tirsdag 11. august 2015

Drittjobber her og der...

Jeg kom akkurat over denne artikkelen av Julie Jørgensen på siden til Manifest tidsskrift. Selv om arbeidsplassen som beskrives befinner seg i Tyskland og arbeidet er av en litt annen art enn det jeg har jobbet med, er det mye her som minnet veldig mye om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Her kan man blant annet lese: Det er ikke verdens undergang å ha en kjedelig jobb. På ingen måte. Problemet begynner når jobben du har, ikke kan tilby noe av det en jobb bør gjøre. En lønn du kan leve av. En kontrakt, så du veit at du faktisk har en jobb. Forhold som gjør at du kan utføre jobben din uten å føle at du hele tiden står i fare for å miste den. For de aller fleste av oss er det ganske mye som er avhengig av nettopp jobben. Som tak over hodet. Muligheten til å stifte familie. Rettigheter i trygdesystemet om du skulle bli syk. Eller pensjonspoeng til når du blir gammel.

Dette låter unektelig ganske velkjent. Usikkerheten, for eksempel redselen for å miste jobben dersom du blir syk. Når jeg har jobbet for vikarbyråer har jeg sett at en dags fravær er blitt straffet med en uke uten jobb. Jeg har sett folk bli sparket ut av jobben med øyeblikkelig virkning uten at noen egentlig har skjønt hvorfor. Det var visst en som hadde litt å si som hadde en dårlig dag. Kontrollen ovenfra, der man har minimalt med kontroll over egen arbeidsdag. En godt voksen, pliktoppfyllende arbeidstaker som ble kalt inn på kontoret til sjefen og fikk kjeft fordi hun hadde logget seg av pc-en fem minutter før arbeidsdagens slutt for å rydde rundt pulten. Noe en annen sjef pleide å stresse med at man skulle gjøre.

Det er i det store og hele mye her som minner om egne erfaringer. Arbeiderklassen anklages for å være gammeldagse, men når det gjelder erfaringer fra arbeidslivet ligger kanskje mange av oss i forkant av utviklingen. Det gjelder ikke bare vikaroppdrag, men også de jeg har jobbet sammen med på kantiner, særlig på dem som har vært satt ut til eksterne byråer, har opplevd mye usikkerhet, respektløs behandling og kontroll ovenfra. Sånn sett burde andre være interesserte i de erfaringene en del av oss sitter med, for det som rammet oss i går, kan ramme dem selv i morgen. Det ser ut til at det går den veien at stadig flere må jobbe i «unge og dynamiske selskaper», der man skal være fleksibel og fortrinnsvis uorganisert.
Så lenge dette først og fremst har rammet den usynliggjorte arbeiderklassen, har det vært liten interesse for saken, dessverre også fra venstresiden. Jeg vil anta at heller ikke Manifest hadde vært særlig interessert i å publisere en tekst om tilsvarende forhold her i landet, skrevet av en arbeider uten høyere utdanning.

2 kommentarer:

  1. Godt og presist skrevet! Med et økende antall ingeniører på ledighetstrygd tror jeg det blir mer fokus på dette. Disse havner jo nå i et arbeidsmarked uten spesiell interesse for folk med deres - eller annen - utdannelse. Det blir en ny erfaring, og jeg tipper at dette er folk som - heldigvis - vet å si ifra.

    Stusser ofte når jeg leser hvordan folk som ikke fullfører videregående, omtales nærmest som potensielt farlige fanger som har rømt fra fangenskapet! :-) Når ble fullført artium noen garanti for en fremtid som selvforsørget?

    Jeg tok selv en glimrende artium med personlig gratulasjon fra rektor osv. Men i ettertid har de klassekameratene som så vidt hanglet seg gjennom, greid seg langt bedre enn vi som fikk de beste karakterene. Har siden truffet igjen han som jeg delte "topp-posisjon" i klassen med.

    Det var rart å sitte der med hver sin kopp kaffe etter så mange år og oppdage at vi begge hadde vært så langt nede at vi ikke hadde råd til å gå til tannlege og måtte samle flasker å pante til mat. (Og la meg her presisere at hverken han eller jeg har vært rusavhengige, spillegale eller psykisk syke. Vi er vanlige folk med skoleflink bakgrunn, men det hjalp oss ikke da vi ble arbeidsledige...)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det å klare seg bra handler ofte mer om flaks og de rette bekjentskapene enn gode evner.

      Nå styres jo dette landet av folk som stort sett ikke har erfaring fra verken vanlig arbeid eller arbeidsløshet. Jeg tror det hadde vært viktig om vi hadde fått inn folk i politikken som hadde hatt de samme erfaringen som det vi vanlige dødelige har.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.