Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen nå.
Om det blir flere bloggposter i tiden framover er noe usikkert. Jeg vil i hvert
fall benytte anledningen til å takke for gode kommentarer og annen positiv
oppmerksomhet den tiden jeg har blogget.
Jeg har vært gjennom mange problemer det siste året og har
vært usikker på hvor lurt det ville være å skrive om det. I tillegg har jeg
hatt lite overskudd til å gjøre annet enn akkurat det jeg har vært nødt til og
knapt nok orket det. Jeg har skrevet litt om at jeg opplever store problemer
her jeg bor, problemene har vel sant å si vokst meg over hodet. Samtidig med
boligproblemene hadde jeg en gammel, syk mor som døde i slutten av februar. Da
måtte jeg ordne begravelse og mye annet. En begravelse jeg for øvrig har grudd
meg til i alle de tjue årene som har gått siden faren min døde. Som jeg har
vært inne på før var foreldrene mine pinsevenner og da er det en pastor fra
pinsemenigheten som holder begravelsen. Begravelsen til faren min var en total
katastrofe, i mellomtiden hadde riktignok han som sto for katastrofen startet
sin egen menighet som er noen hakk mer ekstrem enn pinsevennene. Uansett, den
nåværende pastoren og jeg var ikke på frekvens, for å si det mildt. Jeg kom vel
i skade for å fornærme ham noe skikkelig da jeg ga uttrykk for at jeg var
bekymret for at det skulle bli vel mye skrik og skrål i begravelsen. Min
opplevelse av pinsevennene fra barndommen var at de tok ut følelser på møtene
sine som andre tar ut på rockekonserter og fotballkamper. Nå gikk det rimelig
rolig for seg, men fyren klarte å si feil fødselsdato på moren min under
begravelsen. Det var flere enn meg som reagerte, en smule pinlig. Noe jeg
opplevde som ubehagelig og merkelig da jeg var og snakket med ham i forkant,
var at her satt jeg med en person som hadde en stilling en kvinne ikke kan ha. Pinsevennene
har nemlig ikke kommet lenger med likestillingen. Jeg har vært i flere
begravelser med kvinnelige prester, de har gjort en langt bedre jobb og etter
hva jeg forstått også vært flinkere til å snakke med de pårørende. I slike
situasjoner kreves det mer sosial intelligens enn det pinsevennfyren var i
besittelse av.
At gamle mennesker dør er tross alt naturens gang og jeg
taklet påkjenningene i forbindelse med det rimelig bra. Dessuten opptrer jo de
fleste man kommer i kontakt akkurat da ganske respektfullt. Riktignok har jeg
vært nødt til å høre folk fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan jeg
kommer til å få det, det er riktig så mange selvoppnevnte eksperter på andres
liv der ute. Jeg har tenkt litt på dette fenomenet, det at folk gir uttrykk for
at de vet så utrolig mye om hvordan man har det og hva man skal gjøre med både
det ene og det andre. Noen ganger har de gneldret mot meg, gjør sånn, gjør
sånn, ikke slik, men sånn, sånn, sånn… Det er forferdelig slitsomt, som oftest
har jeg bare trukket meg inn i meg selv, latt dem holde på til de er ferdige. Å
gi uttrykk for at jeg ikke setter pris på maset blir stort sett ikke godt
mottatt. Det har vært mye slikt mas de siste årene, blant annet i forbindelse
med problemene jeg har hatt med bolig. Jeg har lurt på om det skyldes mangel på
respekt, mangel på vett eller en kombinasjon. Muligens kan det være et behov
for å hevde seg. Som en person som mange oppfatter som lavt nede på rangstigen
i de fleste sammenhenger, har jeg opplevd at jeg enkelte har brukt meg som en
de kan hevde seg på bekostning av, det er ikke behagelig.
Jeg har flere ganger når folk vært ubehagelige mot meg,
gjenkjent sider jeg har i meg selv, men som jeg forhåpentligvis har en viss
kontroll på. Jeg tror jeg har greid å tukte min indre huleboer sånn noenlunde,
nettopp fordi jeg har sett hvor lite sjarmerende folk blir når de lar den indre
huleboeren slippe fram. Men denne egenskapen med at man skal fortelle andre hva
de skal gjøre med alt mulig, den tror jeg at jeg i mindre grad er i besittelse
av. Kanskje det skyldes at jeg har forstått at det er mye jeg ikke vet, ikke
minst om andres liv.
For det er mye vi ikke vet om hvordan andre har det. Noe kan
man få vite dersom man klapper igjen kjeften og åpner ørene i stedet. Jeg har
lest at når man har det vanskelig skal man finne noen å snakke med. Det er
sikkert fint dersom man har noen det går an å snakke med, men hvis man snakker
med feil person, kan det bare gjøre vondt verre. Å bli pepret med «gode råd»
hjelper i hvert fall lite. Bagatellisering av problemene er heller ikke god
hjelp. Ut ifra egne erfaringer vet jeg det er viktig å bli sett på som
likeverdig, uansett om man har en vanskelig livssituasjon.
Jeg er sliten av det spillet som foregår mellom mennesker,
at folk hele tiden skal posisjonere seg, finne noen de kan føle seg mer
vellykket enn. I det siste har jeg tenkt på hvor godt det hadde vært å ha noen
å snakke med, i stedet for bare noen som snakker til meg. Å kunne drøfte
problemene med noen som betraktet meg som likeverdig, få sortert tankene litt. Jeg
har mye å tenke på for tiden, jeg er nødt til å selge leiligheten min, så fort
som mulig. Problemene på stedet er verre enn noen gang og jeg må ut herfra for
å komme videre med livet mitt. Jeg må leie leilighet, jeg får neppe særlig godt
betalt for leiligheten min. Tanken på å gjøre meg lekker for dem som leier ut,
uten fast jobb og uten særlig mye overskudd til å framstå som en de vil leie ut
til, er ikke morsom. Jeg veksler mellom å tenke at dette skal jeg klare til å
føle at dette klarer jeg ikke, dette orker jeg ikke. Tanken på alt slitet jeg
har opplevd med jobbsøking, tøffe jobbintervjuer med og uten tilhørende avslag,
dukker opp. Blir det sånn å lete etter leilighet også? Vil jeg høre at jeg ikke
er bra nok, kommer jeg til å bli mistenkeliggjort? Slik jeg en gang opplevde i
et jobbintervju der jeg følte meg som en forbryter fordi jeg hadde hull på
CV-en. Jeg håper det går bra, at det at jeg tross alt sitter på en gjeldfri
leilighet vil tale til min fordel.
Kommer jeg gjennom dette, skal jeg gi meg selv et skikkelig
klapp på skulderen og fortelle meg at jeg er riktig så tøff. Jeg krysser fingre
og tær for at ting skal ordne seg mens jeg fremdeles har litt krefter igjen.
Jeg håper også at det blir sånn at jeg kan fortsette med denne bloggen. Men
dersom det ikke går sånn, vil jeg nok en gang takke alle som har vært med å
gjøre bloggingen til en fin opplevelse den tiden jeg har holdt på.