onsdag 29. april 2015

Svake nettroll i gapestokk

De siste dagene har det vært mye skriving om innslaget til VGTV, der de ringte opp folk som har kommet med ikke spesielt sympatiske kommentarer om flyktningekatastrofen i Middelhavet. Noen mener at dette er uthenging av svake grupper. Også ordet gapestokk er blitt nevnt i den forbindelse. Man kan kanskje si at de selv har plassert seg i denne gapestokken når de kommenterer som de gjør. Disse menneskene er neppe svakere enn at de burde forstå at når man ytrer seg i det offentlige rom, så må man faktisk stå for det man skriver. Jeg tilhører jo selv de angivelig svake, men forstår såpass at det jeg skriver her på bloggen blir oppfattet som mine meninger og de må jeg kunne redegjøre for på en noenlunde saklig måte.

Jeg har jo hørt folk gi uttrykk for liknende holdninger på diverse arbeidsplasser jeg har vært. Det interessante er at det stort sett har vært fra folk som på mange måter stiller sterkere enn det jeg gjør. Det har ikke vært de mest slitne og fortvilte som har sittet på pauserommet og øst ut sin vrede over utlendinger, sosialister, feminister og klimahysterikere. Det har gjerne vært de med faste jobber, hus, bil og hytte som har holdt det gående, mens fortvilte vikarer har holdt kjeft og lurt på om de har jobb neste uke og om de har råd til å betale husleia denne måneden. Jeg kan tenke meg at det er tilsvarende med nettrollene, jeg har derfor ikke særlig sympati med dem når de må redegjøre for det de har skrevet.

Men det er noe jeg reagerer på, som nevnt i forrige bloggpost har jeg lest litt rundt på egen blogg og sett at det så visst skrives mye nedlatende om de såkalt svake. Mye av det jeg har skrevet har omhandlet nettopp slikt, det er interessant er at da har det aldri vært noen som har rykket ut for å forsvare «de svake».

Også VG har vært nevnt før her på bloggen, jeg har jo vært nødt til å selge denne blekka når jeg har jobbet på diverse kantiner. Som jeg har nevnt en gang før, har det hendt jeg har hatt lyst til å gjemme bort dagens avis fordi forsiden har vært i overkant usmakelig. Det har vært når man har grafset i tragiske drap, på en måte som må ha vært svært belastende for de pårørende til offeret. Det har også hendt at jeg ristet oppgitt på mitt ikke alt for kloke hode, når jeg har stått i kassakø på butikken og en særdeles idiotisk forside har skreket mot meg. Det var etter et slikt opphold i en lang og treg kassakø at jeg prøvde å finne ut hvilke ord som passet på det tabloidene driver med. Det måtte være det motsatte av folkeopplysning, det ordet jeg tenkte ut som jeg var mest fornøyd med var folkeinnskrenkning. Når man har bedrevet folkeinnskrenkning gjennom mange år, burde man kanskje ikke bli særlig overrasket over at man får kommentarer på nettsiden sin som tyder på at man har lykkes godt med sitt prosjekt.

Konklusjonen må bli at jeg synes det er helt greit at folk må svare for det de skriver i det offentlige rom. Men jeg har et ønske om at også andre enn de som griser til kommentarfeltene skulle svare for det de skriver. Det hadde vært meget interessant å høre hvordan man ville forsvare en del av de førstesidene som har gitt undertegnede bakoversveis. Og som en representant for de angivelig svake hadde det ikke vært mindre interessant å høre diverse synsere forklare seg om det de har skrevet om arbeiderklassen/de svake/de lavt utdannede.
 
 

tirsdag 28. april 2015

Noen tanker om bloggen

Med tanke på å få denne bloggen opp og gå igjen, har jeg sittet og lest litt av det jeg har skrevet de årene jeg har holdt på. Det har for så vidt blitt en del gjentakelser, mye om slitet jeg har opplevd i diverse jobber og mange poster der jeg har irritert meg over synsernes uttalelser om arbeiderklassens angivelig dårlige smak. Da jeg startet opp var det nettopp for å gi uttrykk for frustrasjonen over en stadig tøffere og mer usikker hverdag og at dette var noe ingen lot til å være opptatt av. Omtalte man arbeiderklassen var det gjerne i forbindelse med danseband, grandiosa og camping. Jeg hadde sett gode kolleger som endte som langtidssykemeldte på grunn av tungt og ensformig arbeid, ikke på grunn av overdreven lytting til danseband. Jeg følte at arbeiderklassen ble framstilt som litt latterlige figurer, mens den hverdagen vi sto oppe i var langt fra latterlig.
De nedlatende skriveriene om arbeiderklassen har blitt færre, man fant jo etter hvert en annen gruppe man kunne omtale i nedlatende vendinger, de som står utenfor arbeidslivet. Disse skal som kjent utsettes for maksimalt ubehag, i form av minst mulig penger og mest mulig hets, noe som visstnok skal få dem tilbake til arbeidslivet igjen. Midlertidige jobber skal også være en vidunderkur i så måte. Så har det da også dukket opp et nytt ord i det siste, prekariatet. Dette fordi det er snakk om mennesker i en prekær situasjon, noe alle vi som har prøvd oss som vikarer over lengre tid kan skrive under på. Vi kan dessverre også skrive under på at dette er ikke et liv som er nevneverdig bra for helsen. Man skal ikke ha særlig mye menneskekunnskap for å forstå at stor grad av usikkerhet ikke er sunt, dessverre er det en del som ikke er i besittelse av såpass kunnskap. Og dessverre en gang til, mange av dem er i besittelse av makt.

At den nåværende regjeringen står for det den gjør, burde ikke overraske noen. Høyresiden har tradisjon for å stå på arbeidsgivernes side. Og for arbeidsgiverne er det en gavepakke at folk skal presses ut i jobber uansett hvor bedritne de måtte være. Men også det partiet som er oppkalt etter arbeiderklassen har hatt et ønske om å gjøre det så utrivelig som mulig å være utenfor arbeidslivet. Noe jeg vet av egen erfaring kan presse folk ut i jobber ingen burde ha. Jeg har skrevet om jobben jeg en gang hadde, der det var overhengende fare for å skade seg på jobb, samtidig som jeg ikke var omfattet av noen form for forsikring. Jeg hadde heller ikke arbeidskontrakt eller noe særlig annet. Det var såpass ordning at jeg betalte skatt og arbeidsgiver arbeidsgiveravgift, men om jeg hadde blitt tilbydd en jobb hvor jeg måtte jobbe svart hadde jeg vært nødt til å godta også det. Noe annet er at arbeidsgivere som presser folk til å jobbe under forhold som er direkte helseskadelige slipper unna, mens arbeidstaker må betale prisen med ødelagt helse, dårlig økonomi og et evig slit med NAV-mølla.
Mens det har hardnet til rundt arbeidsfolk, har vi fått stadig flere i det som fra mitt ståsted framstår som tullballjobber. Coacher, livsstilsguruer, motivasjonsforedragsholdere og en stadig voksende påvirkningsbransje. Sistnevnte må betraktes som et ikke ubetydelig demokratisk problem. For oss som har hatt ublide møter med en heller brutal virkelighet blir også den moteriktige positive tenkningen et problem. Selv om det ifølge den positive tenkningen ikke finnes problemer lenger, bare utfordringer. Men det en del av oss opplever i arbeidslivet så vel som i møtet med NAV, er faktisk riktig så problematisk og kan ikke løses ved hjelp av positiv tenkning. Saken er at hvis du har jobbet full dag uten en eneste pause, og har vært nødt til å jobbe for tre hele dagen, da orker du ikke å tenke i det hele tatt, verken positivt eller negativt, da er du så sliten at du omtrent spyr på bussen på vei hjem. Igjen snakker jeg dessverre av erfaring.

For den som er så sliten at hun omtrent spyr på bussen hjem fra jobb er det grusomt irriterende å lese nok en artikkel om at den største forskjellen på henne og den høyverdige middelklassen, er at hun har så veldig mye dårligere musikksmak. Når jeg nå har lest litt rundt på bloggen, så ser jeg at mye av det som er blitt skrevet om arbeiderklassen er temmelig stigmatiserende. Man kan kunne neppe ha skrevet tilsvarende om andre grupper og sluppet like lett unna med det. Riktignok ser det ut til å bli fullstendig akseptert å si hva som helst om folk som er syke eller av andre grunner står utenfor arbeidslivet. Det kan også se ut til at ettersom utskjellingen av disse har tiltatt har det blitt mindre skriverier om arbeiderklassens dårlige smak og elendige vaner. Om dette skyldes en tilfeldighet skal jeg ikke uttale meg om. Det kan jo være det er grenser for hvor lenge det er interessant å skrive tekster som inneholder ordene arbeiderklassen, Bourdieu og danseband.

Det er også grenser for hvor mange ganger jeg gidder å hisse meg opp over slikt. Og vi lavt utdannede har i dag viktigere ting å bekymre oss over enn at noen synsere mener vi har dårlig smak. Som jeg skrev innledningsvis, håper jeg å få mer fart på bloggen igjen. Når det gjelder bloggens utvikling er jeg litt usikker, men jeg har lyst til å fortsette, så får vi se hva det utav det.
 
 
 

torsdag 23. april 2015

Kristen hjernevask

Som det har framgått av en og annen tidligere bloggpost, vokste jeg opp med foreldre som var pinsevenner. Noe som medførte at jeg i tidlig barndom ble sendt på søndagsskole og tatt med på kristne møter. Når jeg tenker tilbake er det først og fremst den intense kjedsomheten jeg husker. Jeg gikk på søndagsskole etter at jeg hadde fått klokke, da satt jeg og glodde på klokka størsteparten av tiden, det var som om viserne overhode ikke flyttet seg. Jeg mener å huske at søndagsskolen faktisk ikke varte lenger enn en time, men du verden hvor sakte den timen gikk. Et annet traurig minne er fra en syttende mai, også da måtte jeg være med på kristne møter. Jeg kan huske at jeg satt på en benk og glante ut av vinduet mens jeg syntes forferdelig synd på meg selv fordi jeg måtte være på dette gørrkjedelige stedet på en dag det egentlig var meningen at unger skulle ha det moro. Oppe på prekestolen sto det en gubbe og snakket og snakket. Jeg husker det som en stumfilm, jeg hadde blitt flink til å lukke ørene, det var jo uansett samme leksa igjen og igjen. Og leksa gikk ut på at pinsevennene var de heldige og lykkelige som skulle til himmelen og leve herrens glade dager, mens resten av folket var ulykkelige sjeler med stø kurs mot helvete, halleluja og amen. Etter hvert ble det slutt på å gå på pinsevennmøter syttende mai, antagelig ble protestene mine etter hvert svært høylytte og foreldrene mine var ikke mer urimelige enn at de nok skjønte at det var litt i overkant å dra med en unge på slikt syttende mai. Jeg sluttet også å gå på søndagsskolen og å være med på møtene, uten å bli møtt med trusler om helvete og annen elendighet. Foreldrene mine innså vel at prosjektet med å kristne avkommet hadde slått feil og slo seg til ro med det.

Men jeg tilbrakte tross alt en del timer av barndommen på bedehuset, jeg ble nok riktig flink til å lukke ørene, for det er ikke mye det som ble sagt underveis jeg husker. Det var først når det ble sagt noe som var ekstra drøyt, at jeg et øyeblikk våknet opp fra min sløve, selvmedlidende tilstand. Det jeg hørte da har til gjengjeld festet seg godt i minnet. Noe jeg husker godt er pinsevennenes motstand mot Darwin og evolusjonsteorien. Et gullkorn her var at dersom menneskene stammet fra apene, så hadde det ikke vært aper. En påstand som ble framført med stor skråsikkerhet og med dårlig skjult stolthet over å ha tenkt seg fram til et argument som knuste evolusjonsteorien en gang for alle. For dette hadde jo ikke Darwin tenkt på!
Min barndoms pinsevennmøter var ille nok, men det kunne vært verre. Jeg kom over denne videoen en kveld før påske da jeg satt og surret på nettet. Her snakker vi hjernevask på et nivå jeg heldigvis slapp å oppleve.



Ord blir fattige, hva skal man si til sånt? Jeg ristet oppgitt på hodet og tenkte at disse amerikanske kreasjonistene, de er nå sprut gærne. Men dagen etter kom jeg over noe på Facebook som viste at vi har vårt å slite med her i landet også. Noen, antagelig pinsevenner, hadde delt dette innlegget. Og det falt tydeligvis i smak blant vennene til vedkommende som hadde delt, det var kommentarer med halleluja, amen, dette er Guds ord, hjerter og smilefjes. En var meget stolt av barnet sitt, som hadde fortalt sine klassekamerater at homofile ikke kommer til himmelen. I rettferdighetens navn må det sies at helt til sist var det en kommentar fra en som også sa han var kristen, men som ga uttrykk for at han hadde svært liten sans for de holdningene som kom fram i de foregående kommentarene. Hva de som hadde kommentert med smilefjes og halleluja tenkte om denne personen kunne være interessant å vite. Jeg kan huske at enkelte pinsevenner trodde på en himmel der heller ikke liberale kristne slapp inn.
Selv om jeg har noen traumatiske minner fra barndommen, som å bli slept med på pinsevennmøte syttende mai, kunne det som sagt vært verre. Jeg kan huske jeg hørte en eller annen glødende pinsevenn si noe om at kvinnen skulle være mannen underdanig. Heldigvis var det ikke slik i hjemmet jeg vokste opp, der var det nok heller moren min som var sjefen. Og hun godtok både homofile og evolusjonsteorien. Faren min lot til å ha gitt opp tenkning da han ble kristen, jeg hørte ham flere ganger si at man skulle ikke tenke, man skulle tro. Han levde sånn sett opp til det som var Else Michelets definisjon av gubber: Folk som har tenkt alle de tankene de har tenkt til å tenke. Det er nok mange av dem i en del kristne miljøer. Og dessverre ikke bare der…