mandag 24. august 2015

Bøllekurs for barnfrie, tredje leksjon

Egoist, du kommer til å angre og ingen tar seg av deg når du blir gammel!
Det har akkurat utkommet en bok med tittelen «Evig barnefri – historier om frivillig barnløshet» av Heidi Helene Sveen. I boka forteller fire menn og ti kvinner om hvorfor de har valgt å være barnfrie. Jeg har ikke lest boka selv, den føyer seg inn i rekka av bøker jeg har lest om og kunne tenke meg å lese etter hvert.
Det jeg har lest er blant annet et intervju med Heidi Helene Sveen i Dagsavisen, med tittelen Barnløs redaktør. En kronikk av henne i Aftenposten med tittel Lykkelig uten barn. En anmeldelse av boka fra fritanke.no, med tittel Hvem vil ikke ha barn? En omtale av boka hos Minerva med tittelen Hvorfor har du valgt å få barn? En kronikk på Ytring av Kathleen Rani Hagen, en av bidragsyterne i boka, med den sikkert provoserende tittelen Det er egoistisk å få barn.

Hvorfor har du valgt å få barn?, er jo et veldig godt motspørsmål når folk spør hvorfor man ikke vil ha barn. Folk som absolutt skal blande seg inn i andres privatliv bør finne seg i at andre også stiller dem spørsmål om deres valg. Man kan jo lure på hvorfor det er så vanskelig å godta at noen velger ikke å få barn, så da kan man jo spørre om det. Etter et møte med en person som hadde problemer med å forstå at jeg ikke ville ha barn, tenkte i ettertid at jeg burde spurt henne om jeg burde fått barn for at hun skulle slippe å forholde seg til at andre valgte annerledes enn henne selv. Det kan virke som om enkelte, om ikke mange, synes det er særdeles plagsomt å møte mennesker som velger annerledes enn dem selv. Sånn sett har kanskje vi barnfrie og andre særinger en fordel, det er greit å bli vant til at alle ikke er maken til en selv.
En vanlig kommentar barnfrie hører, er at du kommer til å angre. Hvordan nå folk kan vite det så sikkert. Jeg er nå så gammel at det å få barn ikke er noen aktuell problemstilling og jeg angrer absolutt ikke. Om jeg hadde gjort det, hadde det kun vært mitt problem. Hadde jeg derimot fått barn og angret på det, så hadde det vært et langt større problem. Først og fremst for ungen jeg angret på, men kanskje også for omverdenen. Et uelsket og forsømt barn har neppe de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet, men desto større muligheter for å utvikle uønsket adferd.

En annen favorittkommentar fra dem som mener alle burde få barn, er at barnfrie er egoister. Jeg har selv fått høre akkurat det. Jeg har ikke brydd meg noe om det, da jeg synes det sier mer om dem som kommer med den type uttalelser enn det sier om meg. Nå er vi vel alle til en viss grad egoister, vi ønsker alle å ha så gode liv som mulig. Når jeg har sett unger som hyler, skriker og maser, så har jeg tenkt at gudskjelov at jeg aldri har skaffet meg noe sånt. Jeg har det så utrolig mye bedre uten. Men det er også andre grunner til at jeg er glad jeg ikke har fått barn, som ikke bare handler om eget velbefinnende. Det har eksempelvis vært når jeg har lest om fortvilte foreldre til mobbeofre, som gjør alt de kan for å få en slutt på mobbingen, men som ikke når fram, verken overfor skolen eller foreldrene til mobberne. Det må være forferdelig å ha et barn som blir mobbet sønder og sammen og ikke klare få slutt på det. Foreldre som har barn som mobber og ikke løfter en finger for å gjøre noe med det, derimot har holdninger av typen det må være noe gærent med ungen som blir mobbet, kunne etter min mening veldig gjerne latt være å få barn.
Det er flere andre grunner som jeg mener ikke er å anse som egoistiske. Jeg har opplevd perioder som har vært så trøblete at livet overhode ikke har føltes verdt å leve. Det er ikke noe jeg unner andre å oppleve. Jeg har ikke klart meg særlig bra, det kan skyldes dårlige arveegenskaper som jeg ikke ønsker å gi videre. Jeg er med andre ord ikke særlig godt avlsmateriale. Noe annet jeg tenker på i forbindelse med hvilke arveegenskaper jeg kunne gitt videre, er evnen til bekymring for jordas bedrøvelige tilstand. Den merket jeg tidlig at jeg hadde, da jevnaldrende ble opptatt av sminke og moter, ble jeg opptatt av at alt ikke sto veldig bra til der ute i den store verden og ikke minst ble jeg bekymret for hva vi gjorde med naturen og andre arter. Og da tenker jeg at dersom jeg hadde vært ung nå hadde jeg antagelig vært veldig redd for hvordan framtiden ville bli, og dersom jeg hadde fått barn kunne barnet arvet evnen til bekymring. Og det må være enda verre å være bekymret ungdom i dag, enn det var den gangen. I tillegg til at verden er blitt tøffere på mange andre måter, med press om vellykkethet på alle bauger og kanter, som jeg tror jeg hadde taklet dårlig og en unge som hadde liknet meg også ville ha taklet dårlig.

Også har vi argumentet om at det ikke er noen som vil ta seg av deg når du blir gammel. Tja, hva hvis man får barn som flytter til andre deler av verden eller i hvert fall en annen del av landet? Man kan da ikke binde fast ungen i nærområdet for at den skal ta seg av deg når du blir gammel. Det ville i så fall være veldig egoistisk. Det snakkes også som det er en selvfølge at man ender som pleiepasient, det er det ikke, ingen av mine nå avdøde foreldre gjorde det. Og om det nå ikke skulle være folk nok til å ta seg framtidens pleiepasienter her i landet, så er det vel store muligheter for at det vil være folk andre steder som gladelig kommer hit for å ta seg av norske gamlinger.
Det kan se ut til at jeg har sluppet relativt lett unna mas og brying, sammenliknet med mange andre barnfrie. Derimot har jeg vært utsatt for mye belæring og utidige spørsmål om andre ting. Jeg har flere ganger sagt at folk er noen fæle dyr, også en av grunnene til at jeg ikke har fått barn. Det er vel dessverre sånn at folk har en tendens til å bry seg med det som det gjør mest vondt at de bryr seg med. Det kan virke som det trigger noe i dem som ikke er pent. Jeg har lite til felles med den typen mennesker som har problemer å godta at ikke alle er A4, når de ikke godtar meg så betyr det så lite. Jeg blir absolutt ikke lei meg, jeg synes heller det er artig å provosere dem litt, studere reaksjonene deres. Når folk bryr seg med ting jeg reelt lei meg for, så blir det helt annerledes. Hvis jeg hadde vært lei meg fordi folk ikke godtar valget mitt om å være barnfri, kan det være utsatt for mer mas enn det jeg har blitt.

Konklusjonen på tredje del av bøllekurset for barnfrie må bli at de som graver og spør om andres barnfrihet har godt av selv å bli utspurt. Både om hvorfor de har valgt å få barn og hvorfor de ikke klarer å godta at andre har valgt ikke å få barn. For øvrig kan argumentet om at man har valgt å avstå fra å formere seg grunnet dårlige arveegenskaper være en effektiv måte å stoppe kjeften på dem som maser. Muligens fordi det er litt uventet, det kan se ut til at de selv ikke er i besittelse av selvkritikk i nevneverdig grad og da er det sikkert overraskende at andre er det.

5 kommentarer:

  1. Tror kilden til liten aksept for barnefrie er at mennesket er flokkdyr. Flokker liker ikke avvik. Vi er deprimerende primitive i mange deler av livet. Ved å velge bort barn eller gjøre andre utradisjonelle ting åpner vi for flere valgmuligheter, som kanskje ikke var åpenbare i utgangspunktet. Mange valgmuligheter skaper engstelse. Hva hvis det går an å leve et annerledes liv enn å hige mot reproduksjon, en høystatus jobb og huslån? Skummelt å velge noe annet, hva vil familie og venner tenke?

    Barn har du for livet, og mennesket er veldig dyktig på å rasjonalisere sine valg. Den rasjonaliseringen tror jeg innebærer disse gravende spørsmålene, belæringen og litt nedlatende holdningen. Tror det også har med å bekrefte at de har valgt riktig, og er på riktig sted på den sosiale rangsstigen i forhold til deg. Barnløse skal da helst befinne seg under deres eget steg.

    SvarSlett
  2. Tror du har mye rett i det du sier Uleguri. Det skal lite til før folk begynner å spørre, grave og belære når noe går litt utenom skjema.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg er enig med dere begge. Min erfaring er at de menneskene som har tenkt nøye gjennom valgene de har gjort, ikke bare fulgt strømmen, er de som har størst respekt for andres valg, selv om andre velger annerledes enn dem selv.

      Slett
  3. Når jeg blir spurt om jeg har barn, svarer jeg bare at jeg er jo ikke gift. En del sier da at "du kunne jo hatt barn for det."

    Sant nok, men jeg svarer likevel: "Skulle jeg fått barn med en mann som ikke gadd å gifte seg med meg? Det høres ut som et underlig arrangement."

    Da blir det stille. Og jeg mener helt alvorlig at det ville vært et underlig arrangement - både for barnet som ikke var blitt rådspurt, for faren som kanskje heller ikke var blitt rådspurt, og for meg som hver dag ville blitt påminnet om at jeg var blitt vraket.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det er helt klart en fordel å få barn med en mann som man i det minste bor sammen med og regner med at det vil fortsette noen år til. Jeg har jo hatt venninner som har hatt barn, og også mann, og som helt klart har satt pris på den avlastningen de har da har hatt, som de ikke ville hatt dersom de hadde vært alenemødre.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.