fredag 29. mars 2013

Den slitsomme reklamen

Som det framgikk av forrige bloggpost har jeg vært på kino. Det var faktisk en stund siden sist, derfor hadde jeg glemt hvilke lidelser man må gjennom før filmen omsider begynner. Jeg tenker selvfølgelig på reklamen, den ene evigheten etter den andre med reklame. Nå må det da snart være slutt, tenkte jeg, men det var det ikke. Til slutt begynte jeg å merke en gryende hodepine, den ga seg heldigvis da filmen startet. Hva det ble reklamert for husker jeg ikke, jeg husker bare den stigende irritasjonen. Sånn sett lar jeg meg ikke påvirke av reklame, den gjør meg bare irritert og pågår det lenge nok, blir jeg direkte sinna. Dersom jeg hadde blitt utsatt for reklame tilstrekkelig lenge, tror jeg rett og slett jeg kunne blitt voldelig.

Jeg har ikke tv, hadde jeg hatt det ville jeg uansett styrt unna de reklamefinansierte kanalene. For det første fordi jeg ikke orker alt reklamemaset, for det andre fordi programmene stort sett er like ille som reklamen. Om jeg hadde sett et brukbart tv-program med reklameavbrekk, ville jeg blitt fullstendig gal av reklamen, jeg hadde sittet og hoppet av sinne mens jeg knurret og freste, eventuelt skreket høyt av frustrasjon. Livet er for kort til å sløses bort på slikt spetakkel.

Jeg tenker på alle som ser på tv flere timer hver dag, det har jeg lest at mange gjør, så da er det sikkert sant. Jeg har inntrykk av mange ser mye på de reklamefinansierte kanalene, hvor mange timer med reklame blir det gjennom et helt liv?

Da jeg satt i kinosalen skulle jeg se en film om folk som jobbet hardt for lav lønn, samtidig som de utførte en nyttig jobb. Filmen handlet jo om folk som pakket salat, salat er sunt, vi får jo hele tiden høre at vi skal spise grønfôr, så dette må kunne sies å være særdeles nyttig arbeid. Likevel er dette en lavstatusjobb, spør du meg, det er det for øvrig ingen som gjør, så burde produksjon av reklame være å betrakte som en absolutt lavstatusjobb. Men de som jobber med slikt tjener godt og er vel nærmest for høystatus å regne, er det ikke slikt som regnes som kreative yrker?

Jeg har blitt drevet til vanvidd av reklame og annen elendighet på diverse arbeidsplasser, der P4 eller en tilsvarende radiostasjon har stått og skrålt fra morgen til kveld, dag etter dag. Noen av reklamene har vært direkte vonde å høre på, med masse ulyder, skrik og skrål. Og jeg venner meg ikke til det, snarere tvert imot. Den første dagen takler jeg det sånn noenlunde, men for hver dag på en slik P4-arbeidsplass blir det bare verre og verre. Når den samme fæle reklamen kommer igjen og igjen, får jeg lyst til å skrike HOLD KJEFT, SLUTT Å MAS, JEG KJØPER IKKE DRITTEN DU DRIVER OG SKRIKER OM UANSETT, GÅ OG FÅ DEG ET LIV, DIN FORDØMTE SKRIKHALS! Spesielt når jeg har jobbet på kantiner, hvor det ofte er kunder innom, sier det seg selv at slik oppførsel ikke går an, så jeg har vært nødt til å bite det i meg.

I det siste har det vært en del kjefting på folk som jobber deltid, jeg synes absolutt reklamemakerne burde overveie deltid, eller kanskje såkalt naving, så hadde det blitt fred å få for oss andre. Sannsynligvis utfører en hjelpepleier på deltid langt mer samfunnsnyttig arbeid enn en reklamemaker på fulltid.

Dette var et lite hjertesukk fra en reklameallergiker.

21 kommentarer:

  1. Jeg vet nesten ikke om jeg toer si det, men tilbake paa 80-tallet, da jeg gikk paa kino de foerste gangene i livet mitt, gledet jeg meg faktisk til reklamen. Vi hadde ingen TV-kanaler med reklame hjemme, saa jeg syntes faktisk at den var underholdende. Den tid er forbi.

    SvarSlett
    Svar
    1. Når du sier det, tror faktisk jeg ikke syntes reklame på kino var så ille i barndom og tidlig ungdom. Det var før vi druknet i reklame og hvis jeg husker riktig varte det ikke like lenge som nå. Det må ha vært borti en halvtime med reklame nå sist jeg var kino.

      Senest i dag snakket jeg med en bekjent som beklaget seg over all egenreklamen til NRK. Jeg har inntrykk av at det er mange som irriterer seg over det.

      Slett
    2. Grunnen til at jeg ikke har fjernsyn, er den høye lisensen, og grunnen til at jeg heller ikke savner å ha fjernsyn, er nettopp reklamen. Den er en prøvelse, siden den er ren dødtid... Man bare venter på å få den overstått, og tiden vi har fått i dette livet, er for kort til å brukes på å sitte og bare vente på at den skal gå! Vi er tross alt bare på gjennomreise i dette livet. Vi får bruke tiden vår med forstand.

      Verst er damestemmene, med en enerverende liten lesping og uttalt som om personen smiler selvtilfreds mens hun snakker. Er ikke lesping en talefeil??? "Yoghurt" uttales "jåågurt" så det går kaldt nedover ryggen på meg :-)

      Sant å si styrer jeg utenom varer det har vært kjørt slike irriterende kampanjer for. Reklame virker nok ofte mot sin hensikt.

      I Kina får man ikke solgt varer med reklame. Kinesere tenker at varen må være dårlig hvis det er nødvendig å reklamere for å få den solgt! Derimot er de interessert om man legger frem INFORMASJON om den. Det er veien å gå om man vil handle med kinesere, og egentlig foretrekker jo nordmenn også saklig informasjon fremfor gjennomskuelig skryt.

      Slett
    3. Jeg har også reagert med å unngå å kjøpe produkter det kjøres særdeles irriterende kampanjer for. Det fører til at jeg føler en kraftig motvilje mot akkurat den varen.

      Jeg føler absolutt ikke noe behov for å ha tv, det hender jeg ser nett-tv fra NRK. Jeg slipper å betale lisens, kan se programmet når jeg vil og slipper den enerverende egenreklamen deres mellom programmene. De reklamefinansierte kanalene står jeg gladelig over.

      Jeg leste en gang en uttalelse fra en som mente at de som reklamerer på tv og radio ikke bare vil ha programmer som mange ser, men også at de som ser programmene skal være av den lettpåvirkelige sorten. Det kan det sikkert være noe i.

      Slett
  2. Reklameallergiker! Love it!

    Lisensesfinansiering er ment å erstatte reklamefinansiering, men noe av vitsen blir borte med overdreven egenreklame, ja...

    Forøvrig er det morsomt å se hvor mye og hvor raskt TV-vanene mine har forandret seg etter anskaffelse av PVR (dekoder med opptaksmuligheter). Jeg ser masse på reklamekanaler (mest VOX) og spoler over all reklamen. Når mannen i huset og jeg en sjelden gang ser programmet i real time, griper begge febrilsk etter fjernkontrollen i reklamepausene. Så blir vi enige om å ta opp programmet og se det seinere isteden.

    SvarSlett
    Svar
    1. Veldig lurt! En tidligere kollega fortale for mange år siden, den gang man fremdeles holdt seg med videokassetter, at dersom det gikk en film hun hadde lyst til å se på en reklamefinansiert kanal, så tok hun opp filmen på video og spolte over reklamen.

      Slett
  3. Det er stille fra deg om dagen Laila. Men jeg forstår om du trenger pause innimellom. Bare det at jeg savner de kloke skriveriene dine ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Håper forklaringen kan være en Dublin-tur tatt på sparket? :-)

      Slett
    2. Det er jo hyggelig å være savnet. Grunnen til manglende blogging er problemene jeg har her jeg bor. Jeg holder på med advokat, som gjør en god jobb, men vi når ikke fram. Jeg fikk et utkast til nytt brev til styret fra advokaten i går, der han blant annet sier at vi må vurdere å gå rettens vei dersom det ikke blir noen bedring. Det jeg opplever nå er slikt jeg ikke trodde var mulig. Det hadde vært mye morsommere med en tur til Dublin, får se om det lar seg gjøre. Det hadde vært godt å komme vekk litt.

      Slett
    3. Håper alt ordner seg for deg snart Laila!

      Slett
  4. ....og skulle du trenge hjelp til aa kommunisere med advokaten, saa faar du bruke oss paa bloggen. :-)

    SvarSlett
  5. Takker for tilbudet, men har ingen problemer akkurat med det. Noe som sikkert ville overraske diverse synsere.

    Derimot er det umulig å kommunisere med styret på stedet, de ser ikke ut til å forstå noe som helst, eller de later om de ikke forstår.

    SvarSlett
    Svar
    1. Dette høres skikkelig trist ut. Jeg vokste opp i borettslag, og den gang var det en bra ordning. Folk så ikke på leiligheten sin som en «investering», altså et springbrett til noe bedre, men som et «hjem» der de regnet med å bli boende. Derfor var de også interessert i å ha et greit forhold til naboene. Man var rett og slett en del av hverandres fremtid, så det var i alles interesse med ordnede forhold og ryddig oppførsel. Borettslaget ble en stabil enhet med folk som etter hvert kjente hverandre godt.

      Som voksen bor jeg også i borettslag, men opplever det helt annerledes. «Vanlige» folk i dag ser på blokkleiligheten sin som et springbrett på veien til et rekkehus. Naboer og nabolag er de lite interessert i, det er ikke der de har fremtiden sin - mens de som blir boende, ofte er de mest ressurssvake, både økonomisk og ellers.

      Gudskjelov har jeg en mann. Det er upopulært og politisk ukorrekt å si det, men ofte må en mann si fra for at noe skal tas på alvor. Å bo alene er rett og slett risikosport for kvinner, også i Norge. Slik har jeg opplevd det, og jeg ser at mine enslige venninner sliter slik jeg gjorde. Vi er ikke utsatte på den måten indiske kvinner er det, men det er søren meg forskjell på om en mann eller en kvinne sier fra – og slik skulle det ikke vært! Ikke at det hjelper deg, men det går innpå meg at det i Norge i dag knapt er forsvarlig for kvinner å bo alene. Og det mener jeg at jeg har dekning for å si.

      I Theresegaten finnes et borettslag kun for kvinner, men der kan jo ikke alle bo! Jeg synes det skulle vært flere slik bomiljø, de ville helt sikkert være etterspurt. Jammen kan det bli ufred med bare kvinner også, men beboerne ville stilt mer likt om alle var av samme kjønn.

      Krysser fingrene for deg!

      Slett
    2. Jeg bor i et sameie, der en stor del av leilighetene er kjøpt opp av spekulanter. En del av dem leier ut til folk som ikke kan oppføre seg. Av en eller annen grunn ser det ut til at styret synes det er greit at leietakerne ødelegger for dem som eier. Jeg ønsker å flytte, som flere andre har gjort, men forholdene er så ille at det er vanskelig å gjennomføre visning på leiligheten.

      Når det gjelder aleneboende kvinner, så har du dessverre rett. Vi blir i mindre grad tatt hensyn til, det er det mange som har erfart. Lenger har vi dessverre ikke kommet med likestillingen her i landet.

      Slett
    3. Tragisk. Jeg leste at hver syvende bolig i Oslo nå er på fremleie. Dette er det penger i, og det er en av grunnene til at jeg veldig godt kunne tenke meg at boligmarkedet kræsjet. Så kunne spekulantene sitte der med investeringene sine, slik de gjorde i 1990!

      At det er store økonomiske interesser ute og går med omfattende lobbyvirksomhet på gang, ser en av at borettslagsloven ble endret, slik at andelseier nå har lovfestet rett til å fremleie i tre år, så fremt han/hun har bodd i leiligheten selv i ett år først. Tidligere kunne seriøse borettslag forby fremleie og gjorde det også. Når ikke styret ditt ønsker ordnede forhold i laget, har de nok selv økonomiske interesser i uføret.

      Det er nesten alltid knyttet problemer til fremleie, både for naboene som må leve med konsekvensene av andres tilfeldige påfunn og disposisjoner, og for utleieren (men han har nå vært ute om det selv). At ikke en rød-grønn regjering satte foten ned for utvidelsen av retten til å fremleie, og heller strammet inn retten, viser at det er pengemakten de helst lytter til. For dem betyr det ingenting at økt forekomst av fremleie betyr forsøpling av bomiljøet, slik du er blitt utsatt for.

      Dette med enslige kvinner i borettslag får virkelig frem feministen i meg! Etter min erfaring er det der en best merker hvor vanskelig det er å greie seg som enslig kvinne. Borettslaget i Theresesgate har tjent som en frihavn for mange, men selvsagt måtte det komme under press fra menn som mente det var kjønnsdiskriminerende at de ikke fikk kjøpe seg inn der. Heldigvis fikk de ikke medhold i retten, siden det er felles bad og toaletter i gangene. http://www.nettavisen.no/bolig/article2714693.ece

      Jeg bare ser for meg at mamma og pappa hadde kjøpt leilighet her til 18-åringen sin, så kunne kompisene hans festet huset ned og lagt beslag på toalettene i en stadig strøm, mens de andre beboerne fikk vente på tur. Bra retten satte en stopper for det. Men vi trenger flere slike frihavner for kvinner som bor alene!!!

      Jeg setter pris på å ha eget toalett. Men jeg kunne hjertens gjerne delt do og bad med andre kvinner, om det var dette som skulle til for å få bo i en blokk uten menn!


      Slett
    4. Akkurat nå drømmer jeg om egne boliger for folk som er besittelse av god orden og oppførsel.

      Når det gjelder borettslaget i Theresesgate synes jeg det må være helt greit, kanskje vi trenger flere boliger der folk kan velge hvem de vil bo sammen med. Vet om flere som ønsker å bo på steder uten barnefamilier, det gjelder også folk som har hatt barn som nå er voksne. Folk er slitne og vil ha ro når de kommer hjem etter en strevsom dag på jobb, eller de trenger ro på grunn av sykdom.

      Jeg skal ikke si mer om forholdene på stedet jeg bor, men det er ett og annet som gir meg en særdeles dårlig følelse.

      Slett
  6. Laila - har du lest dette

    http://www.nrk.no/ytring/dumskapens-system-1.10998630

    SvarSlett
    Svar
    1. Leste den, ja. Sier vel sitt og som det framgår av kommentarene under stemmer det godt med hvordan folks erfaringer. Og sånn kommer det vel dessverre til å fortsette.

      Det stemmer også godt med det jeg har hørt fra folk som enten jobber eller har jobbet i dette sorgens systemet. Det har vært snakk om en særdeles usunn kultur der den som virkelig prøver å hjelpe folk kan oppleve mobbing fra kolleger.

      Slett
  7. Takk for tipset! En kunne også lese den kronikken som en velskrevet oppsigelsessøknad…

    Life is the crime.
    Death is the sentence.
    Og i mellomtiden blir en utsatt for Nav og andre uhyrligheter, om en ikke har mye penger eller mye flaks. Håper ting ordner seg for deg, Laila.

    SvarSlett
  8. Forfatteren av kronikken har sagt opp jobben, kan vi lese her.
    Forståelig at hun ikke orket mer, men det er vel nettopp slike som henne som egentlig burde ha jobbet der, mens mange andre burde funnet seg noe annet å gjøre.

    SvarSlett
  9. Takk for lenken. Ja, en venninne av meg som er utdannet sosionom orket ikke å jobbe på sosialkontor fordi hun og de andre sosionomene var i konstant konflikt med de merkantile, som var opptatt av å spare penger, ikke av lov og rett. På et sosialkontor – som jeg har inntrykk av at Follett jobbet på, heller enn et trygdekontor, nå heter jo alt Nav – sitter den ansatte som en liten gud og får utøve SKJØNN. I trygdeetaten er ytelsene RETTIGHETSBASERTE, og godt er det – når det blir respektert.

    Det forferdelige med Nav-reformen er, blant mye annet, at en har sneket seg til å innføre skjønn også ved rettighetsbaserte ytelser. Det skal liksom være til brukernes fordel, må vite.

    Men skjønn svekker borgernes rettssikkerhet, fordi rettsstatlige grunnverdier som forutsigbarhet, likhet, rettferd, sikkerhet mot vilkårlighet og rett til domstolsprøving svekkes. Det er helt tilfeldig hvilken saksbehandler du får hos Nav – dette er basert på fødselsdato og første bokstav i etternavnet ditt – og helt tilfeldig hvilket skjønn akkurat den saksbehandleren er i humør til å yte den dagen. Om legeerklæringene dine blir tatt hensyn til, avhenger av om saksbehandleren liker deg. Sånn fungerte ikke gamle trygdeetaten. Nav-reformen er et grunnleggende forsøk på å omgjøre aetat og trygdeetaten til sosialkontorer, med ansatte som skalter og valter med mennesker ut fra sine personlige oppfatninger, og dagens humør og innfall.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.