Ny pc, nye muligheter!

Puh, i ettermiddag har jeg montert ny pc. Den gamle ble plutselig syk, veldig syk. Det begynte med litt astmatisk pusting og pesing, men ellers virket den i rimelig god form. Så kollapset den og stygge feilmeldinger dukket opp på skjermen. Jeg greide å gjenopplive den flere ganger. En gang så det riktig stygt ut, da trodde jeg for alvor at den var død, men et dunk i topplokket gjorde susen, den gjenoppsto fra de døde for en stakket stund. Trusler om å bli kastet på datakirkegården fungerte også, da tok den seg sammen, pustet tungt og fungerte nok en gang i noen timer.

Men slik kan man ikke ha det, det med datakirkegården var mer enn tomme trusler. Så det ble en tur på butikken. Pc-en min er i ferd med å dø, sa jeg, jeg orker ikke en runde med reparasjoner, så jeg må ha en ny. Hva skal du bruke den til, sa mannen i butikken. Tja litt Office og sånn, sa jeg, også Photoshop. Nå viste det seg at butikkselgeren egentlig var grafisk designer, så han visste hva jeg trengte, og det jeg trengte kostet en del mer enn dersom jeg bare skulle ha den til Office og sånn. Og når jeg først er i gang må jeg ha en ny skjerm, sa jeg, jeg har lenge tenkt å kjøpe en ny. Siden mannen i butikken nå en gang hadde peiling på Photoshop, visste han akkurat hva jeg trengte. En skikkelig 27 tommers sak som visstnok skulle fungere utmerket til det bruket. Siden jeg ikke har tv, og følgelig bruker pc-en til å se nett-tv og dvd-er var jeg helt enig i at skikkelig skjerm måtte til. Deretter tuslet jeg ut av butikken med et salig flir om munnen og en betraktelig magrere konto.

Jeg hentet den på fredag kveld, men bare det å bære den hjem var et slit. Siden den gamle pc-en var i godlune akkurat da, fant jeg ut at jeg like godt kunne vente til lørdag med å få satt den opp. Jeg lot teknikerne i butikken installere det viktigste, men bare det å pakke ut gjorde meg sliten. Esker med masse isopor, som måtte brekkes i småbiter for at jeg kunne få kastet det i sjakta. Små isoporbiter sprutet muntert rundt i stua, her var det bare å finne fram støvsugeren. Dessuten har jeg fått ryddet opp i ledningskvaset bak pc-en, to lamper som hadde fått veldig korte ledninger, som følge av alt rotet, kan nå stå der de bør stå og ikke der de forkortede ledningene krevde at de måtte stå.

Da det verste rotet var ryddet unna, var det å koble opp pc-en og slå den på. Hæ, men hva var dette for noe, mitt første møte med Windows 8 var relativt forvirrende. Det tok noen minutter før jeg fant sånn noenlunde fram, da skjønte at dette egentlig ikke var så veldig forskjellig fra foregående versjon, gjensto bare ett problem, hvordan skulle jeg etter hvert få slått av spetakkelet? Her manglet jo startknappen! Det har jo vært sånn at for å slå av en pc, har man vært nødt til å klikke på startknappen, men nå manglet altså den helsikes startknappen. Etter ett par minutters fortvilelse, fant jeg ut at hvordan det skulle gjøres. Etter å ha funnet ut at Windows 8 og jeg var sånn noenlunde på bølgelengde, fikk jeg lastet inn Spotify og satt opp Outlook. Fremdeles er pc-en like tom som hodet mitt og fullstendig fri for personlighet, men i morgen får jeg velte over hele den eksterne harddisken og ordne med skjermsparer og skrivebordsbakgrunn, sånn at den får litt særpreg. Akkurat nå er jeg fornøyd med at ting ser ut til å fungere. På mandag tar jeg den gamle under armen og rusler bort på datakirkegården, den har gjort en god jobb, nå fortjener den å få hvile.