Suksessbedriften som aldri så dagens lys

Den såkalte suksessbedriten omtalt i forrige bloggpost ble nedlagt før den så dagens lys. Grunnen skulle være opplagt, det er selvfølgelig ingen interesse for den typen foredrag som firmaet skulle levere. Vanlige menneskers kriser og problemer, dem er det neppe noen som bryr seg om. Skal man ut og foredra om slikt, bør man for det første tilhøre sånn cirka eliten og krisen bør være et overstått stadium. De som går fra krise til krise er det ingen som gidder å høre på. Skal man ut og selge foredrag er det nok best å holde seg med en nyliberalistisk drømmeverden der ingen rammes av kjipe, langvarige sykdommer eller mister jobben på grunn av finanskriser og nedgangstider. Der alt er opp til deg selv og bare du greier å tenke riktig så ordner det seg. Alle problemer man møter i livet er muligheter for personlig utvikling og dersom du mener noe annet er det noe alvorlig gærent med deg. I denne virkeligheten tar man ikke inn over seg at dersom man har fem ledige jobber og ti arbeidssøkere, så er det bare fem som får jobb, uansett hvor motiverte samtlige av dem måtte være.

Den nyliberalistiske tankegangen kan minne om religion av den heller usunne sorte. Arnulf Øverland kalte en gang kristendommen for den tiende landeplage, i senere tid har Hege Storhaug kalt islam for den ellevte landeplage, da må nyliberalismen kunne omtales som den tolvte landeplage, og den har virkelig litt å svare for. Jeg har sett på nært hold at religion kan være fordummende, det samme må man trygt si om mye det nyliberalistiske våset som er så populært for tiden.

En av disse populære flosklene er at alt som ikke dreper dag, gjør deg sterkere. Det er sikkert sunt med litt motgang nå og da, det er da også noe de færreste av oss slipper unna. Men livet kan tildele deg for mange og harde slag, da kan det føles som man dør litt for hvert slag man får. Det kan gi en følelse av at man mister noe av seg selv underveis. Langvarige problemer kan gå utover konsentrasjonsevne, kreativitet, humoristisk sans og ikke minst livsglede. Dette vet jeg dessverre av erfaring. Dessuten viser forskning at økonomiske problemer kan være med på å gjøre deg dummere. Det opptar så mye av hjernekapasiteten at det går utover de kognitive evnene. Det blir sammenliknet med en datamaskin hvor mange programmer kjører i bakgrunnen, det gjør maskinen tregere. For igjen å gå til egne erfaringer, økonomiske bekymringer kan etter hvert slite hardt på selve datamaskinen, samtidig som programmene som kjører blir stadig større og flere.

En annen populær floskel er at det ikke verre for deg enn for andre. I virkeligheten så er jo sånn det er verre for noen enn for andre. Jeg kan ha det verre enn noen andre, samtidig som det garantert er andre som har det verre enn meg. Når men slenger rundt seg med slikt, nekter man samtidig å innse at det er andre som kan ha det utrolig mye verre enn det man selv har.

Dessverre er det sånn at man ofte kan møte slike overfladiske motetenkere i forbindelse med arbeidsledighet, man kan møte dem i jobbintervjuer, der helst hele livet ditt skal ha vært gøy, og har ikke alt vært gøy, ser det ut til at de ikke helt vet hvordan de skal takle det. Av erfaring vet jeg jo også at man i høyeste grad kan møte dem på kurs i regi av NAV. Den mest overfladiske og infantile floskelmaskinen jeg noen gang har møtt, var jo læreren jeg hadde i jobbsøk da jeg gikk på det etter hvert så mye omtalte kurset på Reaktorskolen. Hver gang han åpnet kjeften, og det gjorde han ofte, rant det ut ferdigtygde floskler. Problemet med slike personer er at de bare hører det vil høre, derfor hadde det vært nytteløst å holde foredrag for dem av den typen jeg hadde tenkt å levere.

Å selge inn foredrag av nevnte type til næringslivet ville være dødfødt. Der skal man nok helst ha moteriktige floskelpredikanter som kan skape den rette motiverende hallelujastemningen. Men nå hadde jeg også planer om å holde foredrag for politikere, for de ville være vel være interessert i vanlige menneskers liv og problemer? Nei, jeg tror ikke det, ikke engang de på venstresiden som absolutt burde være det. Nå har det seg jo sånn at jeg en gang i tiden sendte et slikt foredrag i form av en e-post til Audun Lysbakken, det skrev jeg om i bloggens spede barndom, kan leses her. Heller ikke i SV var man særlig interessert, jeg tror ikke noe annet parti ville være det heller.

Det er jo litt synd at den såkalte suksessbedriften ikke en gang rakk å gå konkurs, for det kan hende den hadde fått fram noen stemmer som hadde vært verdt å lytte til. Men det nytter jo ikke, når ingen vil høre.