tirsdag 7. juli 2015

Det midlertidige mareritt

Som vel de fleste sikkert har fått med seg ble det fra første juli utvidet adgang til midlertidige ansettelser. De som har lest litt på denne bloggen burde også ha fått med seg at jeg har en viss erfaring med midlertidige jobber. Blant bestemmelsene som nå har trådt i kraft heter det seg at dersom arbeidsforholdet avsluttes, inntrer en karantene for de aktuelle arbeidsoppgavene på tolv måneder. Noe som vil si at det ikke skal være adgang til å inngå nye midlertidige ansettelser på generelt grunnlag for å få utført arbeidsoppgaver av samme art. Hvordan man vil sørge for at dette overholdes vet jeg ikke. Det er ikke sikkert det blir enkelt, jeg har sett at arbeidsgivere kan være ganske kreative når det gjelder å omgå lover og regler det ikke passer dem å følge. Et eksempel i så måte opplevde jeg da jobbet for et vikarbyrå på slutten av nittitallet. Jeg ble sendt på en vaskejobb, på oppdragsbekreftelsen jeg fikk fra vikarbyrået sto det at oppdraget gjaldt kantine. Jeg ble en smule overrasket, saken var at på dette stedet fantes det ikke noen kantine i det hele tatt. Da jeg tok det opp med konsulenten min, fikk jeg til svar at de ikke hadde lov å leie ut folk til vaskejobber, følgelig oppga de i stedet at det var jobb på kantine.

Det jeg har opplevd av midlertidige jobber kan kalles ekstremvarianten, hvor jeg til tider har jobbet én dag har og én dag der. Jeg er redd det blir flere som kommer til å oppleve tilsvarende, uansett vil det bli flere som opplever den vonde usikkerheten som følger med midlertidige jobber. Usikkerheten jeg selv har opplevd sliter på så vel psykisk som fysisk helse, jeg har lyst til å fortelle om hvordan det til tider har vært. Og dette er ikke overdrivelser, men hvordan det faktisk kan være å jobbe som vikar. Eller å være fleksibel, som det heter på moderne språk.
Så velkommen til det fleksible mareritt: Telefonen ringer tidlig på morgenen, du får spørsmål om du kan stille på jobb i et firma som ligger i Bortivekkgata 13, jobben begynte egentlig for en halvtime siden. Du vet ikke hvor Bortivekkgata befinner seg, hadde du fått beskjed i går hadde du sjekket kart og reiserute på nettet, det har du ikke tid til nå, du skulle jo allerede ha vært der. Så du hopper på en buss og håper det beste, etter litt leting finner du Bortivekkgata 13, men der er det ingen som har bestilt vikar i dag. Men heldigvis dukker det opp en person som mener å vite at firmaet du skal til befinner seg i Bortivekkgata 21. Du peser videre til nummer 21, ganske riktig der skal de ha vikar. Du får beskjed om at de gjentatte ganger har fortalt vikarbyrået at de befinner seg i nummer 21, og ikke i nummer 13, men uten at det så langt har hjulpet. Uansett, du blir henvist til et sentralbord hvor du sitter helt alene og prøver å sette over telefoner så riktig som du kan. Sant å si har du ikke helt fått med deg hva firmaet egentlig sysler med, det er det ingen som har hatt tid til å fortelle deg, så det er ikke helt enkelt, men det går nå på et vis. På slutten av dagen får du beskjed om at de ikke trenger deg i morgen. Men dagen etter blir du nok en gang ringt opp om at de trenger deg igjen på samme sted, igjen skulle du vært der for en halvtime siden. Så du peser til bussen nok en gang, i dag er det i hvert fall lettere å finne fram og du har en viss formening om hva som foregår på stedet, så ikke fullt så stressende i dag, tross alt.

Deretter går det noen dager uten jobb, og uten inntekt, en dag blir du ringt opp mens du er i butikken, det gjelder en jobb i morgen, men to timer senere får du nok en telefon om at den jobben ble det ikke noe av allikevel. Så er du heldig, du får et oppdrag på to uker, skal begynne i morgen. Nå har du mulighet til å sjekke ut på forhånd hvor stedet befinner seg og hvordan du kommer deg dit. Det er en kantine og det er flere andre der, problemet er at de er av den sorten som ikke er særlig interessert i å sette nyankomne inn i arbeidsoppgavene. Derimot er de veldig interessert i å irettesette deg hvis du har satt en asjett to centimeter fra der den egentlig skal stå. Da går deres lille verden omtrent under og det mases og kjeftes. De to ukene blir et helvete, men du holder ut, hva annet kan du gjøre, du trenger tross alt de stakkars kronene du tjener.

Så går det igjen noen dager uten jobb, før du igjen blir ringt opp av et annet vikarbyrå enn det du vanligvis jobber for. Det gjelder en jobb som kun er på fire timer per dag og bedriften befinner seg i Ytre Huttiheita. Til tross for at jobben knapt går med overskudd, da timelønna er svært lav og reiseutgiftene store, takker du ja. Det gjør du i håp om flere oppdrag. Når du kommer hjem fra jobb har du vært borte i nærmere sju timer og når reiseutgiftene er trukket fra, sitter du igjen med et overskudd på vel hundre kroner dagen. Det går lang tid før du hører fra samme byrå igjen. Det gjør du en dag du er på et endagsoppdrag for det andre byrået, da ringer de og spør om du kunne gått på jobb for dem den dagen. Det kan du selvfølgelig ikke. Det går enda lenger til neste gang du hører fra dem.

De verste dagene er dem der du ikke vet om de ringer deg eller ikke, når klokka drar seg over ni kan du regne med at det ikke blir noe den dagen. På en måte er du lettet, det er et slit å dra på nye jobber hele tiden, men samtidig hadde du så absolutt trengt pengene. Usikkerheten river i kroppen, du vet aldri når de ringer og hva som venter deg. Så er du «heldig», du får en jobb som varer noen uker, men oppdraget blir fornyet fra uke til uke. Når du går på jobb på fredag vet du ikke om du har noen jobb å gå til på mandag.
Sånn kunne jeg holde på, sådan er hverdagen for arbeidslivets mest fleksible slitere. Som før sagt, dette er ekstremversjonen av midlertidige jobber, men det har i lange perioder vært min virkelighet. Jeg tror man må prøve det for å forstå hvilken virkning det har på helsa og livet ditt i det store og hele. Du befinner deg langt nede, om ikke nederst, på rangstigen, samtidig som det er en svært krevende situasjon å være i. Til tider er det som å befinne seg i et mareritt. Dessverre blir det nok flere som får prøve det midlertidige mareritt i tiden framover.

4 kommentarer:

  1. Roar Gulløien21.09.2015, 04:37

    Takk for at du setter ord på den virkeligheten som jeg og stadig flere opplever. For vi er prekariatene. Vi er skviset mellom barken og veden. Vi tjener for godt til å ha rett på hjelp og for lite til å ha råd til noe som helst.

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, dessverre er det stadig flere som må være "fleksible", som det så fint heter. Det kan se ut til at denne typen jobber eter seg innover i arbeidsmarkedet. Og det er jo dessverre ofte slik at midlertidige jobber ikke fører til fast arbeid, bare flere kortvarige oppdrag.

      Slett
    2. Helt sant! Jeg er der selv og har stort sett holdt på sånn i over 10 år nå.......jeg vurderer nesten å gå tilbake til yrket jeg i son tid ble utbrendt av. Dette førte til at jeg fikk attføring, men denne attføringen har altså ikke ført til fast jobb...jeg fikk riktignok en etter 2 års innleie et sted, bare for å se jobben forsvinne til utlandet etter 2 år som fast. Så veldig fast var det ikke. Skulle ønske jeg snart var pensjonist, men det er en stund til enda. Om jeg ikke kommer i fast jobb igjen etterhvert er jeg redd det blir uføretrygd. Dette er ikke sunt!!!

      Slett
    3. Usikkerhet over lang tid er absolutt ikke sunt. For en tid siden tok jeg et Google-søk på "langvarig stress", for det er det som er konsekvensen av midlertidige jobber over tid. Og det som kom opp var ikke lystelig lesning.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.