torsdag 18. august 2016

Den gode ensomheten

Jeg har tenkt å skrive litt om ensomhet, sikkert i likhet med mange andre har jeg prøvd flere forskjellige varianter. Jeg skal begynne positivt og skrive om den gode ensomheten. Om god ensomhet virkelig er å betrakte som ensomhet kan man jo spørre seg, for meg har det heller vært kvalitetstid alene.

Jeg lærte tidlig å sette pris på alenetid. Siden jeg var enebarn og vokste opp i en tid da det ikke var vanlig at foreldre sto klare til å underholde ungene så fort de kjedet seg litt, ble jeg vant til å finne på ting på egenhånd. Jeg kjente at det kunne være godt å ha pauser fra andre mennesker, ha tid til å tenke gjennom ting, slippe unna spillet mellom mennesker som ikke alltid er like hyggelig. Jeg satte også pris på å kunne gjøre det jeg hadde lyst til uten å være avhengig av andre. Det begynte med små ekspedisjoner i nærmiljøet, som til biblioteket eller svømmehallen, etter hvert som jeg ble eldre dro jeg på kino og konserter. På den måten fikk jeg sett mange sære filmer og hørt musikk ingen jeg kjente hadde sans for. Foruten at jeg fikk gode opplevelser jeg ellers ikke ville fått, likte jeg frihetsfølelsen det ga meg å dra av gårde på egenhånd. Og om jeg var alene på en konsert var jeg omgitt av mennesker som likte samme musikken som meg selv, da følte jeg meg mindre ensom enn jeg mange ganger kunne gjøre når jeg var sammen med andre. Å være den ene som er annerledes enn de andre kan føles temmelig ensomt og det har jeg opplevd ganske ofte.

Senere har jeg reist på ferie alene, mye til Irland, men jeg har greid å komme meg andre steder også. Første gang virket det litt skummelt, men det hadde nok virket langt mer skremmende dersom jeg ikke hadde vært såpass vant til å bevege meg rundt alene. Den første gangen jeg dro alene grudde jeg meg til å gå og spise alene på kveldstid. På den tiden var jeg mye ute på byen alene, men spiste hjemme før jeg dro. Men som så mye annet man gruer seg til på forhånd, så gikk det veldig bra. Fordelen var jo den at jeg kunne gå og spise den maten jeg selv hadde lyst på, etter hvert har jeg satt stor pris på akkurat det. Jeg har hørt folk snakke om at de ikke vil gå alene, for da tenker sikkert alle at de ikke har noen å gå sammen med. Om noen skulle tenke noe slik om meg får det være deres problem, dessuten tror jeg ikke folk er så veldig opptatt av om andre er alene eller sammen med noen. Men for noen er det tydeligvis svært problematisk. En gang på fly kom jeg til å se på et av disse bladene man finner i ryggen på setet foran seg, der var det en artikkel om å spise ute alene i forbindelse med jobbreiser. De hadde blant annet intervjuet en person som fortalte at hun ikke orket å gå ut, så hun bestilte mat på hotellrommet og det endte gjerne med at hun satt og gråt mens hun spiste. Det syntes jeg var å gjøre det verste ut av situasjonen. Det var også råd om at man burde prøve å få et bord som ikke var midt i rommet, sånn at man ikke var så synlig for alle. Selv har jeg ikke noe behov for å gjemme meg bort i en krok fordi om jeg spiser alene. En ting som er greit når man er alene er å ha med noe lesestoff, så har man noe å gjøre mens man venter på maten og slipper å sitte og glane ut i tomme luften. Men nå for tiden har jo folk nesa i mobilen uansett, selv når de er ute sammen med andre. Det kan jo være en trøst for dem som er redd for hva andre skal tenke om at de er alene, nå ser folk stort sett ikke på annet enn sin egen mobil.

Noe jeg har opplevd som givende når jeg har bevegd meg rundt alene, er at det er lettere å komme i kontakt med andre. Jeg har mange gode minner fra møter med fremmede mennesker, både nordmenn og folk fra diverse andre land. Det er forfriskende og lærerikt å snakke med folk man ikke kjenner fra før, det kan gi nye impulser og tanker å ta med seg videre. Noe kanskje folk som alltid beveger seg i flokk går glipp av.

En grunn til at jeg har trivdes godt alene, er at jeg alltid har likt å lese. Bøker er godt selskap, ikke bare når jeg er hjemme, det kan også være koselig å sitte med en bok på en kafe. Da kan en bok være vel så godt selskap som en person som er veldig engasjert i de nye gardinene vedkommende kjøpte her om dagen. Når jeg er ute og reiser har jeg alltid en bok med meg i sekken. Jeg har lest mye på diverse puber i Dublin, samtidig som jeg har kikket på folk og sugd inn atmosfæren. Bøker gir noe å tenke på, jeg har gått mange turer mens jeg har tenkt på et og annet jeg har lest.

Å være en del alene, lære å hygge seg i eget selskap, bevege seg rundt på egenhånd, har mange fordeler. Det handler om å finne sin egen vei i livet, sine egne interesser og verdier. Da blir også den ufrivillige, og kanskje vonde, ensomheten noe lettere å takle.


8 kommentarer:

  1. Jeg har gjort meg disse erfaringene selv. Ifølge en personlighetstest er jeg «ambivert», altså hverken ekstrovert eller introvert.

    Som ambivert trives du i selskap med andre, men også alene. Jeg er veldig takknemlig at jeg har den egenskapen i bagasjen…

    Å spise alene er ikke noe problem. Når jeg selv går ut, legger jeg jo ikke merke til om andre har noen med seg eller ikke - så da legger vel ikke de merke til meg heller?

    Jeg er heller ikke så begeistret for matfeller. Da må en jo snakke mens en spiser – en upraktisk kombinasjon!

    Husker britiske matgjester som hadde den vanen med seg hjemmefra at man spiser i taushet. Tiltredes! Mest var nok dette med tanke på risikoen for å få noe i vrangstrupen.

    Men spesielt i familier tror jeg det kan bli en del krangling rundt bordet. Dette unngås hvis samtalen innskrenkes til: «Kan du sende meg saltet?»

    I Russland er det litt artig, for går du ut alene for å spise der, blir du gjerne plassert ved et bord der det allerede sitter noen. For folk skal jo ikke sitte alene! Det er det kelnerens oppgave å ordne opp i.

    Men jeg er ganske lei av å diskutere ferieplanene mine med kvinner jeg ikke kjenner noe særlig. De skal alltid lage styr rundt det at jeg reiser alene.

    Menn reagerer ikke på det, pussig nok. Og hva er problemet med å reise på egen hånd i Storbritannia eller Tyskland?

    Jeg snakker språkene, og forholdene er ikke mindre siviliserte enn i Norge. Er britiske eller tyske kvinner redde for å ferdes alene i dagslys? Selvsagt ikke, og da har jo ikke jeg noe å være redd for heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Når det gjelder å spise alene kom jeg til å tenke på en episode i Budapest for mange år siden. Jeg var med på en arrangert tur, noe som er greit når man reiser til land med vanskelig språk. Etter å ha vært med på en omvisning i byen, skulle jeg spise lunsj alene. Jeg skulle være sammen med andre igjen senere på dagen, så jeg syntes det ville være godt å spise alene. Jeg fant en koselig uterestaurant og bestilte gresk salat. Mens jeg ventet på maten, dukket det opp to tyske damer som satte seg med mitt bord. Jeg syntes det var rart, da det var mange ledige bord. Å spise mens to fremmede personer satt og så på at jeg spiste var en heller beklemmende opplevelse. Folk klistrer seg ikke på andre på den måten her i landet, jeg har heller aldri opplevd det i Irland eller England.

      Ellers synes jeg det kan være hyggelig å spise sammen med andre, når det er folk man trives sammen med.

      Jeg kan ikke huske at folk har reagert særlig på at jeg reiser på ferie alene, det er mer at de synes jeg er tøff og selvstendig som gjør det. Men jeg kan huske en episode for lenge siden. Jeg hadde vært på Kalvøyafestivalen alene og dagen etterpå traff jeg en venninne. Mens vi pratet utbrøt hun plutselig at det måtte ha vært veldig trist for meg å være der alene. Det hadde det ikke vært og nettopp det å slippe folk som har det med å komme med den typen kommentarer var en befrielse. Når jeg har vært alene i Irland har jeg snakket med folk fra både Irland og diverse andre land, ingen har gitt uttrykk for at de har syntes det har vært rart at jeg reiser alene.

      Slett
    2. Akkurat dette med at fremmede setter seg ved samme bord, synes jeg nordmenn kunne lært noe av. På den måten har jeg kommet i snakk med folk jeg aldri ellers ville fått en prat med. Egentlig en trivelig skikk – forutsatt at folk vet å oppføre seg - men det er jo nettopp det som forutsettes!

      Men konversasjon burde vært et fag på skolen. Hvordan snakker man med andre?

      For noen år siden satt jeg på en kafé med en kollega da det dukket opp en bekjent av ham.

      Denne viste seg å være oppvokst i samme bydelen som jeg, men et par km unna. Han begynte straks å spørre meg hvilke skoler jeg hadde gått på, og om jeg kjente den familien, eller den, eller den, eller den… Han ga seg liksom ikke.

      Han så sint ut, han smilte ikke en eneste gang, og det hele artet seg som et avhør. Jeg bare lurte på hva han skulle med disse opplysningene. Jeg kjente ikke et eneste av de menneskene han snakket om, og hvilken rolle spilte det om jeg gjorde det?

      Skulle vi sitte og snakke om felles kjente? Kanskje mer fornuftig å si noe om oss selv? For han og jeg kjente jo ikke hverandre.

      Heldigvis forsvant han etter en slitsom time. Iallfall vet jeg at skjer noe slikt igjen, kommer jeg til å spørre personen hvorfor det er så viktig å kartlegge om man har felles kjente - eller ikke. Det er da ikke det som avgjør om man liker den andre, eller har noe å snakke om.

      Slett
    3. Jeg setter egentlig pris på å få spise i fred. Å spise mens fremmede mennesker sitter og glor på meg, sånn som den episoden i Budapest, synes jeg ikke er særlig trivelig. Nå synes jeg det er hyggelig å snakke med fremmede, men alt til sin tid.

      Jeg har også vært borti folk som bedriver avhør. Jeg husker spesielt en episode på en fest med gamle skolekamerater. Der en av dem jeg hadde gått i klasse utsatte meg for et skikkelig forhør. Mellom alle spørsmålene fortalte hun at hun jobbet på sosialkontor, stakkars dem som kom ut for henne der. Når hun oppførte seg sånn overfor en gammel klassekamerat, kan man jo tenke seg hvordan hun var mot dem.

      Slett
    4. Høres ut som hun har nok kommet på sin rette hylle. Kan spørre og grave og være så ufin hun vil, for hun kan alltid dekke seg bak at hun «bare gjør jobben sin»…

      Nå er du heldigvis forberedt om du skulle komme ut for henne igjen. Da kan du avbryte henne med et smil og si: «Men, nok om meg! Hvordan er det med deg, du har visst ikke mye til liv, så opptatt som du er av hvordan andre lever?»

      Det er jo ikke slik man ønsker å snakke til folk, men samtidig får man spørre seg selv hvem det var som først var frekk.

      Som regel finner man jo en tone med folk. Når dette er umulig fordi den andre bare er opptatt av å spørre og grave, har man lov å forsvare seg!

      Slett
    5. Jeg synes det er helt greit å svare folk som spør for mye at de ikke kan ha mye til liv selv. Man skal være høflig og hyggelig mot andre, men samtidig synes jeg ikke man skal behøve å finne seg i dårlig oppførsel. Og det å utsette andre for regelrett forhør må være å betrakte som dårlig oppførsel.

      Slett
  2. Da får jeg fortelle om den lille gutten som foreldrene var så bekymret for, fordi han tydeligvis var stum. Han sa aldri et ord, uansett hva foreldrene sa og gjorde for å få ham i tale. Han ble sendt til alskens leger og spesialister, men ingen kunne hjelpe.

    Så en dag, ved middagsbordet, da han var blitt 7 år gammel, sa han plutselig:
    - Mor, kan du være så elskverdig å sende meg saltet?
    Foreldrene fikk naturligvis hakeslepp, og moren utbrøt:
    - KAN du snakke? Men hvorfor har du aldri sagt noe før?
    Og gutten trakk på skuldrene og svarte:
    - Maten har alltid vært passe salt før.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, det var en som ikke uttalte seg i utide ;)

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.