onsdag 24. desember 2014

Forhåpentligvis tilbake på bloggen

Det er lenge siden jeg skrev noe her på bloggen, noen ganger kan det kanskje være lurt ikke å skrive noe. Når jeg ser det jeg skrev sist, er jeg sikker på om alt jeg skrev da var så lurt heller. Den gangen var jeg redd jeg ikke ville få solgt leiligheten jeg eide og tilsvarende bekymret for om jeg ville greie å få leid en ny for en periode. Nå gikk det etter forholdene greit, riktignok måtte jeg selge leiligheten noe under takst, men jeg ble nå kvitt elendigheten. Jeg har også fått leid leilighet hvor forholdene i hvert fall er bedre enn det jeg er vant til. Så det har godt så bra som det kunne.

Jeg har tenkt å prøve å komme i gang med bloggen igjen, men det siste årets påkjenninger har gjort meg noe surrete i hodet, eller enda mer surrete enn jeg var i utgangspunktet, det er ikke alltid så lett å konsentrere seg. Hadde jeg vært noe klarere i toppen hadde det vært nok å skrive om, med en regjering som må være den verste vi har hatt i min levetid. Dessuten har jo den gruppen jeg tilhører fått et navn, prekariatet. Et godt navn, siden det er snakk om folk som alltid befinner seg i en prekær situasjon. Og gudene skal vite at det er noe som sliter en ut, når jeg tenker på hvor sliten jeg har blitt å søke jobb, bekymre meg fordi jeg ikke har jobb og lurt på hvordan jeg skal få ny jobb, samt slitet med hele tiden gå inn på nye arbeidsplasser, for ikke å snakke om den økonomiske usikkerheten, så er det klart det har tatt utrolig mye krefter.

Da jeg skrev forrige bloggpost for et par evigheter siden, var jeg inne på at jeg var sliten av folk som ville bry seg og belære meg om både ene og det andre. Min erfaring er at når man har det vanskelig, blir folk ofte vanskelige å ha med å gjøre. Det har jeg planer om å utdype mer i en ny bloggpost, bare jeg får somlet meg til det. Det kunne også vært interessant å spørre bryerne og belærerne om hvorfor de holder på som de gjør, jeg er rimelig sikker på at de ikke ville likt å bli utsatt for tilsvarende selv. Jeg har i hvert fall bestemt meg for at jeg ikke skal ta imot mer av det samme, men dersom jeg spør hvorfor de sier som de gjør, tror jeg det er mange som vil reagere med å bli ordentlig sure, men det får stå sin prøve. For tiden prøver jeg å komme ned på hvilepuls, dersom jeg greier det, får jeg begynne å tenke på hva jeg skal gjøre videre. Jeg kan ikke la folk stresse meg med utidig brying og belæring.
Det året som nå har mot slutten har vært tøft og slitsomt, men jeg kom meg nå til Dublin en tur dette året også. Så fort jeg var sånn noenlunde på plass i den nye leiligheten, stakk jeg avgårde til favorittbyen min. Det smakte godt og utgjorde høydepunktet i et år hvor det har vært betraktelig flere bunnpunkter enn høydepunkter.

Dersom det fremdeles kommer noen innom denne bloggen, ønsker jeg dem en god jul. Jeg håper å komme sterkere tilbake etter hvert.

fredag 30. mai 2014

En oppdatering om tingenes bedrøvelige tilstand

Det er lenge siden jeg har skrevet noe på denne bloggen nå. Om det blir flere bloggposter i tiden framover er noe usikkert. Jeg vil i hvert fall benytte anledningen til å takke for gode kommentarer og annen positiv oppmerksomhet den tiden jeg har blogget.

Jeg har vært gjennom mange problemer det siste året og har vært usikker på hvor lurt det ville være å skrive om det. I tillegg har jeg hatt lite overskudd til å gjøre annet enn akkurat det jeg har vært nødt til og knapt nok orket det. Jeg har skrevet litt om at jeg opplever store problemer her jeg bor, problemene har vel sant å si vokst meg over hodet. Samtidig med boligproblemene hadde jeg en gammel, syk mor som døde i slutten av februar. Da måtte jeg ordne begravelse og mye annet. En begravelse jeg for øvrig har grudd meg til i alle de tjue årene som har gått siden faren min døde. Som jeg har vært inne på før var foreldrene mine pinsevenner og da er det en pastor fra pinsemenigheten som holder begravelsen. Begravelsen til faren min var en total katastrofe, i mellomtiden hadde riktignok han som sto for katastrofen startet sin egen menighet som er noen hakk mer ekstrem enn pinsevennene. Uansett, den nåværende pastoren og jeg var ikke på frekvens, for å si det mildt. Jeg kom vel i skade for å fornærme ham noe skikkelig da jeg ga uttrykk for at jeg var bekymret for at det skulle bli vel mye skrik og skrål i begravelsen. Min opplevelse av pinsevennene fra barndommen var at de tok ut følelser på møtene sine som andre tar ut på rockekonserter og fotballkamper. Nå gikk det rimelig rolig for seg, men fyren klarte å si feil fødselsdato på moren min under begravelsen. Det var flere enn meg som reagerte, en smule pinlig. Noe jeg opplevde som ubehagelig og merkelig da jeg var og snakket med ham i forkant, var at her satt jeg med en person som hadde en stilling en kvinne ikke kan ha. Pinsevennene har nemlig ikke kommet lenger med likestillingen. Jeg har vært i flere begravelser med kvinnelige prester, de har gjort en langt bedre jobb og etter hva jeg forstått også vært flinkere til å snakke med de pårørende. I slike situasjoner kreves det mer sosial intelligens enn det pinsevennfyren var i besittelse av.
At gamle mennesker dør er tross alt naturens gang og jeg taklet påkjenningene i forbindelse med det rimelig bra. Dessuten opptrer jo de fleste man kommer i kontakt akkurat da ganske respektfullt. Riktignok har jeg vært nødt til å høre folk fortelle meg hvordan jeg har det og hvordan jeg kommer til å få det, det er riktig så mange selvoppnevnte eksperter på andres liv der ute. Jeg har tenkt litt på dette fenomenet, det at folk gir uttrykk for at de vet så utrolig mye om hvordan man har det og hva man skal gjøre med både det ene og det andre. Noen ganger har de gneldret mot meg, gjør sånn, gjør sånn, ikke slik, men sånn, sånn, sånn… Det er forferdelig slitsomt, som oftest har jeg bare trukket meg inn i meg selv, latt dem holde på til de er ferdige. Å gi uttrykk for at jeg ikke setter pris på maset blir stort sett ikke godt mottatt. Det har vært mye slikt mas de siste årene, blant annet i forbindelse med problemene jeg har hatt med bolig. Jeg har lurt på om det skyldes mangel på respekt, mangel på vett eller en kombinasjon. Muligens kan det være et behov for å hevde seg. Som en person som mange oppfatter som lavt nede på rangstigen i de fleste sammenhenger, har jeg opplevd at jeg enkelte har brukt meg som en de kan hevde seg på bekostning av, det er ikke behagelig.

Jeg har flere ganger når folk vært ubehagelige mot meg, gjenkjent sider jeg har i meg selv, men som jeg forhåpentligvis har en viss kontroll på. Jeg tror jeg har greid å tukte min indre huleboer sånn noenlunde, nettopp fordi jeg har sett hvor lite sjarmerende folk blir når de lar den indre huleboeren slippe fram. Men denne egenskapen med at man skal fortelle andre hva de skal gjøre med alt mulig, den tror jeg at jeg i mindre grad er i besittelse av. Kanskje det skyldes at jeg har forstått at det er mye jeg ikke vet, ikke minst om andres liv.
For det er mye vi ikke vet om hvordan andre har det. Noe kan man få vite dersom man klapper igjen kjeften og åpner ørene i stedet. Jeg har lest at når man har det vanskelig skal man finne noen å snakke med. Det er sikkert fint dersom man har noen det går an å snakke med, men hvis man snakker med feil person, kan det bare gjøre vondt verre. Å bli pepret med «gode råd» hjelper i hvert fall lite. Bagatellisering av problemene er heller ikke god hjelp. Ut ifra egne erfaringer vet jeg det er viktig å bli sett på som likeverdig, uansett om man har en vanskelig livssituasjon.

Jeg er sliten av det spillet som foregår mellom mennesker, at folk hele tiden skal posisjonere seg, finne noen de kan føle seg mer vellykket enn. I det siste har jeg tenkt på hvor godt det hadde vært å ha noen å snakke med, i stedet for bare noen som snakker til meg. Å kunne drøfte problemene med noen som betraktet meg som likeverdig, få sortert tankene litt. Jeg har mye å tenke på for tiden, jeg er nødt til å selge leiligheten min, så fort som mulig. Problemene på stedet er verre enn noen gang og jeg må ut herfra for å komme videre med livet mitt. Jeg må leie leilighet, jeg får neppe særlig godt betalt for leiligheten min. Tanken på å gjøre meg lekker for dem som leier ut, uten fast jobb og uten særlig mye overskudd til å framstå som en de vil leie ut til, er ikke morsom. Jeg veksler mellom å tenke at dette skal jeg klare til å føle at dette klarer jeg ikke, dette orker jeg ikke. Tanken på alt slitet jeg har opplevd med jobbsøking, tøffe jobbintervjuer med og uten tilhørende avslag, dukker opp. Blir det sånn å lete etter leilighet også? Vil jeg høre at jeg ikke er bra nok, kommer jeg til å bli mistenkeliggjort? Slik jeg en gang opplevde i et jobbintervju der jeg følte meg som en forbryter fordi jeg hadde hull på CV-en. Jeg håper det går bra, at det at jeg tross alt sitter på en gjeldfri leilighet vil tale til min fordel.
Kommer jeg gjennom dette, skal jeg gi meg selv et skikkelig klapp på skulderen og fortelle meg at jeg er riktig så tøff. Jeg krysser fingre og tær for at ting skal ordne seg mens jeg fremdeles har litt krefter igjen. Jeg håper også at det blir sånn at jeg kan fortsette med denne bloggen. Men dersom det ikke går sånn, vil jeg nok en gang takke alle som har vært med å gjøre bloggingen til en fin opplevelse den tiden jeg har holdt på.

 


onsdag 8. januar 2014

Bloggen fyller fem år

Da fyller bloggen fem år. Nå har jeg jo sviktet den stakkars bloggen skikkelig i det siste og stemningen står da heller ikke i taket på denne bloggbursdagen. Siden jeg ikke er kommet helt i bloggform igjen, har jeg bestemt meg for å overlate ordet til en helt ekte arbeider. Sjannett Jensen fikk lov å skrive historien om sitt heller mislykkede besøk i Dublin her på bloggen i sommer. Nå har Sjannett kikket litt på bloggen og skal skrive litt om hva hun mener om den. Jeg tror kanskje ikke hun har særlig større sans for bloggen enn hun hadde for turen til Dublin, men litt kritikk får man tåle. Da overlater jeg ordet til Sjannett mens jeg lener meg tilbake og tar meg en Irish Coffee.

Har lesst lit på denna blogen eller hva døm nå kaller de. Å da må jeg bare sitere samboren min, han Tom-Ronny han sier atte dersom folk først byner å lesa bøker så er de ikke lenge før døm byner å sykle og da er ikke veien lang til atte døm byner å gå operan. Derfor er de innmari viktig å holde onger unna bøker, sier han Tom-Ronny for sykkling å opera er no orntlig herk. Denna såkalte blogern skryter lissom av atte hu er arbeider samtidi som atte de virker som at hu er ei sjikkelig blære sånn ei som trur a er no.
Hu minner meg mye om a Olivia kjærsten til han Jon-Tommy å hu er ei inmari ekkel dame. I somer mens atte vi med vett i hue koste oss på camping å drakk oss sjikkelig drita omtrent vær kvell så var Olivia og han Jon-Tommy på et ste døm kalte Toskanna. Der hadde døm vist sett på sånne derre gamle hus og sånt som døm er så glad i osså hadde døm drekki vin. Typisk asså sånne som drekker vin er di samma som sykkler å leser bøker. Tom-Ronny sa atte det var helt passe for døm å reise til et ste som heter Toskanna for døm er noen orntlige tosker. Han Tom-Ronny er bare så vitti å slag ferdig. Har på følsen at denna blogeren har vært i Toskanna og drekki vin og sett på gamle hus hu osså, blærete og ekkel som a er.

Jeg prøvde å høre på noe av musiken hu har lakt ut det var bare drit. Liker sånn derre irsk musik gjør a å. Osså liker å ikke danseband ere mulig? Lurer på om hu sykkler nå på vintern eller om vi må vente til vårn med å kjøra a ned, hehe… syns atte det er fælt at ei som kaller seg arbeier forsvarer sykklista for atte sykklister er no dritt som er i veien for oss som kjører bil. Å de er klart atte vi som har vett på å kjøre bil må ha første retten andre får værsgo å passe seg for oss.
Nei denna blogen likte jeg ikke. Men trur hu Olivia hadde likt den. I høst en gang traff jeg på a Olivia på en lørdag osså spørte av om jeg hadde løst til å værra med opp i leiligheten hennes. Han Tom-Ronny var på fiske tur med noen kompiser så jeg hadde ikke så mye å forta meg så jeg sa ja. Der var det svære bok hyller med bøker har aldri vært inne i et rom med så mye bøker det litt ekelt. Osså spelte av noe musikk som var omtrent som noe av det som er på denna blogen. Jeg fikk no te som smakte rart men hva annet kan en vente a sånne som a Olivia?? Hu hadde ikke TV var innmari rart å værra inne i et rom uten tv. Hu synes tV er kjedeli sa a, kanke sjønne at det går an. Hva skal en gjørra på kvelda da lissom. Men da sitter a vel der med alle bøkene sine merkeli dame. Trur hu synes at jeg er rar osså skjønner ikke det jeg er jo sånn derre folk flest. Hu lurte på om jeg ikke hadde løst til å se på bildene døm hadde tatt borti Døblinn. Dere tok jo ikke no bilder dere sa hu og jeg sjønte atte hu syntes det var rart vi ikke hadde tatt bilder. Så hu gikk bort til en datasjerm å bynte å vise fram en hel drøss med bilder. Døm hadde tatt masse bilder av hus og sånne som spelte på pøbene og sånn, det vakke noe intrisant i det hele tatt. Hu viste fram non bilder fra Toskanna osså der var de bare helt fantastissk sa hu. Det så innmari kjeddeli ut der. Men trur helt klart hu hadde likte denne blogen den er nok helt etter hennes smak. Døm som leser denna blogen er sikkert sånne tullinger som trur døm er noe alle samma. Kjenner typen lissom.

Og der tror jeg at jeg stopper Sjannett for denne gang, én ting er at hun ikke liker meg, men når hun begynner å fornærme leserne mine, hvis jeg fremdeles har noen etter den langvarige bloggpausen, synes jeg det går litt for langt. Jeg skjønner også at jeg får kikke meg ekstra godt over skulderen neste gang jeg tar fram sykkelen.

søndag 5. januar 2014

Langvarig bloggpause

Da ble det en langvarig bloggpause. Jeg har ikke glemt bloggen helt i denne perioden og har brukt litt tid på å tenke gjennom hva det er lurt å skrive på en blogg om det man opplever. Jeg har før vært inne på at jeg har opplevd svært store problemer her jeg bor, det er en vesentlig grunn til at det ikke har blitt noe blogging i det siste. Det har vært øyeblikk jeg har hatt lyst til å fortelle hele historien i all sin gru, men siden jeg fremdeles bor på stedet er det neppe lurt.

Jeg kan si så mye som at jeg for et år siden var nødt til å søke hjelp hos en advokat, men det har ikke hjulpet noe av betydning. I september fikk jeg et brev som slo meg fullstendig ut. Jeg trodde jeg hadde opplevd det meste av løgn og fanteri, ikke minst fra enkelte arbeidsgivere, men det jeg fikk i fleisen da jeg åpnet dette er noe av det drøyeste jeg har opplevd. Jeg fikk brevet som et vedlegg i en e-post fra advokaten, det var så ille at det tok dager før jeg orket å åpne det igjen. Jeg måtte gi en besvarelse, men fikk fullstendig skrivesperre, bare tanken på å lese gjennom elendigheten en gang til gjorde meg dårlig.
Jeg skal ikke si så mye mer om dette, men det er en ting jeg har lyst til å si. Etter både det jeg og andre har erfart, ser det ut til at nettopp den gruppen jeg selv tilhører, aleneboende kvinner, er spesielt utsatt for problemer der de bor. Vi blir rett og slett ikke respektert.

Da jeg startet denne bloggen var det først og fremst for å skrive om det jeg hadde opplevd i arbeidslivet, jeg visste ikke den gang at jeg skulle komme opp i slikt trøbbel som dette. Det jeg har kjent godt i det året som er gått, har vært at problemer og usikkerhet jeg har opplevd i arbeidslivet har satt sine spor. Det har gjort at jeg har mindre styrke til å møte de vanskelighetene jeg har opplevd i forbindelse med bolig. Hvis noen kommer med den berømmelige floskelen om at det du ikke dør av, gjør deg sterkere, skriker jeg høyt og stygt.
Noe annet som til tider har vært plagsomt, har vært folk som kommer med såkalt gode råd. Som selvfølgelig ikke er gode i det hele tatt, bare helt håpløse. Når folk som ikke har vært på stedet i det hele tatt, mener å vite veldig mye bedre enn meg hva som bør og ikke bør gjøres, blir det mildt sagt irriterende.

Det får holde i denne omgang, forhåpentligvis går det ikke flere måneder før neste bloggpost.