torsdag 7. januar 2016

Bloggen er sju år i dag!

I dag er det sju år siden jeg skrev min første bloggpost. Jeg har stort sett markert bloggbursdagene, men i fjor ser jeg at det ikke var noen bursdagsmarkering her på bloggen. Da hadde jeg vært i elendig bloggform det foregående året og kun prestert fire innlegg. Det har vært litt flere i foregående år og jeg håper at det skal bli ytterligere flere i året som kommer.

Jeg har kikket litt på det jeg har skrevet og ser at jeg skrev et langt innlegg tidlig i bloggens barndom der jeg fikk sagt det vesentligste om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Det var jo slikt jeg ønsket å si noe om, da slikt ikke snakkes eller skrives noe særlig om til vanlig. I løpet av perioden jeg har blogget har ordet «utenforskap» dukket opp, da for å beskrive folk som står utenfor arbeidslivet. Noe det jeg har ønsket å få fram, er at man kan føle seg temmelig utenfor selv om man er i jobb. Slik jeg gjorde da jeg hadde gått ned mange kroner timen i lønn og jobbet sent og tidlig, skiftarbeid med overtid på natta og i helger, mens det hylte og skrek rundt ørene på meg at vi aldri hadde hatt det så godt og tjent så mye som vi gjorde nå. Samtidig som jeg så påstander om at den tiden var over da vi måtte bytte helse mot lønn, mens jeg så kolleger forsvinne ut av arbeidslivet og havnet i klørne til NAV, fordi de hadde byttet så mye helse mot lønn at helsa var oppbrukt. Jeg hatt flere jobber der jeg har blitt så sliten at jeg har vært nødt til å spise smertestillende for å komme gjennom dagene. Slikt fører ikke bare til en følelse av utenforskap, jeg har sett at mange reagerer med bitterhet og sinne.

I det siste har vi hatt en debatt om innvandring og flyktninger som har vært rimelig hissig. Å blande seg inn der er som å stikke hånda inn i et vepsebord med illsinte veps. Men tar sjansen på noen om saken, også her har det dukket opp påstander om at vi har det bedre enn aldri før her i landet. Det er ikke et særlig smart grep dersom man ønsker å nå fram til dem som ikke har det så godt. For det er jo en del som har opplevd at lønninger har blitt presset nedover, samtidig som arbeidstempoet er blitt hardere. Nyliberalisme og et stadig mer brutalt syn på arbeidsfolk har mye skylda, men også arbeidsinnvandring, noe det burde være mulig å si uten å bli beskyldt for fremmedfrykt og det som verre er. Det er ikke så lenge siden jeg så en kommentar fra en som tilhørte den såkalte venstresiden som sa arbeiderklassen var imot innvandring og det var tydelig at han derfor mente arbeiderklassen var en gjeng tullinger som ikke burde regnes med i det hele tatt. Når det gjelder arbeiderklassen er det som kjent lov å generalisere på en helt annet måte enn overfor enkelte andre grupper. Det er nok mange arbeidsfolk som er bekymret over konsekvensen av innvandring, nettopp fordi det skaper press på lønninger og rettigheter. Samtidig har jeg sett nordmenn og innvandrere jobbe side om side i fred og fordragelighet, der det har vært brutale arbeidsgivere som har vært fienden og ikke gode kolleger med utenlandsk bakgrunn. Spesielt da jeg jobbet for Adecco så jeg at utlendinger stort sett fikk lavere lønn enn oss som var norske. Denne uretten reagerte folk på, både vi som var vikarer og de som var ansatt på stedene vi jobbet. Jeg har også sett, særlig på kantiner, at steder der mange av de ansatte var innvandrere var arbeidstempoet i snitt hardere enn der de ansatte var norske. Jeg har ikke sett at disse som er så voldsomt innvandringsvennlige har tatt opp slikt, det kan være fordi de ikke vet eller ikke gidder å vite. Man kan få følelsen at det viktigste er å vise fram godheten sin, en godhet som blir bedre jo mer de skjeller og smeller mot alle som mener at innvandringen ikke bare er berikende. Dette er folk som ikke selv opplever forverrede forhold på jobben som følge av innvandring. Jeg har sett at det har kommet uttalelser, også fra folk på venstresiden, at innvandrere tar jobber vi nordmenn er for bortskjemte til å ville ha. Det de ikke tenker på er at bortskjemte norske arbeidsgivere gjerne vil ha folk de kan utnytte grovest mulig, og at nordmenn som befinner seg på de laveste trinnene i arbeidslivet kan bli presset ut fordi det er lettere å utnytte utlendinger. Jeg er ikke så sikker på om arbeidsgiveren som ønsker høy innvandring fordi det gjør det enkelt å utnytte folk og hagebybeboeren som også er veldig for innvandring og nyter godt av billig vaskehjelp og ditto håndverkere er så mye mer moralsk høyverdige enn den slitne, lavtlønte arbeideren som er langt mer skeptisk til innvandring, men samtidig blir oppriktig opprørt når gode utenlandske kolleger blir enda grovere utnyttet enn det hun selv gjør.
Noe annet som kan gjøre at arbeidsfolk føler seg utenfor, men som også kan bli til tider ganske komisk, er selvhøytidelige synseres betraktninger om arbeiderklassen. Selv om jeg har sett flere av disse mener å tilhøre venstresiden, er de ikke opptatt av økende klasseforskjeller. Nei, man er kun opptatt av hvor dårlig smak, elendige vaner og lavt kunnskapsnivå arbeiderklassen er i besittelse av. Mye av det som sies er såpass dumt at jeg har lært meg til å le av det, men samtidig medfører det et visst ubehag. Ikke minst vekker det til live minner om den forakten jeg og andre har møtt ansikt til ansikt, og det er helt klart ubehagelig. Det har hendt når jeg lest slikt, at jeg har tenkt at gudskjelov at jeg har sluppet å betjene den personen på en kantine. Og som jeg sikkert har skrevet opp til flere ganger før, det er en sammenheng mellom det å gjøre folk til «de andre» og å behandle dem dårlig.

Dessuten er slike skriverier med på å gjøre en generelt sur og irritert. På samme måte som enkelte påstår at de ikke har noe til felles med arbeiderklassen, har jeg opplevd at jeg ikke ønsker å ha noe som helst til felles med det som kan omtales som skravleklassen. Denne grinete følelsen har jeg kjent på når jeg sett at enkelte skriver om egen musikksmak og det har vist seg at de har likt noe av samme musikken som jeg har hørt på opp gjennom årene. Når det synses om de forskjellige klassers musikksmak heter det seg gjerne at arbeiderklassen hører på danseband, mens middelklassen derimot hører på samtidsmusikk. Men det er nok ikke alltid sånn, for jaggu kommer en del av dem trekkende med band som Smiths, Clash og R.E.M., og det er da jeg har merket at jeg blir sur, for disse bandene hørte jo jeg også mye på før i tiden. Det jeg har tenkt er at disse skal liksom være så veldig avanserte og bedre enn oss andre, også har de ikke mer dypsindig musikksmak enn dette her. Trøsten har vært at det sikkert hadde vært like irriterende for disse dersom de hadde vært klar over at medlemmer av det simple folkedypet hører på noe av den samme musikken som dem selv. Jeg leste en gang om en som nok syntes at stadionkonserter var lavmål, men måtte innrømme at han hadde vært på en slik konsert med R.E.M., da det tydeligvis var såpass kult å høre dette bandet at han hadde vært villig til å nedverdige seg til å gå på et slikt sted for å høre dem. Da gliste jeg godt, for jeg har hørt R.E.M. på Rockefeller en gang i de gode gamle dager. Og det var storveis, stadionkonserter holder jeg meg derimot unna, uansett hvor bra de måtte være som spiller.
Når det gjelder musikk, har jeg tenkt at det ville vært interessant og fått en synser til å vurdere en av spillelistene mine på Spotify og sett om vedkommende hadde klart å finne ut hvilken bakgrunn den som hørte på musikken har. Her et utsnitt av en slik spilleliste:


Det kunne vært et morsomt forsøk, dersom det hadde vært gjennomførbart. Og en aldri så liten påminnelse for synseren som hadde fått den noe utakknemlige oppgaven, at virkeligheten er litt annerledes enn det man kan få inntrykk av at de liker å tro. Alt handler ikke hvilken klasse man tilhører. At jeg er barnfri, stikker til Irland så fort jeg har mulighet, ikke er opptatt av å være slik tidsånden krever, handler mer om å være sær enn å tilhøre en spesiell klasse.

Til slutt, en takk til lesere som ikke har sluttet å komme innom, til tross for at det til tider har vært dårlig med nye innlegg. Jeg håper på bedre bloggform og flere bloggposter i året som kommer.
 
                         

4 kommentarer:

  1. Gratulerer med de 7 årene!

    Musikklisten din går nok fri mistanke om arbeiderklasse. Jeg ser hverken Sputnik eller danseband! Forresten er det nytt for meg at REM skulle være noe avansert band. Tvert om er musikken deres svært så lyttervennlig.

    Ren manipulasjon å hevde at det å arbeide har noe med et fellesskap å gjøre - eller at det er «utenforskap» å ikke være i arbeid. Mens du er på arbeid, er du jo avskåret fra å gjøre det du liker best, og å være sammen med de som betyr noe for deg.

    På arbeid blir vi holdt borte fra det som eventuelt er fellesskapet vårt. Dette kompenseres med lønn.

    For arbeidsgiverne som gjerne vil presse lønnen mest mulig, har det selvsagt vært manna fra himmelen å kunne vise til det skulle være så givende å være i arbeid! Ja, byrådssekretær Frode Kyvåg på 70 kunne ikke tenke seg annet enn å være i arbeid. - Noen burde påminnes om at det er noe helt annet å være byrådssekretær og byråkrat enn å slite med renhold og industri! Kyvåg er overhodet ikke representativ for arbeidslivet, og derfor har hans opplevelse liten gyldighet for andre.
    Tvert om leste jeg nettopp at pensjonister - ikke overraskende - opplevde bedre psykisk helse, og var mer fysisk aktive (med påfølgende vekttap) enn jevngamle som fremdeles var yrkesaktive.

    DEN blir ikke grei å bortforklare. Enda dette har vi jo alltid vært klar over! Jeg har iallfall ikke møtt noen eldre personer som ikke var glade for å ha lagt yrkeslivet bak seg. Kollegene de brydde seg om, kan de jo fremdeles treffe på kafé eller annet.

    En stund var det husmødre som ville i arbeid for å komme «ut blant folk». Det hørtes jo ikke ut som om de helt forstod hva arbeid innebærer.

    Som ekspeditrise, frisør eller lærer kommer du jo «ut blant folk». Men på de fleste arbeidsplasser er folk opptatt hver med sitt, om noe skal bli gjort.

    Det er sjelden noe samvær eller fellesskap utenom lunsjen, og lunsjen kan bli et ork når folk bare snakker om kjøkkenoppussing og barnebarn.

    Arbeidslivet isolerer deg ytterligere ved at du ofte er for sliten til å kontakte folk du gjerne ville ha sett mer til i fritiden.

    Husker den tiden da jeg annenhver uke var ferdig kl 21:15. Man kan ikke oppsøke folk når klokken nærmer seg ti – da må det i så fall være noen du VET liker å være oppe sent.

    Slik arbeidstid kan gå om man er gift eller bor i kollektiv, og har noen å komme hjem til. Ellers er det virkelig et hinder for vanlig menneskelig kontakt. Helt greit hvis man ønsker seg et eremittisk liv, men det ligger ikke i genene våre.



    SvarSlett
    Svar
    1. Verken musikken til REM eller de andre bandene jeg nevnte kan sier å være særlig vanskelig tilgjengelig. Gnålet om arbeiderklassen og danseband skyldes antagelig at det er viktig å holde avstand til arbeiderklassen, samtidig som man ikke har så veldig avansert smak
      selv.

      Og når det gjelder å jobbe på kveld, jeg hadde en gang en periode på en kantine der jeg bare jobbet kveld, hver uke. Det var på et sted der jeg egentlig hadde veldig gode kolleger, med de jobbet på dagen. Riktignok var de jeg betjente hyggelige, men å jobbe alene kveld etter kveld, det var ikke mye sosialt.

      Slett
  2. "Bloggform" - første gang jeg ser ordet, men hvorfor ikke! Ingenting galt med det ordet.

    I min tid har det nærmest vært et refreng at vi (!) har det så mye bedre i Norge enn i andre land, og bør være takknemlige for det.

    Man trenger ikke reise langt for å dra dette refrenget i tvil. Sommerferier i Danmark gjorde meg kjent med danske forhold fra jeg var liten: Rikelig med mat vi sjelden fikk i Norge, som blomkål, reddiker, grønne bønner. Altfor dyrt her. Tenk om vi kunne spist like godt i Norge?

    Men økonomisk var det ikke mulig.

    I Danmark var det også gratis å gå til lege. Halve tannlegeregningen ble refundert. Dermed er det også faste priser på tannlegetjenester, for ellers blir det bråk med trygdekontoret.

    Da oljen kom til Norge, kunne også Norge kostet på seg å tilby befolkningen gratis legehjelp og 50 % refusjon av tannlegetjenester. Danmark har greid det uten en dråpe olje. Men nei, her til lands må vi nøye oss med refrenget om hvor heldige vi er.

    Som tenåring besøkte jeg første gang England. Der også fikk jeg bakoversveis.

    Mor i huset var pensjonist. Aldersgrense for kvinner: 55 år! Jeg forklarte at i Norge måtte kvinner (og menn) arbeide til de var 67 år.

    Det var så vidt de trodde meg. I Norge hadde de hørt at alt var så bra? Og så måtte kvinner arbeide etter at de var 55?

    Jeg fikk støtte av en ingeniør som hadde arbeidet i Norge. Han og konen hadde sett for seg gylne tilstander da han skrev under arbeidskontrakten.

    Men livet i Norge ble noe helt annet. I England kunne de på hans engelske lønn bo i enebolig med hage, ha bil og sende de tre barna på privatskole.

    I Norge på norsk lønn måtte de si fra seg bilen, de bodde trangt, og privatskole var det ikke snakk om. Lønnen var bedre enn de fleste nordmenns, men med norske levekostnader tapte de stort i forhold til det livet de hadde hatt i England.

    Konen dro hjem med barna, mens han gjorde seg ferdig med prosjektet i Norge. Han visste godt at han hadde tjent bra i Norge, og sa at han ikke skjønte hvordan nordmenn kunne leve på det de tjente.

    Etter finanskrisen har pensjonsreglene endret seg også i Storbritannia. Jeg ble likevel ikke overrasket over å lese dette:

    http://forskning.no/forbruk-okonomi-samfunnskunnskap/2011/09/britene-har-bedre-rad-enn-oss

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er egentlig rart at Norge ikke har tatt seg råd til å dekke mer av folks tannlegeutgifter. Det er faktisk mange som sliter med å ha råd til å gå til tannlegen. Som jeg vel har nevnt her på bloggen, så ødela jeg en tann en gang jeg var arbeidsledig og da hadde jeg ikke råd til å stelle på den før jeg fikk jobb.

      Mange har det godt her i landet, men gnålet om hvor godt vi har det, kan virke veldig provoserende på dem som ikke har det så godt. Som den gangen jeg hadde gått ned mange kroner timen i lønn og slet med tungt kroppsarbeid til alle døgnets tider, og rundt meg skrek det fra alle kanter at nå hadde vi det bedre enn noen gang. Da føler man seg virkelig utenfor og at man overhode ikke blir sett.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.