Dette låter unektelig ganske velkjent. Usikkerheten, for eksempel redselen for å miste jobben dersom du blir syk. Når jeg har jobbet for vikarbyråer har jeg sett at en dags fravær er blitt straffet med en uke uten jobb. Jeg har sett folk bli sparket ut av jobben med øyeblikkelig virkning uten at noen egentlig har skjønt hvorfor. Det var visst en som hadde litt å si som hadde en dårlig dag. Kontrollen ovenfra, der man har minimalt med kontroll over egen arbeidsdag. En godt voksen, pliktoppfyllende arbeidstaker som ble kalt inn på kontoret til sjefen og fikk kjeft fordi hun hadde logget seg av pc-en fem minutter før arbeidsdagens slutt for å rydde rundt pulten. Noe en annen sjef pleide å stresse med at man skulle gjøre.
Det er i det store og hele mye her som minner om egne
erfaringer. Arbeiderklassen anklages for å være gammeldagse, men når det
gjelder erfaringer fra arbeidslivet ligger kanskje mange av oss i forkant av
utviklingen. Det gjelder ikke bare vikaroppdrag, men også de jeg har jobbet
sammen med på kantiner, særlig på dem som har vært satt ut til eksterne byråer,
har opplevd mye usikkerhet, respektløs behandling og kontroll ovenfra. Sånn
sett burde andre være interesserte i de erfaringene en del av oss sitter med,
for det som rammet oss i går, kan ramme dem selv i morgen. Det ser ut til at
det går den veien at stadig flere må jobbe i «unge og dynamiske selskaper», der
man skal være fleksibel og fortrinnsvis uorganisert.
Så lenge dette først og fremst har rammet den usynliggjorte
arbeiderklassen, har det vært liten interesse for saken, dessverre også fra
venstresiden. Jeg vil anta at heller ikke Manifest hadde vært særlig
interessert i å publisere en tekst om tilsvarende forhold her i landet, skrevet
av en arbeider uten høyere utdanning. 
Godt og presist skrevet! Med et økende antall ingeniører på ledighetstrygd tror jeg det blir mer fokus på dette. Disse havner jo nå i et arbeidsmarked uten spesiell interesse for folk med deres - eller annen - utdannelse. Det blir en ny erfaring, og jeg tipper at dette er folk som - heldigvis - vet å si ifra.
SvarSlettStusser ofte når jeg leser hvordan folk som ikke fullfører videregående, omtales nærmest som potensielt farlige fanger som har rømt fra fangenskapet! :-) Når ble fullført artium noen garanti for en fremtid som selvforsørget?
Jeg tok selv en glimrende artium med personlig gratulasjon fra rektor osv. Men i ettertid har de klassekameratene som så vidt hanglet seg gjennom, greid seg langt bedre enn vi som fikk de beste karakterene. Har siden truffet igjen han som jeg delte "topp-posisjon" i klassen med.
Det var rart å sitte der med hver sin kopp kaffe etter så mange år og oppdage at vi begge hadde vært så langt nede at vi ikke hadde råd til å gå til tannlege og måtte samle flasker å pante til mat. (Og la meg her presisere at hverken han eller jeg har vært rusavhengige, spillegale eller psykisk syke. Vi er vanlige folk med skoleflink bakgrunn, men det hjalp oss ikke da vi ble arbeidsledige...)
Det å klare seg bra handler ofte mer om flaks og de rette bekjentskapene enn gode evner.
SlettNå styres jo dette landet av folk som stort sett ikke har erfaring fra verken vanlig arbeid eller arbeidsløshet. Jeg tror det hadde vært viktig om vi hadde fått inn folk i politikken som hadde hatt de samme erfaringen som det vi vanlige dødelige har.