tirsdag 26. februar 2013

Høy kvalitet er ikke for lavt utdannede

For ikke lenge siden nevnte jeg i en bloggpost at jeg abonnerer på Klassekampen og at jeg er rimelig godt fornøyd med avisen. Nå kan det se ut til at jeg ikke har skjønt et fnugg av det jeg har lest i løpet av de rundt tre årene jeg har vært abonnent. I hvert fall hvis jeg skal tro Kjetil Rollnes som i en kommentar i Dagbladet på lørdag påstår at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for lavutdannede. Slik fristes potensielle abonnenter: «Er du ute etter ny kunnskap og nye perspektiver? Andre vinklinger? Kanskje Norges beste utenriksdekning? Liker du å ta del i kulturdebatten? Er du politisk engasjert? Opptatt av feministrelaterte problemstillinger?»
Og fjellene ropte høyt hurra. Majoritetssmaken avvises med stolthet. Klassekampen «har stadig flere fornøyde lesere som er lei av mainstreamavisene og kjendisstoffet!»

Så lavt utdannede kan ikke ha utbytte av å lese noe som er av høy kvalitet? Og vi er ikke ute etter ny kunnskap, men derimot kjendisstoff og enda mer kjendisstoff? Vi lever i et demokrati med valg hvert annet år, men allikevel er lavt utdannede overhode ikke politisk engasjerte? Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne omtale på en slik måte uten at det hadde blitt spetakkel og snakk om at man ikke skulle generalisere. For øyeblikket kan jeg ikke komme på noen.
Jeg vet ikke hvor mange lavt utdannede som abonnerer på Klassekampen, men det er ganske sikkert flere enn meg. Jeg kan kun huske en tidligere kollega som leste den, det var på et lager, men det betyr ikke at jeg ikke har jobbet sammen med flere som har gjort det. Det er ikke til å komme fra at enkelte lavt utdannede hater alt som smaker av sosialisme dypt og inderlig, så noen ting kan det være lurt å holde kjeft om. Og jeg har sett noen eksempler på at den mer opplyste delen av arbeiderklassen holder klokelig kjeft om enkelte ting for å opprettholde fred og fordragelighet på arbeidsplassen. Mens jeg abonnerte på Dagsavisen hendte det jeg tok med meg avisen på jobb, han som var sjefen min på en av møkkajobbene reagerte og lurte på om jeg var «sånn sosialist», noe han tydeligvis ikke var vant til at folk var og heller ikke bifalt at de var. Så kan man jo tenke seg hvordan han hadde reagert dersom jeg hadde bladd opp Klassekampen.

Nå har man også registrert Rollnes’ kommentar i Klassekampen. Tirsdag 26. februar skrev Bjørgulv Braanen om den på lederplass. Han sier blant annet: Korriger meg hvis jeg tar feil, men slik jeg leser Kjetil Rollnes ligger det mellom linjene at vanlige folk i Norge, arbeiderklassen, bare sitter og gumler potetgull og ser på Paradise Hotel. Men en solid dansk undersøkelse viser at 47 prosent av den danske befolkningen tilhører arbeiderklassen, da forstått som faglærte og ufaglærte lønnsmottakere med alminnelige jobber. Dette er folk av alle slag, men mange av dem er svært oppegående, leser bøker og deltar i den store samfunnsdebatten.
Det er selvfølgelig riktig observert. Og det må sies at Klassekampen har langt mer stoff av interesse for vanlige arbeidsfolk enn det jeg opplevde Dagsavisen hadde den tiden jeg abonnerte på den. Der var det stort sett velfødde barnefamilier fra middelklassen som sto i fokus, jeg ble etter hvert gruelig lei av alle bildene av barnevogner. Det var også langt flere nedlatende ytringer om arbeiderklassen enn det er i Klassekampen.

Det er et slit å hele tiden måtte forholde seg til påstander om en selv som ikke stemmer, der man blir krympet og idiotforklart. Dersom man kan lese og har noen hjerneceller som fungerer noenlunde, klarer man utmerket å lese en avis som Klassekampen. Det er ingen naturlov at man er vanvittig interessert i kjendisstoff fordi om man ikke har noen høyere utdanning. Hva blir det neste? At bøkene til Unni Lindell er for høyttravende for arbeiderklassen, at vi er for tjukke i huet til å klare å slå på en pc, at vi tror at jorda er flat? Ingen av disse påstandene ville overraske meg, jeg er redd de kommer, eller noe som likner.

lørdag 23. februar 2013

Ny pc, nye muligheter!

Puh, i ettermiddag har jeg montert ny pc. Den gamle ble plutselig syk, veldig syk. Det begynte med litt astmatisk pusting og pesing, men ellers virket den i rimelig god form. Så kollapset den og stygge feilmeldinger dukket opp på skjermen. Jeg greide å gjenopplive den flere ganger. En gang så det riktig stygt ut, da trodde jeg for alvor at den var død, men et dunk i topplokket gjorde susen, den gjenoppsto fra de døde for en stakket stund. Trusler om å bli kastet på datakirkegården fungerte også, da tok den seg sammen, pustet tungt og fungerte nok en gang i noen timer.

Men slik kan man ikke ha det, det med datakirkegården var mer enn tomme trusler. Så det ble en tur på butikken. Pc-en min er i ferd med å dø, sa jeg, jeg orker ikke en runde med reparasjoner, så jeg må ha en ny. Hva skal du bruke den til, sa mannen i butikken. Tja litt Office og sånn, sa jeg, også Photoshop. Nå viste det seg at butikkselgeren egentlig var grafisk designer, så han visste hva jeg trengte, og det jeg trengte kostet en del mer enn dersom jeg bare skulle ha den til Office og sånn. Og når jeg først er i gang må jeg ha en ny skjerm, sa jeg, jeg har lenge tenkt å kjøpe en ny. Siden mannen i butikken nå en gang hadde peiling på Photoshop, visste han akkurat hva jeg trengte. En skikkelig 27 tommers sak som visstnok skulle fungere utmerket til det bruket. Siden jeg ikke har tv, og følgelig bruker pc-en til å se nett-tv og dvd-er var jeg helt enig i at skikkelig skjerm måtte til. Deretter tuslet jeg ut av butikken med et salig flir om munnen og en betraktelig magrere konto.

Jeg hentet den på fredag kveld, men bare det å bære den hjem var et slit. Siden den gamle pc-en var i godlune akkurat da, fant jeg ut at jeg like godt kunne vente til lørdag med å få satt den opp. Jeg lot teknikerne i butikken installere det viktigste, men bare det å pakke ut gjorde meg sliten. Esker med masse isopor, som måtte brekkes i småbiter for at jeg kunne få kastet det i sjakta. Små isoporbiter sprutet muntert rundt i stua, her var det bare å finne fram støvsugeren. Dessuten har jeg fått ryddet opp i ledningskvaset bak pc-en, to lamper som hadde fått veldig korte ledninger, som følge av alt rotet, kan nå stå der de bør stå og ikke der de forkortede ledningene krevde at de måtte stå.

Da det verste rotet var ryddet unna, var det å koble opp pc-en og slå den på. Hæ, men hva var dette for noe, mitt første møte med Windows 8 var relativt forvirrende. Det tok noen minutter før jeg fant sånn noenlunde fram, da skjønte at dette egentlig ikke var så veldig forskjellig fra foregående versjon, gjensto bare ett problem, hvordan skulle jeg etter hvert få slått av spetakkelet? Her manglet jo startknappen! Det har jo vært sånn at for å slå av en pc, har man vært nødt til å klikke på startknappen, men nå manglet altså den helsikes startknappen. Etter ett par minutters fortvilelse, fant jeg ut at hvordan det skulle gjøres. Etter å ha funnet ut at Windows 8 og jeg var sånn noenlunde på bølgelengde, fikk jeg lastet inn Spotify og satt opp Outlook. Fremdeles er pc-en like tom som hodet mitt og fullstendig fri for personlighet, men i morgen får jeg velte over hele den eksterne harddisken og ordne med skjermsparer og skrivebordsbakgrunn, sånn at den får litt særpreg. Akkurat nå er jeg fornøyd med at ting ser ut til å fungere. På mandag tar jeg den gamle under armen og rusler bort på datakirkegården, den har gjort en god jobb, nå fortjener den å få hvile.

fredag 22. februar 2013

Som fortjent?

Jeg er jo bare meg...

Jeg fikk en kommentar her på bloggen for ikke så lenge siden om å omtale seg selv som bare når man ikke helt lever opp til andres krav om vellykkethet. Eksempelvis når man bare har en midlertidig jobb eller bare leier bolig. Jeg tror ikke jeg bruker ordet bare når jeg snakker om meg selv, i så fall er det uten at jeg legger merke til det selv. På et par områder der jeg ikke lever opp til kravene om hvordan man skal være, gjør jeg det i hvert fall ikke. Da tenker jeg på at jeg bor alene og ikke har barn. Dette er noe jeg ikke er lei meg for, snarere tvert imot, jeg ber ikke om unnskyldning for at jeg har valgt som jeg har. De som måtte våge å antyde at jeg ikke vet mitt eget beste, har jeg ingen problemer med å takle. Et eksempel på hvorfor jeg er glad jeg er singel: Da jeg skulle til Dublin i fjor gikk jeg foran et godt voksent par inn i flyet, de kjeklet om en eller annen rutine i sikkerhetskontrollen, noe helt bagatellmessig, begge syntes tydeligvis den andres teorier var helt på trynet. Da jeg hørte de sure, irriterte stemmene, tenkte jeg at jeg er jaggu glad jeg reiser alene, disse to kom neppe til å få et trivelig opphold i Dublin. Et annet eksempel: På en kafé i nærområdet så jeg en gang et tilsvarende par, mannen leste VG, la hele avisen utover bordet mens fruen tvinnet tommeltotter. Inntil da hadde jeg trodd det å tvinne tommeltotter bare var et begrep, jeg hadde aldri sett det i praksis, men denne dama satt virkelig og tvinnet tommeltotter og så ut som hun holdt på å kjede seg i hjel. Jeg tror det var noen år siden de hadde hatt noe å snakke med hverandre om, hvis de noensinne hadde hatt det.
Så når det gjelder å være singel og barnfri holder jeg hodet høyt, på andre områder er det ikke riktig sånn. Før jeg fikk denne kommentaren hadde jeg tenkt en del over at jeg til tider finner meg i mer fra andre enn jeg burde, om jeg ikke omtaler meg som en som er bare, så kanskje jeg tenker på meg selv som en som er bare. At jeg lar folk tråkke på meg har nok også andre grunner, som jeg har skrevet en del om har jeg støtt på mange problemer i arbeidslivet, vært nødt til å slåss med arbeidsgivere for å få det jeg har hatt krav på, i tillegg har jeg opplevd mye usikkerhet. Det har ført til at jeg veldig ofte føler meg sliten, oppspist innvendig og dessuten lei av konflikter. En annen grunn er at jeg i arbeidslivet har lært meg til å vise folk respekt og godta dem som de er, uansett hvor annerledes enn meg de måtte være. I noen tilfeller har dette gitt uttelling i form av at folk har åpnet seg og fortalt historier som har vært interessante og har gitt et godt innblikk i hvordan andre har det, mange av dem jeg har jobbet sammen med har hatt mye å slite med. Jeg har opplevd at disse har satt pris på å bli hørt, dette er folk som vanligvis ikke møter alt for mye respekt fra andre. Når det gjelder de mindre hyggelige kollegene har jeg lært meg å overhøre hårreisende uttalelser, enten det gjelder politikk eller annet, dette som ren overlevelsesstrategi. Som vikar har jeg vært nødt til å tilpasse meg forholdene, jeg har ikke kunnet komme trampende inn og snakke høyt om egne holdninger og verdier.

Selv om jeg har vært rimelig konfliktsky overfor kolleger har jeg tatt opp kampen med arbeidsgivere som har forsøkt å snyte meg, i møtet med Aetat og NAV har jeg heller ikke framstått som utpreget underdanig. Så hvorfor er jeg ikke flink nok ellers til å slå neven i bordet og si at nok er nok når folk har tråkket over grenser det er ubehagelig at noen tråkker over?

Noe av det verste jeg vet er folk som bryr seg med noe de ikke har noe med og som ikke tenker over at det er jeg som tross alt vet best hvordan jeg har det. Jeg burde fortelle dem at dette synes ikke jeg ikke er hyggelig i det hele tatt, spørre om de ikke hadde likt at noen sa til svarende til dem. Spørre hva de vil oppnå med å si det de gjør. Det har hendt jeg har sagt at det er mitt liv og mine problemer, som et forsøk på å sette grenser. Det er det ikke alltid at folk forstår eller respekterer.

Jeg vil anta at vi som av forskjellige grunner ikke anses som vellykkede nok, oftere blir utsatt for ubehagelig innblanding i eget liv enn dem som har alt på stell. Selv synes jeg at jeg har opplevd nok ubehageligheter som det er, det siste jeg trenger er mas om at jeg må gjøre slik og ikke sånn. Dessuten er jeg mer enn de problemene jeg har, og har hatt, å slite med, det er så mye annet jeg heller vil snakke om. Jeg har opplevd at enkelte ser ut til å like svært godt å minne meg om hvilke problemer jeg for øyeblikket har. Derfor har det flere ganger skjedd at jeg har kommet utslitt hjem fra sammenkomster som egentlig skulle være hyggelige.

Jeg har hatt mange positive erfaringer i møtet fremmede mennesker, de jeg har møtt når det jeg måtte ha av problemer har ligget igjen hjemme. Da har jeg ofte følt at jeg i større grad kan være den jeg faktisk er, som ikke er en vandrende haug med problemer, men et menneske med både gode og dårlige erfaringer, som har lest noen bøker og tenkt noen tanker og tross alt har evnen til å se det komiske i en del situasjoner. Og noen ganger er det befriende i å snakke med noen som ikke vet at jeg dummet meg ut i forrige uke eller for tjue år siden.

Jeg tror det er viktig å tenke over hvordan vi snakker om oss selv, om jeg ikke er noen storforbruker av ordet bare, har jeg nok omtalt meg selv på andre måter som ikke er særlig positive. Det er også viktig å tenke over hva vi tillater andre å si til oss. Det har hendt at jeg har tillatt andre å få meg til å føle meg ynkelig, det er ingen god følelse. Jeg tror verken folk jeg har møtt i arbeidslivet eller dem jeg har møtt i mer morsomme sammenhenger har oppfattet meg som noe i nærheten av en ynkelig person. 

Før jeg fikk nevnte kommentar, hadde jeg tenkt en del over hvorfor jeg i noen situasjoner ikke finner meg i noe og i andre situasjoner nærmest lar folk bruke meg som dørmatte de kan trampe på etter eget behov. Det kan det være mange grunner til, opplevelser både i barndom og voksenliv. Hvis noen var ubehagelige mot meg da jeg var ung, følte jeg på en måte at det var min skyld, det var jeg som hadde vært dum, det var mitt ansvar å glatte over og nærmest be om unnskyldning for at jeg var til. Da jeg opplevde noe tilsvarende for en tid siden, tenkte jeg i etterkant at dette fortjener jeg ikke. Neste steg må være å si klart ifra, dette synes jeg virkelig ikke at jeg fortjener!

søndag 10. februar 2013

Campingklassen

Kronikken Min klassereise, omtalt i forrige bloggpost, har tydeligvis vakt en viss oppmerksomhet. En av dem har ytret seg i sakens anledning er Marie Simonsen med kronikken Grill, baby, grill. Til tross for at hun tilhører de «campingfaglig svake», kommer hun her med noen betraktninger om nettopp camping. Hun påstår blant annet: I kronikken «Min klassereise» trekker statsviteren og bloggeren Malin Lenita Vik frem middelklassens forakt for campingvogner som en av flere grunner til at arbeiderklassen stemmer Frp. Nå har jeg sikkert snakket med langt flere frp-velgere enn det Marie Simonsen har gjort, jeg har hørt mange snodige grunner for at folk stemmer som de gjør, men middelklassens forakt for campingvogner har ikke vært en av dem. Ikke dermed sagt at det finnes noen som stemmer Frp av den grunn, men jeg kan ikke skjønne annet enn at de utgjør et ørlite mindretall. Saken er at et fåtall av dem jeg har jobbet sammen med har hatt campingvogn. Jeg har hørt flere historier om sydenreiser enn om campingferier, men mange har også hatt helt andre ferievaner. Mange har vært på storbyferier, folk har fortalt om turer til byer som Praha, Bratislava, Paris, Barcelona, Tallinn, London osv.

Videre sier hun:. Mange velgere med lav inntekt og utdanning stemte riktignok fortsatt Frp, men enda flere var tilbake i Arbeiderpartiet. SV og Rødt har derimot aldri fått mange stemmer fra denne gruppen, som heller ikke leser Klassekampen eller analyserer sin posisjon i lys av Bourdieu. Jeg stemte faktisk SV i mange år. Dessuten abonnerer jeg på Klassekampen, det gjør jeg fordi jeg ble luta lei av Dagsavisen, som jeg leste i mange år. Før jeg endte opp med Klassekampen, tok jeg et prøveabonnement på Aftenposten. Men fri og bevares, så mye papir. Der jeg bodde den gangen var det en kasse til papir, den ble tømt en gang i måneden, skulle jeg fortsatt å abonnere på alt det papiret ville jeg ikke bare hatt livet til forferdelig mange trær på samvittigheten, i tillegg ville papirkassa blitt full lenge før det var tid for tømming. Foruten at det er mye lesbart i Klassekampen, har avisen den fordelen at den er fri for sport- og bilsider. Det setter jeg pris på, jeg er svært lite interessert i sport og biler. Det jeg ikke har fullt så stor sans for er språket i avisen, veldig mye nynorsk og ellers noe som antagelig skal være et proletært språk med overdreven bruk av a-endelser og andre merkverdigheter. Et slags stammespråk som virker sært og en smule ekskluderende for oss som ikke er en del av stammen. Jeg har begynt å lengte etter en avis med normalt bokmål. For øvrig har Simonsen helt rett når hun sier folk med lav inntekt og utdanning ikke analyserer sin posisjon i lys Bourdieu, det behøver vi ikke, da det er nok av andre som gjør det for oss.
Nesten helt til slutt kommer hun med følgende: Det er en stor del av arbeiderbevegelsen som aldri har skjønt SVs bekymring for torskerogn i Lofoten, og som sier drill, baby, drill. Det gjelder nok en del, men det gjelder da i rettferdighetens navn mange andre også. Når det gjelder bekymringer for torskerogn i Lofoten, utryddelsestruede arter, klimaendringer og andre miljøproblemer, stiller jeg gjerne opp og konkurrerer med folk fra middelklassen. Det kan være jeg hadde slått mange av dem. Da jeg stemte SV, var det mye på grunn av miljøpolitikken deres. Sannsynligvis ville jeg slått mange av dem når det gjelder miljøvennlig livsstil også, blant annet har jeg ikke bil, spiser lite kjøtt, sliter ut både klær og annet før jeg kjøper nytt.

Det er mange måter å leve på, mange slags interesser, verdier og holdninger, at man ikke er maken til den velutdannede middelklassen betyr ikke at man er en uopplyst campingturist som stemmer Frp, gir blaffen i miljøet og aldri har lest en eneste bok i hele sitt liv. Av en eller annen grunn kom jeg kom til å tenke på et sitat av W. C. Fields: If you can't dazzle them with brilliance, baffle them with bullshit.

torsdag 7. februar 2013

Om klasseforskjeller og andre forskjeller

Det hender jeg får linker til interessante innlegg i kommentarer. Jeg fikk for ett par dager siden en link til kronikken Min klassereise. Det som slo meg da jeg leste dette var at det ser ut til at de som har foretatt en klassereise gjerne kommer fra slike hjem som forfatteren av denne kronikken. Der man leser Se og Hør, men ikke bøker og aviser. Der man stemmer Fremskrittspartiet, men ikke snakker om politikk eller ser Dagsrevyen, for å nevne noe. Selv om jeg vokste opp i et arbeiderhjem har jeg problemer med å kjenne meg helt igjen.


Dagsrevyen, debattprogrammer og valgsendinger er noe jeg husker godt fra barndommen og folk snakket om politikk og leste aviser. Foreldrene mine stemte stort sett Arbeiderpartiet, moren min stemte i en periode SV. Fremskrittspartiet var ikke spesielt populært i mitt barndomshjem. Først etter mange år i arbeidslivet, der jeg kom tett på folk som var ganske annerledes enn meg selv, innså jeg at ikke alle som stemmer Fremskrittspartiet er komplette idioter.


Det er vanlig å framstille arbeiderhjemmet som et sted fullstendig fritt for bøker. Det er ikke alltid slik, noe av det jeg satte stor pris på i barndommen var at jeg ble lest mye for. Jeg fikk ofte bøker i gaver til jul og fødselsdager, noe jeg alltid ble glad for, jeg ble tatt med til det lokale biblioteket fra jeg var ganske liten. Dette gjorde at bøker og det å lese ble en viktig del av livet og er det fremdeles.


Noe kronikkforfatteren nevner som jeg også opplevde, var campingferier. Dette først og fremst fordi det var det man hadde råd til. Min barndoms ferier ble tilbrakt i telt på diverse campingplasser, i begynnelsen syntes jeg det var moro, men etter hvert ble jeg lei. Campinglivet har aldri fristet meg som voksen.


Noe som sikkert var en fordel, var at i min barndom hadde vi fremdeles bare NRK og to svenske kanaler. Foreldrene min kjøpte heller ikke tv før etter at jeg hadde begynt på skolen. Så jeg slapp å vokse opp i et hjem med en skrålende tv som spydde ut reklame, realityserier og annen elendighet. Etter hvert som kommersielle tv-kanaler dukket opp syntes jeg de var skrekkelige, jeg husker blant annet det jeg kalte skrik og hyl-debatter, som jeg avskydde dypt og inderlig. Nå har jeg ikke tv, men jeg ser en del på nett-tv, for eksempel setter jeg pris på en god, britisk krim. Reklamefinansiert tv eller radio orker jeg ikke, man blir utsatt for mer enn nok reklame og spetakkel ellers, jeg vil ikke ha det inn i min egen stue.


Fra kronikken: Til tross for at min familie aldri har fulgt normene for anstendighet og korrekthet (i et middelklasseblikk), er det også sider ved middelklassekulturen som refleksivt gir meg frysninger på ryggen. Selvhøytidelighet, pretensiøse fakter, posisjonering, spisse albuer, selvopptatthet, påtatthet, korrekthet, kalkulerende mingling og fasade, er fremmedord der jeg kommer fra. Det er ikke bare fremmedord, men oppførsel som regnes som uredelig og slesk. Kort og greit kan jeg si at det er flere sider ved arbeiderklassekulturen som jeg setter høyere enn middelklassekulturen, og at fordommene går begge veier.


Jeg har hatt såpass mye kontakt med folk fra middelklassen at jeg kjenner igjen en del av dette. Overfor folk som meg kan enkelte vise fram svært primitive sider, jeg har mange ganger stusset over den totale mangelen på vanlig folkeskikk. Jeg har erfart at middelklassens uhøflighet arter seg på en annen måte enn arbeiderklassens. Hvis en arbeider synes du er en dust, så sier vedkommende at du er en dust. Jeg synes tross alt det er bedre enn for eksempel da en person hadde så veldig store problemer med å huske hva jeg het, det var simpelthen så utrolig vanskelig å huske hva jeg het altså. En gang jeg satt på bussen på vei hjem fra jobb, sliten og lei, dukket denne personen opp ved siden av meg og begynte på nok en runde med at det var så forferdelig vanskelig å huske hva jeg het, sagt med veldig sukkersøt stemme. Jeg kokte innvendig, vedkommende hadde fortjent ei skikkelig lekse, men den leksa passet det seg ikke å komme med på bussen i rushtiden. Jeg er oppdratt til å være høflig og oppføre meg som folk. Den eneste gangen i barndommen jeg fikk noen straff av betydning var en gang jeg hadde vært med moren på en tilstelning og vært uhøflig og vemmelig. Jeg må ha vært i tiårsalderen, jeg visste hvordan jeg skulle te meg, når jeg ikke gjorde det, ble det ingen ukepenger den påfølgende uka. Jeg aksepterte straffen uten innvendinger, jeg skjønte at jeg hadde oppført meg dårlig. Episoden gikk i glemmeboka, men dukket opp igjen mange år senere, etter at jeg hadde blitt voksen. Jeg var med og arrangerte noen utstillinger, der var det noen som hadde barn som oppførte seg hinsides det jeg hadde gjort den gangen det ikke ble noen ukepenger. Disse barna kom ikke fra arbeiderfamilier, nå var det ikke bare folk med arbeiderbakgrunn som reagerte på hvordan enkelte av disse oppskrytte «englebarna» tedde seg, det må sies.


I barndommen, eller kanskje særlig i ungdomstiden, snakket vi om «akademikerunger», det var barna som «måtte få lov å utfolde seg», som ble «forstått i hjel». Fordommer går som kjent begge veier, det hender også det er et aldri så lite snev av sannhet i dem. Jeg har sett noen unger som har levd opp til disse fordommene, eller kanskje man heller skulle si at foreldrene har gjort det. Jeg har flere ganger tenkt, når jeg har opplevd ufordragelig oppførsel fra middelklassefolk, at det kan ha med kulturforskjeller å gjøre, at jeg ble oppdratt på en annen måte, der høflighet og god oppførsel ble vektlagt i større grad enn fri utfoldelse. For ordens skyld, jeg har møtt folk med middelklassebakgrunn som har vært riktig så høflige og hyggelige og arbeidsfolk som overhode ikke har vært det.

Nå er middelklassen en stor og sammensatt gruppe, de som breier seg i media utgjør langt fra noe flertall. Men de kan være med å skape holdninger, fyre opp forakt for arbeiderklassen, som kan være svært ubehagelig å møte. De er også med og fyrer opp arbeiderklassens eliteforakt. Jeg har sett at noen av dem jeg har jobbet sammen med har foraktet eliten dypt og inderlig, alt som kommer fra den kanten anses som tull, også det som i høyeste grad ikke er tull. Jeg rister oppgitt på hodet når jeg leser tøvete påstander om arbeiderklassen, jeg har før nevnt her på bloggen at vi angivelig er så dårlige i engelsk at vi ikke klarer å kjøpe billetter på undergrunnen i London. Så dårlige i engelsk er det svært få som er, det som kreves er vel stort sett at man vet hvor man skal og det vet man gjerne, selv om man bare er en stakkarslig arbeider. Men jeg greier å skille slike tåpelige påstander fra det som ikke er tåpelig, ikke alle gjør det.


Jeg vet at det finnes slike hjem som det kronikkforfatteren vokste opp i, der man ikke leser aviser eller bøker og heller ser underholdningsprogrammer av ymse slag. Og jeg har jobbet sammen med mange som har vært svorne fremskrittspartitilhengere og snakket foraktelig om «sosialistene». Men jeg skulle ønske at det i større grad kom fram at ikke alle er sånn. Når jeg har lest det som skrives om arbeiderklassen får jeg ofte en følelse av at den som skriver anser det som viktig å ta avstand, at man overdriver arbeiderklassens angivelig dårlige smak og elendige vaner for at denne avstanden skal bli størst mulig. Når man påstår at arbeiderklassen aldri leser noe annet enn kioskromaner og Se og Hør, er det fordi det ville gjøre veldig vondt dersom det fantes en og annen arbeider der ute som kanskje hadde lest noen av de samme bøkene som vedkommende selv har lest? Eller at man hører på noe av den samme musikken, jeg har møtt mange fra middelklassen som liker mye av den samme musikken som jeg gjør. De jeg har møtt har ikke opplevd det som plagsomt, men det kan man få følelsen av at disse synserne ville gjøre. De som skriver slikt burde kanskje gå i seg selv og tenke over behovet å framstille arbeiderklassen så til de grader ynkelig som det til tider gjøres. I det de skriver kan man gjenkjenne de sidene ved middelklassekulturen som kronikkforfatteren sier gir henne frysninger på ryggen, noe hun ikke er alene om.

mandag 4. februar 2013

Språk og klasseforskjeller

Eller forskjeller på hvordan man siteres
Jeg har en lei tendens til å skrive feil i kommentarfeltene, det har vært en del stygge tastefeil i det siste. Og har man skrevet feil i en kommentar og postet den, så er det gjort, ingen mulighet til å rette opp i etterkant. På egen blogg har man riktignok muligheten til å slette hele kommentaren og det har det vel hendt jeg har gjort en og annen gang, dersom jeg har sett feilen umiddelbart.
Nå heter det seg jo at lavt utdannede er dårlige til å uttrykke seg, ikke bare skriftlig, men også muntlig. Når en person fra arbeiderklassen siteres er gjerne språket slik som dette: Dem må liksom få et pluss i boka, men så innser dem jo det sjøl at det ikke var så bra allikavel, det forslaget. Men det er noen som skal prøve å vise seg fram mest mulig og så - for det, samma hvor mye vi sier at det ikke går liksom, vi som har drivi med det. Dette eksemplet har jeg brukt en gang før, det er typisk for hvordan arbeiderspråk framstilles. Det kan se ut som om det er klasseforskjeller ute og går også når folk skal siteres. Eksempelvis ga en av mine venner på Facebook for en tid siden uttrykk for at hun var lei av å høre Kristin Halvorsen si sko’orn. Når man er kunnskapsminister burde man klare å si skolen, mente hun. Det er jeg for så vidt enig i, men saken er at når kunnskapsministeren siteres skriver man ikke sko’orn, man skriver skolen. Hadde det derimot vært en person med arbeiderbakgrunn som hadde sagt sko’orn, hadde man sannsynligvis ikke oversatt det til skolen.

For noen dager siden kom jeg over noe som viser hvordan politikere som mishandler språket blir referert slik at det som blir sagt framstår som gangbar norsk. Det gjelder kunnskapsministerens partikamerat Lysbakken, som nå også er leder for partiet, fra den gang han var barne- og diverse annet-minister. Det er uttalelser fra en spontanspørretime på Stortinget og viser hva Lysbakken sa og hvordan referentene greide å få det til å lyde noenlunde vettug. Absolutt fornøyelig lesning, det viser samtidig at det også her er det forskjell på folk.