tirsdag 19. januar 2016

En strikkers bekjennelser

I forrige uke fant jeg ut at det hadde brutt ut en strikkekrig her i landet, da jeg ved en tilfeldighet kom over denne kommentaren i Dagbladet. Den som har den noe tvilsomme æren av å ha startet denne «krigen» er Espen Søbye. Han har skrevet en anmeldelse av ni strikkbøker i Morgenbladet. Under tittelen Mellom rett og vrangt går han løs på strikkebøker og alt deres uvesen. Dette har han visstnok gjort for å komme til bunns i det «påtrengende» spørsmålet om hvorfor strikkeinteressen har tatt seg opp akkurat nå.

På en podcast som er øverst på samme side, gir han uttrykk for at strikking er reaksjonært, strikking reproduserer et tradisjonelt, nesten førborgelig kvinnebilde. Ifølge samme herremann skal visstnok strikking også minne mer om underkastelse enn selvstendighet. Strikking er med andre ord fæle greier, noe enhver likestilt og moderne kvinne bør holde seg langt unna.
Og da kan jeg like godt innrømme det, jeg strikker. Det har jeg gjort i mange år, jeg har mange gensere, skjerf, luer, votter og vanter på samvittigheten. Og ikke nok med det, for mange år siden var jeg lærer på flere strikkekurs for innvandrere. På den tiden deltok jeg også på utstillinger der jeg blant annet solgte strikkeluer.

Det er avkoblende å strikke, gjerne kombinert med en god kopp te og lydbok. Mulig dette er en form for feminin kos som Søbye vil til livs. Hvor underkastelsen kommer inn i bildet har jeg problemer med å skjønne, kanskje det skyldes at jeg strikket meg for dum til å forstå det. Nå må det sies at jeg ikke har sett noen av de strikkebøkene Søbye har anmeldt, eller rettere sagt slaktet.  Jeg har riktignok noen strikkebøker i bokhylla, men de er noen år gamle.
Da jeg gjorde mine første tapre forsøk på å strikke virket det ikke sannsynlig at jeg skulle ende som en overbevist strikker. Jeg husker det godt, håndarbeidstime på barneskolen. Vi skulle strikke dukkeskjerf. Læreren hadde lagt opp tre masker og det skulle være tolv, de resterende ni var det jeg som skulle legge opp. Når jeg prøvde å legge opp en maske, var det plutselig bare to masker på pinnen. Læreren la opp en ny maske, jeg mistet den og satt nok en gang igjen med to. Sånn gikk den ene håndarbeidstimen etter den andre. De tre rosa maskene som ble til to hver gang jeg prøvde å legge opp en ny har spikret seg fast i minnet, det var et mareritt. På en eller annen måte ble skjerfet omsider ferdig, skakt og skjevt og ikke slående vakkert, men jeg hadde klart det på et vis og kunne puste lettet ut.

Jeg var i det hele tatt ingen stor stjerne i håndarbeidstimene. Riktignok greide jeg etter hvert å strikke skjerf uten for store problemer, jeg kan huske jeg senere presterte et langt skjerf, oransje med lilla felter. Antagelig fikk skolen kjøpt inn billig garn i ukurante farger, for det meste av det jeg lagde på håndarbeidet var i påfallende gyselige farger. Jeg lærte også å beherske heklingens edle kunst og husker et par grytekluter, gusjegrønne med skittenrosa kanter. Jeg hadde ikke så store ambisjoner når det gjaldt håndarbeid, mens jentene i klassen broderte duker i hardangersøm, lagde jeg to puter i det som så fint het diamantsøm, men i dagligtale kaltes idiotsøm, da det krevde minimalt av hjernekapasitet. På den måten kom jeg meg gjennom håndarbeidstimene uten å anstrenge meg alt for mye.
Den godeste Espen Søbye ville antagelig nikket anerkjennende til min manglende entusiasme til håndarbeid den gang. Men så skjedde det noe, etter hvert begynte jeg å strikke gensere. De første var noen heller tvilsomme plagg av restegarn, men nå hadde jeg fått smaken på strikkingens gleder og det ble bedre etter hvert.

Jeg kan ikke skjønne at noe så harmløst som strikking skal vekke slik vrede som det tydeligvis har gjort hos herr Søbye. Den som orker kan se hans opptreden på Dagsnytt Atten her. Der sier han blant annet at strikking fremmer et tradisjonelt kvinnesyn. Neste gang han skal anmelde noe, kan han jo ta for seg diverse glossy dameblader og se om han synes de fremmer et bedre kvinnesyn.  
Til slutt, selv om jeg synes Søbye framstår som en sur og kverulerende gubbe, kan jeg forstå at han reagerer på strikkebøker med navn som Klompelompe. Hvis jeg skal kjøpe en strikkebok i nærmeste framtid blir det ikke den.


2 kommentarer:

  1. Det virker som han anmelder strikkebøker som om det var litteratur.

    For øvrig er vel strikking i samme gate som ølbrygging: Ikke like plasskrevende, men noe tradisjonsrikt man kan ta frem på fritiden og se et konkret resultat av? Og ølbrygging har han sikkert ikke noe imot...

    Strikking kom på moten igjen mens jeg gikk i videregående. Flere i klassen fant frem spøtet i timene, men noen lærere forbød det som en distraksjon, og ved et innviklet mønster stemmer jo det. (En lærer hevdet at hun "ble helt sprø" av klirringen fra strikkepinnene, men den var sant å si ikke påtrengende.) Å strikke noe enkelt uten mønster mens man lytter, tror jeg egentlig skjerper evnen til konsentrasjon.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ølbrygging minner antagelig ikke om underkastelse, i motsetning til strikking.

      Jeg kombinerer mønsterstrikking med lydbøker, det kan til tider være litt vanskelig, men det går an å gå tilbake og høre det jeg fikk med meg dersom strikkingen for mye oppmerksomhet. For øyeblikket holder jeg på med en lydbok som er så langsom og detaljert, at det går helt fint å gå glipp av litt uten at det gjør noe.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.