tirsdag 30. august 2016

Veien til ensomhet

For en tid siden kom jeg over en tekst om ensomhet, der man spurte hva det var som gjorde at noen er så ensomme at de blir liggende døde i hjemmet sitt i lang tid uten at noen savner dem. Det ble en ubehagelig påminnelse om at det faktisk kan bli min skjebne også. Jeg har ikke verdens beste nettverk rundt meg for tiden, for å si det forsiktig, og det er en viss mulighet for at det kan fortsette sånn. Det fikk meg til å tenke over hva som fører til at det blir slik at det tar lang tid før noen registrerer at man ikke lenger befinner seg i de levendes rekker. Hvert enkelt tilfelle er sikkert forskjellig, men jeg antar at i de fleste tilfeller er det snakk om folk som i likhet med meg selv, ikke har hatt særlig stor suksess her i livet.

Et steg på veien til total ensomhet kan være pengemangel. Har man lite penger blir det for det første vanskelig å ha kontakt med andre, for det andre kan det føre til at man blir så utslått at man rett og slett ikke orker. Dette har jeg dessverre en viss erfaring med og jeg vet at når det er dårlig med penger er det lett å krølle sammen i en krok mens hjernen tikker og går som manisk kalkulator. Hvor mye på konto, hvor mange regninger, hvor mye brukte jeg på butikken i dag osv. Også andre problemer kan gjøre det tungt å ha kontakt med andre, jeg har dessverre også erfaring med at en del blir litt store og kjekke i møtet med deg når du sliter. Når man ikke har alt på stell kan det lett bli utspørring, «gode råd», som er mer slitsomme enn gode, eller at man blir sett litt ned på. Det skal man være sterk for å takle, det er slikt som kan får en til å føle seg enda mer utslått og sliten enn man gjorde i utgangspunktet. Jeg har opplevd ting som er å betrakte som småtteri, men når det skjer for ørtende gang blir man lei. Noe jeg har opplevd så mange ganger at det er å regne som en klassiker, er at den andre sånn helt plutselig sier det må jo være trist/leit/kjedelig for deg at… og peker på noe i livet ditt som ganske riktig ikke er morsom. Det er gjerne noe man ikke vil snakke om og det er ikke sagt for å være hyggelig, det blir gjerne sagt i en glisende, lettere hånlig tone. Slike opplevelser kan føre til at man sitter der med høye skuldre og bare venter på at noe tilsvarende skal komme. Dersom man er en person med lav status kan man lett bli en hoggestabbe, da kan det kanskje være like greit å holde seg for seg selv.

Et annet steg på veien til ensomhet kan være at man er litt sær, eller i hvert fall litt annerledes enn dem rundt seg. Mennesker er veldig forskjellige, det merker man godt når man selv ikke er helt A4.  Jeg synes å ha sett en tendens til at de som er vant til å omgås folk som er relativt maken til dem selv, forventer at alle skal være det. Da kan man bli sett på som rar, det kan man alltids leve med, selv om det til tider kan bli slitsomt. Da jeg var yngre ble jeg nærmest teppebombet med beskyldninger om å være negativ, det ble en skikkelig belastning og slet på selvfølelsen.

Det at man er selvstendig og trives med å gjøre ting på egenhånd, kan muligens gjøre at man ender opp med å bli mer ensom enn det som er sunt. Jeg har trivdes godt med å være for meg selv og å reise rundt på egenhånd. Det har gitt meg mange gode opplevelser og møter med spennende og interessante mennesker. De positive opplevelsene med fremmede mennesker har muligens gjort meg mindre tolerant overfor oppførsel av det slaget jeg har nevnt ovenfor. Så kan man spørre seg om det er oppførsel man bør tolerere. Jeg har hatt en tendens til å glatte over folks dårlige oppførsel, kanskje jeg heller burde spurt hvorfor sier du sånn, hva er det du ønsker å oppnå med å si slikt og tilsvarende. I stedet har jeg gått for meg selv og gjort mine egne greier og samlet krefter på den måten.

Jeg har lest litt om ensomhet på nettet, der er det mange råd om hvordan man skal komme ut av ensomheten. Hvis man har mye annet å tenke på og ordne med så er det ikke sikkert det er tid og overskudd til det. Jeg tenker på hvordan jeg har slitt med å søke etter jobber, da virker det ganske håpløst om jeg skulle begynne å søke etter venner i tillegg. Sånn er det kanskje for mange, jeg tenker på folk som sliter i NAV-systemet, da blir nok det heller ikke så veldig mye overskudd til vennejakt. Det kan være at mange ensomme har mye dårlig erfaring med andre mennesker, jeg har jo sett at noen blir ubehagelige når man har det vanskelig. Det kan til og med være folk som har virket hyggelige og empatiske, men som plutselig forandrer seg dersom man møter dem på dårlig dag. Til tross for ubehagelige enkeltepisoder har jeg sluppet regelrett mobbing, ikke alle har det.

Selv om man har problemer er man noe mer enn problemene sine og det er det viktig å få lov å være. Ikke alle tillater det, man skal avfinne seg med å være en stakkarslig figur som skal belæres og utspørres. Tankene du har om en bok du nettopp har lest er ikke av interesse, du blir avbrutt av et spørsmål om hva du har tenkt å gjøre med noe du akkurat da ikke har lyst til å tenke på. Når man ikke har alt på stell kan man lett unngå nye bekjentskaper fordi man gruer seg til spørsmål man er redd vil komme. Selv har jeg prøvd å vri meg unna det evinnelige spørsmålet om hva jeg jobber med, det er noe jeg stort sett har veldig lyst til å slippe å tenke på. Det har hendt jeg har greid å komme unna med å si at det er komplisert, noe det absolutt kan sies å være. Nå er det litt forskjell på hvem man snakker med, jeg sa det en gang som det var, jeg har drittjobber fordi jeg ikke tok en skikkelig utdanning da jeg var ung, og det angrer jeg på. Og fikk som svar at det gjorde ikke jeg heller og det angrer jeg også på. Det er ikke alltid det går like greit.

Ensomhet kan sikkert skyldes langt flere grunner enn det jeg har nevnt her. Noen ganger har folk kanskje valgt den totale ensomheten, eller den har vært det minste ondet. Det kan være godt å være alene, men noen ganger vil vel de fleste ha behov for å ha noen snakke med, ha noen som ser deg og anerkjenner deg for den du der, har man ikke det kan ensomheten bli i overkant kald og mørk.




   

2 kommentarer:

  1. Ja, her er det mange tanker jeg også har gjort meg…

    For folk som går alene, er det nok ofte selvvalgt. Det er «alenehet», heller enn «ensomhet».

    Og som du skriver, det kan også skyldes dårlige erfaringer med andre. Da er eget selskap å foretrekke.

    Det blir som å snakke om «stakkars gamle som aldri får besøk». Jeg har stukket innom eldre bekjentskaper, men de foretrakk å være alene og tenke gjennom livet sitt. Besøk forstyrret tankene de satt med. Deres liv er i fortiden; samtiden kjenner de seg vel fremmede overfor.

    Det er sant som du skriver, at som arbeidsledig kan man vanskelig kontakte andre.

    Jeg har en tremenning på en annen kant av landet som jeg aldri har møtt. Mødrene våre var kusiner, men min mor unngikk kontakt med kusinene sine som utdannet seg til lærere og arbeidet som det. Som husmor så hun ned på yrkeskvinner.

    Men da Internet kom, fant jeg min tremennings telefonnummer (hun stod jo ikke i den lokale telefonkatalogen) og ringte henne en gang.

    Etter at jeg hadde presentert meg som hennes tremenning, så hun forstod hvem jeg var, rakk jeg ikke å si mer før hun spurte spisst: «Og hva arbeider så DU med?»

    Det hørtes nøyaktig ut som i et jobbintervju der hun satt klar for å fylle inn CV’en min og krysse av.

    Jeg var arbeidsledig da og sa dette i en bisetning, før jeg spurte om hun var interessert i kopi av noen gamle familiebilder (den egentlige grunnen til at jeg ringte). Jeg kjente jo besteforeldrene hennes.

    Men hun hadde altså straks skaffet seg kjennskap til at jeg var arbeidsledig, og da gikk nesen til værs så jeg nærmest kunne HØRE det på telefonen. Hun ble SVÆRT avmålt.

    Samtalen var kort og pinlig. Ut fra dette regner jeg med at hun neppe er en person jeg ville likt. Pensjonist, mye eldre enn jeg – ikke at det ville spilt noen rolle om hun hadde vært klokere enn hun viste seg.

    Likevel er det trist at hun trolig ville vært hyggelig om jeg hadde sagt at jeg var i arbeid. Iallfall ville hun vist en annen side av seg selv – som jeg aldri blir kjent med, fordi jeg var arbeidsledig den gangen jeg ringte.

    Det klokeste er å oppgi et eller annet arbeid, og så går du videre til det du ville snakke om. Nødløgn er tillatt - husk at det ikke er du som har bestemt at sånt skal være nødvendig!

    Blir det flere spørsmål om saken, kan du bare spørre: «Er det CV’en min du vil se? Da må jeg få se din. Men jeg synes ikke dette er tid eller sted.» Dette har faktisk gjort folk ganske flaue.

    For øvrig må jeg tilføye at «en skikkelig utdanning» overhodet ikke er noen garanti for fast arbeid.

    Alle de bankansatte som har måttet gå, hvor har de gått? På tross av en del utdanning endte mange som ringevakter hos diverse butikker. Dette er folk som aldri vil komme inn i et regulært arbeidsforhold igjen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er mye som kan sies om ensomhet, det kan nok være at noen blir ensomme fordi de kan være vanskelige å ha med å gjøre. På den annen side har jeg erfart at enkelte blir ubehagelige når man selv har det vanskelig. Mange slike episoder kan nok være med på å gjøre noen usosiale. Når jeg har lest om ensomhet, er det ikke tatt med i betraktning at når man er ensom oppfattet det som et bevis på at man ikke er vellykket og det er mange som har lett for å ville hevde seg på bekostning av dem man ser på som lite vellykkede. Jeg tror også at slike opplevelser kan gjøre at man etterhvert tåler lite av ubehagelig oppførsel fra andre. Fordi man har opplevd såpass mye av det, kan det være at man tåler mindre fra hver enkelt enn man kanskje burde.

      At en «skikkelig utdanning» ikke er noen garanti for fast jobb, tror jeg noe som i stadig større grad griper om seg, dessverre.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.