mandag 24. august 2015

Bøllekurs for barnfrie, tredje leksjon

Egoist, du kommer til å angre og ingen tar seg av deg når du blir gammel!
Det har akkurat utkommet en bok med tittelen «Evig barnefri – historier om frivillig barnløshet» av Heidi Helene Sveen. I boka forteller fire menn og ti kvinner om hvorfor de har valgt å være barnfrie. Jeg har ikke lest boka selv, den føyer seg inn i rekka av bøker jeg har lest om og kunne tenke meg å lese etter hvert.
Det jeg har lest er blant annet et intervju med Heidi Helene Sveen i Dagsavisen, med tittelen Barnløs redaktør. En kronikk av henne i Aftenposten med tittel Lykkelig uten barn. En anmeldelse av boka fra fritanke.no, med tittel Hvem vil ikke ha barn? En omtale av boka hos Minerva med tittelen Hvorfor har du valgt å få barn? En kronikk på Ytring av Kathleen Rani Hagen, en av bidragsyterne i boka, med den sikkert provoserende tittelen Det er egoistisk å få barn.

Hvorfor har du valgt å få barn?, er jo et veldig godt motspørsmål når folk spør hvorfor man ikke vil ha barn. Folk som absolutt skal blande seg inn i andres privatliv bør finne seg i at andre også stiller dem spørsmål om deres valg. Man kan jo lure på hvorfor det er så vanskelig å godta at noen velger ikke å få barn, så da kan man jo spørre om det. Etter et møte med en person som hadde problemer med å forstå at jeg ikke ville ha barn, tenkte i ettertid at jeg burde spurt henne om jeg burde fått barn for at hun skulle slippe å forholde seg til at andre valgte annerledes enn henne selv. Det kan virke som om enkelte, om ikke mange, synes det er særdeles plagsomt å møte mennesker som velger annerledes enn dem selv. Sånn sett har kanskje vi barnfrie og andre særinger en fordel, det er greit å bli vant til at alle ikke er maken til en selv.
En vanlig kommentar barnfrie hører, er at du kommer til å angre. Hvordan nå folk kan vite det så sikkert. Jeg er nå så gammel at det å få barn ikke er noen aktuell problemstilling og jeg angrer absolutt ikke. Om jeg hadde gjort det, hadde det kun vært mitt problem. Hadde jeg derimot fått barn og angret på det, så hadde det vært et langt større problem. Først og fremst for ungen jeg angret på, men kanskje også for omverdenen. Et uelsket og forsømt barn har neppe de beste forutsetningene for å klare seg godt i livet, men desto større muligheter for å utvikle uønsket adferd.

En annen favorittkommentar fra dem som mener alle burde få barn, er at barnfrie er egoister. Jeg har selv fått høre akkurat det. Jeg har ikke brydd meg noe om det, da jeg synes det sier mer om dem som kommer med den type uttalelser enn det sier om meg. Nå er vi vel alle til en viss grad egoister, vi ønsker alle å ha så gode liv som mulig. Når jeg har sett unger som hyler, skriker og maser, så har jeg tenkt at gudskjelov at jeg aldri har skaffet meg noe sånt. Jeg har det så utrolig mye bedre uten. Men det er også andre grunner til at jeg er glad jeg ikke har fått barn, som ikke bare handler om eget velbefinnende. Det har eksempelvis vært når jeg har lest om fortvilte foreldre til mobbeofre, som gjør alt de kan for å få en slutt på mobbingen, men som ikke når fram, verken overfor skolen eller foreldrene til mobberne. Det må være forferdelig å ha et barn som blir mobbet sønder og sammen og ikke klare få slutt på det. Foreldre som har barn som mobber og ikke løfter en finger for å gjøre noe med det, derimot har holdninger av typen det må være noe gærent med ungen som blir mobbet, kunne etter min mening veldig gjerne latt være å få barn.
Det er flere andre grunner som jeg mener ikke er å anse som egoistiske. Jeg har opplevd perioder som har vært så trøblete at livet overhode ikke har føltes verdt å leve. Det er ikke noe jeg unner andre å oppleve. Jeg har ikke klart meg særlig bra, det kan skyldes dårlige arveegenskaper som jeg ikke ønsker å gi videre. Jeg er med andre ord ikke særlig godt avlsmateriale. Noe annet jeg tenker på i forbindelse med hvilke arveegenskaper jeg kunne gitt videre, er evnen til bekymring for jordas bedrøvelige tilstand. Den merket jeg tidlig at jeg hadde, da jevnaldrende ble opptatt av sminke og moter, ble jeg opptatt av at alt ikke sto veldig bra til der ute i den store verden og ikke minst ble jeg bekymret for hva vi gjorde med naturen og andre arter. Og da tenker jeg at dersom jeg hadde vært ung nå hadde jeg antagelig vært veldig redd for hvordan framtiden ville bli, og dersom jeg hadde fått barn kunne barnet arvet evnen til bekymring. Og det må være enda verre å være bekymret ungdom i dag, enn det var den gangen. I tillegg til at verden er blitt tøffere på mange andre måter, med press om vellykkethet på alle bauger og kanter, som jeg tror jeg hadde taklet dårlig og en unge som hadde liknet meg også ville ha taklet dårlig.

Også har vi argumentet om at det ikke er noen som vil ta seg av deg når du blir gammel. Tja, hva hvis man får barn som flytter til andre deler av verden eller i hvert fall en annen del av landet? Man kan da ikke binde fast ungen i nærområdet for at den skal ta seg av deg når du blir gammel. Det ville i så fall være veldig egoistisk. Det snakkes også som det er en selvfølge at man ender som pleiepasient, det er det ikke, ingen av mine nå avdøde foreldre gjorde det. Og om det nå ikke skulle være folk nok til å ta seg framtidens pleiepasienter her i landet, så er det vel store muligheter for at det vil være folk andre steder som gladelig kommer hit for å ta seg av norske gamlinger.
Det kan se ut til at jeg har sluppet relativt lett unna mas og brying, sammenliknet med mange andre barnfrie. Derimot har jeg vært utsatt for mye belæring og utidige spørsmål om andre ting. Jeg har flere ganger sagt at folk er noen fæle dyr, også en av grunnene til at jeg ikke har fått barn. Det er vel dessverre sånn at folk har en tendens til å bry seg med det som det gjør mest vondt at de bryr seg med. Det kan virke som det trigger noe i dem som ikke er pent. Jeg har lite til felles med den typen mennesker som har problemer å godta at ikke alle er A4, når de ikke godtar meg så betyr det så lite. Jeg blir absolutt ikke lei meg, jeg synes heller det er artig å provosere dem litt, studere reaksjonene deres. Når folk bryr seg med ting jeg reelt lei meg for, så blir det helt annerledes. Hvis jeg hadde vært lei meg fordi folk ikke godtar valget mitt om å være barnfri, kan det være utsatt for mer mas enn det jeg har blitt.

Konklusjonen på tredje del av bøllekurset for barnfrie må bli at de som graver og spør om andres barnfrihet har godt av selv å bli utspurt. Både om hvorfor de har valgt å få barn og hvorfor de ikke klarer å godta at andre har valgt ikke å få barn. For øvrig kan argumentet om at man har valgt å avstå fra å formere seg grunnet dårlige arveegenskaper være en effektiv måte å stoppe kjeften på dem som maser. Muligens fordi det er litt uventet, det kan se ut til at de selv ikke er i besittelse av selvkritikk i nevneverdig grad og da er det sikkert overraskende at andre er det.

onsdag 19. august 2015

Bøllekurs for barnfrie, annen leksjon

For mange mennesker?
For to år siden hadde jeg planer om et bøllekurs for barnfrie her på bloggen. Dessverre ble det med første leksjon, da bloggingen av forskjellige grunner stoppet opp. Da er det kanskje på tide å sparke i gang kurset igjen, så her kommer annen leksjon. Forhåpentligvis går det ikke to år til tredje leksjon, da vil det ta i overkant lang tid å bli ferdig utlært barnfri bølle.

I sommer har Klassekampen hatt en serie om overbefolkning, der noen har ment at det er at problem og andre har ment at det ikke er et problem i det hele tatt. En av dem som mener det er et problem er Gert Nygårdshaug, som tar til orde for en ettbarnspolitikk her i landet. Denne artikkelen er på nett og kan leses her. Andre er totalt uenige og noen dager senere kunne man lese om verpesjuke politikere, der det framgår at både på høyre- og venstresiden vil man ha opp fødselstallene. En av de verpesjuke Klassekampen har snakket med er Anniken Huitfeldt som er leder i Aps kvinnegruppe. Hun mener vi er helt avhengige å ha flere som kan betale for velferden. Men vi må satse på grønn vekst, noe som blant annet må innebære at industrien må omstilles til en mer bærekraftig produksjon og en omstilling av både kosthold og matproduksjon. En annen verpesjuk som uttaler seg er Mathilde Fasting fra den høyreorienterte tenketanken Civita. Når hun blir spurt om hva hun mener om at advarslene om fortsatt befolkningsvekst vil føre til økologisk kollaps, sier hun ikke vil være med på slike dommedagsprofetier og setter sin lit til grønn vekst og teknologiske muligheter, som å omdanne saltvann til ferskvann. På spørsmålet om det ikke er skummelt å sette sin lit til teknologi som ennå ikke finnes om det er artens overlevelse som står på spill, svarer hun som følger: Nei, vi må ha tro på fremtidig teknologi, vi har ikke noe annet valg. Ellers har vi jo bare gitt opp. Det er når jeg leser slikt at jeg er ekstra glad jeg ikke har satt barn til verden, da ville jeg virkelig vært bekymret for ungens framtidsutsikter. Nå har jeg evnen til å se utover min egne lille verden, så jeg er bekymret uansett.

Jeg er verken tilhenger av ettbarnspolitikk eller at man skal føre en politikk som har som mål å få opp fødselstallene. Det jeg ønsker meg er at det skal bli fullt ut akseptert å få ingen eller ett barn. Jeg vet ikke hvor mange barn som fødes som følge av press fra omverdenen, men jeg vil tro det er en del. Det bør være lov å sette spørsmåltegn ved tanken på evig vekst i så vel befolkning som forbruk, på en klode som ikke vokser. Gjør man det, vil ett eller ingen barn framstå som ansvarsfulle valg, ikke som egoisme slik mange liker å hevde.

Mer enn én gang har jeg sett barnfrie beskrevet som egoistiske storforbrukere av luksusvarer og ferieturer til eksotiske reisemål. De finnes sikkert, på samme måte som det finnes miljøbevisste barnefamilier. Men det jeg har sett rundt meg er litt annerledes. Jeg synes å se en tendens til at mange barnfrie er mer miljøbevisste enn mange av dem som har barn. Det gjelder blant annet kjøttforbruk og kasting av mat. For ikke å snakke om bilbruk, der mange foreldre ser ut til å være svært opptatt av å lære opp barna til å bli ihuga bilister, de skal kjøres overalt selv om de for lengst er gamle nok til å ta bussen på egenhånd. Jeg har problemer med å se for meg dagens politikere fortelle slike barnefamilier at de må legge om livsstilen.
Nå lever det ikke bare mennesker her på kloden, vi deler den faktisk med en rekke flotte skapninger. Mange av disse er utryddelsestruet, blant annet fordi leveområdene deres forsvinner. Så da lar jeg en representant for de utryddelsestruede geipe til verpesjuke politikere og andre som mener det ikke kan bli for mange mennesker på jorda. Dette er tross alt et bøllekurs.



tirsdag 11. august 2015

Drittjobber her og der...

Jeg kom akkurat over denne artikkelen av Julie Jørgensen på siden til Manifest tidsskrift. Selv om arbeidsplassen som beskrives befinner seg i Tyskland og arbeidet er av en litt annen art enn det jeg har jobbet med, er det mye her som minnet veldig mye om det jeg har opplevd i arbeidslivet. Her kan man blant annet lese: Det er ikke verdens undergang å ha en kjedelig jobb. På ingen måte. Problemet begynner når jobben du har, ikke kan tilby noe av det en jobb bør gjøre. En lønn du kan leve av. En kontrakt, så du veit at du faktisk har en jobb. Forhold som gjør at du kan utføre jobben din uten å føle at du hele tiden står i fare for å miste den. For de aller fleste av oss er det ganske mye som er avhengig av nettopp jobben. Som tak over hodet. Muligheten til å stifte familie. Rettigheter i trygdesystemet om du skulle bli syk. Eller pensjonspoeng til når du blir gammel.

Dette låter unektelig ganske velkjent. Usikkerheten, for eksempel redselen for å miste jobben dersom du blir syk. Når jeg har jobbet for vikarbyråer har jeg sett at en dags fravær er blitt straffet med en uke uten jobb. Jeg har sett folk bli sparket ut av jobben med øyeblikkelig virkning uten at noen egentlig har skjønt hvorfor. Det var visst en som hadde litt å si som hadde en dårlig dag. Kontrollen ovenfra, der man har minimalt med kontroll over egen arbeidsdag. En godt voksen, pliktoppfyllende arbeidstaker som ble kalt inn på kontoret til sjefen og fikk kjeft fordi hun hadde logget seg av pc-en fem minutter før arbeidsdagens slutt for å rydde rundt pulten. Noe en annen sjef pleide å stresse med at man skulle gjøre.

Det er i det store og hele mye her som minner om egne erfaringer. Arbeiderklassen anklages for å være gammeldagse, men når det gjelder erfaringer fra arbeidslivet ligger kanskje mange av oss i forkant av utviklingen. Det gjelder ikke bare vikaroppdrag, men også de jeg har jobbet sammen med på kantiner, særlig på dem som har vært satt ut til eksterne byråer, har opplevd mye usikkerhet, respektløs behandling og kontroll ovenfra. Sånn sett burde andre være interesserte i de erfaringene en del av oss sitter med, for det som rammet oss i går, kan ramme dem selv i morgen. Det ser ut til at det går den veien at stadig flere må jobbe i «unge og dynamiske selskaper», der man skal være fleksibel og fortrinnsvis uorganisert.
Så lenge dette først og fremst har rammet den usynliggjorte arbeiderklassen, har det vært liten interesse for saken, dessverre også fra venstresiden. Jeg vil anta at heller ikke Manifest hadde vært særlig interessert i å publisere en tekst om tilsvarende forhold her i landet, skrevet av en arbeider uten høyere utdanning.