lørdag 19. mars 2016

Om barndom og kristendom

Torsdag kveld så jeg Debatten på NRK. Det vakte til live et og annet minne fra min barndom med pinsevennforeldre. Nå har vel ikke jeg så mye å klage over, jeg fikk tross alt lov å forlate bedehusmiljøet i ung alder, uten å bli utsatt for demonutdrivelser eller trusler om helvete. Jeg er virkelig glad for at jeg ikke hadde en far som Jan Åge Torp, han representerer nettopp den typen kristne som får det til å gå kaldt nedover ryggen på meg. Jeg har tross alt sett noen som likner, sleske fanatikere som tror de har absolutt rett og gjerne har liten kunnskap om det som rører seg utenfor deres egne forkvaklede verden.

Noe jeg oppfatter som et problem med karismatiske kristne er at de ikke bare tror på en gud, men at det gjerne følger noen demoner med på lasset. Jeg har sett at noen tror på djevler, demoner og onde ånder. Det kan sikkert være skremmende for mange barn. Jeg hørte litt om slikt da jeg ble slept med på kristne møter i barndommen, men på meg prellet det av som vannet på den berømmelige gåsa. Heldig for meg, så slapp jeg unna religiøse traumer. For dem som ikke er like upåvirkelige som det jeg var, kan det sikkert være problematisk. Det ble sagt i programmet at det egentlig var veldig trygt og godt å være i kristne miljøer, men jeg tror ikke det alltid føles så trygt og godt å vokse opp i et miljø der folk tror på djevler og demoner. Det kjennes antagelig heller ikke så trygt og godt for dem som etter hvert kjenner at de har seksuell legning som ikke er akseptert. Det jeg har sett er at kombinasjonen av sterk tro, liten kunnskap og liten kontakt med annerledes tenkende kan være mildt sagt uheldig. Jeg vet at ungdom med psykiske problemer har blitt beskyldt for å være besatt av onde ånder, at syke som har blitt bedt for uten at de har blitt friske, har fått høre at det er noe gærent med dem, at de ikke kan være riktig frelst. Og det må man jo være, ellers havner man i helvete.

Og det med at man kan havne i helvete, må nødvendigvis være skremmende for unger. Det å bli lært opp til at man kan risikere evig pine dersom man ikke tror på gud, tror på feil gud eller bare kommer i skade for å tenke eller gjøre feil, er ikke det jeg forbinder med en trygg og god barndom. Jeg lurer i det hele tatt på hva det gjør med mennesker å tro at noen skal til himmels og andre lukt til helvete, det må bli et voldsomt oss og dem. For meg er det sånn at uansett hvor uenig jeg måtte være med en annen person, så er vi underlagt de samme naturlover. For en kristen av den sorten som virkelig tror på helvete, må det være annerledes. En gud de mener er god og rettferdig skal sende slike som meg til helvete. Det plager meg for så vidt ikke, siden jeg ikke tror på noe helvete. Men jeg lurer på om de som tror på slikt kan gå glipp av en utvikling der man etter hvert lærer å se at også de kan som er veldig annerledes enn oss selv, kan være fullt ut gode mennesker. Hvis man virkelig tror fullt og fast at folk som ikke er kristne skal til helvete, tenker jeg at det må være vanskelig å oppfatte dem som fullverdige mennesker slik de er, ikke bare noen som må frelses.

Som fjortis var jeg en gang utsatt for noen som framsto som frelsesmaskiner på høygir, her var det snakk om folk som i utgangspunktet hadde vært rimelig moderate kristne, men som plutselig hadde sett lyset for alvor og bikket over i fullstendig fanatisme. Jeg ble fortalt, av min egen mor, at de etter at ha sett lyset hadde gått gjennom ting og tang de eide, for å kvitte seg med det som kunne være syndig. Blant annet hadde de fått en reproduksjon av Brudeferden i Hardanger i bryllupsgave, den lurte de på om de måtte gi tilbake, da de var redd for at felespilleren i båten spilte til dans. Historien har satt seg fast i hodet mitt som et eksempel på den totale galskap.

En annen episode jeg husker fra omtrent samme tid, var at jeg en gang jeg var alene hjemme kom over et kristent blad som foreldrene mine abonnerte på. I bladet jeg leste sto det at foreldre måtte kontrollere bøker og musikk før ungene kunne få lov å lese og høre. Dette for å hindre at ungene skulle havne i helvete, eller gå fortapt som man kalte det. Jeg var allerede storforbruker av både bøker og musikk, så hvis foreldrene mine skulle fulgt dette rådet ville de fått nok å gjøre. Dessuten var nok både bøkene og musikken jeg likte av den sorten som førte til fortapelse. Jeg fortalte foreldrene mine hva jeg hadde lest, men heldigvis lot det ikke til at noen av dem hadde lest det og etter hvert ble det slutt på abonnementet av bladet. Bøkene og musikken som skulle hindre fortapelse kan jeg ikke tenke meg hadde vært etter min smak. Foreldrene mine hadde prøvd seg med noen kristne barnebøker da jeg helt liten, men etter hvert ble det bøkene til Anne-Cath Vestly, Astrid Lindgren og tilsvarende. Pippi Langstrømpe var en favoritt, de bøkene hadde antagelig ikke gått gjennom sensuren det kristne bladet la opp til, sikkert et uheldig forbilde for småjenter etter deres mening.


Selv om jeg hadde en oppvekst med vanlige barne- og ungdomsbøker, popmusikk og lite demoner og helvete, var det ikke helt enkelt å ha kristne foreldre. Tross alt var jeg en skuffelse, det gikk seg noe til etter hvert, men når jeg ser tilbake forstår jeg at savnet det å bli sett og anerkjent for den jeg faktisk var. Noe annet jeg fikk føle litt på, er at når man har det vanskelig, kanskje trenger noen å snakke med, så vil kristne ofte mene at det man trenger er å bli kristen. Det kan være vanskelig, det er det sikkert andre som har fått merke i større grad enn meg, men det var der og det føltes ikke alltid så greit.

Nå er vel ikke jeg den eneste som har vokst opp med foreldre man ikke er helt på frekvens med, det behøver ikke være religion inne i bildet. Vi var veldig forskjellige, mens de trodde på pinsevennbudskapet i voksen alder, ristet jeg bare oppgitt på hodet da jeg var fem år gammel og tenkte at dette her er da bare tull. Jeg hørte det ble sagt at ungdom ikke burde studere, da det kunne føre til at de mistet kristentroen. Denne redselen for reell kunnskap gjorde et visst inntrykk på meg og jeg oppfattet det som en form for innrømmelse om at det ikke var mye hold i det de trodde på.
Da jeg så Debatten på torsdag så var jeg glad jeg var en så trassig og lite lettpåvirkelig unge, det har nok spart meg for mange problemer. Og til tross for at det kunne være litt vanskelig til tider, det kunne tydeligvis ha vært mye verre.


fredag 11. mars 2016

Nestekjærlighet på Facebook

Mulig det bare er jeg som er ei sur kjerring med floskelvegring, det hender at jeg irriterer meg over et og annet som folk poster på Facebook. Slik som denne som jeg nettopp så:
Mange tror at et selvmordsforsøk er et egoistisk trekk fordi personen bare ikke bryr seg om sine kjære som blir igjen. Jeg kan fortelle deg at når en person kommer til det punkt, at de virkelig tror at deres kjære vil ha det mye bedre uten dem. Dette er psykiske lidelser, ikke egoisme. SANNHET: Depresjon er en forferdelig sykdom og synes nådeløs. Mange av oss har vært nær kanten eller delt det med slekt/venner i en krise, og noen har mistet venner og kjære. La oss være der for hverandre og slutte med å feie psykiske lidelser under teppet. Hvis jeg ikke ser navnet ditt, aksepterer jeg det. Men jeg vil gjerne spørre deg, din familie og venner om dere vil dele denne statusen med meg. Vennligst kopier og lim inn denne statusen for en time for å gi litt støtte til alle de som har familieproblemer, helsekamper, jobbrelaterte- eller bekymringer av noe slag. Og at de bare trenger å vite at noen bryr seg. Gjøre det for oss alle, for ingen er immune. Håper å se dette på veggene hos familie og venner bare for moralsk støtte. Jeg vet noen vil! Jeg gjorde det for en venn, og det du kan også. Du må kopiere og lime inn dette. Ingen deling. Hvis du vil kopiere, bare holde fingeren på teksten og kopi-valget vises. Klikk på den. Klikk på din status og lim vises. Takk!
Det skal innrømmes at jeg har liten sans for slikt som dette, jeg har sett tilsvarende som har omhandlet kreft og annen elendighet, jeg har aldri postet noe slikt selv og har heller aldri klikket liker på det. Jeg kan ikke helt se hva slags hjelp det skal være for mennesker i en vanskelig situasjon å lese slikt som dette her. Grunnen til at jeg blir en smule provosert av slikt er at jeg til tider har hatt det temmelig vanskelig, uten å ha noen å støtte meg til, da hjelper det lite med slik svada.

Er dette den nye medmenneskeligheten, å poste noen ord på Facebook om at vi må være snille mot hverandre? Det er lettvint, men neppe særlig virkningsfullt. I stedet kunne man kanskje tenke litt over hvordan man møter mennesker som sliter, dessverre er det mange som opplever ubehageligheter i møtet med andre nettopp når de har det vanskelig. Det handler ikke bare om hvordan man oppfører seg overfor dem, men også bak ryggen på dem. Jeg hørt folk i det ene øyeblikket snakke i generelle vendinger om hvor viktig det er å være snille mot hverandre, for i neste øyeblikk begynne å baksnakke en person som ikke har det så greit.

Jeg har en del erfaringer som jeg veldig gjerne skulle vært foruten. Men når man har opplevd det, så får man prøve å lære av det, slik at det at det ikke er helt bortkastet. De gangene jeg har opplevd ubehageligheter fra andre, har nettopp vært de dagene jeg har vært ganske langt nede på grunn av ymse problemer. Når man merker at andre ikke er helt på topp, burde det være mulig å ha såpass selvkontroll at man motstår fristelsen til å blåse seg opp og komme ubehageligheter. Det folk burde tenke over er at man selv kan framstå som ganske dum når man går løs på andre. Eksempelvis har jeg hørt folk som klager over andres dårlige oppførsel, da virker det ikke veldig smart når de selv opptrer på samme måte overfor den personen de har beklaget seg til. Jeg har også opplevd at andre har skullet belære meg om ting man må være særdeles tilbakestående for ikke å forstå. Jeg tror ikke jeg framstår som helt tulling, så det blir bare dumt, men det er uansett slitsomt å bli utsatt for. Jeg har dessuten opplevd at folk har pjattepratet med meg som jeg skulle vært en småunge, når jeg har stått oppe i svært krevende situasjoner.

Livet har lært meg at man kan se hel og fin ut på utsiden, men føle seg fullstendig knust innvendig. Man vet aldri hva andre har å slite med og hva som kan befinne seg bak en tilsynelatende vellykket fasade. Dessuten har egne erfaringer gjort at jeg har fått større respekt for mennesker som har problemer å slite med, jeg vet hvor krevende det er å takle vanskelige situasjoner. Noen ganger er livet slik at du må være utrolig tøff for å holde det ut, samtidig som du kan bli sett ned på av andre.

Jeg møter kanskje meg selv litt i døra nå, når jeg først klager over folk som poster «vi må være snille mot hverandre»-svada i sosiale medier, også gjør jeg det samme selv. Men på bakgrunn av de erfaringene jeg har, vet jeg hvor tungt det kan være å bli utsatt for ubehageligheter når man har det vanskelig. Det ser også ut til å være på moten å slå folk i hodet med floskler, har man det vanskelig skal man danse i regnet i motbakke eller noe hva det nå var for noe. Slikt er det siste jeg ønsker å høre i tunge stunder. Heller enn moteriktige floskler har jeg sans for noe så kjipt og gammeldags som høflighet og alminnelig folkeskikk, det er det alltid greit å bli møtt med.  

mandag 7. mars 2016

Økonomisk usikkerhet er ikke bra for helsen

Jeg kom nylig over en artikkel som forteller at økonomisk usikkerhet kan gjøre fysisk vondt. Ikke overraskende for en som har lang erfaring med akkurat det. Pengeproblemer er stressende og av stress kan man bli syk, det kan man lese mer om her.

Så kan vi jo håpe at disse som mener at nettopp økonomisk usikkerhet er en mirakelkur som får hele folket i arbeid, leser dette og tar det innover seg. Men gjør de det? Antagelig ikke. Man kan jo få det inntrykket at enkelte, kanskje ganske mange, tror at sykdom og arbeidsledighet skyldes for gode velferdsordninger. Og det vil de sikkert fortsatt tro, uansett hvilke forskningsresultater man har å slå i bordet med.

De som gir klart uttrykk for at de ønsker større forskjeller, lavere lønninger til dem som allerede tjener lite og mindre penger til syke og arbeidsledige, bør ta innover seg hva slags elendighet de ønsker andre skal oppleve. Stresset forbundet med økonomisk usikkerhet kan altså gjøre folk syke, det kan derimot ikke gjøre syke mennesker friske, slik det kan se ut til at enkelte later til å tro.
Det er heller ikke det som skal til for å få arbeidsledige tilbake i jobb. Jeg har selv opplevd å ha så lite penger at jeg har følt at jeg knapt har kunnet puste. Da har jeg vært nødt til bare krølle meg sammen i en krok og «slå av meg selv», det er ikke noen annen måte å beskrive det på. Det er et særdeles dårlig utgangspunkt for å skaffe seg jobb.

Jeg husker spesielt en gang, etter å ha vært sulteforet med oppdrag fra vikarbåret jeg jobbet for, at jeg var overlykkelig over et oppdrag på en kantine med mulighet for å spise gratis mat. Jeg måtte låne penger til et ukekort, slik at jeg kunne komme meg på jobb. Da var jeg temmelig psykisk kjørt, det var tøft å holde maska overfor dem jeg jobbet sammen med. Jeg hadde jobbet på samme sted før og det var vanskelig å framstå på samme måte som jeg hadde gjort da, som en de oppfattet som frisk og rask og dessuten ganske morsom.

Økonomiske problemer over tid gjør noe med deg, både med kropp og psyke. Jeg har merket at man blir ekstra sliten av tungt fysisk arbeid når man samtidig er veldig anspent på grunn av bekymringene svært lav lønn fører med seg. Noe annet er at det også går utover konsentrasjonsevne og hukommelse. Noe som kan gjøre det vanskeligere å sette seg inn i nye arbeidsoppgaver og i det hele tatt fungere godt på jobb.

Økonomisk utrygghet over lang tid har mange ubehagelige konsekvenser, det kan gi en følelse av at man mister seg selv, det går utover livslyst og livsutfoldelse. Man føler seg overkjørt og hakket i filler. Det kan gjøre en duknakka og som jeg har vært inne på før, man kan fort ende som en hoggestabbe for andre. Man blir en som andre føler seg store og tøffe overfor og man står lagelig til for dem som føler for å hevde seg på andres bekostning.

Usikkerhet og økonomiske bekymringer er med andre ord noe ordentlig herk. Her snakker jeg virkelig av erfaring. De som har makt og innflytelse her i landet har nok ikke de helt samme erfaringene med slike problemer. Kanskje man burde begynne å kvotere inn folk i politikken som hadde slike erfaringer. Det hadde sikkert vært lurt, men kommer garantert aldri til å skje.