lørdag 30. januar 2016

Vaskehjelpdebatten

Klassekampen hadde for noen dager siden en artikkel om lederne i de tre tenketankene Civita, Agenda og Manifest som samtlige holder seg med vaskehjelp.  I etterkant har det oppstått en debatt om det å ha hjelp til å vaske eget hus. Mange, også på venstresiden, mener det moraliseres over at folk benytter seg av vaskehjelp. Kanskje det kan være greit at også de velfødde får føle litt på hvordan det er å bli moralisert over. Vanligvis er det jo de som moraliserer over andre, man moraliserer over sykefravær, over at folk ikke greier å stå i jobb, som det så fint heter, til de når pensjonsalder og man moraliserer også over kvinner som i en periode velger å jobbe deltid. Det siste er noe enkelte arbeidsfolk gjør i et forsøk på å få livet sitt til å gå i hop. Da er det ofte snakk om kvinner i tunge og lavtlønte yrker der man stort sett ikke greier å holde ut til man skal gå av med pensjon. Jeg vet om tilfeller der godt voksne kvinner har valgt å jobbe deltid fordi de etter mange år i hardt arbeid er for slitne til å jobbe fulltid. Da er det de som tar støyten for at mange jobber er for harde til at man kan holde ut med dem gjennom et helt arbeidsliv. Når andre moraliserer over slike valg, må det være relevant å spørre den aktuelle moralist om vedkommende har vaskehjelp, det har faktisk noe med saken å gjøre.

For det er jo dem som har de tyngste jobbene som først og fremst hadde trengt vaskehjelp, men de har selvfølgelig ikke råd til det. Mange lavtlønte har i tillegg til hardt arbeid også ugreie arbeidstider, jeg har selv hatt skiftarbeid og da blir det veldig lite fritid, men likevel må man bruke av den lille fritiden man har til å gjøre rent hjemme. Det virker ikke som om de som holder seg med vaskehjelp forstår hvor privilegerte de er, men de mindre privilegerte legger merke til det. Det øker neppe respekten for det man kan oppfatte som eliten. Bruk av vaskehjelp øker nok heller ikke den samme elitens forståelse for hvordan vanlige arbeidsfolks hverdag er, og den er ikke særlig stor i utgangspunktet, kan man vel trygt si.
Det har vært sagt at man moraliserer over tenketankledernes bruk av vaskehjelp fordi de er kvinner. Selvfølgelig bør man i likestillingens navn også moralisere over menn med vaskehjelp, det er nok mange oppblåste og selvgode menn som hadde hatt godt av noen timer i selskap med skurebøtta. Vasking kan nemlig ha den effekten at det får egoet til å krympe litt, sånn sett er det nok mange, både menn og kvinner, fra de velbemidlede klasser som hadde hatt godt av en skikkelig rundvask. Siden jeg har hatt vaskejobber, riktignok ikke i hjemmene til folk, har jeg sett at de som har slike jobber allerede har så lite utviklede egoer at det ikke er særlig mye å krympe. Av erfaring vet jeg at det å gjøre rent hele dagen er veldig tungt, arbeidet er svært ensformig og sliter virkelig på kroppen. Selv om jeg har hatt andre jobber som har vært omtrent like tunge, så ville jeg foretrekke det framfor å vaske, vasking er rett og slett forferdelig trist arbeid. Og jeg har sett eksempler på at de som har slikt arbeid fast kan bli ganske triste selv også, som vaskejobben jeg en gang hadde der kollegene mine stort sett var helt apatiske. Når de en sjelden gang sa noe, var det stort sett om senebetennelser og annen elendighet jobben hadde påført dem.

Da jeg vokste opp var det slik at når man kom opp i en viss alder måtte man selv holde rommet sitt rent og ryddig. Det var et steg på veien til å bli et voksent og selvstendig menneske. Noe som førte til at det ble forskjell på det å vaske sin egen møkk og det å kjøpe andre typer tjenester. Som det for meg er forskjell å gå til frisøren og å holde meg selv ren og i orden ellers. Så kan man jo lure på om bruk av vaskehjelp er det første steget på veien mot et samfunn der vi får grupper som knapt er i stand til å kle på seg selv.
Det er neppe noen som mener at vi skal ha forbud mot å kjøpe vaskehjelp. Men de som tilhører venstresiden og benytter seg av slikt, bør være bevisst på den store forskjellen det blir på dem og vanlige arbeidsfolk, og at det fører til at de får tilsvarende liten forståelse for hvor slitsomt mange har det i hverdagen sin. Disse kan med stort hell tenke seg om både en, to og flere ganger neste gang de skal til med den evinnelige moraliseringen over alt dette man har det med å moralisere over når det gjelder slitne arbeidsfolk.

 


tirsdag 19. januar 2016

En strikkers bekjennelser

I forrige uke fant jeg ut at det hadde brutt ut en strikkekrig her i landet, da jeg ved en tilfeldighet kom over denne kommentaren i Dagbladet. Den som har den noe tvilsomme æren av å ha startet denne «krigen» er Espen Søbye. Han har skrevet en anmeldelse av ni strikkbøker i Morgenbladet. Under tittelen Mellom rett og vrangt går han løs på strikkebøker og alt deres uvesen. Dette har han visstnok gjort for å komme til bunns i det «påtrengende» spørsmålet om hvorfor strikkeinteressen har tatt seg opp akkurat nå.

På en podcast som er øverst på samme side, gir han uttrykk for at strikking er reaksjonært, strikking reproduserer et tradisjonelt, nesten førborgelig kvinnebilde. Ifølge samme herremann skal visstnok strikking også minne mer om underkastelse enn selvstendighet. Strikking er med andre ord fæle greier, noe enhver likestilt og moderne kvinne bør holde seg langt unna.
Og da kan jeg like godt innrømme det, jeg strikker. Det har jeg gjort i mange år, jeg har mange gensere, skjerf, luer, votter og vanter på samvittigheten. Og ikke nok med det, for mange år siden var jeg lærer på flere strikkekurs for innvandrere. På den tiden deltok jeg også på utstillinger der jeg blant annet solgte strikkeluer.

Det er avkoblende å strikke, gjerne kombinert med en god kopp te og lydbok. Mulig dette er en form for feminin kos som Søbye vil til livs. Hvor underkastelsen kommer inn i bildet har jeg problemer med å skjønne, kanskje det skyldes at jeg strikket meg for dum til å forstå det. Nå må det sies at jeg ikke har sett noen av de strikkebøkene Søbye har anmeldt, eller rettere sagt slaktet.  Jeg har riktignok noen strikkebøker i bokhylla, men de er noen år gamle.
Da jeg gjorde mine første tapre forsøk på å strikke virket det ikke sannsynlig at jeg skulle ende som en overbevist strikker. Jeg husker det godt, håndarbeidstime på barneskolen. Vi skulle strikke dukkeskjerf. Læreren hadde lagt opp tre masker og det skulle være tolv, de resterende ni var det jeg som skulle legge opp. Når jeg prøvde å legge opp en maske, var det plutselig bare to masker på pinnen. Læreren la opp en ny maske, jeg mistet den og satt nok en gang igjen med to. Sånn gikk den ene håndarbeidstimen etter den andre. De tre rosa maskene som ble til to hver gang jeg prøvde å legge opp en ny har spikret seg fast i minnet, det var et mareritt. På en eller annen måte ble skjerfet omsider ferdig, skakt og skjevt og ikke slående vakkert, men jeg hadde klart det på et vis og kunne puste lettet ut.

Jeg var i det hele tatt ingen stor stjerne i håndarbeidstimene. Riktignok greide jeg etter hvert å strikke skjerf uten for store problemer, jeg kan huske jeg senere presterte et langt skjerf, oransje med lilla felter. Antagelig fikk skolen kjøpt inn billig garn i ukurante farger, for det meste av det jeg lagde på håndarbeidet var i påfallende gyselige farger. Jeg lærte også å beherske heklingens edle kunst og husker et par grytekluter, gusjegrønne med skittenrosa kanter. Jeg hadde ikke så store ambisjoner når det gjaldt håndarbeid, mens jentene i klassen broderte duker i hardangersøm, lagde jeg to puter i det som så fint het diamantsøm, men i dagligtale kaltes idiotsøm, da det krevde minimalt av hjernekapasitet. På den måten kom jeg meg gjennom håndarbeidstimene uten å anstrenge meg alt for mye.
Den godeste Espen Søbye ville antagelig nikket anerkjennende til min manglende entusiasme til håndarbeid den gang. Men så skjedde det noe, etter hvert begynte jeg å strikke gensere. De første var noen heller tvilsomme plagg av restegarn, men nå hadde jeg fått smaken på strikkingens gleder og det ble bedre etter hvert.

Jeg kan ikke skjønne at noe så harmløst som strikking skal vekke slik vrede som det tydeligvis har gjort hos herr Søbye. Den som orker kan se hans opptreden på Dagsnytt Atten her. Der sier han blant annet at strikking fremmer et tradisjonelt kvinnesyn. Neste gang han skal anmelde noe, kan han jo ta for seg diverse glossy dameblader og se om han synes de fremmer et bedre kvinnesyn.  
Til slutt, selv om jeg synes Søbye framstår som en sur og kverulerende gubbe, kan jeg forstå at han reagerer på strikkebøker med navn som Klompelompe. Hvis jeg skal kjøpe en strikkebok i nærmeste framtid blir det ikke den.


torsdag 7. januar 2016

Bloggen er sju år i dag!

I dag er det sju år siden jeg skrev min første bloggpost. Jeg har stort sett markert bloggbursdagene, men i fjor ser jeg at det ikke var noen bursdagsmarkering her på bloggen. Da hadde jeg vært i elendig bloggform det foregående året og kun prestert fire innlegg. Det har vært litt flere i foregående år og jeg håper at det skal bli ytterligere flere i året som kommer.

Jeg har kikket litt på det jeg har skrevet og ser at jeg skrev et langt innlegg tidlig i bloggens barndom der jeg fikk sagt det vesentligste om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Det var jo slikt jeg ønsket å si noe om, da slikt ikke snakkes eller skrives noe særlig om til vanlig. I løpet av perioden jeg har blogget har ordet «utenforskap» dukket opp, da for å beskrive folk som står utenfor arbeidslivet. Noe det jeg har ønsket å få fram, er at man kan føle seg temmelig utenfor selv om man er i jobb. Slik jeg gjorde da jeg hadde gått ned mange kroner timen i lønn og jobbet sent og tidlig, skiftarbeid med overtid på natta og i helger, mens det hylte og skrek rundt ørene på meg at vi aldri hadde hatt det så godt og tjent så mye som vi gjorde nå. Samtidig som jeg så påstander om at den tiden var over da vi måtte bytte helse mot lønn, mens jeg så kolleger forsvinne ut av arbeidslivet og havnet i klørne til NAV, fordi de hadde byttet så mye helse mot lønn at helsa var oppbrukt. Jeg hatt flere jobber der jeg har blitt så sliten at jeg har vært nødt til å spise smertestillende for å komme gjennom dagene. Slikt fører ikke bare til en følelse av utenforskap, jeg har sett at mange reagerer med bitterhet og sinne.

I det siste har vi hatt en debatt om innvandring og flyktninger som har vært rimelig hissig. Å blande seg inn der er som å stikke hånda inn i et vepsebord med illsinte veps. Men tar sjansen på noen om saken, også her har det dukket opp påstander om at vi har det bedre enn aldri før her i landet. Det er ikke et særlig smart grep dersom man ønsker å nå fram til dem som ikke har det så godt. For det er jo en del som har opplevd at lønninger har blitt presset nedover, samtidig som arbeidstempoet er blitt hardere. Nyliberalisme og et stadig mer brutalt syn på arbeidsfolk har mye skylda, men også arbeidsinnvandring, noe det burde være mulig å si uten å bli beskyldt for fremmedfrykt og det som verre er. Det er ikke så lenge siden jeg så en kommentar fra en som tilhørte den såkalte venstresiden som sa arbeiderklassen var imot innvandring og det var tydelig at han derfor mente arbeiderklassen var en gjeng tullinger som ikke burde regnes med i det hele tatt. Når det gjelder arbeiderklassen er det som kjent lov å generalisere på en helt annet måte enn overfor enkelte andre grupper. Det er nok mange arbeidsfolk som er bekymret over konsekvensen av innvandring, nettopp fordi det skaper press på lønninger og rettigheter. Samtidig har jeg sett nordmenn og innvandrere jobbe side om side i fred og fordragelighet, der det har vært brutale arbeidsgivere som har vært fienden og ikke gode kolleger med utenlandsk bakgrunn. Spesielt da jeg jobbet for Adecco så jeg at utlendinger stort sett fikk lavere lønn enn oss som var norske. Denne uretten reagerte folk på, både vi som var vikarer og de som var ansatt på stedene vi jobbet. Jeg har også sett, særlig på kantiner, at steder der mange av de ansatte var innvandrere var arbeidstempoet i snitt hardere enn der de ansatte var norske. Jeg har ikke sett at disse som er så voldsomt innvandringsvennlige har tatt opp slikt, det kan være fordi de ikke vet eller ikke gidder å vite. Man kan få følelsen at det viktigste er å vise fram godheten sin, en godhet som blir bedre jo mer de skjeller og smeller mot alle som mener at innvandringen ikke bare er berikende. Dette er folk som ikke selv opplever forverrede forhold på jobben som følge av innvandring. Jeg har sett at det har kommet uttalelser, også fra folk på venstresiden, at innvandrere tar jobber vi nordmenn er for bortskjemte til å ville ha. Det de ikke tenker på er at bortskjemte norske arbeidsgivere gjerne vil ha folk de kan utnytte grovest mulig, og at nordmenn som befinner seg på de laveste trinnene i arbeidslivet kan bli presset ut fordi det er lettere å utnytte utlendinger. Jeg er ikke så sikker på om arbeidsgiveren som ønsker høy innvandring fordi det gjør det enkelt å utnytte folk og hagebybeboeren som også er veldig for innvandring og nyter godt av billig vaskehjelp og ditto håndverkere er så mye mer moralsk høyverdige enn den slitne, lavtlønte arbeideren som er langt mer skeptisk til innvandring, men samtidig blir oppriktig opprørt når gode utenlandske kolleger blir enda grovere utnyttet enn det hun selv gjør.
Noe annet som kan gjøre at arbeidsfolk føler seg utenfor, men som også kan bli til tider ganske komisk, er selvhøytidelige synseres betraktninger om arbeiderklassen. Selv om jeg har sett flere av disse mener å tilhøre venstresiden, er de ikke opptatt av økende klasseforskjeller. Nei, man er kun opptatt av hvor dårlig smak, elendige vaner og lavt kunnskapsnivå arbeiderklassen er i besittelse av. Mye av det som sies er såpass dumt at jeg har lært meg til å le av det, men samtidig medfører det et visst ubehag. Ikke minst vekker det til live minner om den forakten jeg og andre har møtt ansikt til ansikt, og det er helt klart ubehagelig. Det har hendt når jeg lest slikt, at jeg har tenkt at gudskjelov at jeg har sluppet å betjene den personen på en kantine. Og som jeg sikkert har skrevet opp til flere ganger før, det er en sammenheng mellom det å gjøre folk til «de andre» og å behandle dem dårlig.

Dessuten er slike skriverier med på å gjøre en generelt sur og irritert. På samme måte som enkelte påstår at de ikke har noe til felles med arbeiderklassen, har jeg opplevd at jeg ikke ønsker å ha noe som helst til felles med det som kan omtales som skravleklassen. Denne grinete følelsen har jeg kjent på når jeg sett at enkelte skriver om egen musikksmak og det har vist seg at de har likt noe av samme musikken som jeg har hørt på opp gjennom årene. Når det synses om de forskjellige klassers musikksmak heter det seg gjerne at arbeiderklassen hører på danseband, mens middelklassen derimot hører på samtidsmusikk. Men det er nok ikke alltid sånn, for jaggu kommer en del av dem trekkende med band som Smiths, Clash og R.E.M., og det er da jeg har merket at jeg blir sur, for disse bandene hørte jo jeg også mye på før i tiden. Det jeg har tenkt er at disse skal liksom være så veldig avanserte og bedre enn oss andre, også har de ikke mer dypsindig musikksmak enn dette her. Trøsten har vært at det sikkert hadde vært like irriterende for disse dersom de hadde vært klar over at medlemmer av det simple folkedypet hører på noe av den samme musikken som dem selv. Jeg leste en gang om en som nok syntes at stadionkonserter var lavmål, men måtte innrømme at han hadde vært på en slik konsert med R.E.M., da det tydeligvis var såpass kult å høre dette bandet at han hadde vært villig til å nedverdige seg til å gå på et slikt sted for å høre dem. Da gliste jeg godt, for jeg har hørt R.E.M. på Rockefeller en gang i de gode gamle dager. Og det var storveis, stadionkonserter holder jeg meg derimot unna, uansett hvor bra de måtte være som spiller.
Når det gjelder musikk, har jeg tenkt at det ville vært interessant og fått en synser til å vurdere en av spillelistene mine på Spotify og sett om vedkommende hadde klart å finne ut hvilken bakgrunn den som hørte på musikken har. Her et utsnitt av en slik spilleliste:


Det kunne vært et morsomt forsøk, dersom det hadde vært gjennomførbart. Og en aldri så liten påminnelse for synseren som hadde fått den noe utakknemlige oppgaven, at virkeligheten er litt annerledes enn det man kan få inntrykk av at de liker å tro. Alt handler ikke hvilken klasse man tilhører. At jeg er barnfri, stikker til Irland så fort jeg har mulighet, ikke er opptatt av å være slik tidsånden krever, handler mer om å være sær enn å tilhøre en spesiell klasse.

Til slutt, en takk til lesere som ikke har sluttet å komme innom, til tross for at det til tider har vært dårlig med nye innlegg. Jeg håper på bedre bloggform og flere bloggposter i året som kommer.