tirsdag 28. april 2015

Noen tanker om bloggen

Med tanke på å få denne bloggen opp og gå igjen, har jeg sittet og lest litt av det jeg har skrevet de årene jeg har holdt på. Det har for så vidt blitt en del gjentakelser, mye om slitet jeg har opplevd i diverse jobber og mange poster der jeg har irritert meg over synsernes uttalelser om arbeiderklassens angivelig dårlige smak. Da jeg startet opp var det nettopp for å gi uttrykk for frustrasjonen over en stadig tøffere og mer usikker hverdag og at dette var noe ingen lot til å være opptatt av. Omtalte man arbeiderklassen var det gjerne i forbindelse med danseband, grandiosa og camping. Jeg hadde sett gode kolleger som endte som langtidssykemeldte på grunn av tungt og ensformig arbeid, ikke på grunn av overdreven lytting til danseband. Jeg følte at arbeiderklassen ble framstilt som litt latterlige figurer, mens den hverdagen vi sto oppe i var langt fra latterlig.
De nedlatende skriveriene om arbeiderklassen har blitt færre, man fant jo etter hvert en annen gruppe man kunne omtale i nedlatende vendinger, de som står utenfor arbeidslivet. Disse skal som kjent utsettes for maksimalt ubehag, i form av minst mulig penger og mest mulig hets, noe som visstnok skal få dem tilbake til arbeidslivet igjen. Midlertidige jobber skal også være en vidunderkur i så måte. Så har det da også dukket opp et nytt ord i det siste, prekariatet. Dette fordi det er snakk om mennesker i en prekær situasjon, noe alle vi som har prøvd oss som vikarer over lengre tid kan skrive under på. Vi kan dessverre også skrive under på at dette er ikke et liv som er nevneverdig bra for helsen. Man skal ikke ha særlig mye menneskekunnskap for å forstå at stor grad av usikkerhet ikke er sunt, dessverre er det en del som ikke er i besittelse av såpass kunnskap. Og dessverre en gang til, mange av dem er i besittelse av makt.

At den nåværende regjeringen står for det den gjør, burde ikke overraske noen. Høyresiden har tradisjon for å stå på arbeidsgivernes side. Og for arbeidsgiverne er det en gavepakke at folk skal presses ut i jobber uansett hvor bedritne de måtte være. Men også det partiet som er oppkalt etter arbeiderklassen har hatt et ønske om å gjøre det så utrivelig som mulig å være utenfor arbeidslivet. Noe jeg vet av egen erfaring kan presse folk ut i jobber ingen burde ha. Jeg har skrevet om jobben jeg en gang hadde, der det var overhengende fare for å skade seg på jobb, samtidig som jeg ikke var omfattet av noen form for forsikring. Jeg hadde heller ikke arbeidskontrakt eller noe særlig annet. Det var såpass ordning at jeg betalte skatt og arbeidsgiver arbeidsgiveravgift, men om jeg hadde blitt tilbydd en jobb hvor jeg måtte jobbe svart hadde jeg vært nødt til å godta også det. Noe annet er at arbeidsgivere som presser folk til å jobbe under forhold som er direkte helseskadelige slipper unna, mens arbeidstaker må betale prisen med ødelagt helse, dårlig økonomi og et evig slit med NAV-mølla.
Mens det har hardnet til rundt arbeidsfolk, har vi fått stadig flere i det som fra mitt ståsted framstår som tullballjobber. Coacher, livsstilsguruer, motivasjonsforedragsholdere og en stadig voksende påvirkningsbransje. Sistnevnte må betraktes som et ikke ubetydelig demokratisk problem. For oss som har hatt ublide møter med en heller brutal virkelighet blir også den moteriktige positive tenkningen et problem. Selv om det ifølge den positive tenkningen ikke finnes problemer lenger, bare utfordringer. Men det en del av oss opplever i arbeidslivet så vel som i møtet med NAV, er faktisk riktig så problematisk og kan ikke løses ved hjelp av positiv tenkning. Saken er at hvis du har jobbet full dag uten en eneste pause, og har vært nødt til å jobbe for tre hele dagen, da orker du ikke å tenke i det hele tatt, verken positivt eller negativt, da er du så sliten at du omtrent spyr på bussen på vei hjem. Igjen snakker jeg dessverre av erfaring.

For den som er så sliten at hun omtrent spyr på bussen hjem fra jobb er det grusomt irriterende å lese nok en artikkel om at den største forskjellen på henne og den høyverdige middelklassen, er at hun har så veldig mye dårligere musikksmak. Når jeg nå har lest litt rundt på bloggen, så ser jeg at mye av det som er blitt skrevet om arbeiderklassen er temmelig stigmatiserende. Man kan kunne neppe ha skrevet tilsvarende om andre grupper og sluppet like lett unna med det. Riktignok ser det ut til å bli fullstendig akseptert å si hva som helst om folk som er syke eller av andre grunner står utenfor arbeidslivet. Det kan også se ut til at ettersom utskjellingen av disse har tiltatt har det blitt mindre skriverier om arbeiderklassens dårlige smak og elendige vaner. Om dette skyldes en tilfeldighet skal jeg ikke uttale meg om. Det kan jo være det er grenser for hvor lenge det er interessant å skrive tekster som inneholder ordene arbeiderklassen, Bourdieu og danseband.

Det er også grenser for hvor mange ganger jeg gidder å hisse meg opp over slikt. Og vi lavt utdannede har i dag viktigere ting å bekymre oss over enn at noen synsere mener vi har dårlig smak. Som jeg skrev innledningsvis, håper jeg å få mer fart på bloggen igjen. Når det gjelder bloggens utvikling er jeg litt usikker, men jeg har lyst til å fortsette, så får vi se hva det utav det.
 
 
 

2 kommentarer:

  1. Jeg kan forstå din tilbøyelighet til å avskrive karakteristikkene om arbeiderklassen som ubetydelige i den store sammenhengen. Det har tross alt lite å si for menneskers daglige virke og livsvilkår. Det mennesker møter av klasseforakt i sitt daglige liv er sannsynligvis i liten grad ansporet av diskursen medlemmer av den akademiske eliten har seg imellom. Jeg tror forøvrig at svært få av disse viser (ville vise?) noen form for forakt når de møter mennesker fra arbeiderklassen. Det er imidlertid en svært viktig indirekte sammenheng mellom livsvilkårene for arbeiderklassen og karakteristikkene i denne diskursen.

    (Skriver mer senere. Nå må jeg gå!)

    SvarSlett
    Svar
    1. Det beste er vel å heve seg over beskrivelsene av arbeiderklassen som lallende idioter som ikke er i stand til å snakke reint, og i hvert fall ikke lese en noenlunde seriøs avis. Men på den annen side er jeg redd slike skriverier er med på å fyre opp den klasseforakten som allerede er der. Jeg har jo opplevd å få forakten rett i fleisen på diverse kantiner jeg har jobbet og ha også fått smakt det privat. Det er ikke behagelig.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.