mandag 13. juni 2016

Bøllekurs for barnfrie, fjerde leksjon

Kanskje på tide med en leksjon i bøllekurset for barnfrie igjen. Grunnen til at fjerde leksjon i dette særdeles langsomtgående kurset kommer nå, er et innslag i Verdibørsen på P2 lørdag 11. juni der man tok opp spørsmålet om befolkningsbomben fortsatt tikker. Jeg synes det passer inn her da befolkningsøkning er et godt argument i møtet med dem som overhode ikke skjønner at man kan velge bort barn, samtidig som det å mene at dagens befolkningsvekst er et problem av mange anses som en ukorrekt, kanskje til og med direkte bøllete holdning.

At verdens befolkning øker med 230.000 om dagen burde være nok, selv for den mest ihuga befolkningsentusiast. Men verken politikerne eller mange representanter for folk flest ser ut til å ha noen særlig grad av magemål når det gjelder hvor mange mennesker de vil stappe inn på den stakkars kloden vår.

Det heter seg jo at det kun er hvor mye vi forbruker som teller, ikke hvor mange som forbruker. Nå mener jeg å huske at hver gang det er snakk om å begrense folks bilbruk, bruker man de tidsklemte barnefamiliene som et argument for at det kan man ikke. Og man skulle jo tro at bilbruk var å betrakte som forbruk.

I lørdagens utgave av Verdibørsen var det også et innslag om antinatalisme, noe som vil at man mener det er moralsk galt å få barn. Livet er så fullt av lidelse at er bedre ikke å eksistere. Det kan virke ekstremt, men jeg har tenkt liknende tanker. Det har skjedd mange ganger når jeg har lest eller hørt om verdens begredelige gang at jeg har tenkt at jeg tross alt er glad jeg er så gammel som jeg er og ikke har barn. Framtiden ser alt annet enn lys ut og foruten at jeg blir skremt naturødeleggelser og utryddelse av arter, tenker jeg også på større grad usikkerhet i arbeidsliv og ellers. Den usikkerheten jeg har opplevd, der jeg har vært nødt til å ta imot de jobbsmulene arbeidsgiverne har kastet til meg, der man ikke vet om det er jobb i morgen eller neste uke, med påfølgende økonomisk utrygghet, der all usikkerheten etter hvert sitter som en jernklo i brystet ditt, den har så langt vært unntaket heller enn regelen, men det kan se ut til at det går den veien at det kommer til å bli motsatt. Da er jeg glad, hvis man kan bruke et slikt ord i denne sammenhengen, for at jeg ikke har satt noen til verden som skal leve i et slikt jerngrep av bekymringer og usikkerhet. Den som ikke eksisterer, lider heller ikke, mens derimot det å eksistere kan innebære mye lidelse.



13 kommentarer:

  1. Takk for et godt innlegg. Du har fullstendig rett i at det å velge å ikke få barn i en situasjon der kloden allerede er overbefolket og vi ligger an til bli mellom tre og fem milliarder flere, er et moralsk riktig valg. Kanskje DET riktigste valget man kan gjøre i disse dager.

    Det faktum at kvinner i over 100 av verdens land nå velger å få færre enn 2,1 barn i snitt, noe som betyr at befolkningen i disse landene langsomt vil begynne å falle om noen tiår, er de beste nyhetene enn hardt presset klode kan få. Det er imidlertid dårlige nyheter for alle dem som tror økonomisk vekst (som i stor grad drives av befolkningsvekst) kan fortsette inn i evigheten, og som ikke vil akseptere at omstilling til et bærekraftig samfunn med mange eldre kan komme til å KOSTE noe. "Blod, svette og tårer" var et budskap som lot seg selge inn i 1940, men ikke nå...

    Så hold fram som du stevner, vær stolt av ditt valg. Og vit at du med det valget har gjort mer for miljøet enn den velstående og bilgale firebarnsfaren Frederik Hauge noensinne vil gjøre. Du og Siv Jensen, faktisk. :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Takker for hyggelig kommentar. Det å la være å få barn kan også sees på som en solidarisk handling overfor dem som skal leve på jorda i framtida. De som absolutt skal ha befolkningsvekst er vel redd for egen alderdom og tenker ikke lenger enn det. Men som flere har sagt, i et samfunn med færre barn, blir det mer å bruke på andre grupper. Ønsket om evig befolkningsvekst har også blitt sammenliknet med pyramidespill. Det at man hele tiden skal ha flere unge enn gamle, men så blir alle disse unge også gamle hvis de lever lenge nok, derfor må man ha enda flere unge osv.

      Frederik Hauge er vel en såkalt teknologioptimist, bare vi kjører nok elbil går alt bra, eller hvordan det nå var. Jeg har også problemer med å forstå meg på miljøvernere som får så mange barn.

      Jeg tror at det begynner å gå opp for noen at det er en sammenheng mellom miljøødeleggelser og befolkning, men det er foreløpig et veldig tabubelagt tema.

      Slett
    2. ...og det er direkte pussig, for dette skrev man åpent om på 70-tallet da jeg var barn. Siden ble det merkelig taust om at overbefolkning = miljøødeleggelser. Folk snakket og skrev langt friere den gangen. I dag kan en riktignok legge i vei om klimaendringer, uten tanke på at klimaendringer har pågått hele tiden så lenge planeten har eksistert. Men det er ikke lov å koble klimaendringer til overbefolkning, selv om nedhugging av skog og overforbruk av vann nettopp er en del av denne problematikken. Klimakvoter kan det vrøvles om både høyt og lavt, men at det eneste fornuftige er å få ned fødselskvoten, nei, da er det jo noen som føler seg KRENKET.

      I det hele tatt er det så mange nå som hevder å bli KRENKET i sine religiøse følelser straks de er uenige i noe - og krenkelse rangerer som noe mye FINERE enn den ytringsfriheten som faktisk er grunnlovsfestet her.

      Å føle deg krenket var ikke et argument du kom noen vei med på 70-tallet. Jeg savner åpenheten fra den tiden.

      Slett
    3. Jeg husker også at det var en helt annen åpenhet om overbefolkning på syttitallet enn det er nå. Nå skrev jeg dette innlegget etter å ha hørt lørdagens utgave av verdibørsen. De har faktisk flere ganger tatt opp dette temaet og der har det også vært snakk om hvorfor det ikke lenger tas særlig mye opp. Jeg mener å huske det var en som mente det var en sammenheng mellom dette og at sekstiåtterne kom til makta. Det passet ikke inn i deres virkelighetsoppfating. Den teorien kan muligens ha noe for seg.

      Krenkelseshysteriet brer stadig om seg, en ting er at de religiøse blir krenket, en annen ting er alle som blir krenket på vegne av de religiøse. Da i betydning muslimer, hvis jeg hadde skrevet tilsvarende om muslimer som jeg har gjort om pinsevenner hadde jeg fatt en del pepper. Ikke nødvendigvis fra muslimer, men fra de som har favorittøvelse å bli krenket på vegne av dem.

      Slett
  2. Interessant. Jeg har aldri tenkt på å koble sekstiåttere og krenkelse. Sekstiåtterne kom jo til makten også i Danmark, og der er det et mye friere klima for debatt.

    Men Danmark har ikke hatt noen Breivik. I Norge skjedde det en skarp dreining i retning sensur og direkte meningsterror etter Utøya.

    En må likevel lure på hvorfor akkurat sekstiåtterne er så frempå med å forsvare muslimer og innvandring. Her kjempet man for kvinnefrigjøring – og så forsvarer man folk som står for så ekstrem kvinneundertrykkelse som det man finner i islam?

    Sekstiåtterne var opptatt av å ha et velferdssamfunn og av rettferd i arbeidslivet – mens innvandring og multikultur bevislig undergraver velferden, ødelegger samholdet i befolkningen, og senker lønnsnivået.

    Homofile skulle ut av skapene – men de trues på livet av muslimer. - Dette er ikke fordommer mot islam. Det er fakta om islam.

    Det eneste jeg kan se at sekstiåttere og muslimer har felles, er hatet til Israel. Jeg har ikke noe til overs for politikken Israel står for, men merkelig er det…

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er ikke bare sekstiåtterne, også yngre folk på venstresiden ser ut til å ha en hang til forsvare holdninger hos muslimer de ikke ville godtatt fra andre.

      Du skal ikke se bort fra at enkelte på venstresiden setter pris på at innvandring er med på å presse ned lønnsnivået i visse typer jobber. Da får de blant annet billigere vaskehjelp.

      Slett
    2. Kanskje er de redde også? I 2012 uttalte den homofile black metal-musikeren "Gaahl" seg skarpt om kirkens holdning til homofili. Da skrev forfatteren Erling Gjelsvik i et åpent brev at han ikke ga en døyt for "Gaahl"s ytringer, om han ikke torde å gå ut mot imamer i Norge på samme vis. Norske prester har da ikke truet homofile - det er det muslimer som gjør.

      Jeg satte stor pris på Gjelsviks utspill. Ingen sak å tøffe seg om saken overfor norske prester - men å møte den virkelige trusselen, å ta homofili-kampen opp med muslimer - da blir det tyst. - Gjelsvik fikk aldri noe svar fra «Gaahl».

      Våren 2010 stod Kim Friele på Youngstorget og utfordret Mohammad til å komme og steine henne. Det gjorde han ikke. Men det interessante var at hans advokat, John Chr. Elden, uttalte at Mohammad "har sagt at han vil respektere en domsavgjørelse om steining der det er aktuelt, akkurat som han respekterer norske lover i Norge. Han er tross alt en vaskeekte nordmann."

      En blir jo skremt. NÅR ble det greit for "en vaskeekte nordmann" å godta steining "der det er aktuelt"? NÅR er steining "aktuelt"? Finnes det ikke alternativer? Og hvorfor er homofile spesielt truende? Man kan like gjerne velge seg ut folk med fregner, eller keivhendte - eller kanskje syklistene? - og steine dem.

      Norsk politi hadde ingen annen kommentar enn at "steining er ulovlig i Norge". Friele selv var nøye med å presisere at "Jeg vil ikke ha noen andre der. Det jeg aller minst ønsker er en demonstrasjon."

      Friele, som ellers har vært en pådriver for aksjoner og demonstrasjoner? Men i denne saken var det plutselig viktig å unngå oppmerksomhet - enda det i høyeste grad har offentlig interesse at noen i Norge går inn for å steine homofile.

      Jeg satt igjen med følelsen av at både politi og Friele var redde for å provosere muslimer i Norge. OK å henge ut frikirker og norsk sneversyn - og det er absolutt bra å lufte ut i noen kroker. Men å sette de samme grenser for muslimer som alle andre må finne seg i... da blir luften stinn av frykt og beskyldninger om rasisme.

      I august hadde avisen "Hadeland" en artikkel om voksenopplæringen i Moss, der rektor ga menn fra Syria og Somalia medhold i at kvinnelige elever skulle gå med hijab på skolen, og ikke ha skinkepålegg på skolematen.

      Saken vakte stor interesse, og kanskje derfor er artikkelen fjernet nå. Det er ikke bare det muslimer står for som er skremmende, men den konsekvente måten dette dysses ned på.

      HVEM har noe å tjene på de politiske føringene som ligger bak denne sensuren?

      Det var fælt i høst hvordan folkemeningen plutselig, helt kritikkløst, aksepterte fri innreise for folk med disse holdningene. Alle visste jo hva det var vi fikk inn.

      Slett
    3. Det er lett å få inntrykk av at mye av det som ytres i det offentlige rom gjøres for å vise fram godheten til den som ytrer seg. Og det er vel ikke til å komme fra at det å forsvare muslimer gir godt med godhetspoeng. Jeg mener at religioner bør stille likt og kan ikke se at en homofob muslim er særlig mer sjarmerende enn en ditto kristen, kanskje hakket farligere. Nå skal det sies at jeg har hørt at det finnes kristne som har uttalt at dersom diskriminering av homofile fører til selvmord, så får det bare være sånn.

      Jeg tror mange avstår fra islamkritikk ikke bare på grunn av redselen for trusler, som kan være reell nok, men fordi man da blir ansett som fordomsfull, rasistisk og islamofob, og det vil man jo ikke.

      Slett
  3. Ja, det er rart at det skal gi slik uttelling og regnes som «godhet» at man forsvarer muslimer – den gruppen som i størst grad undergraver, utnytter og rakker ned på de verdiene Vesten med større og mindre hell forfekter.

    Paven valgte seg ut 12 syrere (var tallet symbolsk? – 12 som Jesu disipler, om vi teller med Judas, og det bør vi vel i dette tilfellet) under sitt besøk på Lesbos. Disse tok han med seg hjem.

    Det vil si, det gjorde han ikke. Syrerne ble nemlig ikke bosatt i Vatikanet. Han bosatte dem i Roma, og det er faktisk noe helt annet.
    Atferden er iallfall typisk: Det «skal være plass til dem», men for all del - ikke hjemme hos meg selv! La romerne ta dem i stedet - 12 stykker merkes nok ikke når byen er så stor fra før.

    Jeg husker et merke det var blest om en stund, med påskriften IKKE MOBB KAMERATEN MIN.

    Mobbing er ikke greit uansett hvem som utfører den. Men slik jeg oppfattet det, kom dette merket i stand som forsvar for nordafrikanske muslimer i Frankrike.

    Det var ikke snakk om å ta til orde mot den trakasseringen og sjikanen denne gruppen retter mot franskmenn og –kvinner, og som er vesentlig mer aggressiv enn mobbing. Det sier sitt at det er mer enn 700 steder i Frankrike hvor muslimer har forskanset seg i slik grad at politiet ikke kan gå inn dit uten militær støtte.

    Da jeg så dette merket første gang, lurte jeg bare på: Hvem i alle dager er det som går rundt og kaller sånt pakk for «kameraten min»?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er vel litt av det samme som gjelder i forbindelse med innvandring og muslimer som med befolkningsøkning. Man skal være "raus", og da kan man ikke ha noen motforestillinger.

      Jeg husker også merkene du nevner, men oppfattet dem nok på en litt annen måte. Her i landet var det vel ikke så mange problemer med innvandrere den gangen, men det var enkelte episoder med reell rasisme fra nordmenn mot innvandrere. Så jeg oppfattet merkene som en reaksjon på det, all form for rasisme og hat mot andre grupper må man ta avstand fra. Det gjelder selvfølgelig uansett hvilken vei det går.

      Slett
  4. Kanskje jeg trenger et bøllekurs snarest! Nylig støtte jeg på en person jeg ikke har sett siden vi var tenåringer.

    Hun vokste opp i samme blokken, men en annen oppgang. Siden hun var noen år yngre, var hun med andre folk.

    Etter så mange år kjente jeg henne heller ikke igjen. Men hun kjente igjen meg.

    Vi hadde en felles kjent, som også var to år yngre enn meg, men som jeg snakket med fordi hun bodde i samme oppgang som meg. Hun er død nå.

    Nå ble vi stående og prate litt om den avdøde, og jeg la merke til at hun her var veldig nysgjerrig: «Er du gift? har du ALDRI vært gift? ingen barn? har du ALDRI hatt barn?»

    Det gikk i ett. Selv var hun skilt, men det var da ikke noe jeg spurte henne om!

    Vi møttes igjen en uke senere og ble da sittende og snakke i et par timer. Jeg var så sliten etterpå at jeg måtte legge meg en stund.

    Jeg skjønner at hun er ensom, og jeg gikk med på å treffe henne en tredje gang, men det tok på!

    Hver gang kommer vi til: «Er du gift? har du ALDRI vært gift? ingen barn? har du ALDRI hatt barn?» Hva mener hun, om jeg har hatt et barn som døde? Det er da i så fall noe man ikke spør om!

    Dessuten må hun da ha fått med seg at jeg har svart benektende hver gang.

    Uansett er det svært lite jeg kan tenke meg å diskutere med denne kvinnen. Hadde vi enda hatt samme sans for humor!

    Hver gang kom hun tilbake til at mannen dro etter å ha uttalt at hun var «handikappet mellom ørene». Faktisk hadde jo mannen rett.

    SvarSlett
    Svar
    1. "Har du aldri hatt barn?" var nå et merkelig spørsmål å stille. Jeg har inntrykk av at enkelte bare spør og spør, uten egentlig å være interessert i svarene.

      Slett
    2. Her hadde det nok å gjøre med at kvinnen har barn i sitt ekteskap som nekter å treffe henne.

      Trist for alle involverte parter. Ikke minst fordi jeg stod og kjente meg lettet over å få vite at de slipper unna denne kryssilden av utidig utspørring.

      Jeg fikk en sterk følelse av at hun fisket etter om ikke jeg også har barn som ikke vil treffe meg, og at dette var grunnen til at jeg nektet for å ha barn.

      Ubehagelig det også. Jeg er vel nokså sikker på at om jeg hadde hatt barn, hadde jeg hatt et alminnelig greit forhold til dem.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.