Denne jobbannonsen fant jeg på nettsiden til et vikarbyrå
jeg har jobbet for. Den sier vel sitt, kommentarer burde være overflødige. Men
jeg lurer virkelig på hva de mener med «SpråkIngen kunnskaper», for deretter å
føre opp norsk. I det siste har det rast en debatt om norsk kultur, før har jeg
lest ytringer fra folk som mener det ikke finnes noe som heter norsk kultur.
Mener dette vikarbyrået at det heller ikke finnes noe som heter norsk språk
eller hva i huleste er det de mener?
Jeg har sett mange jobbannonser som inneholder stygge
skrivefeil, eksempelvis at man søker etter folk med gode «norsk kunnskaper».
Det har hendt at jeg har tenkt jeg burde slenge inn en søknad og skrive at jeg
har såpass gode norskkunnskaper at jeg vet det skal skrives i ett ord.
Nå kan selvfølgelig denne annonsen være skrevet av en som
enten har lese- og skrivevansker eller ikke har norsk som morsmål. Det skal man
ikke le av, men hvis man setter folk som ikke er helt stødige i språket til å
skrive en annonse, så hadde det neppe tatt mer enn et minutt eller to for en
annen og rettet opp de verste feilene.
Antagelig er det ikke det som er problemet, jeg har tross
alt kommunisert med ansatte i vikarbyråer på mail, språkkunnskapene er ikke
alltid imponerende. Når jeg viser fram denne skrekkelige annonsen, er det fordi
den minnet meg om hvordan det er å måtte stå med lua i hånda og bukke og skrape
overfor folk som er noen hakk mindre smarte enn det man selv er. Det kan ha
vært konsulenter fra vikarbyråer og kanskje i enda større grad overordnede i
kantineselskaper, folk som kommer tråkkende inn på kantina med nesa i sky for å
se hvordan det går. Jeg jobbet en gang på en kantine der en særdeles hyggelig
og oppegående kokk var leder, den lokale kantinekongen, altså den i selskapet
som hadde overoppsyn med kantina, var det man på folkelig språk ville kalle en
dust, det var ganske så underholdende å høre kokken krangle med kantinekongen
på telefonen. Som vikar kan man derimot ikke tillate seg å ta igjen med de
overordnede, da man ligge lavt i terrenget og finne seg i det meste. Din rolle
er rett og slett å være den som er dummest, det må du huske på, hele tiden.
En sommer hadde jeg en kantinejobb hvor vi kun var to
vikarer på jobb, den andre var ei ung jente som egentlig var student. Vi kom
godt ut av det med hverandre, jobben var bedriten, den eneste gleden vi hadde
var å le av dem vi betjente, vel og merke så de ikke merket det. De var for
øvrig en særdeles sur og grinete gjeng, så de fortjente å bli ledd av. Den
verste var likevel kantinekongen som kom innom en ettermiddag, en riktig så
ufordragelig fyr som nok ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Dagen etterpå
hadde vi det veldig morsomt på hans bekostning, vi måtte tross alt prøve å
holde humøret oppe. Nå er min erfaring at det ikke er noen som er så ille å
komme ut for som nettopp slike som har greid å komme seg litt opp samtidig som
det kanskje ikke står helt bra til oppe i øverste etasje. De er totalt blottet
for sosial intelligens og utrolig ivrige etter å hevde seg på andres
bekostning, å ha med dem å gjøre er et slit. Og igjen, som vikar må man bukke
og skrape, bukke og skrape.
All bukkinga og skrapinga gjør noe med deg, den kan lett
komme til å krympe deg. Å latterliggjøre overordnede bak ryggen deres har til
tider vært en måte å overleve på. Jeg har mange ganger jobbet sammen med andre
vikarer som har vært oppegående som bare det, vi har blitt behandlet som vi
skulle være søppel, da er det tross alt bedre å le enn å grine. Og gudene skal
vite at vi mange ganger har hatt mest lyst til å sette oss ned og grine. Når jeg nevner krymping, med tanke på mine evinnelige problemer med å få jobb, har jeg noen ganger overveid å krympe meg selv skikkelig i forbindelse med jobbsøking. Kanskje det hadde vært lurt å skrive en jobbsøknad der jeg lever opp til alle fordommer man måtte ha overfor lavt utdannede. Da måtte jeg bruke tilsvarende språk som i jobbannonsen ovenfor, særlig den med plikt oppfylende kunne nok brukes. Jeg måtte fjerne kurs og annet som ødelegger inntrykket av den enkle arbeider, ta bort slikt som at jeg har reist mange ganger på egen hånd i engelskspråklige land og erstatte det med at jeg liker å reise på camping. Under interesser kunne jeg selvfølgelig ikke si at jeg leser mye, men derimot påstå at jeg simpelthen elsker å se på tv, særlig realityserier. Dessuten prøve å framstå så usikker og underdanig som mulig. Det kunne faktisk vært et interessant eksperiment. Kanskje det er like greit å krympe seg selv så behøver ikke andre å gjøre det.
For du blir liten i slike jobber som jeg stort sett har
hatt, det er ikke alltid det er like lett å rette ryggen igjen når man går ut
fra jobb. Jobben spiser deg opp, den gir deg ingenting, ikke en gang en
anstendig lønn, den bare tar og tar. Ikke alle jobbene jeg har hatt har vært så
ille, men litt for mange. Da må det være lov en gang iblant å tillate seg en rå
latter på bekostning av dem som herjer med oss. Kanskje har vi som har hatt
evnen til å se det som tross alt har vært komisk i tragiske situasjoner hatt en
fordel, jeg har sett noen som ikke har hatt det, som heller har blitt sure og
bitre og begynt å sparke nedover. Og det er verre, både for dem selv og andre.
Som vikar har det hendt jeg har vært den det har gått utover når slike har hatt
behov for å sparke nedover, det har vært med på å gjøre dagene enda tyngre.