torsdag 10. januar 2013

Det er tross alt bedre å le...


Denne jobbannonsen fant jeg på nettsiden til et vikarbyrå jeg har jobbet for. Den sier vel sitt, kommentarer burde være overflødige. Men jeg lurer virkelig på hva de mener med «SpråkIngen kunnskaper», for deretter å føre opp norsk. I det siste har det rast en debatt om norsk kultur, før har jeg lest ytringer fra folk som mener det ikke finnes noe som heter norsk kultur. Mener dette vikarbyrået at det heller ikke finnes noe som heter norsk språk eller hva i huleste er det de mener?
Jeg har sett mange jobbannonser som inneholder stygge skrivefeil, eksempelvis at man søker etter folk med gode «norsk kunnskaper». Det har hendt at jeg har tenkt jeg burde slenge inn en søknad og skrive at jeg har såpass gode norskkunnskaper at jeg vet det skal skrives i ett ord.

Nå kan selvfølgelig denne annonsen være skrevet av en som enten har lese- og skrivevansker eller ikke har norsk som morsmål. Det skal man ikke le av, men hvis man setter folk som ikke er helt stødige i språket til å skrive en annonse, så hadde det neppe tatt mer enn ett minutt eller to for en annen og rettet opp de verste feilene. 
Antagelig er det ikke det som er problemet, jeg har tross alt kommunisert med ansatte i vikarbyråer på mail, språkkunnskapene er ikke alltid imponerende. Når jeg viser fram denne skrekkelige annonsen, er det fordi den minnet meg om hvordan det er å måtte stå med lua i hånda og bukke og skrape overfor folk som er noen hakk mindre smarte enn det man selv er. Det kan ha vært konsulenter fra vikarbyråer og kanskje i enda større grad overordnede i kantineselskaper, folk som kommer tråkkende inn på kantina med nesa i sky for å se hvordan det går. Jeg jobbet en gang på en kantine der en særdeles hyggelig og oppegående kokk var leder, den lokale kantinekongen, altså den i selskapet som hadde overoppsyn med kantina, var det man på folkelig språk ville kalle en dust, det var ganske så underholdende å høre kokken krangle med kantinekongen på telefonen. Som vikar kan man derimot ikke tillate seg å ta igjen med de overordnede, da man ligge lavt i terrenget og finne seg i det meste. Din rolle er rett og slett å være den som er dummest, det må du huske på, hele tiden.

En sommer hadde jeg en kantinejobb hvor vi kun var to vikarer på jobb, den andre var ei ung jente som egentlig var student. Vi kom godt ut av det med hverandre, jobben var bedriten, den eneste gleden vi hadde var å le av dem vi betjente, vel og merke så de ikke merket det. De var for øvrig en særdeles sur og grinete gjeng, så de fortjente å bli ledd av. Den verste var likevel kantinekongen som kom innom en ettermiddag, en riktig så ufordragelig fyr som nok ikke var den skarpeste kniven i skuffen. Dagen etterpå hadde vi det veldig morsomt på hans bekostning, vi måtte tross alt prøve å holde humøret oppe. Nå er min erfaring at det ikke er noen som er så ille å komme ut for som nettopp slike som har greid å komme seg litt opp samtidig som det kanskje ikke står helt bra til oppe i øverste etasje. De er totalt blottet for sosial intelligens og utrolig ivrige etter å hevde seg på andres bekostning, å ha med dem å gjøre er et slit. Og igjen, som vikar må man bukke og skrape, bukke og skrape.
All bukkinga og skrapinga gjør noe med deg, den kan lett komme til å krympe deg. Å latterliggjøre overordnede bak ryggen deres har til tider vært en måte å overleve på. Jeg har mange ganger jobbet sammen med andre vikarer som har vært oppegående som bare det, vi har blitt behandlet som vi skulle være søppel, da er det tross alt bedre å le enn å grine. Og gudene skal vite at vi mange ganger har hatt mest lyst til å sette oss ned og grine.
Når jeg nevner krymping, med tanke på mine evinnelige problemer med å få jobb, har jeg noen ganger overveid å krympe meg selv skikkelig i forbindelse med jobbsøking. Kanskje det hadde vært lurt å skrive en jobbsøknad der jeg lever opp til alle fordommer man måtte ha overfor lavt utdannede. Da måtte jeg bruke tilsvarende språk som i jobbannonsen ovenfor, særlig den med plikt oppfylende kunne nok brukes. Jeg måtte fjerne kurs og annet som ødelegger inntrykket av den enkle arbeider, ta bort slikt som at jeg har reist mange ganger på egen hånd i engelskspråklige land og erstatte det med at jeg liker å reise på camping. Under interesser kunne jeg selvfølgelig ikke si at jeg leser mye, men derimot påstå at jeg simpelthen elsker å se på tv, særlig realityserier. Dessuten prøve å framstå så usikker og underdanig som mulig. Det kunne faktisk vært et interessant eksperiment. Kanskje det er like greit å krympe seg selv så behøver ikke andre å gjøre det.

For du blir liten i slike jobber som jeg stort sett har hatt, det er ikke alltid det er like lett å rette ryggen igjen når man går ut fra jobb. Jobben spiser deg opp, den gir deg ingenting, ikke en gang en anstendig lønn, den bare tar og tar. Ikke alle jobbene jeg har hatt har vært så ille, men litt for mange. Da må det være lov en gang iblant å tillate seg en rå latter på bekostning av dem som herjer med oss. Kanskje har vi som har hatt evnen til å se det som tross alt har vært komisk i tragiske situasjoner hatt en fordel, jeg har sett noen som ikke har hatt det, som heller har blitt sure og bitre og begynt å sparke nedover. Og det er verre, både for dem selv og andre. Som vikar har det hendt jeg har vært den det har gått utover når slike har hatt behov for å sparke nedover, det har vært med på å gjøre dagene enda tyngre.

onsdag 9. januar 2013

Det er forskjell på folk

Jeg har i en og annen tidligere bloggpost nevnt kjente personer som står fram med problemer de har vært gjennom, det har gjerne vært snakk om psykiske lidelser. Disse lidelsene ser ut til å gå rimelig fort over og da står kjendisen fram i beste sendetid på tv og snakker om det. Det hender det blir bøker av det også. Da vanker det gjerne utallige klapp på skulderen og alle synes det er så fint at man kan snakke åpent om slike ting. Ja, det er veldig fint med åpenhet om psykiske lidelser, men gjelder det for alle? Jeg har hatt en lei følelse av at det gjør det ikke. Som nevnt tidligere har jeg fått spørsmål i jobbintervjuer om jeg har eller har hatt psykiske problemer. Riktig svar da er et klart og tydelig nei, ellers tror jeg man kan se langt etter jobben.

I dag fikk jeg en bekreftelse på at det er slik, via Facebook kom jeg over følgende artikkel. Her kan vi lese om 23 år gamle Natalie Eriksen som mistet sommerjobben sin i Fredrikstad kommune etter å ha stått fram på tv og fortalt sin psykiatrihistorie. Videre kan vi lese at Eriksen har vunnet fram med saken sin hos Likestillings- og diskrimineringsombudet, men Fredrikstad kommune anket saken. Saken endte hos Likestillings- og diskrimineringsnemda som slår fast at Fredrikstad kommune har handlet i strid med diskrimineringsloven.
Denne saken bekrefter det enkelte av oss visste fra før, det er forskjell på folk.

tirsdag 8. januar 2013

Bloggen fyller fire år!

I dag er det fire år siden jeg skrev min første bloggpost, jeg har markert de foregående bloggbursdagene får jeg vel gjøre det samme med denne. I løpet av året som er gått har jeg fått flere nye følgere, noe som selvfølgelig er veldig hyggelig. Særlig var det nok denne bloggposten som førte til at flere begynte å følge bloggen min. Den ble delt av mange, noe jeg satte stor pris på, særlig fordi den omhandler nettopp det jeg ønsket å skrive om da jeg startet bloggen, slitet på de laveste trinnene i arbeidslivet som er en viktig årsak til at mange havner i klørne på NAV. For øvrig et sted de færreste av dem jeg har møtt, på jobb eller andre steder, ønsker å være.

Det kan se ut som om mange av dem som leser bloggen har en annen bakgrunn enn det jeg har. Det er bra, jeg mener at det er fullt mulig å kommunisere med på tvers av både klasse og mye annet forskjellig. Men noe må man ha felles, jeg tror de fleste som leser denne bloggen er folk som på en eller annen måte har opplevd noe som har vært vanskelig og mange har hatt ubehagelige opplevelser med NAV. Jeg har sikkert sagt det mange ganger før, når folk kommer til NAV er det fordi de er i en vanskelig situasjon, da burde de bli behandlet på en skikkelig måte. Jeg tror også at både penger og menneskelig lidelse kunne vært spart dersom folk hadde blitt behandlet bedre. Det kan ha noe å gjøre med at de som bestemmer hvordan ting skal være befinner seg så uendelig langt fra vanlige menneskers hverdag. Jeg har også sett at enkelte ansatte i NAV har en væremåte som ikke er grei i det hele tatt, dersom jeg hadde oppført meg tilsvarende overfor kunder som jeg har opplevd at en og annen NAV-ansatt har gjort overfor meg, hadde jeg antagelig blitt kastet ut, ikke bare på dagen, men på minuttet. Jeg har før skrevet om den trøtte gubben på daværende Aetat, som lente seg tilbake i stolen og sa på en særdeles daff måte at «det får du finne ut sjøl, altså», da jeg spurte om hva jeg skulle gjøre for å komme meg i jobb. Stakkars meg hvis noen hadde hørt meg si noe liknende til en kunde i en av vikarjobbene jeg har hatt.
Min aller første bloggpost, den jeg skrev for nøyaktig fire år siden, handlet verken om arbeidslivet eller NAV, men om alt jeg hadde lest at den gruppen jeg selv tilhører angivelig skal like.  Det stemte ikke helt, for å si det forsiktig. De første gangene jeg leste slikt, tenkte jeg at hva i all verden er dette her? Jeg ble irritert, til tider sinna, men jeg etter hvert ble jeg vant til det og senere har jeg greid å le av det. Det å føle slitet på kroppen og ikke bli verdsatt er det jeg først og fremst har hatt felles med mine kolleger. Noe mer er det, i den forbindelse kom jeg til å tenke på følgende sitat fra en noe tullete bloggpost jeg skrev om kaffe i løpet av foregående år: For å skille seg ut i dag, må man inneha detaljkunnskaper om det man konsumerer. Slike holdninger tror jeg det er lite av blant arbeiderklassen og takk for det! For meg fortoner denne setningen seg som det reneste tøv, er man i et miljø der folk sliter for «å skille seg ut» ved så skaffe seg detaljkunnskaper om det de konsumerer, så vil man «skille seg ut» på samme måte som de andre dersom man gjør det samme selv. Det gir også et inntrykk av at man er det man konsumerer, en holdning jeg har liten sans for. Hvis lavt utdannende ikke er opptatt av slikt, og det har jeg inntrykk av at vi stort sett ikke er, så synes jeg det må tale til vår fordel. Så kan man jo lure på hvor mange år med høyere utdanning jeg måtte hatt for å erverve meg slike holdninger, jeg er dårlig til å regne, men ikke dårligere enn at jeg skjønner at det ville ført til et studielån av astronomiske proporsjoner. Jeg har møtt folk fra forskjellige lag av befolkningen som har gitt blaffen i fasaden og heller gjort det de har lyst til, jeg opplever dem som langt mer interessante enn overfladiske fasademennesker.

Når jeg har reagert på påstander om at man skal være slik eller sånn fordi man tilhører en bestemt gruppe, har det nok mye å gjøre med at jeg tidlig opplevde at jeg var ganske annerledes enn mange av dem rundt meg. Å skille seg ut kunne være slitsomt, og kan være det fremdeles, men jeg hadde ikke noe ønske om å prøve å gjøre meg lik de andre, noe jeg nok heller aldri hadde klart. Jeg følte at jeg var stilt inn på en annen frekvens enn mange av dem rundt meg, som gjerne var opptatt av trivialiteter og lot til å trives best i flokk, uansett i hvilken retning flokken gikk. Min manglende sans for flokkmentalitet har jeg vært innom flere ganger her på bloggen, jeg har til tider brukt ordet saueflokkmentalitet. Det skal jeg nå slutte med, da det ikke er pent å stigmatisere sauer. Tankeløs flokkmentalitet er neppe noe som bare finnes blant arbeidsfolk, det synes jeg å ha sett mange eksempler på, ikke minst når debatten om sykefravær og trygd har rast som verst. Da har det virket som om enkelte har ytret seg først og fremst for å kunne delta i hylekoret, enn fordi de har hatt noe interessant og vesentlig å komme med.
Da får det være nok bursdagsblogging i denne omgang, neste gang det er bursdag er bloggen fem år, da er det kanskje på tide med ordentlig sjampanje, i år får jeg greie meg med den under.