lørdag 19. mars 2016

Om barndom og kristendom

Torsdag kveld så jeg Debatten på NRK. Det vakte til live et og annet minne fra min barndom med pinsevennforeldre. Nå har vel ikke jeg så mye å klage over, jeg fikk tross alt lov å forlate bedehusmiljøet i ung alder, uten å bli utsatt for demonutdrivelser eller trusler om helvete. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke hadde en far som Jan Åge Torp, han representerer nettopp den typen kristne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har tross alt sett noen som likner, sleske fanatikere som tror de har absolutt rett og gjerne har liten kunnskap om det som rører seg utenfor deres egne forkvaklede verden.

Noe jeg oppfatter som et problem med karismatiske kristne er at de ikke bare tror på en gud, men at det gjerne følger noen demoner med på lasset. Jeg har sett at noen tror på djevler, demoner og onde ånder. Det kan sikkert være skremmende for mange barn. Jeg hørte litt om slikt da jeg ble slept med på kristne møter i barndommen, men på meg prellet det av som vannet på den berømmelige gåsa. Heldig for meg, så slapp jeg unna religiøse traumer. For dem som ikke er like upåvirkelige som det jeg var, kan det sikkert være problematisk. Det ble sagt i programmet at det egentlig var veldig trygt og godt å være i kristne miljøer, men jeg tror ikke det alltid føles så trygt og godt å vokse opp i et miljø der folk tror på djevler og demoner. Det kjennes antagelig heller ikke så trygt og godt for dem som etter hvert kjenner at de har seksuell legning som ikke er akseptert. Det jeg har sett er at kombinasjonen av sterk tro, liten kunnskap og liten kontakt med annerledes tenkende kan være mildt sagt uheldig. Jeg vet at ungdom med psykiske problemer har blitt beskyldt for å være besatt av onde ånder, at syke som har blitt bedt for uten at de har blitt friske, har fått høre at det er noe gærent med dem, at de ikke kan være riktig frelst. Og det må man jo være, ellers havner man i helvete.

Og det med at man kan havne i helvete, må nødvendigvis være skremmende for unger. Det å bli lært opp til at man kan risikere evig pine dersom man ikke tror på gud, tror på feil gud eller bare kommer i skade for å tenke eller gjøre feil, er ikke det jeg forbinder med en trygg og god barndom. Jeg lurer i det hele tatt på hva det gjør med mennesker å tro at noen skal til himmels og andre lukt til helvete, det må bli et voldsomt oss og dem. For meg er det sånn at uansett hvor uenig jeg måtte være med en annen person, så er vi underlagt de samme naturlover. For en kristen av den sorten som virkelig tror på helvete, må det være annerledes. En gud de mener er god og rettferdig skal sende slike som meg til helvete. Det plager meg for så vidt ikke, siden jeg ikke tror på noe helvete. Men jeg lurer på om de som tror på slikt kan gå glipp av en utvikling der man etter hvert lærer å se at også de kan som er veldig annerledes enn oss selv, kan være fullt ut gode mennesker. Hvis man virkelig tror fullt og fast at folk som ikke er kristne skal til helvete, tenker jeg at det må være vanskelig å oppfatte dem som fullverdige mennesker slik de er, ikke bare noen som må frelses.

Som fjortis var jeg en gang utsatt for noen som framsto som frelsesmaskiner på høygir, her var det snakk om folk som i utgangspunktet hadde vært rimelig moderate kristne, men som plutselig hadde sett lyset for alvor og bikket over i fullstendig fanatisme. Jeg ble fortalt, av min egen mor, at de etter at ha sett lyset hadde gått gjennom ting og tang de eide, for å kvitte seg med det som kunne være syndig. Blant annet hadde de fått en reproduksjon av Brudeferden i Hardanger i bryllupsgave, den lurte de på om de måtte gi tilbake, da de var redd for at felespilleren i båten spilte til dans. Historien har satt seg fast i hodet mitt som et eksempel på den totale galskap.

En annen episode jeg husker fra omtrent samme tid, var at jeg en gang jeg var alene hjemme kom over et kristent blad som foreldrene mine abonnerte på. I bladet jeg leste sto det at foreldre måtte kontrollere bøker og musikk før ungene kunne få lov å lese og høre. Dette for å hindre at ungene skulle havne i helvete, eller gå fortapt som man kalte det. Jeg var allerede storforbruker av både bøker og musikk, så hvis foreldrene mine skulle fulgt dette rådet ville de fått nok å gjøre. Dessuten var nok både bøkene og musikken jeg likte av den sorten som førte til fortapelse. Jeg fortalte foreldrene mine hva jeg hadde lest, men heldigvis lot det ikke til at noen av dem hadde lest det og etter hvert ble det slutt på abonnementet av bladet. Bøkene og musikken som skulle hindre fortapelse kan jeg ikke tenke meg hadde vært etter min smak. Foreldrene mine hadde prøvd seg med noen kristne barnebøker da jeg helt liten, men etter hvert ble det bøkene til Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og tilsvarende. Pippi Langstrømpe var en favoritt, de bøkene hadde antagelig ikke gått gjennom sensuren det kristne bladet la opp til, sikkert et uheldig forbilde for småjenter etter deres mening.


Selv om jeg hadde en oppvekst med vanlige barne- og ungdomsbøker, popmusikk og lite demoner og helvete, var det ikke helt enkelt å ha kristne foreldre. Tross alt var jeg en skuffelse, det gikk seg noe til etter hvert, men når jeg ser tilbake forstår jeg at savnet det å bli sett og anerkjent for den jeg faktisk var. Noe annet jeg fikk føle litt på, er at når man har det vanskelig, kanskje trenger noen å snakke med, så vil kristne ofte mene at det man trenger er å bli kristen. Det kan være vanskelig, det er det sikkert andre som har fått merke i større grad enn meg, men det var der og det føltes ikke alltid så greit.

Nå er vel ikke jeg den eneste som har vokst opp med foreldre man ikke er helt på frekvens med, det behøver ikke være religion inne i bildet. Vi var veldig forskjellige, mens de trodde på pinsevennbudskapet i voksen alder, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg var fem år gammel og tenkte at dette her er da bare tull. Jeg hørte det ble sagt at ungdom ikke burde studere, da det kunne føre til at de mistet kristentroen. Denne redselen for reell kunnskap gjorde et visst inntrykk på meg og jeg oppfattet det som en form for innrømmelse om at det ikke var mye hold i det de trodde på.
Da jeg så Debatten på torsdag så var jeg glad jeg var en så trassig og lite lettpåvirkelig unge, det har nok spart meg for mange problemer. Og til tross for at det kunne være litt vanskelig til tider, det kunne tydeligvis ha vært mye verre.


14 kommentarer:

  1. Jeg regner med at du har hørt om "Fars hånd", publisert nå i mars i "Vårt land" og skrevet av en som vokste opp i Smiths venner.

    http://www.vl.no/meninger/kommentar/fars-h%C3%A5nd-1.692011

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg hadde faktisk ikke hørt om "Fars hånd" før. Når jeg leser slikt som det som sto i Vårt land, skjønner jeg nok en gang at jeg har vært rimelig heldig. Jeg var aldri i nærheten av å bli slått. Nå er vel Smiths venner mer ekstreme enn pinsevennene. Da jeg gikk på barneskolen var det noen jenter som hadde foreldre som var Smiths venner. De hadde fletter og lange skjørt. Da vi hadde skidag, måtte til og med gå på ski med skjørt. Så vidt jeg vet ble de aldri mobbet, de andre ungene reagerte heller med at de syntes synd på dem og ble på sinte på foreldrene som tvang dem til å gå kledd i klær som hørte hjemme i fortiden.

      Slett
    2. Jeg kjenner flere pinsevenner og synes ikke de lever så annerledes enn jeg gjør. Smiths venner derimot er i en helt annen verden.

      Kan anbefale biografien til Emma Gingerich, som klarte å rømme fra amish-sekten i USA:

      http://www.amazon.co.uk/Runaway-Amish-Girl-Great-Escape/dp/1940834074

      Hun ble født inn i Schwartzentruber-greinen av amish-sekten. Den er blant de strengeste:

      http://notquiteamishliving.com/2014/07/swartzentruber-amish-karen-johnson-weiner/

      Kvinner må alltid dekke håret sitt, og går med svart lue til de fyller femten. Da får de gå med hvit lue til hverdags; men til bryllup og begravelser går kvinner med hvit lue uansett alder.

      Knapper er tillatt frem til jenter blir ni år; da må de feste klærne sine med nåler. Kvinner stikker seg derfor ofte på klærne sine, og det er vanskelig å vite om klærne sitter skikkelig, siden bare små håndspeil er tillatt.

      Ingenting av dette kan begrunnes i Bibelen, og dette forklarer også skrekken for at noen skal utdanne seg.

      Vinduene må heller ikke være store, og siden det ikke er tillatt å legge inn strøm, er belysningen dårlig. Radio og telefon er forbudt. Oppvarming og vaskevann er basert på at kvinner skal bære seg skakke og skjeve på brensel og vann.

      Slett
    3. I det siste har vi også fått høre om sekten Samfundet som holder til på Sørlandet. Her er litt om dem: Barna får ikke feire 17. mai og menighetens medlemmer må gifte seg internt i kirka. Kvinner, som gud har bestemt skal ha langt hår og skjørt, slippes ikke til i lederstillinger, fordi det er «enighet om at det er menn som skal ha det offentlige læreembetet». Det er visstnok et veldig lukket samfunn, da de skal ha minst mulig kontakt med oss andre.

      Slett
    4. Ja, isolasjon fra ytre påvirkning er viktig. Dette viser jo hvor liten tillit disse samfunnene har til sin egen lære. Muslimer sender døtrene sine til hjemlandene før jentene rekker å bli gamle nok til å velge en vestlig livstil.

      Tror man faktisk på det man selv står for, vil man også ha tillit til at det vil overbevise andre. Vi er vel alle overbevist om at onsdag følger etter tirsdag, og derfor er det heller ingen som insisterer på dette. Vi regner automatisk med at dette er andre like overbevist om som oss selv, så hvorfor mase om det?

      Nedvurdering av utdannelse er også typisk for sekter som amish og Jehovas vitner. Lederne kan vanskelig stå seg overfor folk som er vant til å lete frem kunnskap. Tvert om vil disse mest sannsynlig bla i Bibelen selv og bestride ledernes tolkninger ut fra det de finner der. Og da rakner jo alt.

      Slett
    5. Som sagt så hørte jeg flere ganger at pinsevennene mente det ikke var bra at ungdom studerte. Det var snakk om at de kunne miste sin "barnetro", man skulle nemlig være mest mulig lik unger, altså ikke utvikle seg. Jeg hørte også at det ble sagt at man "skulle bli som barn igjen", noe flere av dem så ut til å ha lykkes rimelig godt med.

      Slett
    6. Jeg husker ennå den grusomme sangen "Barnatro, barnatro, til himmelen du er den gylne bro" som noen hadde det med å ønske seg i ønskekonserten.

      Lapp-Lisa het hun som sang den, dårlig sangstemme hadde hun også.

      Jeg var barn selv da og lurte på hva som skulle være så spesielt og så frelsende med barns tro i forhold til voksnes. Jeg lurer fremdeles. Tro er tross alt tro, hverken mer eller mindre.

      Slett
    7. Den sangen mener jeg at jeg kan huske. Tror den var riktig så populær blant pinsevennene. En forferdelig sang. Det var ikke så farlig om folk ikke kunne synge eller spille, bare det rette budskapet var på plass.

      At det var så fint med "barnetro" hadde kanskje noe å gjøre med at man regnet med at unger var mer lettlurte enn voksne.

      Slett
  2. Jeg har en del personer i min bekjentskapskrets som har tilknytting til pinsebevegelsen. Selv om det ikke er noe entydig bilde, så virker det som om det er en overhyppighet av mennesker med et usunt forhold til religiøs tro. I noen tilfeller har dette fått alvorlige konsekvenser både for personen selv og dennes omgivelser. Kjenner imidlertid også til pinsevenner hvis religiøse ståsted virker å være en støtte og en positiv del av livet også for de utenfor troen.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er selvfølgelig forskjell også på pinsevenner, det finnes bra folk også der. Men det er en ganske ekstrem sekt, særlig problematisk blir det når folk tror på demoner og at andre kan være besatt av onde ånder. Jeg har ikke problemer med at folk tror på en gud, men når de tror på demoner og onde ånder blir det verre.

      Slett
  3. Mye gjenkjennelig her! Jeg ble sendt på bedehuset på Sørlandet med en idé om at ingen har vondt av et pauli ord... av foreldre som aldri har vært innenfor veggene på et bedehus, men som syntes det var fint med litt pause fra ungene søndag morgen... :-)
    I de ti årene som fulgte slet jeg VIRKELIG for å få mine foreldre frelst, og holde meg unna all synden verden bød på. Det ble vonde år, mange våkenetter med mye bønn og mye Bibellesning, før jeg "mistet troa" og fant meg selv igjen. Slik jeg ser det nå førti år etter, var det sannsynligvis leseiveren og inputen fra biblioteket som berget forstanden min og gjorde at jeg tross alt hadde ballast nok til å stake ut et liv da alle "vennene" fra bedehuset forsvant. For de kunne jo ikke være sammen med meg når jeg hadde falt.

    SvarSlett
    Svar
    1. I motsetning til det som ble hevdet i Debatten, som var utgangspunkt for denne posten, så tror jeg ikke det nødvendigvis føles så trygt for unger å være i kristne miljøer.

      Unger kan oppfatte det som sies på mange måter, har hørt historier om barn som har trodd at siden Gud passet på dem, var det bare å gå rett ut i veien uten å se seg for. Det kan jo bli ganske farlig.

      Slett
    2. Selv reagerte jeg spesielt på den klemme-hverandre-manien som har kommet på moten i kristne miljøer.

      Det er rituelle tvangsklemmer, ikke spontane gjensynsklemmer. Bedre da i den katolske kirken, der man etter gudstjenesten håndhilser på de som sitter ved siden av. Håndhilsing kan ikke bli veldig intimt.

      Men disse klemme-på-greiene som har kommet i norske kristne miljøer, der står jeg over. Merket godt at noen kjente ekstra godt etter, de andre kvinnene la også merke til det, og ingen følte seg vel med det.

      Slett
    3. HUff, tror ikke det var sånn i min barndom, og etterpå har jeg hatt minimalt å gjøre med dette miljøet. Jeg savner det ikke.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.