søndag 18. desember 2016

En video til ettertanke

For en stund siden kom jeg over denne musikkvideoen som jeg synes sier uhyggelig mye om tiden vi lever i. Jeg har lest om ungdommer som er på sosiale medier omtrent døgnet rundt, samtidig som de er opptatt med hver sin mobil når de er sammen. Da går de glipp av både den gode ensomheten, der man gjør det man har lyst til uten å bry seg om hva andre måtte mene og det gode samværet med andre, der man faktisk snakker med hverandre. Nå gjelder det ikke bare ungdom, jeg har observert godt voksne mennesker på kafe, med nesa i hver sin mobil. Noe av det første jeg så da jeg kom til Dublin i sommer, var folk i sekstiårsalderen som sto på gata i Temple Bar med selfiestang. Selfiestang er fremdeles på lista over ting jeg absolutt ikke ønsker meg. Jeg tar mye bilder, men uten meg selv, det er best sånn. De siste gangene jeg har vært ute og reist har jeg hatt med meg laptop og da har jeg vært innom facebook og lagt ut noen bilder og betraktninger om det som skjer. Jeg får hyggelige kommentarer tilbake og det er i det hele tatt ganske trivelig å kommunisere litt med folk hjemme mens jeg er ute på tur. Men det er ikke noe jeg bruker mye tid på, når jeg er på ferie er jeg stort sett opptatt med andre ting. Og skulle jeg ikke få mange likes på et bilde, er ikke det særlig viktig. Det viktigste er det jeg opplever der jeg er. Det jeg poster på facebook på disse ferieturene fungerer også som minnebøker for meg selv, der jeg kan gå tilbake og se på det jeg har lagt ut og kose meg med minner fra de gode stundene i livet.

Men nå har jeg rotet meg et stykke unna det denne videoen viser, som ikke er den hyggelige bruken av sosiale medier, men noe langt mer ubehagelig. Som sagt, jeg synes den sier et og annet om tidsånden, så er det store spørsmålet om det er sånn vi faktisk ønsker å ha det. 


mandag 12. desember 2016

Om folk, elite, Trump og annen elendighet

Etter Trumps seier i presidentvalget i USA har det vært skrevet en god del om avstanden mellom folk og elite. Etter hva jeg forstår har man fått med seg at det finnes en arbeiderklasse der ute som har opplevd en forverring i levekår. Når man er bekymret for dette, er det ikke fordi man er bekymret for at folk har fått det verre, men at dette fører til at mange begynner å stemme på uartige politikere og partier. Bare så det er sagt, jeg hadde aldri fått meg til å stemme på en så ekstrem politiker som Trump. Hadde jeg vært amerikaner hadde jeg holdt meg for nesa og stemt på Hillary Clinton. På samme måte som jeg noen ganger har holdt meg for nesa og stemt på Arbeiderpartiet. Fordi de har framstått som det minste ondet og for å gi en så effektiv motstemme som mulig mot et enda større onde. For meg har det verst tenkelige vært Fremskrittspartiet i regjering og de siste tre årene synes jeg har bevist at det har det vært all grunn til å være redd for.

Nå har jeg forståelse for folks eliteforakt, det har jo hendt jeg har vært irritert, for å si det på en pen måte, over hva enkelte fra denne eliten har greid å lire utav seg om arbeidsfolk. Det har til tider vært direkte ubehagelig lesning og man generaliserer på en helt annen måte når man skriver om arbeiderklassen enn man tillater seg når man skriver om andre grupper. I den forbindelse skal jeg komme med et sitat fra en artikkel i den britiske avisen Independent: While we find generalising about Asian and black people loathsome, we have shown we have no compunction about doing the same with the white working class. No - we glory in it. Det er ikke så veldig annerledes her i landet. Saken er at dersom det som skrives om den norske arbeiderklassen hadde medført riktighet, så ville jeg ikke forstått nevnte artikkel i Independent, for det første fordi jeg ikke er i stand til å lese aviser av en viss kvalitet og for det andre fordi jeg ikke er god nok i engelsk.

Når jeg først nevner Storbritannia, i forbindelse med brexit leste jeg om en britisk arbeider som hadde hatt mange midlertidige jobber og gått ned i lønn gjentatte ganger. Det samme som jeg har opplevd her i landet, men her er det vel færre som har opplevd det foreløpig. Men jeg er redd det går samme veien her. Noe jeg har reagert på er at enkelte av dem som har skrevet temmelig stigmatiserende om norsk arbeiderklasse visstnok skal tilhøre venstresiden. Da kan det virke rart at de har vært langt mer opptatt av å beskrive arbeiderklassens angivelig dårlige smak enn at de har vært opptatt av økende klasseskiller, noe som ikke ser ut til å bekymre dem i det hele tatt. Da jeg startet denne bloggen hadde jeg opplevd å gå ned i lønn gjentatte ganger, samtidig som jeg hadde lest ørten kronikker som inneholdt ordene arbeiderklasse, Bourdieu og danseband. Den virkeligheten jeg opplevde i arbeidslivet, med lavere lønn og stadig større arbeidspress, var det ingen som omtalte.

Det var ikke bare smaken vår det var noe gærent med, man ante at vi var usle, intolerante og i det hele tatt ikke mye til folk. Nå har jeg møtt et stort antall arbeidere, siden jeg har jobbet på så mange steder, og det har vært mange flotte mennesker. Da virker det så utrolig urettferdig når man omtaler folk på den måten. Eksempelvis husker jeg en kollega jeg en gang hadde på en kantine jeg jobbet, hvor vi forresten betjente noen usedvanlig ubehagelige mennesker. Hun fortalte at hun hadde drevet en kantine på en skole, der hadde hun blant annet gitt bort vafler til elever som aldri hadde penger og jeg fikk i det hele tatt det inntrykket at hun hadde vært en omsorgsperson for ungdommene hun lagde mat til. Hvis jeg hadde behov for en person å snakke med og hatt valget mellom henne og enkelte av disse kommentatorene som breier seg i media, er jeg ikke tvil om hvem jeg ville gått til. 

Noe annet er at det er en enorm forskjell mellom den virkeligheten jeg opplever og den som beskrives i media. Arbeid er helsebringende heter det seg, jeg vet ikke hvor mange av dem jeg har jobbet sammen som har hatt mer eller mindre alvorlige arbeidsrelaterte helseplager. Flere har vært gjennom operasjoner i armer, bein eller rygg som følge av belastninger jobben har påført dem. Størsteparten av de smertestillende pillene jeg har spist i mitt liv har vært på jobb for å greie å komme gjennom dagene. Jeg har lest om hvor gode og bekymringsløse liv vi har her i landet, samtidig som jeg nok en gang har gått ned i lønn og ikke ant hvordan jeg skulle klare meg framover. Det stadig hardere arbeidstempoet og juks og fanteri fra arbeidsgivere har også vært en kilde til bekymring. Dette er en virkelighet man ikke er særlig opptatt av, følgelig er det heller ingen håp om bedring. Det fører til en sterk følelse av håpløshet og i mange tilfeller også sinne. Hvis du er en person som har slitt i tunge jobber i mange år og er mer eller mindre utslitt, er det eneste du kan se fram til å få det verre enn du allerede har. Det er ikke et eneste politisk parti som er der for deg, derimot ser det ut til å være unison enighet om at du skal oppleve et helvete den dagen du er nødt til å kaste inn håndkleet og gå på NAV.

Jeg har sett at når man befinner seg på de nederste trinn i arbeidslivet, har det blitt mange som skal tjene på det arbeidet man utfører. Når jeg har jobbet på kantiner gjennom vikarbyråer har jeg som oftest vært utleid til diverse kantineselskaper. Da er det kanskje ikke rart det ikke blir mange kronene igjen til den som er på gulvet. Kantineselskapene konkurrerer om hvem som kan tilby mest mulig mat til lavest mulig pris. Regningen sendes til de ansatte på kantinene som opplever lavere lønn, nedbemanninger og dårligere pensjonsordninger. Jeg har også sett at bemanningen strippes ned til et minimum, så leier man inn vikarer de dagene det er ekstra mye å gjøre. Nå hender det at vikarer ikke dukker opp og om man kommer når man skal og gjør så godt man kan, så skal det mye til å gjøre en fullgod jobb første dag på et nytt sted. Foruten at stressende dager blir ekstra stressende for de fast ansatte, så mister de også de litt roligere dagene innimellom. Dagene man kan puste ut litt og som gjør at man kanskje holder ut til pensjonsalder. De fleste jobbene jeg har hatt, både på lager og kantiner, er jobber der alt arbeidet man utfører sliter på kroppen. Når tempoet blir hardere og pausene færre, blir folk raskere utslitt. Dette burde det være mulig å forstå, dersom man gidder.  

Jeg har hatt noen opplevelser som har vært direkte skremmende. Jeg har skrevet om hvordan det var den gangen jeg ringte LO fordi jeg overveide å organisere meg. Da ble jeg satt over til Handel og Kontor der jeg fikk huden full av kjeft fordi jeg mente at oppdraget jeg akkurat hadde avsluttet på en kantine måtte ha ulovlig hardt arbeidstempo. Han jeg måtte snakke med gjentok og gjentok at det var det lov, uten at jeg fikk mulighet til å forklare hvordan forholdene var, og han ble etter hvert skikkelig sint. Jeg regner med at det er flere enn meg som har blitt møtt på den måten, da er det kanskje ikke rart at arbeidsfolk blir sinte på alt som har med venstresiden å gjøre. Det var en veldig ubehagelig opplevelse, jeg var skjelven i flere timer etterpå og det føltes så utrolig håpløst at de slaveliknende forholdene jeg akkurat hadde opplevd skulle være lovlig. En annen meget ubehagelig erfaring var arbeidsgiveren som etter at jeg sluttet nektet å utbetale opptjente feriepenger. Jeg har tidligere skrevet om den lange og kronglete veien for å få disse pengene. Det var en stor psykisk belastning. Jobben i seg selv hadde vært noe som slet så vel fysisk som psykisk. Ekstremt hardt arbeid og en arbeidsgiver som visste at det var vanskelig for meg å få jobb og behandlet meg deretter. Det var også en jobb der jeg var avhengig av å ta smertestillende i løpet av dagen for å holde ut. Når man samtidig leser at arbeid er bra for selvtillit, fysisk og psykisk helse, da vet man ikke om man skal le rått eller legge seg ned og grine. Kanskje det også er skremmende at man etter hvert tar det som en selvfølge at de som tilhører den såkalte eliten ser på deg som et undermenneske, en som er helt uten noen form for verdi og at den virkeligheten man opplever er totalt uinteressant, uansett hvor brutal den måtte være.

Selv om jeg har lest et og annet om arbeiderkvinner som har vært ille, ser det ut til at det aller verste man kan være er arbeidermann. Det er liksom ikke grenser for hvor mange dårlige egenskaper menn fra arbeiderklassen er i besittelse av. Joda, de finnes de håpløse typene som er fordomsfulle og kunnskapsløse og skjeller og smeller mot alt og alle, men det er mange som ikke er slik. Jeg jobbet en gang på et lite lager hvor jeg bare jobbet sammen med menn. Jeg ble respektfullt behandlet og han som var sjefen min hadde til og med gitt særdeles god tilbakemelding på meg til vikarbyrået jeg jobbet for. På kantiner har jeg jobbet sammen med mannlige kokker som har vært riktig så oppegående og veldig ålreite å jobbe sammen med. Menn fra arbeiderklassen beskyldes gjerne for å ha et negativt syn på kvinner, men det har jeg merket lite til, både når det gjelder jobb og fritid. På den annen side har jeg sett at også de mer velutdannede kan være brautende og nedlatende overfor kvinner. Det har slått meg at det har virket som de er vant til at den type oppførsel har blitt godtatt, det blir den ikke av meg. Nå er det vel slik at arbeidermenn med negativt kvinnesyn gir uttrykk for det på en langt mer direkte måte enn de mer velutdannede, som i det store og hele er flinkere til å pakke inn dritten sin.

Arbeiderklassen beskyldes også for å være rasistiske. Vrient å ta opp, siden alle som ikke mener at innvandring er hundre prosent berikende fort får en rekke stygge stempler på seg, rasister, lider fremmedfrykt, islamofobe osv. Nå har jeg jobbet sammen med folk fra mange land, de har stort sett vært arbeidsomme og hederlige mennesker som ofte har blitt grovt utnyttet av ikke fullt så hederlige arbeidsgivere. Jeg har sett lite av negative holdninger fra nordmenn overfor utenlandske kolleger. Mange har vært skeptiske til innvandring, men ikke rettet dette mot dem de har jobbet sammen med. Nå har jo arbeidsfolk opplevd at lønninger er blitt presset nedover og at nordmenn presses ut av jobbene sine som følge av innvandring. Når man tjener dårlig fra før har man ikke råd til å gå ned i lønn og mister man jobben er det ikke mange pengene man har krav på, da skal det mye til å mene at innvandring bare er berikende. Å være bekymret for konsekvensene av innvandring er ikke det samme som å være rasist. Det går også an å ha sympati med arbeidsinnvandrere som jobber for mindre enn luselønn samtidig som man er bekymret for den innvirkningen dette har på ens egen situasjon. Det er lett for velfødde synsere å moralisere over det såkalte folket, det er ikke dem som må gå ned i lønn eller i verste fall bli presset ut av arbeidslivet.

Når jeg har lest om årets valg i USA har jeg lurt på hvordan kvinner i det hele tatt kunne stemme på en slik kandidat. Men når det gjelder arbeiderkvinner, er man vant til å bli kalt white trash er man kanskje blitt så vant til så negative karakteristikker av seg selv at det skal ganske mye til før man reagerer. Jeg mener jeg et eller annet sted leste at også folk som forstår at klimaendringene er alvor, stemte på Trump. Kanskje det handler om håpløshet, at når man innser at man er på vei mot stupet så føles det godt å gi den forhatte eliten noen slag i trynet på veien utfor. Så får det ikke hjelpe at man får slagene i retur med økt styrke, det går jo til helvete uansett.

Følelsen av håpløshet kjenner jeg igjen og den har mange av dem jeg har jobbet sammen også følt på, i tillegg kommer ydmykelsene man opplever både på jobb og ellers. Det kan bli en usunn blanding og da er det også lett å bli sint, skikkelig sint. Når jeg har lest betraktningen om arbeiderklassen, som stort sett omhandler mat, musikksmak og annet som kanskje ikke er så vesentlig, har jeg mange ganger tenkt at hvorfor man ikke i stedet kunne brukt tid på å forstå den virkeligheten folk lever i og hva den gjør med dem. Jeg har vært litt forut for min tid, det jeg har opplevd i arbeidslivet har ikke vært så veldig vanlig her i landet hittil, men stadig flere dyttes over i midlertidige og dårlige jobber. Det å være nødt til å krype rundt på betonggulvet og plukke opp de jobbsmulene som kastes til deg er veldig langt fra det gode liv og den usikkerheten du opplever hakker deg etter hvert i filler.  Jeg og flere av de kvinnelige kollegene jeg har hatt, har delvis reagert med å rette sinnet innover, vi har bebreidet oss selv fordi vi ikke tok en ordentlig utdanning da vi var unge. Samtidig som vi også har vært sinte og oppgitte over nedlatende kunder, arbeidsgivere, politikere og grådige rikinger. De kvinnene som kanskje har hatt mindre forutsetninger for å klare en høyere utdanning, samt mange menn, har nok i enda større grad vendt sinnet utover. Da får man utskjelling av «pk-eliten» og uttalelser av den typen man ser i diverse kommentarfelt. Dette gnålet kan være ganske slitsomt å høre på, men kanskje ikke så veldig mye mer slitsomt enn å høre på den foraktede elitens gnål om det lavtstående folket.

Etter Trumps valgseier har det vært skrevet mengdevis med betraktninger om hvorfor det gikk som det gjorde. Det kan se ut til at den enkelte skribent tolker det slik at det passer inn i vedkommendes virkelighetsoppfatning. Jeg synes det er bekymringsfullt at i den grad folk som skal tilhøre venstresiden er opptatt av økende forskjeller, er det fordi det får folk til å stemme «feil». Venstresiden manglende interesse for arbeidsfolks problemer er en gavepakke til høyrepopulistene og som jeg sikkert har sagt før, er man venneløs er det lett å la seg lure av falske venner.