torsdag 29. august 2013

Forandring til det verre?

Det er som kjent snart valg og jeg sliter litt med å bestemme meg. Hjertet sier Miljøpartiet De Grønne, men hjernen sier at jeg skal stemme taktisk for å unngå et regjeringsskifte. Er det noe livet har lært meg, er det at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. Og jeg er redd et regjeringsskifte vil gjøre det verre for dem som tross alt ikke har det så bra her i landet.

Jeg kan selvfølgelig stemme Fremskrittspartiet, for å få lakrispiper, hjemmebrent og hjørnekjøleskap. Jeg kan faktisk huske lakrispiper fra barndommen, men jeg kan ikke si jeg har savnet dem. Jeg vet ikke om jeg noen gang spiste lakrispiper, jeg har bare et svakt minne om at jeg så noe slikt på butikken. Hjemmebrent derimot smakte jeg i relativt tidlig ungdom, det smakte dritt og jeg var i elendig form dagen etterpå. Siden jeg har evnen til å lære av erfaring, har jeg i ettertid holdt meg unna. Hjørnekjøleskap har jeg aldri vært i nærheten av og sånn kan det gjerne fortsette.
Valg dreier seg om langt viktigere ting enn slikt, jeg er redd for at vi skal få en tilsvarende utvikling som den man har hatt i Sverige. Manifest Analyse har samlet en rekke faktaark, rapporter og artikler om hvilke lærdommer vi kan trekke fra Sverige de siste årene. Kan leses her.


Her kan man også se videoen Blåkopi, hvor Wegard Harsvik snakker om konsekvensene av borgerlig politikk under Fredrik Reinfeldt. Jeg hører folk snakke om at vi trenger en forandring, men jeg tror ikke alle som sier det, helt ønsker de forandringen vi kan komme til å få.  

mandag 26. august 2013

Bøllekurs for barnfrie

Første leksjon
Jeg har skjønt at enkelte blir mektig provosert av oss syklister, nå har jeg tenkt å skrive litt om en annen side ved meg som også er provoserende for en del, nemlig det at jeg er barnfri. Dette har jeg jo vært inne på før, jeg har kikket litt på det og ser at jeg i en kommentar har nevnt at jeg har blitt kalt egoist fordi jeg ikke har barn. Nå er ikke alltid hjernen min så kjapp som jeg skulle ønske den var. Flere dager etterpå kom jeg til å tenke på at riktig svar her måtte være at det i så fall burde være veldig bra at jeg ikke har spredd mine egoistiske gener videre. Egoister er det da så visst mange nok av her i verden fra før.
Jeg ser også at jeg i en kommentar under samme post, skrev at jeg syntes bøllekurs for barnfri hadde vært en god idé. Det kan vi nok inntil videre se langt etter, selv om det kan se ut til at behovet er til stede. Som en erstatning har jeg derfor planer om et aldri så lite bøllekurs her på bloggen.

Neste gang jeg blir beskyldt for å være egoist, har jeg altså svaret klart. En måte å argumentere på som jeg har prøvd med relativt hell er følgende: Det er sju milliarder mennesker i verden, folketallet har sjudoblet seg på to hundre år. Vi utrydder andre arter i et vanvittig tempo. Det er snart ikke flere tigere/gorillaer/elefanter (her kan man holde det gående lenge, det er nok av utryddelsestruede arter å ta av) igjen. Andre arter har også livets rett. Jeg skal ikke påstå at man blir nevneverdig populær av å si slikt, men motstanderen klapper som oftest igjen kjeften. Etter at vedkommende har summet seg, kan det være at man blir beskyldt for å være egoist, men nå har jeg som før sagt funnet ut hva jeg skal svare på det. Hvis man nå har brukt argumentet med arter som utryddes, kan man si at det er ikke sikkert at en tiger/gorilla/elefant ville mene at valget mitt er egoistisk. Siden mange later til å mene at det ikke er for mange mennesker akkurat her på vår lille flekk, så kan man minne om at her på vår lille flekk, har vi et enormt forbruk som ikke er bærekraftig i det hele tatt. Det kan være at folk synes en er rar, men jeg synes det er like rart ikke å akseptere andres valg.
I den første leksjonen av bøllekurset legger jeg ut en link til nettsiden til organisasjonen Population Matters og en video som mange sikkert kan oppleve som provoserende. Men dette er et bøllekurs og da må det være lov å provosere litt. Og den har så absolutt et poeng.  

                            

lørdag 24. august 2013

De avmektige

Jeg har akkurat lest en utmerket artikkel skrevet av Lotta Elstad, Den glemte arbeidshverdagen.
Om gapet mellom det abstrakte og det konkrete perspektivet på arbeid. Om makt og avmakt. Her er det mye jeg nikker gjenkjennende til. Som flere sikker vet, er Lotta Elstad forfatteren som skrev boka En såkalt drittjobb, som beskriver hverdagen til renholdere på et Thon-hotell, der hun tok jobb som tilkallingsvikar. En bok som trygt kan anbefales.

Elstad sier blant annet: «...mitt poeng er at det delte arbeidslivet handler også om dette: Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.»
Diskusjonen om arbeidsliv, sykefravær osv. hadde nok blitt langt annerledes dersom man var bevisst på at dette hierarkiet finnes og hatt mer kunnskap om hvordan det er å befinne seg nederst i det.

For oss som har erfaring med hvordan det er å befinne seg nede på betonggulvet, der man virkelig må slite for luselønna, der man daglig opplever krenkelser og avmaktsfølelse, oppleves det som om de som debatter befinner seg i et annet univers, noe de vel for så vidt også gjør.

Elstad bruker ordet uføreyrker, jobber der mange blir uføre før de når pensjonsalder. De jobbene jeg har hatt på lager og kantine er nettopp slike jobber der svært mange er utslitte flere år før de når pensjonsalder. Da blir det latterlig når man hører at arbeid er helsebringende, noe det er veldig moderne å hevde for tiden.

For gudene skal vite at disse jobbene ikke er helsebringende, de som påstår slikt skulle ha møtt mange av dem jeg har jobbet sammen med opp gjennom årene. Hørt om operasjonene, senebetennelsene, de vonde ryggene, de verkende føttene, den alltid tilstedeværende redselen for å havne i NAV-systemet.
Og ikke minst, ydmykelsene, følelsen av urettferdig behandling man bare må bite i seg, særlig dersom man er vikar og kan kastet ut med øyeblikkelig virkning dersom man ikke har den rette, «positive» innstillingen.

Jeg har nylig fått ett par kommentarer under en eldre bloggpost, der jeg skrev om hvordan det var å jobbe for et lite, useriøst firma. Her var jeg ikke vikar, jeg var noe enda verre, jeg jobbet uten arbeidskontrakt, uten noen form for forsikring dersom jeg hadde blitt skadd, uten kvelds- og helgetillegg og uten én eneste god kollega. Det var tunge løft og respektløs behandling fra morgen til kveld, det var både fysisk og psykisk en i særdeleshet lite helsebringende jobb.

Noe annet det har vært på moten å snakke om i senere tid, er de med «lettere psykiske lidelser». Og da skjønner selvfølgelig alle at de med disse psykiske lidelsene som er så lette, er noen skikkelig pysete slabbedasker som heller vil leve herrens glade dager på trygd, enn å bite tennene sammen og jobbe. Hadde de bare giddet å jobbe, så hadde de nok blitt friske i en fei. Men kanskje det nettopp er jobben som har påført dem lidelsene?

For skal man være passelig ydmyk arbeidskraft, og det skal man jo, så hjelper det godt med litt daglig nedpsyking, noen doser usikkerhet, slik at man blir minnet om hvor man hører til, aller nederst på rangstigen. Noen bøyer nakken og avfinner seg med det, mens andre stritter imot. Har man en viss erfaring med å bli møtt med respekt og anerkjennelse, er det ekstra tungt å bli behandlet som et verdiløst null. Jobben blir et sted som spiser opp selvfølelsen din, så får du prøve så godt du kan å bygge den opp igjen på fritiden, før jobben igjen glefser etter den.

Elstad sier: Dette er en naturlig konsekvens av at de som har lite innflytelse på egen arbeidshverdag, også er mennesker med lite innflytelse i samfunnet. Avmakten kommer av ulike grunner, men jeg kan nevne én: Mange av arbeiderne i de tyngste og lavest betalte jobbene i Norge har ikke en gang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Dette, om noe, er utenforskap.

Jeg tror det er viktig å huske at det også er nordmenn blant dem som sliter i slike jobber. Mange føler seg fullstendig oversett, noe som fører til bitterhet og politikerforakt. En del av de utlendingene jeg har jobbet sammen med, som ofte har blitt grovt utnyttet, har hatt både statsborgerskap og gode norskkunnskaper. Problemet for dem, så vel som etniske nordmenn, er at uansett hvor talefør man er, så er det ikke så mange som er villige til å høre på det man har å si. Mange føler heller ikke at det finnes noe parti som taler deres sak. Man kan så visst føle avmakt fordi om man har både stemmerett og gode norskkunnskaper.

onsdag 14. august 2013

Et gammelt jakkemerke

Etter at det ble tilløp til sykkeldebatt under forrige post, kom jeg til å tenke over om jeg ikke hadde tatt vare på et gammelt jakkemerke fra den gangen jeg var ung og opprørsk. Jeg så etter og det hadde jeg faktisk gjort. For der var det, det gamle merket med påskriften Pedalkraft? Ja takk.

Hvor jeg kjøpte det, husker jeg ikke. Men jeg husker det skulle være en motvekt til alle de andre merkene som inneholdt ordet nei. Også den gangen ble man kritisert for å være negativ, selv om tenk positivt-tyranniet ikke hadde nådd de helt store høydene ennå. Da jeg fant det gamle merket, lurte jeg på om jeg skulle begynne å bruke det igjen. Men det vet jeg ikke helt om jeg tør, for selv om budskapet er positivt, man sier jo ja takk, så er det som kjent svært mange som er svært negativt innstilt til det man sier ja takk til. Eller rettere sagt, de er fly forbanna og gir uttrykk for at de ønsker å bruke vold, så jeg tror det er best å la merket ligge der det lå inntil videre.
Det jeg tenkte da jeg så dette jakkemerket fra ungdomstiden, var hvordan jeg ville reagert den gang dersom jeg hadde sett tilsvarende som det som står å lese på nettet i disse dager. Jeg var ung, engasjert og håpet at folk en dag ville ta til vettet, slik at verden skulle bli et bedre sted å være. Det måtte de da gjøre, tenkte jeg. Så hvordan ville jeg opplevd det dersom jeg hadde fått så mye edder og galle rett i fleisen den gang, som det jeg gjør nå? Det utilslørte hatet mot syklister, de vanvittige påstandene som alltid dukker opp under et innlegg om klimaproblemene. Antagelig hadde det ført til at jeg hadde mistet troen på menneskeheten i alt for ung alder.

Selv nå som jeg er voksen og betraktelig mer tykkhudet enn jeg var den gangen, kan jeg til tider bli både deprimert og skremt av det jeg ser de gangene jeg dum nok til å kikke på kommentarfeltene. Hadde jeg lest slikt da jeg var ung, ville det i langt større grad gått inn på meg enn det tross alt gjør nå.
Om jeg ikke tar sjansen på å sette på meg det gamle jakkemerket, av redsel for å bli angrepet av sykkelhatere, er jeg såpass modig at jeg legger ut et bilde av det her.


onsdag 7. august 2013

Drevet til vanvidd av støy

I fjor sommer skrev jeg en bloggpost om støy. Grunnen var at gata utenfor leiligheten min plutselig var full av motoriserte tohjulinger som bråkte noe helt forferdelig. Problemet er ikke mindre i år, snarere tvert imot. Det ser ut til at bråkebøttene ute i gata klarer å få de forbaskede doningene sine til å bråke stadig mer. Med tanke på utgangspunktet er dette litt av en prestasjon, men jeg kan ikke se at det er en prestasjon det står respekt av.


Til tross for at fjorårets bloggpost om støy ikke ble noen hit, har jeg lenge tenkt å skrive en til om problemet. Når jeg ikke har gjort det, har det blant annet vært fordi jeg har vært så til de grader irritert, for å bruke et pent ord, at jeg har vært redd for at når jeg først var i gang kom det til å renne ut så mye edder og galle at det ville bli en i overkant sinna bloggpost. Saken er at jeg er møkka lei av å få livet forpestet av folk som ikke klarer å finne på noe mer vettugt å bruke tiden sin på enn å kjøre rundt og bråke så til de grader er det er direkte smertefullt for dem som er så uheldige å befinne seg i nærheten.
Som jeg har vært inne på tidligere er det massivt hat der ute mot oss som tråkker stillferdig rundt på sykler uten motor. Dersom en bilist blir sinket i to minutter fordi det er noen syklister i veien, da går tydeligvis verden under. Når det er som om lufta rundt ørene mine splintres av motorbrøl, i mitt eget hjem, da går kanskje verden litt under for meg også. Jeg har prøvd å høre på radio med balkongdøra oppe, det ble med forsøket, det var ikke mulig å høre noe som helst. Altså bortsett fra det evinnelige brølet fra motorer, det hørtes til gjengjeld svært godt. Jeg har lest de mest idiotiske argumenter mot syklister, noen har stygge kondomdresser, noen har dyre sykler, fæle greier. Men saken er at dersom bråkebøttene ute i gata hadde byttet ut kjøretøyene sine med vanlige sykler og iført seg de gyseligste kondomdresser som var å oppdrive, hadde verden helt klart blitt bedre og roligere sted å være. Jeg hadde ikke sett de fæle kondomdressene når jeg satt der og prøvde å høre på radio, i det hele tatt kan man velge hva man vil se på, det er litt verre med hva man vil høre på. Og når det gjelder dyre sykler, jeg tror mange av de doningene som dundrer og brøler forbi er langt dyrere enn de fleste av de syklene man er så sabla irritert på.

Jeg vet ikke hvordan det står til med skilsmissestatistikken på disse kanter for tiden, men jeg har en følelse av at det er mange nyskilte menn med midtlivskrise og begynnende måne som tøffer seg med digre motorsykler og nyinnkjøpte cabrioleter. Mulig det er et forsøk på å gjøre inntrykk på damene, men det spørs om det fungerer. Jeg har inntrykk av at de damene som liker sånt, kan velge og vrake på nederste hylle, de er gjerne allerede opptatt. Vi andre blir ytterligere styrket i troen på singellivets fortreffelighet ved synet og lyden, eller snarere ulyden. Ikke bare er ulydene plagsomt høye, de er også direkte uappetittelige, det høres ut som doningene promper, raper og brekker seg. Det er så usexy som det er mulig å bli.


Jeg har vært borti noen slike motorentusiaster, som bare synes det er så drittøft med biler og motorsykler, jo større og mer bråkete, jo bedre. Der nytter det neppe å snakke om å ta hensyn til andre, for enkelte er ordet hensyn som en rød klut, snakker man om slikt er man moralist og det bør man fortrinnsvis ikke være. En del av dem befinner seg på et intellektuelt nivå omtrent som beskrevet i forrige bloggpost.
For mange år siden var jeg på en sammenkomst der folk hadde sett så veldig mange fine biler i det siste, siden temaet overhode ikke interesserte meg, syntes jeg det var gørrkjedelig å høre på. Der jeg satt for meg selv og kjedet meg, tenkte jeg på følgende: Dersom disse bilentusiastene hadde hørt andre snakke om alle de fine porselensservisene de hadde sett, med roser og gullkant, hadde de garantert syntes det hadde vært forferdelig kjedelig å høre på. Folk som var opptatt av slikt hadde de bare hatt forakt til overs for. I begge tilfellene dreide seg om stor interesse for ting, så for meg gikk det ut på det samme. Jeg hadde lyst til å komme med denne problemstillingen, men hadde sikkert fått høre at det var meg det var noe gærent med når jeg ikke forsto den vesentlige forskjellen på biler, som bare var sååå tøft, og porselensserviser, som bare var kjipt. Jeg unte virkelig disse bilentusiastene å være nødt til å overhøre endeløse, gørrkjedelige samtaler der man hyllet porselensserviser med roser og gullkant, da hadde de fått en viss føling med hvor kjedelig jeg hadde det når jeg var nødt til å høre på deres evinnelige prat om biler.


Jeg har alltid hatt problemer med å forstå hva som er så tøft med store, bråkete kjøretøy og syntes det er temmelig trist og stakkarslig å hevde seg ved hjelp av slikt. Nå er det vel mye forskjellig folk hevder seg med, men ikke alt er like plagsomt for andre. Den kjøringen som gjør at jeg ikke kan høre på radio om sommeren, er ikke nødvendig kjøring, det kan se ut til at jo mer unødvendig kjøringen er, jo mer plagsom er den. Man ønsker at folk i størst mulig grad skal bruke kollektivtransport til og fra jobb, men hvordan skal man forklare til slitne arbeidstakere at de skal henge i stroppen på en overfylt buss, av hensyn til miljø og medmennesker, mens andre kjører rundt og bråker for å få tiden til å gå?
Jeg har tenkt at dersom man skal plage noen, så skal man fortrinnsvis gjøre det med noe som har motor. Hvis det eksempelvis hadde vært bikkjer som hadde bjeffet tilsvarende som doningene brøler ute i gata, hadde folk neppe funnet seg i det. Nå må det sies at den bikkja som hadde greid å bråke tilsvarende det disse doningene gjør, den ville jeg helst slippe å møte. Et slikt uhyre burde vært sendt til de evige jaktmarker umiddelbart, men hvorfor finner folk seg i slikt bråk fra kjøretøy? Jeg har sett folk som har kikket over balkongkanten med mord i blikket når en brølende doning har passert, så det er nok flere enn meg som er lei av spetakkelet. Jeg snakket en gang med en eldre kvinne som bor i samme bygget som meg, det var før bråket begynte for alvor, hun var plaget med trafikkstøyen allerede da. Så kan man tenke seg hvordan hun har det nå.


Jeg er så inderlig trøtt og lei av å bli påtvunget denne totalt unødvendige støyen. Det virker så fullstendig meningsløst og jeg har mange ganger tenkt må da være forferdelig kjedelig bare å kjøre rundt og lage mest mulig ulyd. Gir det virkelig disse bråkebøttene så mye å holde på slik at det er verdt den forringelsen av livskvalitet det medfører for oss andre?