torsdag 10. januar 2013

Det er tross alt bedre å le...


Denne jobbannonsen fant jeg på nettsiden til et vikarbyrå jeg har jobbet for. Den sier vel sitt, kommentarer burde være overflødige. Men jeg lurer virkelig på hva de mener med «SpråkIngen kunnskaper», for deretter å føre opp norsk. I det siste har det rast en debatt om norsk kultur, før har jeg lest ytringer fra folk som mener det ikke finnes noe som heter norsk kultur. Mener dette vikarbyrået at det heller ikke finnes noe som heter norsk språk eller hva i huleste er det de mener?
Jeg har sett mange jobbannonser som inneholder stygge skrivefeil, eksempelvis at man søker etter folk med gode «norsk kunnskaper». Det har hendt at jeg har tenkt jeg burde slenge inn en søknad og skrive at jeg har såpass gode norskkunnskaper at jeg vet det skal skrives i ett ord.

Nå kan selvfølgelig denne annonsen være skrevet av en som enten har lese- og skrivevansker eller ikke har norsk som morsmål. Det skal man ikke le av, men hvis man setter folk som ikke er helt stødige i språket til å skrive en annonse, så hadde det neppe tatt mer enn ett minutt eller to for en annen og rettet opp de verste feilene. 
Antagelig er det ikke det som er problemet, jeg har tross alt kommunisert med ansatte i vikarbyråer på mail, språkkunnskapene er ikke alltid imponerende. Når jeg viser fram denne skrekkelige annonsen, er det fordi den minnet meg om hvordan det er å måtte stå med lua i hånda og bukke og skrape overfor folk som er noen hakk mindre smarte enn det man selv er. Det kan ha vært konsulenter fra vikarbyråer og kanskje i enda større grad overordnede i kantineselskaper, folk som kommer tråkkende inn på kantina med nesa i sky for å se hvordan det går. Jeg jobbet en gang på en kantine der en særdeles hyggelig og oppegående kokk var leder, den lokale kantinekongen, altså den i selskapet som hadde overoppsyn med kantina, var det man på folkelig språk ville kalle en dust, det var ganske så underholdende å høre kokken krangle med kantinekongen på telefonen. Som vikar kan man derimot ikke tillate seg å ta igjen med de overordnede, da man ligge lavt i terrenget og finne seg i det meste. Din rolle er rett og slett å være den som er dummest, det må du huske på, hele tiden.

En sommer hadde jeg en kantinejobb hvor vi kun var to vikarer på jobb, den andre var ei ung jente som egentlig var student. Vi kom godt ut av det med hverandre, jobben var bedriten, den eneste gleden vi hadde var å le av dem vi betjente, vel og merke så de ikke merket det. De var for øvrig en særdeles sur og grinete gjeng, så de fortjente å bli ledd av. Den verste var likevel kantinekongen som kom innom en ettermiddag, en riktig så ufordragelig fyr som nok ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Dagen etterpå hadde vi det veldig morsomt på hans bekostning, vi måtte tross alt prøve å holde humøret oppe. Nå er min erfaring at det ikke er noen som er så ille å komme ut for som nettopp slike som har greid å komme seg litt opp samtidig som det kanskje ikke står helt bra til oppe i øverste etasje. De er totalt blottet for sosial intelligens og utrolig ivrige etter å hevde seg på andres bekostning, å ha med dem å gjøre er et slit. Og igjen, som vikar må man bukke og skrape, bukke og skrape.
All bukkinga og skrapinga gjør noe med deg, den kan lett komme til å krympe deg. Å latterliggjøre overordnede bak ryggen deres har til tider vært en måte å overleve på. Jeg har mange ganger jobbet sammen med andre vikarer som har vært oppegående som bare det, vi har blitt behandlet som vi skulle være søppel, da er det tross alt bedre å le enn å grine. Og gudene skal vite at vi mange ganger har hatt mest lyst til å sette oss ned og grine.
Når jeg nevner krymping, med tanke på mine evinnelige problemer med å få jobb, har jeg noen ganger overveid å krympe meg selv skikkelig i forbindelse med jobbsøking. Kanskje det hadde vært lurt å skrive en jobbsøknad der jeg lever opp til alle fordommer man måtte ha overfor lavt utdannede. Da måtte jeg bruke tilsvarende språk som i jobbannonsen ovenfor, særlig den med plikt oppfylende kunne nok brukes. Jeg måtte fjerne kurs og annet som ødelegger inntrykket av den enkle arbeider, ta bort slikt som at jeg har reist mange ganger på egen hånd i engelskspråklige land og erstatte det med at jeg liker å reise på camping. Under interesser kunne jeg selvfølgelig ikke si at jeg leser mye, men derimot påstå at jeg simpelthen elsker å se på tv, særlig realityserier. Dessuten prøve å framstå så usikker og underdanig som mulig. Det kunne faktisk vært et interessant eksperiment. Kanskje det er like greit å krympe seg selv så behøver ikke andre å gjøre det.

For du blir liten i slike jobber som jeg stort sett har hatt, det er ikke alltid det er like lett å rette ryggen igjen når man går ut fra jobb. Jobben spiser deg opp, den gir deg ingenting, ikke en gang en anstendig lønn, den bare tar og tar. Ikke alle jobbene jeg har hatt har vært så ille, men litt for mange. Da må det være lov en gang iblant å tillate seg en rå latter på bekostning av dem som herjer med oss. Kanskje har vi som har hatt evnen til å se det som tross alt har vært komisk i tragiske situasjoner hatt en fordel, jeg har sett noen som ikke har hatt det, som heller har blitt sure og bitre og begynt å sparke nedover. Og det er verre, både for dem selv og andre. Som vikar har det hendt jeg har vært den det har gått utover når slike har hatt behov for å sparke nedover, det har vært med på å gjøre dagene enda tyngre.

42 kommentarer:

  1. Mye sant og riktig her. Som alltid i dine bloggposter :)

    Når det gjelder konsulenter i vikarbyråer er det veldig stor forskjell har jeg funnet ut. Alle jeg har vært i kontakt med har vært hyggelige, men om de faktisk har prøvd å finne en jobb til meg har variert veldig. Noen lover gull og grønne skoger for siden aldri å ta kontakt. Eller de kutter en ut hvis de har fått meg på et intervju eller to uten at jeg har fått jobben.
    Da er jeg vel ikke salgbar.......Den første konsulenten jeg var i kontakt med for en del år siden var en klok dame som såg meg. Jeg var åpen om alt til henne - også at jeg hadde vært utbrent og hatt psykiske vansker i den forbindelse. Hun lot seg ikke skremme av det og fikk meg inn i en relevant jobb etter kort tid. Seinere har erfaringene vært varierte. En mann jeg var i kontakt med var omtrent like klok som denne damen, mens andre har det vært mye blablabla og svada med.

    Når det gjelder det å være vikar så har jeg stort sett blitt greit behandlet av folkene på arbeidsplassene, bortsett fra der jeg jobbet sist. Der var det jo fint lite som fungerte uansett. Men selv om folk stort sett har oppført seg ok ,med noen stygge unntak som vel finnes alle steder, så har jeg opplevd å gå på korttidskontrakter veldig lenge. Om det ville bli forlengelse eller ikke kunne en aldri vite.I ettertid tror jeg at der jeg var lengst på denne måten gikk de langt utover lovens grenser. Hadde noen tipset arbeidstilsynet e.l tror jeg bedriften hadde fått problemer.

    Jeg er også etterhvert blitt grundig lei av å være den nye som må lære nye ting, nye rutiner, alltid spørre, alltid gjøre feil - alltid være den dummeste som Laila så treffende sier. Jeg er jo i skrivende stund i den situasjonen igjen.....Dette blir en dritlei av når en har opplevd det noen ganger. Og når en omsider føler at en mestrer jobben sånn noenlunde så er kontrakten over og det er på an igjen.

    Det tar ca ett år før en mestrer en jobb sies det.Kommer nok litt an på hva det er. Dette er det ikke alltid folk rundt en forstår når man kommer inn som vikar. Det forventes ofte at du skal være fullt utlært etter kort tid. Noe som ikke er mulig.

    Jeg har dessuten på de fleste steder jeg har jobbet, møtt på - i mitt tilfelle alltid en kvinne - som kan og veit alt. Noen steder har dette mennesket vært den som skal lære meg opp, andre steder har vedkommende bare vært en dominerende kraft i miljøet. Felles er at vedkommende gjerne har vært i jobben en stund og riktignok er flink og dyktig, eller tror hun er det fordi hun kan mer enn meg. Uansett - vedkommende kan og veit alt og har svaret på alt. Også det som ikke nødvendigvis har med jobben å gjøre. Hun går ikke av veien for å irettesette på en spydig og skarp måte. Hun overvåker deg - sikkert for å se om du gjør noe feil - noe du selvsagt gjør som ny. Du må bare spørre sier hun, men spør du for mye blir hun irritert og viser det. Tør du av den grunnen ikke spørre og derfor gjør en feil er det selvsagt galt det og. Hun kan være tålmodig den første uken, men så er det slutt. Slike har jeg møtt de fleste plasser jeg har jobbet. Og selvsagt er det et sånt kvinnemenneske der jeg jobber nå også.......selv om dette stedet er himmelen sammenlignet med den forrige jobben.

    Jeg har nå kontrakt noen måneder til så får vi se......

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har vært borti slike allvitende kvinnemennesker jeg også. Jeg skal over deg at kantinevarianten er helt grusom, da går verden under dersom man setter ett eller annet to centimeter fra der det vanligvis pleier å stå.

      Jeg burde sikkert ikke si det, men ett av navnene som sto oppført i annonsen ovenfor, var konsulenten min i et lengre oppdrag jeg en gang hadde.

      Å hele tiden måtte sette seg inn i noe nytt, hele tiden måtte forholde seg til nye arbeidsplasser, det sliter, jeg tror man må ha opplevd for å forstå hvordan det er.

      Slett
    2. Verden går ofte under for disse kvinnemenneskene uansett bransje. Dersom ting ikke blir gjort på den måten de vil det skal gjøres er det katastrofe. Det er nemlig bare deres måte å gjøre ting på som er riktig.
      Det kan se ut som om de har mye selvtillit, men jeg tror ikke de har det. Folk med trygg selvtillit oppfører seg nemlig ikke på den måten. Ofte tror jeg også de oppfatter nye folk som kommer inn som truende. Ubevisst er de nok redde for at de(n) nye skal være flinkere enn dem så da er det best å dukke de(n) nye så fort som mulig. Og helst finne så mange feil og mangler man bare kan.
      Ofte har disse selv kommet inn som vikarer på et eller annet tidspunkt. Det har de tydeligvis glemt. Det ser i alle fall ut for at en eller flere slike finnes på de fleste arbeidsplasser.

      Slett
    3. Det du skriver stemmer godt med det inntrykket jeg har fått. De som virkelig er trygge på seg selv er som oftest langt mer behagelige å ha med å gjøre, for de behøver ikke tråkke på andre for å hevde seg.

      Slett
    4. Har du forresten vært borti de som river ting ut av hendene dine, dytter deg til side for så å gjøre det du holdt på med.......
      Da er det i alle fall like før jeg blir morder.....

      Slett
    5. Når du sier det, så låter det ikke helt ukjent. Har hatt noen slike episoder på kantiner. Jeg har også opplevd at de allvitende ikke alltid har vært så ivrige i tjenesten. Jobbet en gang i en resepsjon der det jobbet ei som ikke var på full tid. Mens hun var på jobb var hun ute og røykte med den og med den. Husker hun en gang mellom røykepausene tok seg en suppekopp, mens hun satt der og slurpet i seg suppe sa hun til meg at det var mye post i dag, så jeg måtte passe på at jeg fikk det avgårde til rett tid. Det er flere enn deg som ikke har vært langt unna å bli morder på jobb...

      Slett
    6. I skrivende stund blir jeg snakket til som om jeg var et barn eller mindre begavet............just sayin'

      Slett
    7. Er det ikke forferdelig? Etter det jeg har sett er gjerne de som oppfører seg slik ikke så veldig begavede selv.

      Slett
    8. Det var selvsagt stedets allvitende som var ute og slengte med kjeften. I dag var hun særdeles sur og grinete og bjeffet i flere retninger. Jeg tror nok ikke helgen gikk helt som hun hadde tenkt......
      Jeg er så drit lei sånne folk. Jeg reagerer nok ekstra kraftig pga det jeg har opplevd før. Begeret mitt er fullt så å si, det er i ferd med å renne over. Men jeg veit at jeg ikke er alene om å reagere. Alltid når jeg har vært frustrert over noen så har jeg funnet ut at flere er det også. Og det er jo greit for da er det ikke bare meg som er gal i alle fall.
      Jeg veit at hun her har fått hint om å jobbe med seg selv. Da hadde hun replisert at hun var den hun var, folk fikk akseptere henne som hun er. Dette er helt typisk. Slike tar ikke selvkritikk og har null selvinnsikt. De er jo bare seg selv, de er jo bare ærlige, de sier bare ting som det er osv.
      Egentlig er dette stedet en hyggelig arbeidsplass med mange fine og interessante folk, men hun her er blitt et skikkelig irritasjonsmoment for meg. Dessverre har jeg ikke mulighet for å distansere meg eller unngå henne heller. Det kan man jo ofte til en viss grad gjøre enkelte steder. Jeg har i utgangspunktet lyst på forlengelse av kontrakten, men pga. dette mennesket er jeg i tvil. Blir det ingen bedring er jeg nok glad til dersom spørsmålet om forlengelse ikke kommer opp.
      Men da er det i så fall på an nok en gang med ny usikkerhet, enda noe nytt og sikkert en ny "hurpe" et annet sted.....

      Slett
    9. Det var ei sånn superhurpe på et sted jeg jobbet, veldig glad i å herse med folk, selv hadde hun det med å gå og sette seg og se på at andre jobbet. Etter at jeg hadde begynt et annet sted skulle hun slutte å røyke, da hadde hun vært direkte mannevond, ifølge en melding fra en vikar som fortsatt jobbet på stedet. Det hadde visst også vært en skikkelig scene der en av sjefene hadde skreket til henne fordi hun hadde gjort noe forferdelig dumt, hadde følelsen av at det var noen som frydet seg akkurat da.

      Slett
    10. Ja det hadde i alle fall jeg gjort hehe. Og skulle gjerne vært vitne til at frk Allvitende fra min jobb hadde fått seg en smekk.

      Slett
  2. Et lite PS: Når en jobber på denne måten er det jo umulig å oppfylle det ellevte bud om at man skal kjøpe seg bolig. Det skjønner ikke folk. De skjønner heller ikke at en ikke bare kan få seg en fast jobb. Vel, dersom en har doktorgrad o.l eller veldig gode kontakter kan man sikker det. Er man heldig kan man etter lang tids vikariering kanskje få en fast jobb - som man etter kort tid mister pga outsourcing(slik det skjedde med meg).
    Dersom en ikke har all verden med utdannelse er veien om vikarbyråer often den eneste å gå dersom man vil unngå NAV. De menneskene som ikke skjønner dette har nok ikke vært inne på finn.no/jobb på all den tid heller - der er sikkert 90% av alle annonsene fra vikarbyråer. Så de lever rett og slett iv sin egen boble.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det blir flere og flere jobber som går gjennom vikarbyråer også jobber som krever høyere utdanning. Det betyr at stadig flere får kjenne usikkerheten og utryggheten det medfører på kroppen. Men man skal jo være fleksibel.
      Og ja, da kan man se langt etter egen bolig.

      Slett
    2. Det er riktig at flere og flere jobber som krever høyere utdanning også går gjennom vikarbyråer. Men jeg tror likevel forholdene er litt lettere for denne gruppen. De er nok mer attraktive for vikarbyråene ettersom de tjener mer på dem og de får lettere jobb. Mange bedrifter bruker dessuten byråene for å rekruttere faste ansatte. I stedet for å styre med annonsering og de første intervjuene og slikt selv overlater de dette til et byrå. Dermed får de med høyere utdannelse gjerne fast jobb etter bare noen måneders innleie.

      Vi som ikke er plaget med for mange bachelorer og mastere eller hva det nå heter nå for tiden, skal gjerne bare inn en periode for å vikariere for en som er syk eller i permisjon. Eller vi skal bare hjelpe og avlaste i en hektisk periode. At denne såkalte hektiske perioden gjerne kan vare i årevis på kortidskontrakter er en annen historie.
      Dessuten er vi lette å erstatte. En med høy utdannelse kan gjerne sette foten ned og kreve fast ansettelse og bedriften godtar dette siden det ikke nødvendigvis er så enkelt å få tak i en med samme komptetanse. Vi andre kan nok lettere skvises ut dersom vi blir for brysomme. Det står alltids en ny klar til å overta. Dessuten gjør vi gjerne oppgaver som like godt kan gjøres i India eller Kina for en billig penge.

      Det har jo også kommet byråer som nesten utelukkende konsentrer seg om høyere utdannede, eller det opprettes ulike avdelinger innen byråene - en for høyere utdannede og en for "røkla".
      Når alt dette er sagt har jeg jo også hørt om leger ved sykehus som har gått på kontrakter i årevis (kanskje ikke gjennom byråer nødvendigvis), så bildet er ikke entydig.

      Slett
    3. Det vil vel alltid være en fordel å ha høyere utdanning, problemet er vel at det blir tøffere over hele linja. Ja, jeg har også lest om leger som ikke kommer i fast jobb før de er ca førti.
      Ja, vi kan lett erstattes og derfor må vi ofte finne oss i dårlig behandling. Jobbene kan gjøres andre steder der folk har det enda mye verre, eller kan overtas av innvandrere som blir grovt utnyttet. Jeg har sett hvordan kantiner har endret seg, stadig færre norske og stadig flere innvandrere, samtidig blir forholdene mye verre. På den verste kantina jeg noen gang har jobbet var det bare en av de fast ansatte som var norsk. Der var forholdene helt forferdelige, folk var utslitte og fortvilte, men turde ikke si noe.

      Slett
    4. Jeg tenker alltid på deg hver dag når jeg spiser i kantina der jeg nå jobber. Hvordan de som jobber der har det veit jeg ikke. Det ser ok ut, men jeg aner jo ikke.......

      Slett
    5. På noen kantiner kan det være bra, det er stor forskjell. På noen jobber du deg ihjel, mens på den slappeste kantina jeg noen ganger har vært innom var det mer pauser enn jobb. Jeg var innom der flere ganger, da fikk jeg hvilt meg ut etter alt slitet på de andre kantinene.

      Slett
    6. Vel, det kan holde hardt for høytutdannede også: Ingunn Lunde var vikar ved universitetet i Bergen i sytten samfulle år, og skulle omsider få fast jobb - som professor i russisk - da UiB like godt tok og inndro hele professorstillingen:

      http://www.nrk.no/nyheter/distrikt/hordaland/1.7813893

      Det endte bra, UiB skjønte at de ville ha en dårlig sak i retten. Men over til forskningsarbeidet til Anna-Karin Waerenlund. Hun skrev doktorgradsavhandling om virkningen av tidsbegrenset arbeidskontrakt. Tusen personer i Luleå deltok. Blant fast ansatte rapporterte en tredjedel om psykiske problemer som konsentrasjonsvansker, rastløshet, uro og engstelse, hjerteklapp, mageknip, angst og panikk. Blant midlertidig ansatte hadde mer enn halvparten disse plagene.

      Viktig å huske at flere politiske partier ønsker å få flere på midlertidig kontrakt.

      Slett
    7. Linken din viser at også høyt utdannede til tider behandles svært dårlig, dette var en stygg sak.

      Ja, usikkerheten med midlertidige jobber sliter på helsa. Det burde de tenke på disse som er så veldig bekymret for sykefraværet. Og det er vel ofte de samme som vil ha flere på midlertidige kontrakter.

      Slett
    8. Det er nok de samme ja.....

      Selv er jeg sliten etter utbrentheten, attføringen, midlertidige jobber, omsider fast jobb jeg ikke fikk beholde og nå midlertidige kontrakter igjen.
      Jeg er nok ikke en person med all verdens energi uansett, men alt dette har i alle fall ikke gitt meg mer energi. Jeg blir fortere sliten enn mange andre tror jeg. Festing og rangling er ikke noe jeg kan være med på ( ikke at jeg syns det er så interessant uansett, da). Sosiale sammenkomster må jeg også passe på at det ikke blir for mange av på kort tid. Støy og bråk tåler jeg ikke mye av. Må få nok søvn og hvile. Har funnet ut at yoga, pilates og spaserturer hjelper litt.
      Noe av dette er nok personlighetsavhengig, men jeg er overbevist om at jeg hadde hatt mer energi om min jobbhistorie hadde sett annerledes ut.

      Slett
    9. Det er klart at mye utrygghet i forbindelse med jobb tapper en for energi, det har jeg merket godt selv. Når arbeidssituasjonen er utrygg blir hele livet utrygt, ikke minst når det gjelder økonomi. Samtidig skal man inn på nye arbeidsplasser, møte nye mennesker og sette seg inn i nye arbeidsoppgaver. De kunne prøvd dette selv, disse som maser om sykefraværet samtidig som de vil ha flere i midlertidige jobber.

      Slett
    10. Ja. Men det kommer aldri til å skje.........

      Slett
  3. "Kartlegger praksisplasser
    I disse dager kartlegger kommunen antall praksisplasser for personer som er klarert for arbeidsutprøving. Samtlige resultatenhetsledere vil få spørsmål om, og må rapportere antall praksisplasser.
    Spørsmålet vil komme i form av et spørreskjema fra Styringskortet/Balansert målstyring.
    I januar 2011 inngikk kommunene en konsernovergripende IA-avtale som blant annet innebærer en forpliktelse til å jobbe for å øke sysselsettingen av personer med redusert funksjonsevne.
    For å sikre måloppnåelse på dette området er tilbud om praksisplasser et viktig virkemiddel. I kommunens konsern IA-mål er det dermed fastsatt at kommunen i samarbeid med NAV skal tilrettelegge for inntil 50 praksisplasser for personer som er klarert for arbeidsutprøving.
    Tiltaket omfatter både et tilbud til egne ansatte for å hindre utstøting og om å gi muligheter for personer som står utenfor arbeidslivet.
    Tilbud om praksisplasser er et viktig virkemiddel for å øke sysselsettingen av personer med redusert funksjonsevne. For å sikre at dette målet nås vil kommunen kartlegge hvor mange praksisplasser av denne typen som til enhver tid tilbys. Det er HR-seksjonen som ivaretar vidererapportering til bl.a. HAMU og NAV."

    Språklig sett er det underforbruk av komma (etter delsetning) "omfatter...om å gi muligheter" er neimen ikke bra norsk.

    Men altså: Her er det noen som skal få stå med luen i hånden. Ikke som underbetalte vikarer, men som gratis arbeidskraft utplassert av Nav. Jeg fikk vondt i magen da jeg leste dette rundskrivet.

    "Hindre utstøting"? Er det folk som blir sett skjevt til på en arbeidsplass, er det de Nav har sendt, og som ikke engang får betalt. Jeg har vært en av dem selv.

    Sosial dumping fordømmes når det dreier seg om utlendinger, men landets egne borgere er fritt vilt om de rammes av sykdom ("redusert funksjonsevne"). Kommunen profiterer på gratisarbeidet, mens den som har fått på CV'en sin at hun har vært på tiltak, aldri får noe ordinært arbeid igjen...

    SvarSlett
    Svar
    1. Den manglende bruken av komma gjorde denne teksten tung å lese, dessuten er det på alle måter en trist tekst.
      Da jeg gikk på Reaktorskolen ble det snakket varmt om praksisplasser. Klassen min var i snitt en svært oppegående gjeng, å få en voksen person med lang erfaring i arbeidslivet til å jobbe gratis må jo være en drøm for en arbeidsgiver. At det absolutt ikke er noen god situasjon å være den som er sendt av NAV, for å jobbe uten lønn, er en helt annen ting.

      Slett
  4. Jeg hadde heldigvis praksisplass som kontormedarbeider i forbindelse med attføringen på et sted der de drev kurs for nettopp folk på attføring . Jeg hadde gått der selv også så de kjente meg og hadde god greie på hvordan folk på attføring kunne ha det. Så jeg hadde en god periode der. De ville faktisk ansette meg i ordinær stilling etterpå, men hadde ikke midler til det. Story of my life - jeg får aldri bli der jeg vil være.
    Men å komme på en "vanlig" arbeidsplass utplasser fra NAV er nok ingen spøk nei. Da møter en nok en haug med fordommer og nedlatende holdninger. Noe en gjerne gjør som vikar også til tider.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg vet om et tilfelle der en person med praksisplass bare ble satt til å rydde, noe som ikke tok hele dagen, resten av tiden var det ingenting å gjøre.
      Det er ikke alltid det er enkelt å komme inn som vikar, et sted var det en av de fast ansatte som var så sur på vikarer fordi de alltid forsvant så fort ut igjen. At det kunne skyldes den dårlige måten de ble mottatt på hadde hun tydeligvis ikke vett nok til å forstå.

      Slett
  5. Neida....det var vel for mye forlangt ;)

    SvarSlett
  6. PS: Apropos praksisplasser. Jeg fant noe i en lokalavis i dag om arbeidsplikt for sosialhjelpsmottagere. Dessverre står det visst bare i papiravisa, jeg finner i alle fall ingen link. En AP-politiker går sterkt i mot det og kaller det umenneskelig. Er i grunn enig. Minner sterkt om gamle dagers slavearbeid spør du meg. Man pakker det jo inn i fine ord som tiltak for å få folk i jobb, hindre utstøting, puff i ryggen. Joda......men hvis folk skal jobbe så skal de vel ha lønn???????? Ikke sosialhjelp.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har liten sans for at folk skal jobbe for sosialhjelp, noe som ikke betyr at jeg er imot at man skal få arbeidsføre sosialhjlpesmottagere ut i jobb. Men da får man hjelpe dem til nettopp det, jobb med lønn og hvor man opparbeider seg rettigheter. Har en ekkel følelse av at det ikke er lenge til noen begynner å snakke om arbeidsleire, til folks eget beste selvfølgelig...

      Slett
    2. Åmli kommune har arbeidsplikt for mottakere av sosialhjelp. Det er få arbeidsplasser i kommunen, noen som neppe vil bedres av at sosialhjelpsmottakerne gjør jobbene? Erna Solberg "frydet seg over det hun så", og vil foreslå det som "nasjonal ordning", selv om det lokale Nav ikke har noe belegg for å si at ordningen har fått folk i fast arbeid. Det virker ikke som om det tillegges noen vekt! Folk går over på nødhjelpsatsen på kr 70 om de ikke møter opp. Jeg lurer bare på hva som skjer hvis de blir syke?

      Ingenting galt med at arbeidsføre sosialhjelpsmottakere skal i arbeid, men da får en benytte seg av LØNNSTILSKUDD og samme forhold som norsk arbeidsliv ellers roser seg av: Betalt ferie og lønn under sykdom!

      Slett
    3. Det handler ikke om å få folk i arbeid, men om at kommunen får gjort oppgaver uten å betale for det.
      Samtidig som høyresida kan skryte av at de stiller krav og får folk i aktivitet.
      Sosial dumping vil jeg kalle det.

      Slett
    4. Ja, det kan helt klart kalles sosial dumping. I motsetning til Erna synes jeg ikke det er noe å fryde seg over.

      Slett
    5. Nei, "valgfrihet" er et av tryllemantraene til Erna, men overfor sosialklienter fraviker hun plutselig dette. Valgfrihet er bra for noen, men ikke for alle, og Erna skal bestemme hvem!

      Jeg viser til undersøkelse av langtidsbrukere av sosialhjelp, der det fremkom at en femdel av disse rapporterte om dårligere helse enn uføre. En femdel av denne gruppen skulle altså vært uføretrygdet. I stedet vil Erna ha dem i jobb! Attpåtil aktiviteter det ikke er noen fremtid i: Å jobbe gratis for bedrifter og kommunen, eller delta på kurs.

      Det som er så ille ved norsk trygdepolitikk, er at du må til arbeidsavklaring før du kan få innvilget uføretrygd, dvs at hvis du er for syk/ufør til å delta på arbeidsavklaring, skal du ha bra med flaks for å bli uføretrygdet. Du må regne med å falle ut av AAP (ca to tredjedeler av lønn) siden du ikke klarer å delta, og ender i stedet med sosialhjelp på ubestemt tid. Når du også er for syk til Ernas opplegg der du må jobbe for denne ytelsen, straffes du med nødhjelp på 70 kr dagen.

      Erna konkluderer uten videre med at sosialklienter som ikke vil jobbe for ytelsen sin, er arbeidssky, selv om det snarere dreier seg om den gruppen som sliter mest fra før. Jeg får sitere Aasen: "Eg tykkjer støtt at det høver best - å hjelpa den som det trenger mest."

      Slett
    6. Det kan virke som som enkelte tror at sykdom skyldes for gode velferdsordninger og at dersom folk får det ille nok blir de friske. Jeg slutter meg til Aasen, Erna får ingen stemme fra meg til høsten.

      Slett
  7. Det skulle faktisk ikke forundre meg heller om det kommer opp. Da er det nok på tide å pakke sekkeb og søke asyl et eller annet sted - veit ikke hvor, men.....

    SvarSlett
    Svar
    1. Pakke sekken selvsagt ;)......skulle tro jeg jobbet med å skrive annonser for vikarbyrå hehehe

      Slett
    2. Nei, hvor man skulle søke asyk er ikke godt å vite...

      Det er veldig lett å skrive feil i kommentarfelt, har begått mange stygge feil sjøl. Men jeg tror vi begge har et stykke igjen før det blir like ille som i annonsen over.

      Slett
    3. Flere dager på etterskudd ser jeg at jeg har skrevet asyk, fri og bevares. Da tror jeg jobb som annonseskriver for et vikarbyrå er sikret.

      Slett
  8. Jeg trodde du hadde skrevet det helt bevisst for å understreke poenget. Hehe. Og ja - jobben som annonseskriver i vikarbyrå er din!!! Og denne gangen er det en fast jobb også. Gratulerer :)

    Over til noe helt annet. Jeg har gått lenge og tenkt på at vi som er litt utenfor det etablerte bruker ordet "bare" om oss selv veldig mye. Jeg gjør det i alle fall hele tiden, men nå er jeg blitt bevisst på at jeg skal slutte med det. Jeg sier f.eks : Jeg er BARE midlertidig ansatt. Jeg BARE leier der jeg bor. Nei det er BARE meg (dersom det er spørsmål om jeg har mann/samboer/barn eller søsken). Det er kanskje naturlig å snakke sånn, men jeg føler det er en nedvurdering av oss selv. Vi er så indoktrinerte av samfunnet som mener midlertidighet, leieforhold, det å være enslig osv. er sekundært og mindreverdig. Har du noen tanker om dette Laia? Kanskje du har tenkt så mye rundt det at du skriver en bloggpost om det?
    Selv om vi er midlertidig ansatte så gjør vi en jobb.
    Selv om vi leier så bor vi jo der vi leier. Det er ikke BARE. Håper jeg klarer å få fram hva jeg har tenkt, for dette har jeg gått og grunnet en del på i det siste.

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe, neida det var en helt ekte "tatseleif". Fast jobb som annonseskriver hadde sikkert vært fint.

      Interessant det du skriver om å bruke BARE når man omtaler seg selv. Er ikke sikker på om jeg bruker ordet særlig mye selv, men i det siste har jeg tenkt en del over noe annet som muligens skyldes at jeg ser på meg selv som en som er BARE.
      Jeg har kommet til at jeg har lett for å la meg overkjøre av andre, at jeg alltid er den som møter andre på deres banehalvdel. Dersom folk har vært vemmelige har jeg vært den som har glattet over, jeg hører på det den andre har å si og blir avbrutt dersom jeg kommer inn på noe som interesserer meg. Dette har jeg planer om å skrive en bloggpost om. Det har blitt lite blogging i det siste, noe som blant annet skyldes problemene jeg opplever her jeg bor. Det har gått så langt at jeg har vært nødt til å kontakte advokat. Ikke vær lei deg fordi du er leietaker, da jeg omsider fikk råd til å kjøpe egen bolig trodde jeg det skulle bli en forandring til det bedre, men det er blitt noe av det verste jeg har opplevd. Her tror jeg det spiller en rolle at jeg BARE er aleneboende kvinne. Snakket en gang med ei venninne som også er singel og som opplevde problemer der hun bodde, vi ble enige om at single damer tar man ikke hensyn til.

      Slett
    2. Det er alltid bra å bli bevisst om hvor mye som ligger i språket og ordene vi bruker! Å slutte å si "bare" om seg selv er positivt.

      Legg merke til hvordan "ungkar og spelemann" om en ugift mann høres ut som noe morsomt, mens "peppermø" brukt om ugift kvinne høres...vel, ikke noe morsomt ut. På dansk heter det heldigvis "peppersvenn" [pebersvend] om ugifte menn over 30. Ugifte av begge kjønn stod jo i disken og målte opp krydder som et passende yrke. (Ingen skam å selge krydder for gifte heller vel?)

      Trygdeetaten omtalte mottakere av trygdetjenester som "trygdede", siden det er en forutsetning for å få noe at man er trygdet under folketrygden. Under Nav er mottakerne omdøpt til "brukere", som om det er snakk om narkomane. Det er helt tydelig at Nav bevisst prøver å tilsløre at det er snakk om rettigheter etter folketrygdloven; og at ordbruken skal lede tanken i retning av personer som har ikke har helt rent mel i posen.

      For øvrig har mange begynt å bruke "bare" konsekvent som om det var et utsagnsverb. Før het det: "Jeg sa", "han svarte", "jeg ropte". Det man hører nå, er: "Og jeg bare, og han bare" i stedet for: "Og jeg sa, og han svarte". Ulidelig å lytte til, og veldig fristende å bryte inn og si: "Når det du sier, er så "bare", kan du kanskje like gjerne holde munn med det? Bare er IKKE et verb!"

      Slett
    3. Ja, vi bør helt klart være bevisste på hvordan vi bruker språket. Slik man snakker om "brukere" av NAV, så ligger det vel ofte en mistanke der om at man ikke bare er "bruker", men "misbruker".

      Når du sier det så har jeg hørt folk si "bare" på den måten du nevner, det høres mildt sagt ikke bra ut.

      Det er mye tullprat, også fra politikere. Hørte nettopp en politiker på radioen som ble spurt om hva som burde gjøres med et problem. Som så ofte ellers var løsningen "å ta det på alvor".

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.