mandag 14. november 2016

En trist uke

Forrige uke var trist. Jeg synes jeg har et relativt pessimistisk syn på det meste, men stort sett overgår virkeligheten mine mest pessimistiske antagelser. Det fikk jeg nok en gang bekreftet på onsdag morgen. Trump hadde blitt valgt til president, skrekk og gru! Dessverre har jeg snublet over noen kommentarfelt de siste dagene, ut ifra det jeg har lest der ser det ut til at det er riktig mange nordmenn som mener Trump er en kjernekar og at alle som mener noe annet er fryktelig dumme og hjernevasket av den grusomme pk-eliten. Jeg har absolutt forståelse for folks elitetrøtthet, men det er noe som heter å lage ris til egen bak og det er vel en viss fare for at det er det fattigfolk i USA har gjort når de har stemt på Trump i håp om å få det bedre.

Da jeg fikk den sørgelige nyheten om at klimafornekteren og pussygrabberen Trump hadde vunnet valget, kom jeg til å tenke på ei jente fra Boston jeg snakket med i Galway for mange år siden. Dette var i den første perioden til George W Bush og hun syntes det var både flaut og fælt å ha en så skrekkelig president. Han er jo ikke en gang valgt, han er ikke en gang valgt, sa hun. Jeg tror ikke hun gleder seg over dette valgresultatet.

Man kunne jo håpe på at dette gjorde at venstresiden her i landet forstår at de må skjerpe seg, begynne å sette seg bedre inn i hvilke problemer folk har å slite med. For det står ikke bare bra til her i landet heller, forskjellene øker og lavtlønte sakker etter, det kunne man nettopp lese i Klassekampen. Dagens blåblå regjering må være den verste vi har hatt her i landet i løpet av min levetid, men også på venstresiden ser det ut til å være liten forståelse for hvordan livet er for lavtlønte og dem som av forskjellige grunner er utenfor arbeidslivet. I den forbindelse kan nevnes at Oslo Aps stortingsliste for 2017 vesentlig består av heltidspolitikere, politiske rådgivere og kommunikasjonsfolk.

Noe annet trist som skjedde forrige uke var at Leonard Cohen døde. Han har jeg hatt stor sans for fra jeg var helt ung. Jeg var så heldig at jeg fikk oppleve ham på Kalvøya i 1988. Og for en konsert det var! Et musikalsk minne for livet. Det er godt å ha noe slikt å se tilbake på i disse dystre tider. Så en stor takk til Leonard Cohen for all den flotte musikken han har gitt oss.


12 kommentarer:

  1. Til oppmuntring(?), her har du én som står opp tidlig, bussen kommer ikke, lommeboken er like tom som mobilbatteriet og hun ser at hun kommer for sent på jobb. Det er røde trafikklys hele veien, og når hun kommer frem så er hun helt alene. Og så går det opp for henne at det er søndag. Jo flinkere man blir til å fokusere på de mindre problemene i hverdagen, desto lettere blir det å skyve fra seg verdensproblemene.

    https://www.youtube.com/watch?v=JjCLu8vjUB8

    Litt vel dansebandaktig for deg kanskje, men skitt la gå.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det er alltids noen bagateller man kan irritere seg over. Jeg har sett at det er mange som holder seg til det og gudene skal vite at de finner nok å irritere seg over.

      Når det gjelder låta du linker til, det er en sånn irriterende gladsang av det slaget som gjør meg enda surere dersom jeg er i dårlig humør i utgangspunktet. Men smaken er forskjellig, som man så diplomatisk sier dersom andre liker noe man synes er aldeles skrekkelig.
      Nei, takke meg til litt real irsk musikk, dersom jeg skal ha noe som setter fart på systemet.

      Slett
  2. OK, det overrasker meg vel ikke. Kanskje noe i den andre enden av registeret kan falle mer i smak?

    https://www.youtube.com/watch?v=pFEJFrbLIPc

    SvarSlett
    Svar
    1. Den var i hvert fall bedre enn forrige. Siden det er et langt musikkstykke har jeg ikke hatt tid til å høre hele så langt. Det minner meg om at jeg en gang var på en orgelkonsert i en kirke i Riga. Mener å huske at det musikk av Bach som ble spilt.
      Jeg hører mye på klassisk musikk, jeg har særlig sans for barokkmusikk. Jeg har flere ganger hørt Händels Messias før jul. Den ble for øvrig uroppført i Dublin, med Händel selv som dirigent. Det er faktisk et hotell i Dublin som er oppkalt etter Händel, jeg har aldri bodd der, men har gått forbi noen ganger.

      Slett
    2. "men det er noe som heter å lage ris til egen bak og det er vel en viss fare for at det er det fattigfolk i USA har gjort når de har stemt på Trump i håp om å få det bedre."

      De mye omtalte "exit polls" viser angivelig at Clinton vant de to laveste inntektsgruppene (slik de er kategorisert for denne undersøkelsen)klart, men ikke overveldende. Trump vant imidlertid de fire øverste med knepent flertall. Det har, etter hva jeg forstår, allikevel vært en forflytting i velgermassen blant lavtlønnede til fordel for republikanerne i dette presidentvalget.
      Hadde man utelukkende undersøkt hvite velgere så ville nok Trump tatt en adskillig høyere andel av de laveste inntektsgruppene. Støtten til Clinton var korrelert med utdannelseslengde og i den øverste utdanningskategorien, "postgraduate study", så vant Clinton med hele 58% mot 37% for Trump. Det er imidlertid verdt å merke seg at Clinton gjorde det dårligst, og Trump gjorde det best, i den nest laveste utdanningskategorien. Hadde man utelukkende målt støtten blant hvite velgere, så ville muligens støtten vært jevnt stigende for Clinton for hvert hopp til høyere utdanningskategori.


      http://www.nytimes.com/interactive/2016/11/08/us/politics/election-exit-polls.html

      Slett
    3. Jeg er selvfølgelig klar over at det er mange fattige som ikke har stemt på Trump. Noe annet er hvor mange av de fattige som stemte på ham som virkelig tror det vil føre til bedring, eller om de har stemt på ham fordi de har vært frustrerte, oppgitte eller fly forbanna og gjort det for å vise fingeren til eliten. Nå tilhører vel Trump i høyeste grad til den økonomiske eliten. Men jeg har sett blant arbeidere her i landet at en del ikke ser på rikinger av den mest vulgære sorten som elite.

      Slett
    4. "Jeg er selvfølgelig klar over at det er mange fattige som ikke har stemt på Trump"

      Jeg vet det. Jeg bare nevner det siden man utifra enkelte aviskommentarer og spesielt tabloidaktige uttalelser på TV kan få inntrykk av at Trump har større støtte blant de fattigste enn de mer bemidlede. Dette er ikke riktig.

      "Men jeg har sett blant arbeidere her i landet at en del ikke ser på rikinger av den mest vulgære sorten som elite."

      Dette er nok ofte riktig. Det er i ferd med å bli en floskel at hatet mot eliten først og fremst er kulturell, i en vid forstand av det begrepet, men det er langt på vei riktig. I så måte er det verdt å merke seg at Trump vant kampen om de mest bemidlede velgerne, mens Clinton vant kampen om de mest utdannede.

      Slett
    5. Jeg begynner å bli helt surrete av alt jeg har lest om Trump. Jeg har inntrykk av at skribentene prøver å tolke valgresultatet slik at det stemmer overens med egne meninger.

      Slett
    6. Du er ikke alene om det. Det er dessverre ganske gjennomgående at mediefolk tolker hendelser inn i en referanseramme som de føler seg komfortable med og/eller utfra sitt ideologiske ståsted. Jeg kan ikke si meg helt uskyldig i dette selv heller, selv om dette for mitt vedkommende ikke er et brudd på yrkesnormer om objektivitet.

      Som en ivrig observatør av Storbritannias EU-debatt over mange år hadde jeg formet en klar oppfatning for mange år siden at det beste for Storbritannia, på lang sikt, ville være å melde seg ut. Jeg bygget dette standpunktet på samfunnsøkonomiske resonnementer,prinsipielle argumenter om britisk suverenitet og forskjeller i rettstradisjoner og politisk system, samt noen klare forskjeller i fundamentale politiske grunnprinsipper. Forskjellene på disse feltene er åpenbart mindre enn med mange andre land, men de er der likevel.
      Mine grunner til å ha det standpunktet jeg har er i stor grad
      sammenfallende med en del av argumentasjonen som har versert blant mange britiske selvstendighetsforkjempere i årtier.
      Jeg må nok allikevel erkjenne at valgresultatet delvis er en
      manifestasjon strømninger som springer ut av destruktive holdninger. Etter min mening har partiske norske media overvurdert dette momentet,men det er der likevel. Jeg snakker her om klart fremmedfiendtlige holdninger som tidvis gir seg utslag i klartrasistiske holdninger. Det er selvsagt legitimt for et land å ta

      tilbake kontroll over sine grenser, men noen ubehagelige elementer var

      til stede på leave-siden, selv om de ble overdrevet av en partisk

      presse. Nå som Storbritannia kommer ut av EU, kan det tenkes at den

      politiske utviklingen går i en retning som gjør at de fleste vil se

      dette som et feilgrep? Selvfølgelig ser "informed opinion" stort sett

      på det som det i dag, på samme måte som ser på Norges nei i 1972 og 1994 og, i hvert fall inntil nylig, Sveriges avvisning av euroen i 2003, som historiske feilgrep. Dette er imidlertid ikke allment akseptert i befolkningen. Det er også en betydelig del av den politiske, akademiske og økonomiske eliten som deler denne oppfattelsen. 2016 burde ha lært oss at ting kan ta uventede retninger, og hva menneskeskapte forutsetninger gjelder, med hensyn til politiske preferanser, samfunnsforhold o.s.v., så er ingenting umulig. Jeg tror imidlertid ikke at Brexit vil bli allment akseptert som et feilgrep. Jeg tror at flere av Storbritannias ledende politikere som ikke åpent gikk ut som Brexit-tilhengere muligens er lettet, eller i det minste ambivalente over resultatet. Det er nesten helt sikkert tilfellet med Jeremy Corbyn. På tross av bildet av ham, som langt på vei er riktig, som en rebel langt ut på venstrefløy, så har Corbyn så langt på vei keg kan bedømme, ført en ansvarlig og konstruktiv opposisjonspolitikk,spesielt med hensyn til Brexit.
      Jeg anser det heller ikke for umulig at Theresa May og flere andre ledende konservative politikere er hemmelige Brexit-tilhengere eller i det minste tvilere. Du er ikke alene om det. Det er dessverre ganske gjennomgående at

      mediefolk tolker hendelser inn i en referanseramme som de føler seg komfortable med og/eller utfra sitt ideologiske ståsted. Jeg kan ikke si meg helt uskyldig i dette selv heller, selv om dette for mitt vedkommende ikke er et brudd på yrkesnormer om objektivitet.Som en ivrig observatør av Storbritannias EU-debatt over mange år hadde jeg formet en klar oppfatning for mange år siden at det beste for Storbritannia, på lang sikt, ville være å melde seg ut. Jeg bygget dette standpunktet på samfunnsøkonomiske resonnementer,prinsipielle argumenter om britisk suverenitet og forskjeller i rettstradisjoner og politisk system, samt noen klare forskjeller i fundamentale politiske grunnprinsipper. Forskjellene på disse feltene er åpenbart mindre enn med mange andre land, men de er der likevel.
      Mine grunner til å ha det standpunktet jeg har er i stor grad

      Slett
    7. sammenfallende med en del av argumentasjonen som har versert blant mange britiske selvstendighetsforkjempere i årtier.
      Jeg må nok allikevel erkjenne at valgresultatet delvis er en
      manifestasjon strømninger som springer ut av destruktive holdninger.Etter min mening har partiske norske media overvurdert dette momentet,men det er der likevel. Jeg snakker her om klart fremmedfiendtlige holdninger som tidvis gir seg utslag i klart rasistiske holdninger. Det er selvsagt legitimt for et land å ta tilbake kontroll over sine grenser, men noen ubehagelige elementer var til stede på leave-siden, selv om de ble overdrevet av en partisk presse. Nå som Storbritannia kommer ut av EU, kan det tenkes at den politiske utviklingen går i en retning som gjør at de fleste vil se dette som et feilgrep? Selvfølgelig ser "informed opinion" stort sett på det som det i dag, på samme måte som ser på Norges nei i 1972 og 1994 og, i hvert fall inntil nylig, Sveriges avvisning av euroen i 2003, som historiske feilgrep. Dette er imidlertid ikke allment akseptert i befolkningen.


      Det er også en betydelig del av denpolitiske, akademiske og økonomiske eliten som deler denne
      oppfattelsen. 2016 burde ha lært oss at ting kan ta uventede retninger, og hva menneskeskapte forutsetninger gjelder, med hensyn til politiske preferanser, samfunnsforhold o.s.v., så er ingenting umulig. Jeg tror imidlertid ikke at Brexit vil bli allment akseptert som et feilgrep.
      Jeg tror at flere av Storbritannias ledende politikere som ikke åpent gikk ut som Brexit-tilhengere muligens er lettet, eller i det minste ambivalente over resultatet. Det er nesten helt sikkert tilfellet med Jeremy Corbyn.

      På tross av bildet av ham, som langt på vei er riktig, som en rebel langt ut på venstrefløy,så har Corbyn så langt på vei jeg kan bedømme, ført en ansvarlig og konstruktiv opposisjonspolitikk,spesielt med hensyn til Brexit.
      Jeg anser det heller ikke for umulig at Theresa May og flere andre ledende konservative politikere er hemmelige Brexit-tilhengere eller i det minste tvilere. De gjør at de vil være lydhøre ovenfor planer og ideer vedr. britisk utgang fra EU, som har versert i randsonen av deres politiske virkefelt helt siden britisk inntreden i 1973.

      Slett
    8. Beklager et noe rotete oppsett med hensyn til avsnitt og linjeskift, men det skjedde noe kluss da jeg skulle poste. Beklager også å forurense bloggen din med lange innlegg, men mye kan avstedkommes av litt våkentid når man ellers skulle sovet..

      Slett
    9. Litt surr og rot tåler vi, selv skriver jeg veldig mye feil i kommentarer, har man først postet en kommentar er det ikke mulig å rette det opp.

      Når det gjelder det å tolke det som skjer, enten Trump eller noe annet, slik at det stemmer overens med eget ståsted gjør vi nok alle sammen mer eller mindre. Det som slår meg, er at det kan se ut til at det er en del rikssynsere som ikke innser det selv.

      Jeg husker at før EU-avstemningen i 94, ble det sagt om nei-seieren i 72 at nei-siden vant folkeavstemningen, men tapte hver eneste dag etterpå. Det samme kan kanskje sies om valget i 94. Jeg husker den avstemningen veldig godt, jeg stemte nei og var også med en stor demonstrasjon i Oslo like før, der var folk fra hele landet og flere framtredende politikere, også fra Arbeiderpartiet. Sverige hadde sagt ja like før, og meningen var at vi skulle suges inn i EU, omtalt som svenskesuget. Vi som stemte nei, og vant, følte at vi fikk gitt eliten en skikkelig på tygga, og det føltes veldig godt. Sist gang jeg leste noe om det, var det et solid flertall i det norske folk mot EU-medlemskap. Jeg er absolutt ikke mot at land skal samarbeide, men EU fortoner som et eliteprosjekt, der man tar lite hensyn til den jevne borger. Og det å presse veldig forskjellige økonomier inn i samme valuta har vel ikke akkurat vært så veldig vellykket.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.