De to første bildene er tatt nå på lørdag, de andre er tatt når de er tatt, for å si det sånn.









onsdag 30. august 2017

En desillusjonert velger

Det er valgkamp, og på hylla står årets valgkort. Der har det stått siden jeg kom hjem fra Skottland, da det var det eneste som hadde kommet i postkassa mens jeg var borte. Det står der som en påminnelse om at jeg snart er nødt til å gå den tunge turen til valglokalet. Grunnen til at den turen kommer til å føles så innmari tung, er at samme hva jeg stemmer på så blir det gærent.  
Det har jo vært mye snakk om økende forskjeller i det siste, at forskjellene har økt med en regjering som ikke bare blå, men blåblå, det er vel ikke akkurat noen stor overraskelse. Nå er visst alle veldig mot forskjeller, til og med Civita, etter hva jeg har fått med meg. Det er mulig det er noen som tror på det og, det er ikke lange siden jeg leste om en som seriøst mente at jorda er flat, det er vel omtrent som å tro at Civita virkelig ønsker mindre forskjeller. Uansett, etter valget er det nok betraktelig færre som er særlig opptatt av økende forskjeller.

Jeg tror ikke de som snakker om disse forskjellene, helt forstår hva økende forskjeller gjør med oss. Det gjør at vi i stadig større grad lever i forskjellige virkeligheter. Jeg leser om mennesker på trygd som må gå på Fattighuset for å få mat, jeg kan huske den gang da slikt var noe man trodde hørte fortiden til. Det hørte til den samme fortiden da rikfolk hadde hjelp i huset, og slapp å vaske møkka si selv. Heller ikke dette hørte fortiden til, har det vist seg. I min barndom hadde folk også stort sett råd til å gå til tannlegen. Heller ikke det er noen selvfølge lenger, det fikk jeg selv erfare da jeg var arbeidsledig for noen år siden. Og jeg kan love at det var langt mer smertefullt enn å vaske sin egen møkk, og det må sies at jeg ikke er særlig glad i husarbeid.

Ironisk nok førte Brexit og Trump til at det ble litt oppmerksom om at innvandring og globalisering, som man må være veldig for dersom man ikke ønsker å bli oppfattet som sidrumpa, egoistisk og uopplyst, faktisk har noen negative konsekvenser for dem man ynder å kalle «de svake». For å kunne engasjere seg i verden der ute, trenger man å ha primærbehovene dekket, og være noenlunde trygg på at det vil fortsette sånn. Nå blir det stadig flere som opplever utrygghet, det gjør deg redd, og når du er redd blir du også lett sint. Det vel dette sinnet man er redd for, som når man sier at det som nå kalles prekariatet er en farlig klasse. Man er ikke bekymret for at det er helsefarlig å tilhøre dette prekariatet, og jeg kan bekrefte at det i høyeste grad er helsefarlig, både for kropp og sjel. Nå må det sies at både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, har vært så utslitte og fortvilte at det sinnet vi har greid å stable på beina kun har gitt seg uttrykk i litt glefsing bak ryggen på brutale arbeidsgivere. Disse arbeidsgiverne som betaler folk luselønninger og lar dem jobbe i altfor hardt tempo, ofte uten pauser i løpet av en hel dag, de betraktes ikke som farlige.

Som singel er jeg naturlig nok opptatt av singelpolitikk, problemet er bare at den er totalt fraværende. Jeg har sjekket sidene til de tre partiene på venstresiden, SV, Arbeiderpartiet og Rødt. Jeg har søkt på single, singelpolitikk, aleneboende, enslige, uten å finne noe som helst. Det er nedslående, siden aleneboende rammes ekstra hardt av at det er blitt så utrolig dyrt å bo. Det jeg lurer på, er om man i det hele tatt mener at voksne mennesker har noen som helst egenverdi. Når det er snakk om fattigdomsbekjempelse, nevnes hele tiden økt barnetrygd. Men hva med fattigfolk som ikke har barn? Skal folk være nødt til å skaffe seg flere unger for å komme ut av fattigdommen? Hvis det virkelig er sånn at voksne mennesker ikke teller, så er det en ting jeg lurer på. Våre kjære stortingspolitikere har jo bevilget seg svært gode etterlønnsordninger, slik at de skal slippe å få det vondt og leit etter at de er ferdige på Stortinget. Men hvis det nå er sånn at voksne mennesker ikke har noen verdi når de ikke har mindreårige barn, burde ikke da denne ordningen kun gjelde dem som har barn under en viss alder? Dette er selvfølgelig tull, det er kun fattige voksne som ikke teller, som tåler så inderlig vel å ha det vondt og leit.

Det har faktisk vært øyeblikk der jeg har vurdert å stemme blankt, det til tross for at jeg synes den nåværende regjeringen er skrekkelig. Men det kommer jeg ikke til å gjøre, jeg får ta med meg valgkortet mitt og slepe meg til stemmelokalet for å stemme dem ut. Alternativet er tross alt litt bedre, da fortsetter kanskje ikke forskjellene å øke i samme tempo som de har gjort nå. Det er vel det eneste man kan håpe på.





mandag 21. august 2017

Om politikere, utenforskap og et noe tvilsomt jubileum

For noen dager siden delte jeg denne kronikken fra RadikalPortal, både på Facebook-siden til bloggen og min egen vegg. På sistnevnte kom det noen kommentarer og det ble en liten samtale om tingenes bedrøvelige tilstand. Jeg bet særlig merke i en kommentar, der vedkommende skriver om å være ufør, og hele tiden bli omtalt som en byrde, at den ekstra belastningen det er, er noe som kan være med å gjøre folk enda sykere enn de er i utgangspunktet.  Det har hendt det har vært snakket om hardkjøret enkelte politikere har opplevd når de har begått en eller annen tabbe. Da har mediene har blitt kritisert, fordi dette oppleves belastende for politikeren. Nå har det seg sånn at når noen velger å bli toppolitikere, vet de at enten så holder man sin sti ren, eller så blir det en slik reaksjon i media. Situasjonen de har havnet i, kan sånn sett sies å være selvvalgt. En vanlig arbeidstaker som blir syk, har overhode ikke valgt det selv. De aller fleste foretrekker å være friske og i jobb. Det disse politikerne, som er så sarte på egne vegne, ikke later til å tenke over, er at det kan være like belastende for en trygdet støtt og stadig måtte se seg selv omtalt som en snylter og en belastning. I tillegg til ubehaget det medfører, er dette mennesker som sliter med sykdom og Nav.

Det jeg også ser av det folk har skrevet, er et sinne mot politikerne, der man mener at det ikke er særlig forskjell på venstre- og høyresiden, de er bare ute etter å mele sin egen kake. Og et ønske om at de fikk smake sin egen medisin, det slipper de vel, men hadde de gjort det, hadde de nok funnet at den var svært lite velsmakende.  I forrige bloggpost lenket jeg til en annen blogg, der det sto om en person som hadde tatt sitt liv som følge av behandlingen, eller kanskje man skal si mishandlingen, han hadde fått av Nav. Hvis en politiker hadde tatt livet sitt som følge av kritikk i media etter en tabbe, ville det blitt et sabla rabalder. Når slikt skjer med en som sliter med Nav, så reageres det ikke. Og det er rimelig å anta at dette har skjedd med flere. Og det er jo sånn at man kan ha det veldig vondt, uten å velge en så drastisk løsning. Nå er det valgkamp, men det ser ikke ut til at et eneste parti er opptatt av dette. Hvis vi i hadde hatt i hvert fall ett parti som hadde politikere som hadde vært i vanlig arbeidsliv, slitt i Nav-systemet, eller hatt nære pårørende som hadde gjort det, kunne de tilført den politiske debatten noe den i dag mangler fullstendig. Ulikhet har vært et tema i det siste, men når det bare diskuteres av folk som ikke har kjent denne ulikheten på kroppen, blir det lite interessant. Og uansett hvem som vinner valget, stilner nok denne debatten ganske raskt etterpå.

Når det gjelder dette med å være utenfor arbeidslivet, har jeg registrert et pussig fenomen. Det ser ut til at i det øyeblikket folk faller ut av arbeidslivet, så mister de evnen til å lese. Et eksempel i så måte, er noe jeg kom over i Agenda Magasin. Det er skrevet av Sigrun Aasland, som er fagjef i Tankesmien Agenda. Blant tankene hun her har smidd, kan man blant annet lese: Mange av oss kjenner noen av dem som har mistet eller kan komme til å miste jobben. En nabo, et familiemedlem og en barndomsvenn. Det gir ferien en bismak. De fleste av disse vil finne ny jobb om kort tid. De har utdanning og arbeidserfaring. Mens de leter har mange av dem sluttpakker fra tidligere arbeidsgiver. Går det litt lengre tid, har de opptjent rett til arbeidsledighetstrygd. Men uroen er der likevel. Kjenn på den uroen. Det er en liten flik av følelsen til flere hundre tusen nordmenn uten varig tilknytning til arbeidslivet. Altså de som sjelden eller aldri har en jobb å gå til. Og aldri har ferie. Det er tydelig at hun her snakker om folk med god utdanning, likevel tar hun det som en selvfølge at det ikke er dem som leser dette, men derimot noen de kjenner. Det kan se ut til at det øyeblikket man ikke lenger er å betrakte som vellykket, ikke har fasaden helt i orden, så er man øyeblikkelig noen man bare snakker om.

Jeg har jo reagert på det samme fenomenet når det gjelder arbeiderklassen, som det jo var veldig populært å snakke om, for ikke å si snakke ned. Nå er det lenge siden jeg så en av disse kronikkene med betraktninger om hvor lavtstående folk uten høyere utdanning er. I stedet er det desto mer mas om dem som befinner seg i utenforskapet. Disse blir jo heller ikke snakket så veldig pent om, for å si det mildt. Står folk utenfor arbeidslivet, er de tydeligvis å betrakte som utenfor alt. Da er man ikke lenger et medmenneske som kan bety noe for andre, man er ingenting.

I forbindelse med årets valg, feirer jeg et aldri så lite jubileum. Det er ti år siden jeg sendte en e-post til SV, eller nærmere bestemt Audun Lysbakken. Her er hele historien, for den som måtte være interessert. Jeg endte jo med å få beskjed fra en gjøk på svartjenesten deres, at det ikke nyttet å sette seg ned og synes synd på seg selv. På de ti årene som er gått, har det blitt voldsomt på moten med å bli krenket for den minste ting. Det må sies at jeg ikke ble krenket, fornærmet eller lei meg, jeg har heller ledd og sett på det som en artig historie. Men det er ikke bare morsomt, det sier noe om hvordan man møter folk fra arbeiderklassen, jeg er neppe den eneste som har opplevd noe sånt. Denne mailen var en reaksjon på et innlegg Lysbakken hadde hatt i Dagsavisen, der han lurte på hvorfor såpass mange fra arbeiderklassen lot være å stemme ved valg, og han var på arbeidsfolkets side, da lissom. Det kan vel hende den godeste Lysbakken ble noe overrasket av at en person fra nevnte arbeiderklasse hadde lest innlegget hans, det er store muligheter for at han trodde at arbeidsfolk ikke er i stand til å lese aviser av typen Dagsavisen. At de ikke bare var i stand til å lese, men også var noenlunde skriveføre, var sikkert veldig overraskende for Lysbakken, som neppe har hatt plagsomt mye kontakt med arbeidsfolk. Og det var sikkert irriterende å få en sånn e-post, meningen i svaret jeg fikk, var vel egentlig kom ikke her og plag oss med det kjipe arbeiderlivet ditt.

Jeg prøver å unngå valgkampen så langt det lar seg gjøre. Synet av velfødde, sjølgode politikere som ramser opp utenatlærte lekser, de er vel blitt drillet av et helt kobbel med kommunikasjonsrådgivere, gjør meg direkte kvalm. Jeg trenger ikke å utsette meg for sånne lidelser for å finne ut hvem av partiene som er å betrakte som det minste ondet. Jeg velger å avslutte dette med et sitat fra en bok, som av en eller annen grunn plutselig ramlet ned i hodet mitt: Alle dyr er like, men noen dyr er likere enn andre.  



lørdag 19. august 2017

Å leve med en livredd kropp

Etter forferdelig mange år med motgang og utrygghet, kjenner jeg for alvor hva det gjør med kropp og sjel. Jeg har lenge vært plaget med noe som kjennes som en jernklo i brystet, den klemmer til, slipper opp litt når livet er noe mer levelig, for så å klemme til enda hardere, så slipper den litt opp igjen, men for hver gang den har sluppet taket litt, klemmer den til hardere enn forrige gang. I tillegg har hjertet i de siste månedene begynt å danse krigsdans, det banker og slår og hopper rundt, det er i hvert fall slik det føles. Kroppen min er så sliten av all utryggheten, den vil løpe mot tryggheten, men den tryggheten finnes ikke. Alt stresset har forårsaket en del snodige fenomener, noen ganger føles det som det er full storm bak i nakken og mellom skulderbladene. Dessuten har det ført til at jeg er blitt veldig stiv i nakken, har vanskelig for å snu på hodet. I det hele tatt, det blir vondt både her og der.

Mye av årsakene til disse plagene skyldes utryggheten jeg har opplevd i arbeidslivet, som en del av det som nå kalles prekariatet. Jeg har lest at prekariatet er en farlig klasse, muligens fordi man er redd for at vi skal utvikle holdninger man ikke setter pris på. Det jeg vil fram til, er at det er også er farlig å være en del av dette prekariatet, det er skadelig for så vel fysisk som psykisk helse. Det kan være årsaker til at man havner i vanskelige jobbsituasjoner, eksempelvis har både jeg og andre jeg har jobbet sammen med, slitt med dårlig selvtillit. De problemene man har ellers, forsterkes av en vanskelig jobbsituasjon. Nå har jeg opplevd at livet har påført meg mange harde slag også utenfor arbeidslivet, det er ikke lenge siden jeg skrev en bloggpost om problemene jeg opplevde i forbindelse med kjøp av leilighet. Men allerede lenge før den historien, merket jeg hvordan jeg liksom døde litt etter litt. Jeg har mistet så mye av meg selv, livsglede og kreativitet blir erstattet av tristhet, håpløshet og slitenhet. Jeg tror jeg har vært rimelig god til å dra meg selv opp etter håret, hver gang livet har slått meg i bakken. Men det blir vanskeligere for hver gang. 

Nå kostet jeg på meg en liten pause fra elendigheta for en stund siden, da jeg var noen dager i Skottland. Jernkloa slapp grepet litt, festet seg desto mer da jeg kom hjem, men det får så være. Da jeg bestilte turen en og en halv uke før avreise, de dagene skulle jeg glede meg og ikke tenke på alt som er vondt og vanskelig. Jeg greide å dra meg selv opp såpass at jeg greide å ha glede av turen. Jeg merker jo at jeg er langt mer nedstemt nå enn jeg var på tilsvarende ferieturer for noen år siden, men jeg hadde det utrolig mye bedre enn jeg har det til vanlig.   

I dagene før turen til Skottland, kom jeg over en kronikk på NRK Ytring, som provoserte meg en smule. Den har tittelen Sjølvmord og andre utvegar, og er skrevet av Knut Ivar Bjørlykhaug. Her er det blant annet en overskrift som forteller at vonde perioder går over. Det er liksom ikke helt min erfaring, for å si det sånn. Heldigvis hadde ikke jeg noen tanker om å ta livet mitt da jeg leste dette, men jeg har hatt perioder hvor så har vært tilfelle. Hvis jeg hadde vært der da jeg leste dette, hadde det antagelig bare vært med på å gjøre at jeg følte livet ytterligere håpløst. Jeg har dessverre mye erfaring med å lese om at den virkeligheten jeg selv opplever, den eksisterer ikke. Og det er noe som til tider nesten har drevet meg til vanvidd, det er så jeg har lurt på om jeg i det hele tatt eksisterer. Eksempelvis har det blitt veldig vanlig å mase om hvor oppbyggelig og bra det er for selvfølelsen med arbeid, jeg har jo opplevd at en arbeidsgiver, på den verste og mest slitsomme jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel, så det gjorde ikke noe at jeg ble fullstendig utslitt av jobben. Det er mulig det er meg det er noe gærent med, men det føltes liksom ikke så veldig oppbyggelig. Videre heter det i kronikken: Likevel, livet er eit dynamisk prosjekt. Det betyr at det alltid kan snu. Nå kan det se ut til at utviklingen går i den retningen at dersom du først har problemer, så blir det vanskeligere å komme tilbake til et godt liv. Ramler du ut av arbeidslivet, kan det være vanskelig å få jobb igjen, fordi arbeidsgiverne blir stadig mer kresne og mindre interesserte i å ansette folk som livet har gitt noen riper i lakken. Og det ser ut til at det er stor enighet blant dem som har makt, at det skal være et helvete å stå utenfor arbeidslivet. Jeg tror mange ikke forstår hvor ødeleggende det er dårlig råd og økonomisk usikkerhet. Her kan man lese om en som tok sitt eget liv etter å ha slåss mot Nav i mange år. Jeg tror ikke han er den eneste. Videre i kronikken: For deg som tenkjer på sjølvmord finst det alltid nokon som bryr seg om deg. Hvordan kan kronikkforfatteren vite det, at alle har noen som bryr seg om seg? Jeg har vært gjennom svært vanskelig perioder hvor så ikke har vært tilfelle. Jeg har også opplevd at selv om det finnes noen som for så vidt bryr seg om deg, så er det ikke nødvendigvis sikkert at de bryr seg om hvordan du har det. De bryr seg om deg så lenge du er i stand til å smile pent og holder kjeft om de problemene du måtte ha å slite med. Jeg har også opplevd at belæring fra andre som mener at de vet hvordan du har det, uten at de gjør det i det hele tatt, kan være en tung belastning. Nå har det seg vel sånn at historiene om dem som opplever at livet går fra vondt til verre, til enda verre, vanligvis ikke blir fortalt. Og de historiene er det vel heller ikke så stor interesse for.

Det å leve med utrygghet i årevis er noe ordentlig herk, men samtidig så vet jeg jo at det er forferdelig mange mennesker her på jorda som aldri har opplevd noe annet. Problemet er bare at det når liksom ikke fram til den skjelvende og anspente kroppen min, uansett om jeg gjentatte ganger prøver å fortelle at så er tilfelle. Kropp og sjel sier at nå er det nok, og vil flykte til et varmt, trygt og godt sted. Men et sånt sted finnes ikke. Det å være nødt til å innse at det ikke er noe håp om bedring, heller det motsatte, det gjør vondt. 

Som sagt, er jeg fullstendig klar over at mange har det uendelig mye verre. Likevel skulle jeg ønske at jeg hadde fått oppleve en periode i livet der det for øyeblikket var greit, og det hadde vært store muligheter for at det også var rimelig greit om et år eller to. Det å komme gjennom en vanskelig periode, stå på den siden og ha mulighet til å fordøye det man har opplevd, og komme seg til hektene igjen, det er noe jeg gjerne skulle opplevd. Jeg lurer på hvordan det hadde vært, og hvem jeg hadde vært, dersom jeg hadde opplevd hvordan det var å ha en tryggere livssituasjon. 

Jeg synes ikke det er morsomt å skrive sånt som dette, men jeg er så inderlig lei av dette babbelet om alt bare går over og blir så bra så. Jeg er redd det er stadig flere som kommer til å oppleve at det gjør det ikke. Det er bare det at vi som opplever det, vi regnes ikke med. 



tirsdag 8. august 2017

Da ble det tur til Skottland i år også

Siden sist har jeg vært nok en gang i Edinburgh. Selv om jeg hadde noen særdeles fine dager i byen i september i fjor, hadde jeg egentlig ingen planer om å reise tilbake så snart. Siden jeg hadde lyst og anledning til en ferietur i løpet av sommeren, vurderte jeg flere alternativer. Det ene var en arrangert tur med buss, der jeg hadde fått mulighet til å se nye steder. Men det ville blitt lange, slitsomme dager i buss, og det ville også bli noen kvelder på egen hånd i land der jeg ikke kan språket. Ingen av delene virket særlig fristende. Jeg vurderte også å ta toget til Bergen, det har jeg alltid hatt lyst til, men det har bare blitt med tanken, så også denne gang. Jeg tenkte litt på London, der er det noen år siden sist jeg var. Jeg liker meg egentlig godt i London, men det fristet liksom ikke. Det har vel noe å gjøre med at jeg har begynt å forbinde London med terror. Ikke det at jeg er redd for å være der det skjer, når det eventuelt skjer, jeg er fremdeles langt mer redd for å havne på et hotellrom med veggdyr, enn å bli utsatt for terror. Men hvis det skulle skje noe mens jeg var der, ville det vært utrivelig uansett om det skjedde på et helt annet sted enn der jeg befant meg. Jeg kikket på hotell i Edinburgh bare for moro skyld, de er stort ett veldig dyre. Men så plutselig dukket det opp noen til overkommelig pris. Så en søndag kveld hadde jeg plutselig bestilt nok en reise til Edinburgh. Og det var bare en og en halv uke før jeg skulle dra. Jeg valgte å betale litt ekstra for å bo sentralt denne gangen, og det angret jeg ikke på. Det uheldige med å bestille så nære innpå, var at jeg måtte bytte fly på Arlanda begge veier.

Første kveld i Edinburgh, det skotske parlamentet til høyre, i bakgrunnen kan man se søylene som står oppe på Calton Hill.
Dagen jeg dro ble litt slitsom, for første fly gikk ikke før rundt klokka ett, så det ble ganske sent før jeg var framme. Men til gjengjeld ankom jeg Edinburgh i sol, jeg har så lave forventninger til det skotske været at det var gledelig overraskelse. Og jeg synes egentlig at de skotske værgudene var ganske snille denne gangen, sola tittet fram støtt og stadig. En grunn til at det var fristende å reise tilbake til Edinburgh, var de fine dagsturene som går derfra. De to jeg var med på i fjor var jeg veldig fornøyd med. Før jeg dro bestilte jeg to dagsturer, den første var en såkalt Outlander-tur. Noe som ville si at vi fikk se mange av stedene som er med tv-serien Outlander. Jeg har sett serien, en del fjas, men også skotsk historie og mye flott natur. Og turen var i hvert fall kjempefin, det var ikke store avstander, så det var ikke lange opphold i bussen mellom de forskjellige stoppene. Det ble utrolig mange inntrykk i løpet av en dag.

Midhope Castle, kjent som Lallybroch i tv-serien Outlander.
Callendar House

Hopetoun House
Den andre turen jeg tok, var til St Andrews. Første stopp i fiskerlandsbyen Anstruther, som også var verdt å få med seg. Og St Andrews var absolutt flott, veldig mye å se. Også hadde de en avdeling av Waterstones der, altså bokhandel, og da måtte jeg inn der og kjøpe to bøker. Fra før hadde jeg vært innom avdelingen av samme kjede i Edinburgh og kjøpt to bøker der også. Jeg shopper ikke mye når jeg er på tur, men en tur til de kanter av verden er ikke vellykket hvis jeg ikke kommer hjem med minst én bok, siden det denne gang ble fire, må turen betraktes som særdeles vellykket.

Anstruther
St Andrews
St Andrews Cathedral
Dagene i Edinburgh brukte jeg blant annet til et besøk på National Museum of Scotland. Her møtte jeg den klonede sauen Dolly, i utstoppet tilstand riktignok, det er jo noen år siden hun døde. Det var veldig mye forskjellig å se, absolutt å anbefale. Her kunne man også få informasjon om så vel vår egen jordklode, som universet. Noen kunne sikkert hatt nytte av det, det er ikke lenge siden jeg leste om en som mente at jorda er flat, og det virket ikke som han mente det seriøst. Og jeg vet det finnes kristenfundamentalister, også her i Norge, som mener at jorden er noen få tusen år, og at mennesker og dinosaurer har levd side om side. Men folk med slike holdninger oppsøker neppe museer, og om de hadde gjort det, hadde det neppe gått inn. Uansett, jeg liker veldig godt å rusle rundt på slike steder, også smakte veldig godt med en øl på puben etterpå.


Maten jeg spiser når jeg er på de kanter, er ikke sånt som man kan imponere med bilder av på nettet, det blir mye sølemat, fish & chips og når jeg er i Skottland, selvfølgelig haggis. Det ble også noe indisk mat, det smaker alltid godt, og en enorm calzone på en italiensk restaurant. Mye godt øl ble det  også, jeg synes  at det har tatt seg veldig opp med forskjellige typer øl siden jeg var der første gang. Og jeg fikk hørt litt musikk, ikke i samme mengder som i Dublin, men det kan man heller ikke regne med.

En tur som kom brått på, men jeg angrer ikke på at jeg dro. 



søndag 23. juli 2017

Et skikkelig dikt

Jeg kom nylig over et dikt, som til tross for at det er skrevet for mange år siden, passer bra til den moralistiske og humørløse tiden vi lever i. Man kan jo knapt gå inn på nettet uten få en drøss med tips i fleisen, her skal man imponere, bli vellykket, og for all del veltrent, det er så mye man skal være som begynner på vel, at man kan bli uvel av mindre. Dersom man skal framstå som vellykket, hvilket kan se ut til å være selveste meningen med livet, må man oppholde seg i et rom der det er så trangt og lavt under taket, at det knapt kan være mulig å puste. Her er det ikke mye rom for å legge beina på bordet, ta seg en øl, og gi blaffen.

Diktet heter «Den gang skikkeligheten kom til byen», og er skrevet av Gunnar Bull Gundersen.

DEN GANG SKIKKELIGHETEN KOM TIL BYEN

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle inn med ølflaskene sine
og kom ut igjen med Colaflaskene sine
som var så mye bedre formet for hånden
enda undersøkelsene viser at hver Cola
inneholder så mye mer sukker enn øl
at det tilsvarer minst sytten sukkerbiter, men
Skikkeligheten ser ikke så nøye på sukker, enda
ingen var vant til så mye sukker som efter den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle som lå i solen ned fra alle
hengekøyene sine og inn efter alle gressklipperne
sine, skar hodene av alle de stolte gress-stråene
sine – som hadde fått vugge så fritt
i vinden på alle plenene i alle havene
i hele byen, men nå ble hvert et strå så kort
og så hodeløst og så akkurat likt hvert
et annet strå som aldri før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle hustruene ut fra alle
sengene til alle elskerne sine og hjem
til alle de impotente mennene sine og
skurte og vasket og stelte i alle de renslige
husene sine, bonet alle de blanke gulvene sine
til de ble så glatte og så skikkelige at alle
barna skled og brakk alle armene sine og det
ble så meget mer skrik og jamring i alle hus
enn det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da sprang alle menn om morgenen ut med
alle mappene sine, avsted til alle jobbene
sine og kom alle like presise hjem til alle
middagene sine, tok på seg alle julepresangtøflene
sine og ble så mette i alle velstandsmavene
sine at de nesten ikke lenger kunne tenke seg
hvordan det var før den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da ble det likt for alle, da la de asfalt
over all grus, da ble alle ujevnheter slettet
ut, da rev de alle gamle hus, da ga de plass til
blokker, bensinstasjoner og varesentra, da handlet
de seg til livslykkekolikk, da bygget
de seg garasjer og skrek: STANDARD – den gang
da Skikkeligheten kom til byen.

Den gang Skikkeligheten kom til byen
da var det ingen som skikkelig visste
at Skikkeligheten skulle bli herre i byen og
ingen som skikkelig visste
hvem skikkeligheten var,
innerst inne,
mer enn før den gang
da Skikkeligheten kom til byen


tirsdag 18. juli 2017

Boligdrømmen som ble et mareritt

I disse dager er det sju år siden jeg trodde jeg sto foran en skikkelig forbedring av livet mitt. Jeg hadde fått forskudd på arv, og skulle kjøpe min egen leilighet. Jeg var sliten etter mange år med hard motgang i arbeidslivet, med alt det medførte av elendighet i resten av livet mitt, så bedringen av livskvalitet jeg trodde den nye boligen ville medføre, var etterlengtet. Dessverre sto jeg foran det som skulle bli mitt livs mareritt, det som skulle føre fram til noen av de hardeste slagene livet har påført meg.

Valget falt på en liten selveierleilighet, sentralt beliggende med kort vei til butikker og kollektivtransport. Den var helt ny, dette kom til å bli bra, trodde jeg. Nå hadde det seg slik at denne leiligheten var kjøpt opp av en spekulant som hadde kjøpt flere leiligheter i bygget. Jeg kjøpte den av en megler som jeg i etterkant fikk vite var kjent for å være uhederlig. Det skulle jeg snart få merke, for da jeg hadde fått nøklene og gikk for å låse meg inn, to dager før jeg måtte flytte fra der bodde, viste det seg at megleren hadde solgt meg en annen leilighet enn den han viste meg. Og den hadde betydelig dårligere beliggenhet enn den jeg trodde jeg kjøpte. Samtidig hadde den sleipe megleren dratt på ferie, og var omtrent umulig å få tak i. Også de som liksom skulle være tilstede ved kontoret deres var svært vanskelige å få kontakt med. Men jeg fikk omsider tak i megleren, tror aldri jeg har vært så sinna på telefonen noen gang, verken før eller siden. Jeg klarte å krangle meg til et lite nedslag i prisen. Jeg flyttet inn og håpte det beste. På den tiden var jeg så sliten av alt som hadde vært de senere årene, jeg følte jeg måtte sparke meg selv framover for å få gjort det som måtte gjøres. Derfor måtte jeg liksom tro at dette tross alt skulle gå bra.

Det gjorde det ikke, det gikk mye verre enn jeg trodde var mulig. Jeg merket umiddelbart at jeg hadde fått naboer fra helvete på begge sider av meg. Dessuten brukte de som bodde over meg balkongen min som askebeger, en av de første dagene fant jeg en glødende sneip på balkongen, der var det tregulv og den hadde svidd et lite merke. Balkongen hang sammen med nabobalkongene på begge sider, og ute på dem ble det etter hvert litt av et liv. Til tross for at balkongene var små, brukte ungene på den ene siden balkongen til ballplass og litt forskjellig annet, det dunket og smalt så hele den stakkars leiligheten min bokstavelig talt sto og ristet. Balkongen på den andre siden ble tidvis brukt som søppelplass, her sto åpne poser med matavfall og koste seg i solsteiken og ga fra seg alt annet enn godlukt. I den leiligheten holdt det til noen unger som egentlig ikke bodde der, men de var der støtt og stadig, og en av favorittaktivitetene deres var å smelle ekstremt hardt med inngangsdøra. Dette syntes de tydeligvis var så festlig at de holdt på i et sett, smalt og smalt og etter hvert hadde de blitt fått så god trening at det hørtes ut som bomber som gikk av, igjen ristet leiligheten min. De kunne holde på slik i timevis og ga seg ikke før langt etter normal leggetid. I tillegg var det søppel overalt i bygget, snus, sneiper og annet rask foran leiligheten min var regelen og ikke unntaket.

Jeg ble fullstendig slått ned i støvlene av dette, skuffelsen gjorde vondt i hele kroppen. Derfor ble jeg så glad da jeg utpå høsten kom i snakk med styrelederen på stedet. Jeg sa det som det var, at jeg hadde mest lyst til å flytte. Da svarte han at det var det flere som sa, men det skulle ikke bli nødvendig, for her skulle det ryddes opp, og alt skulle bli så bra. Og dumme meg, jeg trodde selvfølgelig på ham. Men det ble ikke bedre, det ble verre. Neste gang jeg snakket med styrelederen, flere måneder senere, sa jeg at det var mer søppel noen gang. Da fikk jeg bare til svar at det ekke noe å gjørra no med. Da var han ikke lenger blid og hyggelig, men derimot skikkelig sur og grinete. På det tidspunktet hadde jeg engangshansker liggende i gangen, så det var lettvint når jeg måtte ut og plukke opp alt det uappetittelige søppelet som alltid lå og fløt foran leiligheten min. Dessuten var det så mye bråk på nettene at jeg hadde problemer med å få den søvnen jeg trengte. Det var i det hele tatt bråk døgnet rundt, det var mange ganger jeg måtte flykte ut av leiligheten fordi jeg ikke holdt ut der inne. Jeg kan huske jeg satt oppe i et skogholt ikke langt unna, og prøvde å komme ned på hvilepuls. Et annet minne fra denne tiden er at jeg gikk rundt og plukket søppel, mens jeg var så trøtt at jeg knapt greide å holde øynene oppe. Leiligheten min var rett og slett helsefarlig å bo i. Det ble ikke bedre av at de som var i besittelse av normal orden og oppførsel begynte å flytte, og de som kom i stedet var stort sett var av samme sort som dem som gjorde at de takket for seg.

Jeg skjønte jo at jeg måtte prøve å komme meg ut, men var redd for at leiligheten ville bli svært vanskelig å selge. Jeg fulgte med på boligannonser, og så at enkelte av leilighetene i bygget kunne ligge ute veldig lenge. Det var mange av leilighetene som lå ute for salg, forståelig nok. Styrelederen innrømmet overfor meg at det var en som bodde der som måtte flytte fordi han hadde skiftarbeid, og det gikk ikke på grunn av alt bråket. Egentlig var det regler for når det skulle være stille på kvelden, men disse ble ikke fulgt, styret lot til å gi fullstendig blaffen. Det vanvittige bråket fra naboleilighetene mine var grunn til at jeg var veldig bekymret for hvordan det skulle la seg gjøre å gjennomføre en visning under tilnærmet siviliserte forhold. Dersom spetakkelet pågikk for fullt, var jeg redd folk ville løpe ut så fort de bare kunne. Etter hvert ble det også veldig stygt på stedet, søppel, hærverk og beplantning som ble ødelagt og etter hvert fjernet, gjorde omgivelsene stadig mer utrivelige.

Etter å ha tenkt fram og tilbake, fant jeg ut at jeg fikk prøve å få hjelp av en advokat. Det var ikke lett å vite hva jeg skulle gjøre, jeg var helt utslitt og fullstendig fortvilet over de forferdelige forholdene på stedet. Så jeg tok kontakt med en advokat som hadde jobbet med slike problemer, han mente han kunne hjelpe meg. Det første jeg gjorde var å finne fram bilder jeg hadde tatt av søppel, opptak av bråk, jeg brukte videofunksjonen på kameraet mitt til sistnevnte, så sendte jeg all dokumentasjonen over til advokaten. Jeg husker det var en fredagskveld jeg fikk sendt over hele elendigheta, jeg fikk umiddelbart magesmerter. Jeg skjønte de var psykisk betinget, og de ga seg etter hvert, men ganske ubehagelig mens det sto på. Igjen måtte jeg bare håpe det beste, at det skulle hjelpe. Sant å si hadde jeg nå et desperat behov for at et eller annet positivt skulle skje, det begynte å bli i overkant mye motgang.

All kontakten jeg hadde med advokaten foregikk på e-post, jeg møtte ham aldri. Etter noen dager fikk jeg en e-post med brevet han skulle sende styret, det var meget strengt, og jeg trodde det ville få dem til å skjønne alvoret. Men da svaret omsider kom, var det mildt sagt nedslående. Jeg fikk en e-post fra advokaten med en kopi av brevet han hadde fått fra noen som jeg her velger å kalle Huff Eiendomsforvaltning. De hadde sine egne advokater, som de nå brukte mot meg. Svaret var bare babbel, det lot ikke til at all dokumentasjonen jeg hadde lagt ved hadde gjort noe inntrykk. De tok styrets parti, fullt og helt. Det var grusomt for meg å lese svaret deres, jeg følte som jeg hadde en omgang juling. Advokaten var naturlig nok heller ikke fornøyd med svaret, og ba meg skrive ned alle brudd på husordensreglene jeg opplevde. Det gjorde jeg, jeg satte opp en tabell med dato og tidspunkter for alt det gærne som skjedde, og la ved dokumentasjon i form av bilder av søppel og opptak av bråk. Her var det blant mye annet gjentatte opptak av bråk på soverommet sent på kveld, lenge etter at det egentlig skulle være stille. Jeg fikk ros av advokaten for vel utført jobb, men nok en gang fikk vi bare tull til svar. Huff Eiendomsforvaltning burde skjønne hvordan styret var, de hadde representanter til stede ved generalforsamlingene. Det første året ville styret sette opp overvåkningskameraer i bygget, sånn at man skulle se hvem det var som søplet og bedrev hærverk. Enkelte av beboerne ga uttrykk for at de var skeptiske, og lurte på om de ville kjenne igjen folk. Det var styreleder helt sikker på at de ville. Kameraene ble satt opp ikke lenge etterpå, uten at det ble noen bedring. Dette ble påpekt på generalforsamlingen året etter, da sa styreleder at det bodde jo så mange i bygget, så det var da helt umulig å vite hvem de forskjellige var. Representantene fra Huff som var til stede på disse generalforsamlingene måtte nødvendigvis få med seg at det var generell misnøye med forholdene på stedet. Likevel ga de uttrykk for at det bare var meg som var vanskelig. For hver gang det kom svar fra Huff, ble jeg bare mer og mer nedslått, det føltes bokstavelig talt som slag mot kroppen. Disse vonde opplevelsene ble ekstra ille fordi det trigget gamle traumer jeg hadde fra arbeidslivet, der jeg hadde hatt store problemer med Adecco, og i enda større grad med en slektning jeg hadde jobbet for, som endte med sak i Forliksrådet.

Så gikk det veldig lang tid før de gadd å svare, så lenge at jeg hadde tenkt å etterlyse svaret. Men så kom det, på et verst mulig tidspunkt. På denne tiden hadde jeg en gammel mor, hun ble syk og vi fikk vite at hun hadde uhelbredelig kreft. Dette fikk vi beskjed om dagen før jeg fikk e-posten fra advokaten, med brevet fra Huff som vedlegg. Jeg skjønte jo at jeg sto foran en heller ubehagelig periode i livet, som enebarn hadde jeg ingen å dele ansvaret med, og jeg hadde hatt mye slit med syke foreldre i perioder noen år før, noe som var veldig tungt og vanskelig. Brevet fra Huff var bare forferdelig, jeg fikk sjokk over at det gikk an. Det var tydelig at styreleder hadde jugd så det rant, han hadde det med det, men de burde ha gjennomskuet hva slags fyr han var. Etter at jeg hadde flyttet fra stedet snakket jeg med en bygningsarbeider som utført noen jobber i bygget, han hadde noen ganske treffende beskrivelser av den styrelederen. Også megleren jeg brukte da jeg solgte leiligheten var klar over at det trengtes et nytt styre.

Mens jeg leste det forferdelige brevet, kjente jeg at noe gikk i stykker, jeg følte meg fullstendig overkjørt og ødelagt. Da hadde jeg trengt å ha noen der jeg kunne snakke med, noen å støtte meg til, men det hadde jeg ikke. I stedet måtte jeg dra av gårde for å ta meg av meg av moren min, og hun som hadde fått dødsdommen dagen før, var liksom ikke den rette å snakke med. Advokaten skrev at svaret ikke var tilfredsstillende, noe som var et understatement, og ba meg svare så fort som mulig, så vi kunne finne ut hva vi skulle gjøre videre. Men jeg klarte ikke å svare, saken var at jeg ikke klarte å åpne vedlegget med brevet fra Huff, jeg prøvde, jeg ville jo, men jeg klarte det bare ikke. Jeg mistet konsentrasjonsevnen fullstendig, jeg holdt på med en interessant og spennende bok, men klarte ikke lenger å lese noe som helst. Jeg orket ikke lenger å følge med på det som skjedde i samfunnet, jeg bladde i avisen uten å se hva som sto der. Jeg var helt satt ut og fullstendig surrete. Jeg klarte etter hvert å sende et slags svar til advokaten, men saken kokte bare bort, jeg hadde ikke kapasitet til å følge opp lenger. Så den var styret heldig med, de slapp noe mer mas fra meg.

I tiden som fulgte var jeg mye dårlig, jeg kjente at intens motgang gjennom mange år begynte å slite på kropp og sjel for alvor. Moren min døde noen måneder senere, jeg fikk en telefon med beskjed om at hun var funnet død på gulvet i omsorgsleiligheten hun bodde. Da måtte jeg bare brette opp ermene og gjøre alt som må gjøres i forbindelse med et dødsfall. Fremdeles uten å ha noe nettverk rundt meg. Jeg husker dagen før begravelsen, det var en søndag, jeg grudde meg. Jeg har et rimelig avslappet forhold til døden og anser det å miste en gammel forelder som naturens gang. Men likevel, i etterkant ser jeg at det hadde vært veldig fint å slippe å være alene hele tiden. Jeg vil ikke anbefale noen å gå gjennom slike perioder uten å ha noe som er der for en, det var tøft. Og tøffere ble det selvfølgelig på grunn av alle problemene med leiligheten. Hadde jeg hatt levelige forhold i livet ellers hadde alt mye lettere.

Jeg fikk etter hvert solgt den ubeboelige leiligheten, i likhet med stadig flere leiligheter i bygget, skulle den brukes til utleieleilighet. Denne gangen var jeg heldig med megler, jeg måtte selge under takst, men takket være god innsats fra megleren ble det ikke så mye som jeg var redd for. Men å kjøpe noe nytt hadde jeg ikke anledning til, så det ble å leie, noe som selvfølgelig var nedtur. Jeg hadde sett for meg at jeg resten av livet skulle bo i egen bolig, jeg hadde hatt så store forhåpninger om et bedre liv, men nok en gang var jeg slått i bakken, og denne gangen hardere enn noen gang før.

Det var skremmende å oppleve hvor lite rettigheter jeg som eier av en selveierleilighet hadde, ikke engang rett til å få sove om natta. Det som også er skremmende hvordan det kan se ut til at løgn og uhederlighet blir stadig mer akseptert. Her opplevde jeg at både megleren jeg kjøpte av, og senere styrelederen, jugde så det rant. Det kan virke som bare man kommer unna med løgnene, bryr man seg ikke om at man framstår som dønn uhederlig overfor den man juger til. Hva man påfører andre av elendighet ved å snyte og bedra, bryr man seg tydeligvis ikke om. Det heter seg jo bare at vi skal tåle alt, men det er faktisk noen grenser for hva vi mennesker tåler av motgang og elendighet.


torsdag 8. juni 2017

Bøllekurs for barnfrie, femte og siste leksjon

For snart fire år siden begynte jeg på et bøllekurs for barnfrie, i løpet av den tiden har jeg prestert fire leksjoner. Et svært saktegående kurs, med andre ord, og jeg legger meg flat og innrømmer at jeg må være tidenes tregeste kursarrangør. Så da tror jeg det er like greit å avslutte hele kurset, så dette er altså siste leksjon, dersom noen fremdeles skulle være interessert.


Jeg er jo så bøllete at jeg ikke er glad i barn. Det er det nok mange som synes er ille, da blir man lett oppfattet som et forferdelig dårlig menneske. Det som er interessant, er at jeg kan huske fra barndommen at mange voksne mennesker kom med vemmelige bemerkninger om at jeg var bortskjemt, av den grunn at jeg var enebarn. Jeg var også forholdsvis høy, og også det måtte jeg tåle kritikk for. Dette kom fra godt voksne mennesker som selv hadde barn, og sikkert mente selv at de var glad i barn. Jeg har aldri sagt noe sånt til et barn, det er ingen som kan noe for hvor høy man er, eller hvor mange barn foreldrene dine har fått. Jeg mener det er mer bøllete å kritisere unger for noe de ikke kan noe for, enn å si til andre voksne mennesker at man ikke er særlig glad i barn.  

En annen ting er bøllete foreldre, jeg har sett enkelte som ser ut til å ha holdningen at her kommer jeg med barna mine og så får alle andre bare passe seg. Jeg har blant annet vært utsatt for slike på kafe, mer enn én gang, og det har endt med at jeg og andre har vært nødt til å gå før vi hadde tenkt. Jeg har også vært utsatt for dem på diverse kollektive transportmidler, unger som sparker i ryggen på setet jeg har sittet, veldig ubehagelig. Jeg har så en gang en unge på toget, med digre møkkete støvler på beina, som sto og hoppet i setet. En unge på kafe som slo rundt seg med en stang, knuste et glass og holdt deretter på å knuse vinglasset mitt. Og blir de snakket til? Nei! Eller da jeg for en del år siden var i matbutikken en lørdag formiddag og noen foreldre hadde sparkesykkelopplæring for ungene sine mellom reolene i butikken. Et skrekkeksempel fra biblioteket, en far løp rundt bokhyllene med ungen sin og hylte og skrek. I det tilfelle var det rart ikke de ansatte snakket til ham, men det kan vel hende de ikke turte, han så ut som han mente han eide hele verden og hadde muligens lagd bråk om barnet hans ikke skulle få lov å utfolde seg på biblioteket.  


Jeg kan avslutte dette usedvanlig trege kurset med et sitat av W.C. Fields: Madam, there's no such thing as a tough child - if you parboil them first for seven hours, they always come out tender. W.C. Fields skal på spørsmålet om han likte barn, ha svart at ja, hvis de er godt tilberedt. Det kan man jo svare hvis noen spør. Og da erklærer jeg bøllekurset for barnfrie for avsluttet.




mandag 29. mai 2017

Skill deg ut - på samme måte som alle andre

Jeg kom over en ganske så artig videosnutt på facebook-siden til NRK Underholdning. Det kan se ut til at det er en del som sliter med at man skal skille seg ut, fortrinnsvis på samme måte som alle andre. Det er nok ikke alltid så lett, som det framgår her. 

Dette er vel temmelig typisk for den tiden vi lever i, dessverre. Et annet fenomen i samme leia, er alle disse som «er seg selv», det er vel omtrent like sant som at de vi ser her er unike.

torsdag 18. mai 2017

Flere bilder fra Glendalough

Jeg klarer visst ikke å gi slipp på årets tur til Dublin. Under siste posten om turen fikk jeg to kommentarer som tydet på folk ble interessert i bildene fra Glendalough, særlig den lille kirken som egentlig heter St. Kevin’s Church, men som vanligvis omtales som St. Kevin’s Kitchen. Her er et bilde som jeg tok forrige gang jeg var i Glendalough. Den gangen var jeg der i juni måned, og det va påfallende pent vær. Jeg hadde en veldig fin spasertur fra den øvre innsjøen i dalen, og til den nedre. Glendalough betyr for øvrig dalen med de to innsjøer. Den som har drukket en del skotsk whisky har sikkert vært borti ordet glen før, det er gælisk for dal.


Da jeg var i Skottland for to år siden, var jeg innom destilleriet Glenfarclas. Det var et helt moderne destilleri som er drift, i motsetning til Jameson i Dublin, der selve whiskeyproduksjonen er flyttet, mens det opprinnelige destilleriet er et besøkssenter med omvisninger. Men det er ingen grunn til ikke å besøke stedet, man får vite mye interessant og man får smake på godsakene, selv om de ikke lages der lenger. Men forskjellen var at i Glenfarclas fikk man med seg med seg hvordan det lukter når whisky lages, og det luktet faktisk veldig godt. Også fikk man jo selvfølgelig smaksprøve til slutt. Ikke gærent det heller. Da jeg skulle til Irland første gang, måtte jeg lære meg å like whiskey, det jeg gjorde jeg ikke i utgangspunktet. Men det var litt flaut, så det må læres, og det viste seg at jeg var ganske lettlært. Den skotske whiskyen satt det litt lenger inne å like, på grunn av røyksmaken. Også det kunne læres, heldigvis. For den som ikke måtte vite det, i Irland lager man whiskey, i Skottland whisky.


Tilbake til Glendalough, et sted som anbefales å besøke for den skal til Dublin og har noen dager der. Irland har mange historiske steder, jeg har vært på flere og de har alle vært spennende å se. Men jeg synes Glendalough er et særdeles vakkert sted, og det er heller ikke så langt fra Dublin. Det ligger i County Wicklow, et naturskjønt område vel verdt å få med seg. Her en link til litt informasjon.




Hvis man har vært ute på en fin dagstur, kan man glede seg til en hyggelig tur på pub etterpå. Jeg har flere steder sett at Dublin blir anbefalt som et reisemål for den som reiser alene. Det kan jeg skrive under på, nettopp de trivelige pubene, ofte med mulighet til å høre musikk, er med på å gjøre Dublin til et fint reisemål når man reiser på egenhånd. Jeg som er veldig glad i irsk musikk har naturlig nok tilbrakt tid på diverse puber. Jeg skal avslutte med en video med en låt jeg hørte spilt i år, den er ikke så vanlig å høre. Her med Christy Moore, som er en av mine favorittartister. Han er veldig populær i Irland, men jeg har inntrykk av at irene ikke er så vant til at utlendinger kjenner til ham. I hvert fall er det noen som blitt litt overrasket over at jeg er godt kjent med musikken hans. Kan høres på Spotify for den som måtte ha lyst til å høre mer, jeg synes han har gjort veldig mye bra.


    

mandag 15. mai 2017

Tankesurr om sykdom, solidaritet og sånn

Etter at jeg kom hjem fra Dublin har stemningen vært heller laber. Jeg skal ikke plage eventuelle lesere med detaljene, men jeg kan slå fast at jeg har fått en påminnelse om at det er bedre å være frisk enn å være syk. I min temmelig tåkete tilstand har jeg begynt på en og annen bloggpost, men det det ble med forsøkene.

Jeg kom over en artikkel i Dagsavisen om forfatteren Adelheid Seyfarth med tittelen Forsvarer hvite arbeiderklassemenn. Det er det på tide at noen gjør, jeg har til tider nesten blitt skremt over hetsen mot nettopp hvite arbeidermenn. Med tanke på alle de hederlige og hyggelige arbeidskarene jeg har møtt, virker det utrolig urettferdig når de blir omtalt som lavpanna rasister, kvinnehatere og jeg vet ikke hva. Jeg har møtt noen som er omtrent sånn, men det finnes utrivelige individer i alle grupper. Mine mest uhyrlige opplevelser som svart kvinne, har jeg hatt i møte med den øvre middelklassen. Som den gangen jeg tok trikken mot Oslo sentrum fra Ekeberg, og en gjeng unge, velstående menn satt og laget apelyder rettet mot meg. Apelyder! En hvit arbeiderklassemann ville aldri gjort noe sånn. Det garanterer jeg, sier Seyfarth. Jeg har sett brautende og ufyselig oppførsel fra den typen menn det er snakk om her, men at folk kan synke så dypt at de lager apelyder mot en person på grunn av vedkommendes hudfarge, er så til de grader lavmål at det er vanskelig å fatte at det er mulig. Seyfarth nevner at ord som «solidaritet» forsvinner, ord hun mener dekker noe vi burde ta vare på. Jeg er fullstendig enig i det, og kjenner at jeg får lyst til å lese noe av denne forfatteren.

En som nok ikke er særlig opptatt av solidaritet, er Kristin Clemet. I en kronikk i Dagbladet, med tittelen Ulikhetsdebattenskjemmes av lavt presisjonsnivå og mange sleivspark, sier hun blant annet: Det finnes en lang rekke politiske tiltak som kan motvirke ulikhet. Noen av dem kan lede til større ulikhet på kort sikt, mens de fører til større likhet på lenger sikt. Hvis man strammer inn på trygdeordninger for at det skal lønne seg å jobbe, vil det på kort sikt kunne føre til større ulikhet, mens det på lenger sikt kan føre til større likhet ved at flere kommer i arbeid.

For vel ett år siden skrev jeg en post om at økonomisk usikkerhet ikke er bra for helsen, med link til en artikkel med tittelen Økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Her henviser man til forskning, hva slags forskning Clemet kan vise til som underbygger hennes påstander, vet jeg ikke. Det jeg derimot vet, er at det er mange syke som allerede har det mer enn ille nok, lite penger og et evig slit med Nav. Dersom noen skulle være så heldige å bli friskere etter flere år utenfor arbeidslivet på grunn av sykdom eller andre vanskeligheter, er det ikke sikkert det er så mange arbeidsgivere som ville være interessert i å ansette vedkommende. Som jeg har vært inne på utallige ganger før, det er ikke lett å få jobb dersom livet har påført en noen riper i lakken.

Men det hadde vært fint om folk kunne få mulighet til å komme tilbake til arbeidslivet og være aktive i samfunnet, etter å ha gjennomlevd vanskelige perioder. Fordi jeg tror vi trenger de erfaringene disse menneskene er i besittelse av. Ikke minst hadde vi trengt folk i politikken med litt andre erfaringer enn det dagens broilerpolitikere har. Det er så mye overfladiskhet, så mye floskler og tullsnakk. Ikke minst den evinnelige synsingen om at bare folk får det vanskelig nok, så kommer de seg nok tilbake til arbeidslivet. Dette er dessverre holdninger som finnes langt inn på venstresiden, solidaritet med syke, arbeidsledige og andre som har det vanskelig, er det lite av.

Som nevnt innledningsvis har jeg akkurat fått en påminnelse om hvor mye mer ubehagelig det er å være syk, enn å være sånn noenlunde frisk. Jeg har vært heldig med at jeg ikke har vært så mye syk, derimot har jeg mer erfaring enn jeg har hatt godt av, når det gjelder langvarig motgang og det å bli slått i bakken igjen og igjen. Slik mange av dem som Clemet og andre vil ta penger fra, nok også har opplevd i rikelig monn. Slikt kan man bli syk av, om man ikke er det fra før.