lørdag 9. juli 2016

En kikk på behovspyramiden

For en tid siden kom jeg tilfeldigvis over en tegning av Maslows behovspyramide. Her, som så ofte ellers i livet, har jeg ikke nådd lenger enn til første trinn. Hvis man skal se stort på det er det mange som ikke er der engang, men i norsk sammenheng er det relativt stusselig. Mangelen på trygghet og sikkerhet, det at man aldri vet hvordan det er i morgen, det er noe som river i kropp og sjel. Nå kommer aldri livet med noen trygghetsgaranti, alle kan bli syke, miste jobben eller oppleve noe annet som er vanskelig, men det hadde vært fint å oppleve en viss grad av sikkerhet. Det å ha det greit nå, ikke behøve å tenke hva i all verden skal jeg gjøre for å løse dette, hva gjør jeg nå, finnes det løsninger, hvordan, hva, har jeg råd til, hjelp… Omtrent sånn har hjernen min jobbet i årevis, mens en jernklo av usikkerhet har satt i brystet. Man lærer å leve med det, lage seg pusterom og det er viktig å huske på at det er mange som tross alt har det verre. Men samtidig merker jeg hvordan kroppen vil løpe vekk fra usikkerheten, men veien vekk er stengt. Alternativt er det vanskelig å se eventuelle muligheter for å komme inn på et bedre spor, når kropp og psyke blir så stresset.

Mens usikkerheten har festet grepet har jeg mange tenkt på hvordan det hadde vært å leve et mindre utrygt liv. Usikkerheten spiser opp konsentrasjonsevne, kreativitet og livsglede. Kroppen blir anspent og sjelen blir trist. Hvem hadde jeg vært og hva hadde jeg kunnet fått til under tryggere omstendigheter, etter hvert har jeg innsett det får jeg antagelig aldri vite. Det å komme ut av en utrygg livssituasjon, kunne se tilbake på det og hatt ro til å tenke gjennom hva har jeg lært av det, det hadde vært en interessant opplevelse.

Dette har fått meg til å tenke litt på det med livserfaring. Jeg har møtt mange som har hatt liten grad av kunnskap, mange av dem verdsetter heller ikke kunnskap, de ser snarere ned på det. Jeg har heller ikke mye kunnskap, men jeg har såpass at jeg forstår at jeg det er veldig mye jeg ikke vet. Og det har respekt for, i motsetning til en del av dem som har enda mindre kunnskap. Det er kanskje sånn at det man ikke er i besittelse av, det vil man ikke innse at har noen særlig grad av verdi. Jeg har fått inntrykk av at det kan være tilsvarende med mennesker som har liten erfaring med det å ha det vanskelig, de verdsetter ikke den livserfaringen andre kan ha. Jeg har hørt personer som har hatt god økonomi og lite andre problemer, si at folk som har lite penger de kan ha så mye annet. Hva dette andre er kan man lure på, tror de at fattigdom automatisk fører til god helse, gode venner og generell lykke og glede? Det er vel mye som tyder på at det heller er motsatt.

Alt snakket om at vi har det så godt her i landet, bedre enn noen gang, kan virke provoserende på den som har opplevd nedgang i levestandard og livskvalitet i senere år. Men det er mange som har det veldig godt, de som har makt og innflytelse hører vel helst til blant dem. Jeg har noen ganger reagert på hvor umodne enkelte politikere og synsere kan virke, til tider kan de minne om meg selv om umoden og brautende tenåring. Brutale opplevelser i livet kan ha den effekten at man blir en smule mer ydmyk og det er kanskje ikke så dumt.

De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt det bli sagt mer enn én gang, og om det er forskjell på kunnskapsnivået til arbeidsfolk, er vi enige om at de som har makta vet for lite om hvordan vi har det, og jeg tror også vi kan enes om at de heller ikke er særlig interessert i å vite. Det er ikke rart at folk blir sinte og oppgitte. Jeg har selv erfart hvordan mange jobber spiser opp helsa di, da virker det meningsløst når politikerne gnåler om hvor helsefremmende arbeid er. Så kan man jo tenke seg hvordan slikt oppfattes av en som er nødt til å vaske for å tjene til livets opphold, når de som kommer med slike uttalelser selv holder seg med vaskehjelp fordi det er så kjipt og slitsomt å vaske egen møkk.

Det ikke å ha dekket alle behov kan muligens ha den positive virkning at man blir mindre opptatt av uvesentlig småtteri, som at man ikke får det ønskede antall likes på facebook. Jeg har mange ganger reagert på sutring fra voksne mennesker over utseendehysteriet. Jeg kan forstå at det er vanskelig for ungdom, men har syntes det har vært rart at voksne bryr seg om sånt tull. Men det kan kanskje ha noe med at det er slikt man blir opptatt av når alle andre behov er dekket.

Nå kan man i perioder ha dekket behov fra forskjellige trinn på behovspyramiden. Samtidig som jeg har levd med stor grad av usikkerhet, har jeg opplevd å bli respektert og fått anerkjennelse for den jeg er. Jeg har også opplevd rikelig av det motsatte og det er ikke tvil om hva som føles best. Det er stor forskjell på å snakke med en person som ser på deg som likeverdig og å snakke med en som ser ned på deg. Det siste er veldig belastende og jeg har følt meg nedslått i etterkant. Til tross for at jeg regner meg som en selvstendig og frittgående person, har jeg vært nødt til å innse at hvordan andre ser på meg har en betydning. Jeg lever veldig godt med at ikke alle liker eller respekterer meg, men jeg trenger at noen gjør det. Jeg har innsett at både elendig selvtillit i yngre år og langt bedre syn på meg selv i en periode senere har hatt mye å gjøre med hvordan jeg har blitt møtt av andre.

En tanke som slo meg da jeg så på behovspyramiden var om politikere av den sorten vi har i dag ville tatt fatt på å bygge opp en velferdsstat. Det virker ikke som dagens broilerpolitikere, uansett høyre- eller venstreside, har noen særlig forståelse av hva det vil si å mangle noe som helst. Det kan virke som de i liten grad tenker over at det er mange som har det betraktelig dårligere enn det de selv har. Det snakkes mye om hvor godt vi har det, men selv om jeg er klar at jeg tross alt har det mye bedre enn mange i andre deler av verden, så reagerer kroppen min på stresset med all usikkerheten gjennom mange år. For en del år siden ødela jeg en tann mens jeg var arbeidsledig, jeg fikk så lite penger at jeg ikke råd til å gå til tannlegen. Selv om jeg har vært medlem i Amnesty i mange år og følgelig vet litt om hva mennesker opplever av tortur og elendig andre steder, så gjorde den ødelagte tannen allikevel forferdelig vondt.

Dette var noen tanker jeg fikk da jeg kikket på behovspyramiden. Hvor mange behov vi har dekket, betyr nødvendigvis mye for hvordan vi har det og hvordan vi oppfatter verden rundt oss.





3 kommentarer:

  1. Her kan nok mange kjenne seg igjen...

    Innser du at du ikke tjener nok til å overleve, bør du være somalisk eller arabisktalende. Er du norsk, vestlig eller for den del polsk, og leter på Nav-sidene for å finne hjelp med problemet, får du opp sider som «Finne arbeid?» [Grei deg selv, ingenting å hente her].

    Men er du arabisk og somalisk, går Nav rett til problemets kjerne: «Har du økonomiske problemer?» [for da hjelper Nav deg]. http://www.vg.no/nyheter/innenriks/somali-har-du-oekonomiske-problemer-polsk-finn-en-jobb-i-norge/a/10114847/

    Lys hud er en ulempe om tilværelsen får deg opp i et hjørne. Som enhver annen forskjellsbehandling er dette voldsomt provoserende.

    Nylig gikk jeg tur med en bekjent av meg som ble uføretrygdet for noen år siden. Han er fysisk frisk, og har romslig økonomi.

    Likevel får han belaste Nav systemet ytterligere med en ukentlig time hos en «los». Dette ser Nav seg råd til!

    Jeg kjenner at det koker i meg. Flere på arbeidsplassen min er utplassert av Nav. De går på midlertidige ytelser og kan ikke planlegge livet sitt mer enn noen måneder frem i tid.

    Av og til oppstår situasjoner der de trenger å snakke med saksbehandleren. Dette lykkes aldri.

    En skulle få audiens i april. Han hørte ingenting før juni! Da var vedtaket allerede gått ut. De andre slet med samme problemet.

    Slik skal altså folk leve. Siden de er blitt syke, kan de jo like gjerne bo på gaten og leve av luft. Klart det, syke folk har vel ingen behov?

    Det er det bare friske som har. Og så Nav-ansatte da, som får lønnen sin utbetalt helt uten å fylle ut meldekort – uten å bry seg om lovpålagte frister – eller avtaler de har inngått med de trygdede.

    Men dette bekjentskapet mitt, som har de pengene han trenger og sikker utbetaling hver måned, HAN kan i tillegg påregne en times terapeutisk samtale hver uke!

    Jammen skulle han fått beskjed om selv å skaffe seg den terapien han har bruk for!

    Selv fikk jeg uføretrygd for medisinske diagnoser. Tror noen at Nav skaffer meg en ukentlig time med noen som kan råde meg i anledning mine sykdomsplager?

    Å nei, sånt får jeg sørge for selv. Og visst kan jeg det, og betale for det også. Jeg har trygd hver måned, og en deltidsjobb innimellom.

    Men hva i huleste er det som gjør at folk med psykiske problemer får særbehandling? Hvorfor teller medisinske diagnoser så mye mindre?

    Da jeg første gang søkte om attføring, og møtte opp til samtale med røntgenbilder og legeerklæring, avbrøt saksbehandleren meg med spørsmålet: «Ja, du må vel ha psykiatrisk sykepleier for å komme deg gjennom hverdagene?»

    Jeg forstod ikke hva hun snakket om. Jeg fikk vel et slags sjokk. Psykiatri var ikke inne i bildet, hvor tok hun dette fra?

    Ikke var det mulig å snakke henne vekk fra det heller. Sykdommen i leddene mine var bare psykisk, hadde hun bestemt seg for, og da ville jeg få avslag på attføring, «for det har ingen hensikt».

    «Skaff deg en behandlende psykolog,» kommanderte hun.

    Så her har vi det: Stiller du med mørk hud eller psykiatrisk diagnose, er Nav ditt.

    MEN: Har du lys hud og medisinsk diagnose, omdefineres denne straks til psykiatrisk diagnose, og DA er psykiatrisk diagnose noe som medfører øyeblikkelig avslag på stønad.

    Hadde jeg vært arbeidsminister, er en ting sikkert: Jeg skulle hanket inn hver fordømte «Nav-los» i landet og øyeblikkelig omplassert dem til å ta seg av folk på midlertidige ytelser. Så kunne kanskje vedtak bli fattet i tide – foruten at det faktisk er de på midlertidige ytelser som har bruk for terapeutiske samtaler!

    SvarSlett
    Svar
    1. Det foregår mye rart i Nav. Jeg leste et sted at de som kommer til Nav med en fysisk diagnose ofte ender opp med psykisk lidelse i tillegg, som følge av behandlingen de får hos Nav.
      Det er vel et ønske fra politikerne at det å være under pisken til Nav skal være så ubehagelig som mulig. Selv om mange kommer dit som følge av at de har vært pliktoppfyllende arbeidstakere som har stått på og jobbet helsa av seg i slitsomme og belastende jobber. Da jeg gikk på ungdomsskolen hadde vi arbeidsuke, sånn at vi skulle få en føling med hvordan det er å være i arbeidslivet. Kanskje noe liknende burde innføres for politikerne, jeg har noen veldig gode tips til hvor de kunne få prøve seg.

      Slett
  2. Absolutt! Husker godt arbeidsuken min i åttende klasse - vi var fjorten år (den gangen var det skolestart i syvårsalderen).

    Én erfaring var spesielt verd å bemerke: De som var utplassert hos private foretak, fikk en presang med seg ved ukens slutt. Vi som var utplassert hos det offentlige, fikk ikke takk en gang.

    Hun ene var utplassert i en kommunal etat som da hadde jubileum med marsipankake, men de besluttet at det ikke ble noe kakestykke på jentungen "siden hun ikke var ansatt".

    Helt utrolig - og veldig typisk. Må du jobbe gratis et sted, skal du ikke på toppen av det hele tro at du er noe!

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.