torsdag 29. august 2013

Forandring til det verre?

Det er som kjent snart valg og jeg sliter litt med å bestemme meg. Hjertet sier Miljøpartiet De Grønne, men hjernen sier at jeg skal stemme taktisk for å unngå et regjeringsskifte. Er det noe livet har lært meg, er det at det aldri er så ille at det ikke kan bli verre. Og jeg er redd et regjeringsskifte vil gjøre det verre for dem som tross alt ikke har det så bra her i landet.

Jeg kan selvfølgelig stemme Fremskrittspartiet, for å få lakrispiper, hjemmebrent og hjørnekjøleskap. Jeg kan faktisk huske lakrispiper fra barndommen, men jeg kan ikke si jeg har savnet dem. Jeg vet ikke om jeg noen gang spiste lakrispiper, jeg har bare et svakt minne om at jeg så noe slikt på butikken. Hjemmebrent derimot smakte jeg i relativt tidlig ungdom, det smakte dritt og jeg var i elendig form dagen etterpå. Siden jeg har evnen til å lære av erfaring, har jeg i ettertid holdt meg unna. Hjørnekjøleskap har jeg aldri vært i nærheten av og sånn kan det gjerne fortsette.
Valg dreier seg om langt viktigere ting enn slikt, jeg er redd for at vi skal få en tilsvarende utvikling som den man har hatt i Sverige. Manifest Analyse har samlet en rekke faktaark, rapporter og artikler om hvilke lærdommer vi kan trekke fra Sverige de siste årene. Kan leses her.

Her kan man også se videoen Blåkopi, hvor Wegard Harsvik snakker om konsekvensene av borgerlig politikk under Fredrik Reinfeldt. Jeg hører folk snakke om at vi trenger en forandring, men jeg tror ikke alle som sier det, helt ønsker de forandringen vi kan komme til å få.  

mandag 26. august 2013

Bøllekurs for barnfrie

Første leksjon
Jeg har skjønt at enkelte blir mektig provosert av oss syklister, nå har jeg tenkt å skrive litt om en annen side ved meg som også er provoserende for en del, nemlig det at jeg er barnfri. Dette har jeg jo vært inne på før, jeg har kikket litt på det og ser at jeg i en kommentar har nevnt at jeg har blitt kalt egoist fordi jeg ikke har barn. Nå er ikke alltid hjernen min så kjapp som jeg skulle ønske den var. Flere dager etterpå kom jeg til å tenke på at riktig svar her måtte være at det i så fall burde være veldig bra at jeg ikke har spredd mine egoistiske gener videre. Egoister er det da så visst mange nok av her i verden fra før.
Jeg ser også at jeg i en kommentar under samme post, skrev at jeg syntes bøllekurs for barnfri hadde vært en god idé. Det kan vi nok inntil videre se langt etter, selv om det kan se ut til at behovet er til stede. Som en erstatning har jeg derfor planer om et aldri så lite bøllekurs her på bloggen.

Neste gang jeg blir beskyldt for å være egoist, har jeg altså svaret klart. En måte å argumentere på som jeg har prøvd med relativt hell er følgende: Det er sju milliarder mennesker i verden, folketallet har sjudoblet seg på to hundre år. Vi utrydder andre arter i et vanvittig tempo. Det er snart ikke flere tigere/gorillaer/elefanter (her kan man holde det gående lenge, det er nok av utryddelsestruede arter å ta av) igjen. Andre arter har også livets rett. Jeg skal ikke påstå at man blir nevneverdig populær av å si slikt, men motstanderen klapper som oftest igjen kjeften. Etter at vedkommende har summet seg, kan det være at man blir beskyldt for å være egoist, men nå har jeg som før sagt funnet ut hva jeg skal svare på det. Hvis man nå har brukt argumentet med arter som utryddes, kan man si at det er ikke sikkert at en tiger/gorilla/elefant ville mene at valget mitt er egoistisk. Siden mange later til å mene at det ikke er for mange mennesker akkurat her på vår lille flekk, så kan man minne om at her på vår lille flekk, har vi et enormt forbruk som ikke er bærekraftig i det hele tatt. Det kan være at folk synes en er rar, men jeg synes det er like rart ikke å akseptere andres valg.
I den første leksjonen av bøllekurset legger jeg ut en link til nettsiden til organisasjonen Population Matters og en video som mange sikkert kan oppleve som provoserende. Men dette er et bøllekurs og da må det være lov å provosere litt. Og den har så absolutt et poeng.  
 
                         
Nina Paley - The Stork is the Bird of War from Ram Maloon on Vimeo.

lørdag 24. august 2013

De avmektige

Jeg har akkurat lest en utmerket artikkel skrevet av Lotta Elstad, Den glemte arbeidshverdagen.
Om gapet mellom det abstrakte og det konkrete perspektivet på arbeid. Om makt og avmakt. Her er det mye jeg nikker gjenkjennende til. Som flere sikker vet, er Lotta Elstad forfatteren som skrev boka En såkalt drittjobb, som beskriver hverdagen til renholdere på et Thon-hotell, der hun tok jobb som tilkallingsvikar. En bok som trygt kan anbefales.

Elstad sier blant annet: «...mitt poeng er at det delte arbeidslivet handler også om dette: Man opplever verden forskjellig ut fra hvor man er posisjonert i et samfunnshierarki. Og som vanlig; sitter man på toppen, er det vanskeligere å se at det i det hele tatt fins et hierarki.»
Diskusjonen om arbeidsliv, sykefravær osv. hadde nok blitt langt annerledes dersom man var bevisst på at dette hierarkiet finnes og hatt mer kunnskap om hvordan det er å befinne seg nederst i det.

For oss som har erfaring med hvordan det er å befinne seg nede på betonggulvet, der man virkelig må slite for luselønna, der man daglig opplever krenkelser og avmaktsfølelse, oppleves det som om de som debatter befinner seg i et annet univers, noe de vel for så vidt også gjør.

Elstad bruker ordet uføreyrker, jobber der mange blir uføre før de når pensjonsalder. De jobbene jeg har hatt på lager og kantine er nettopp slike jobber der svært mange er utslitte flere år før de når pensjonsalder. Da blir det latterlig når man hører at arbeid er helsebringende, noe det er veldig moderne å hevde for tiden.

For gudene skal vite at disse jobbene ikke er helsebringende, de som påstår slikt skulle ha møtt mange av dem jeg har jobbet sammen med opp gjennom årene. Hørt om operasjonene, senebetennelsene, de vonde ryggene, de verkende føttene, den alltid tilstedeværende redselen for å havne i NAV-systemet.
 
Og ikke minst, ydmykelsene, følelsen av urettferdig behandling man bare må bite i seg, særlig dersom man er vikar og kan kastet ut med øyeblikkelig virkning dersom man ikke har den rette, «positive» innstillingen.

Jeg har nylig fått ett par kommentarer under en eldre bloggpost, der jeg skrev om hvordan det var å jobbe for et lite, useriøst firma. Her var jeg ikke vikar, jeg var noe enda verre, jeg jobbet uten arbeidskontrakt, uten noen form for forsikring dersom jeg hadde blitt skadd, uten kvelds- og helgetillegg og uten én eneste god kollega. Det var tunge løft og respektløs behandling fra morgen til kveld, det var både fysisk og psykisk en i særdeleshet lite helsebringende jobb.

Noe annet det har vært på moten å snakke om i senere tid, er de med «lettere psykiske lidelser». Og da skjønner selvfølgelig alle at de med disse psykiske lidelsene som er så lette, er noen skikkelig pysete slabbedasker som heller vil leve herrens glade dager på trygd, enn å bite tennene sammen og jobbe. Hadde de bare giddet å jobbe, så hadde de nok blitt friske i en fei. Men kanskje det nettopp er jobben som har påført dem lidelsene?
 
For skal man være passelig ydmyk arbeidskraft, og det skal man jo, så hjelper det godt med litt daglig nedpsyking, noen doser usikkerhet, slik at man blir minnet om hvor man hører til, aller nederst på rangstigen. Noen bøyer nakken og avfinner seg med det, mens andre stritter imot. Har man en viss erfaring med å bli møtt med respekt og anerkjennelse, er det ekstra tungt å bli behandlet som et verdiløst null. Jobben blir et sted som spiser opp selvfølelsen din, så får du prøve så godt du kan å bygge den opp igjen på fritiden, før jobben igjen glefser etter den.

Elstad sier: Dette er en naturlig konsekvens av at de som har lite innflytelse på egen arbeidshverdag, også er mennesker med lite innflytelse i samfunnet. Avmakten kommer av ulike grunner, men jeg kan nevne én: Mange av arbeiderne i de tyngste og lavest betalte jobbene i Norge har ikke en gang stemmerett, fordi de ikke er norske statsborgere. Dette, om noe, er utenforskap.

Jeg tror det er viktig å huske at det også er nordmenn blant dem som sliter i slike jobber. Mange føler seg fullstendig oversett, noe som fører til bitterhet og politikerforakt. En del av de utlendingene jeg har jobbet sammen med, som ofte har blitt grovt utnyttet, har hatt både statsborgerskap og gode norskkunnskaper. Problemet for dem, så vel som etniske nordmenn, er at uansett hvor talefør man er, så er det ikke så mange som er villige til å høre på det man har å si. Mange føler heller ikke at det finnes noe parti som taler deres sak. Man kan så visst føle avmakt fordi om man har både stemmerett og gode norskkunnskaper.

onsdag 14. august 2013

Et gammelt jakkemerke

Etter at det ble tilløp til sykkeldebatt under forrige post, kom jeg til å tenke over om jeg ikke hadde tatt vare på et gammelt jakkemerke fra den gangen jeg var ung og opprørsk. Jeg så etter og det hadde jeg faktisk gjort. For der var det, det gamle merket med påskriften Pedalkraft? Ja takk.

Hvor jeg kjøpte det, husker jeg ikke. Men jeg husker det skulle være en motvekt til alle de andre merkene som inneholdt ordet nei. Også den gangen ble man kritisert for å være negativ, selv om tenk positivt-tyranniet ikke hadde nådd de helt store høydene ennå. Da jeg fant det gamle merket, lurte jeg på om jeg skulle begynne å bruke det igjen. Men det vet jeg ikke helt om jeg tør, for selv om budskapet er positivt, man sier jo ja takk, så er det som kjent svært mange som er svært negativt innstilt til det man sier ja takk til. Eller rettere sagt, de er fly forbanna og gir uttrykk for at de ønsker å bruke vold, så jeg tror det er best å la merket ligge der det lå inntil videre.
Det jeg tenkte da jeg så dette jakkemerket fra ungdomstiden, var hvordan jeg ville reagert den gang dersom jeg hadde sett tilsvarende som det som står å lese på nettet i disse dager. Jeg var ung, engasjert og håpet at folk en dag ville ta til vettet, slik at verden skulle bli et bedre sted å være. Det måtte de da gjøre, tenkte jeg. Så hvordan ville jeg opplevd det dersom jeg hadde fått så mye edder og galle rett i fleisen den gang, som det jeg gjør nå? Det utilslørte hatet mot syklister, de vanvittige påstandene som alltid dukker opp under et innlegg om klimaproblemene. Antagelig hadde det ført til at jeg hadde mistet troen på menneskeheten i alt for ung alder.

Selv nå som jeg er voksen og betraktelig mer tykkhudet enn jeg var den gangen, kan jeg til tider bli både deprimert og skremt av det jeg ser de gangene jeg dum nok til å kikke på kommentarfeltene. Hadde jeg lest slikt da jeg var ung, ville det i langt større grad gått inn på meg enn det tross alt gjør nå.
Om jeg ikke tar sjansen på å sette på meg det gamle jakkemerket, av redsel for å bli angrepet av sykkelhatere, er jeg såpass modig at jeg legger ut et bilde av det her.


onsdag 7. august 2013

Drevet til vanvidd av støy

I fjor sommer skrev jeg en bloggpost om støy. Grunnen var at gata utenfor leiligheten min plutselig var full av motoriserte tohjulinger som bråkte noe helt forferdelig. Problemet er ikke mindre i år, snarere tvert imot. Det ser ut til at bråkebøttene ute i gata klarer å få de forbaskede doningene sine til å bråke stadig mer. Med tanke på utgangspunktet er dette litt av en prestasjon, men jeg kan ikke se at det er en prestasjon det står respekt av.

Til tross for at fjorårets bloggpost om støy ikke ble noen hit, har jeg lenge tenkt å skrive en til om problemet. Når jeg ikke har gjort det, har det blant annet vært fordi jeg har vært så til de grader irritert, for å bruke et pent ord, at jeg har vært redd for at når jeg først var i gang kom det til å renne ut så mye edder og galle at det ville bli en i overkant sinna bloggpost. Saken er at jeg er møkka lei av å få livet forpestet av folk som ikke klarer å finne på noe mer vettugt å bruke tiden sin på enn å kjøre rundt og bråke så til de grader er det er direkte smertefullt for dem som er så uheldige å befinne seg i nærheten.
Som jeg har vært inne på tidligere er det massivt hat der ute mot oss som tråkker stillferdig rundt på sykler uten motor. Dersom en bilist blir sinket i to minutter fordi det er noen syklister i veien, da går tydeligvis verden under. Når det er som om lufta rundt ørene mine splintres av motorbrøl, i mitt eget hjem, da går kanskje verden litt under for meg også. Jeg har prøvd å høre på radio med balkongdøra oppe, det ble med forsøket, det var ikke mulig å høre noe som helst. Altså bortsett fra det evinnelige brølet fra motorer, det hørtes til gjengjeld svært godt. Jeg har lest de mest idiotiske argumenter mot syklister, noen har stygge kondomdresser, noen har dyre sykler, fæle greier. Men saken er at dersom bråkebøttene ute i gata hadde byttet ut kjøretøyene sine med vanlige sykler og iført seg de gyseligste kondomdresser som var å oppdrive, hadde verden helt klart blitt bedre og roligere sted å være. Jeg hadde ikke sett de fæle kondomdressene når jeg satt der og prøvde å høre på radio, i det hele tatt kan man velge hva man vil se på, det er litt verre med hva man vil høre på. Og når det gjelder dyre sykler, jeg tror mange av de doningene som dundrer og brøler forbi er langt dyrere enn de fleste av de syklene man er så sabla irritert på.

Jeg vet ikke hvordan det står til med skilsmissestatistikken på disse kanter for tiden, men jeg har en følelse av at det er mange nyskilte menn med midtlivskrise og begynnende måne som tøffer seg med digre motorsykler og nyinnkjøpte cabrioleter. Mulig det er et forsøk på å gjøre inntrykk på damene, men det spørs om det fungerer. Jeg har inntrykk av at de damene som liker sånt, kan velge og vrake på nederste hylle, de er gjerne allerede opptatt. Vi andre blir ytterligere styrket i troen på singellivets fortreffelighet ved synet og lyden, eller snarere ulyden. Ikke bare er ulydene plagsomt høye, de er også direkte uappetittelige, det høres ut som doningene promper, raper og brekker seg. Det er så usexy som det er mulig å bli.

Jeg har vært borti noen slike motorentusiaster, som bare synes det er så drittøft med biler og motorsykler, jo større og mer bråkete, jo bedre. Der nytter det neppe å snakke om å ta hensyn til andre, for enkelte er ordet hensyn som en rød klut, snakker man om slikt er man moralist og det bør man fortrinnsvis ikke være. En del av dem befinner seg på et intellektuelt nivå omtrent som beskrevet i forrige bloggpost.
For mange år siden var jeg på en sammenkomst der folk hadde sett så veldig mange fine biler i det siste, siden temaet overhode ikke interesserte meg, syntes jeg det var gørrkjedelig å høre på. Der jeg satt for meg selv og kjedet meg, tenkte jeg på følgende: Dersom disse bilentusiastene hadde hørt andre snakke om alle de fine porselensservisene de hadde sett, med roser og gullkant, hadde de garantert syntes det hadde vært forferdelig kjedelig å høre på. Folk som var opptatt av slikt hadde de bare hatt forakt til overs for. I begge tilfellene dreide seg om stor interesse for ting, så for meg gikk det ut på det samme. Jeg hadde lyst til å komme med denne problemstillingen, men hadde sikkert fått høre at det var meg det var noe gærent med når jeg ikke forsto den vesentlige forskjellen på biler, som bare var sååå tøft, og porselensserviser, som bare var kjipt. Jeg unte virkelig disse bilentusiastene å være nødt til å overhøre endeløse, gørrkjedelige samtaler der man hyllet porselensserviser med roser og gullkant, da hadde de fått en viss føling med hvor kjedelig jeg hadde det når jeg var nødt til å høre på deres evinnelige prat om biler.

Jeg har alltid hatt problemer med å forstå hva som er så tøft med store, bråkete kjøretøy og syntes det er temmelig trist og stakkarslig å hevde seg ved hjelp av slikt. Nå er det vel mye forskjellig folk hevder seg med, men ikke alt er like plagsomt for andre. Den kjøringen som gjør at jeg ikke kan høre på radio om sommeren, er ikke nødvendig kjøring, det kan se ut til at jo mer unødvendig kjøringen er, jo mer plagsom er den. Man ønsker at folk i størst mulig grad skal bruke kollektivtransport til og fra jobb, men hvordan skal man forklare til slitne arbeidstakere at de skal henge i stroppen på en overfylt buss, av hensyn til miljø og medmennesker, mens andre kjører rundt og bråker for å få tiden til å gå?
Jeg har tenkt at dersom man skal plage noen, så skal man fortrinnsvis gjøre det med noe som har motor. Hvis det eksempelvis hadde vært bikkjer som hadde bjeffet tilsvarende som doningene brøler ute i gata, hadde folk neppe funnet seg i det. Nå må det sies at den bikkja som hadde greid å bråke tilsvarende det disse doningene gjør, den ville jeg helst slippe å møte. Et slikt uhyre burde vært sendt til de evige jaktmarker umiddelbart, men hvorfor finner folk seg i slikt bråk fra kjøretøy? Jeg har sett folk som har kikket over balkongkanten med mord i blikket når en brølende doning har passert, så det er nok flere enn meg som er lei av spetakkelet. Jeg snakket en gang med en eldre kvinne som bor i samme bygget som meg, det var før bråket begynte for alvor, hun var plaget med trafikkstøyen allerede da. Så kan man tenke seg hvordan hun har det nå.

Jeg er så inderlig trøtt og lei av å bli påtvunget denne totalt unødvendige støyen. Det virker så fullstendig meningsløst og jeg har mange ganger tenkt må da være forferdelig kjedelig bare å kjøre rundt og lage mest mulig ulyd. Gir det virkelig disse bråkebøttene så mye å holde på slik at det er verdt den forringelsen av livskvalitet det medfører for oss andre?

fredag 28. juni 2013

En helt ekte arbeider reiser til Dublin

Som det framgår av forrige bloggpost har jeg vært på nok en tur til Dublin. Der har jeg som vanlig drukket Guinness, hørt musikk og i det store og hele kost meg. Nå skulle jo denne bloggen handle om klasse og sånn og turene mine til Irland har kanskje ikke så mye å gjøre med akkurat det. Jeg er klar over at jeg kanskje ikke helt lever opp til synsernes forventninger om hvordan et helt ekte arbeiderklasseindivid faktisk er. Det samme gjelder svært mange av dem jeg har møtt både i arbeidslivet og ellers. Til ære for synserne som har fått så mye pepper her på bloggen, her kommer en tekst skrevet av person som ut ifra det jeg kan forstå lever helt og fullt opp til deres forventninger om hvordan en helt ekte arbeider er. I likhet med meg har også denne personen vært en tur i Dublin, men hun ble ikke like betatt av byen som det jeg er blitt.

Denne helt ekte arbeiderpersonen heter Sjannett Jensen, hun skulle egentlig hett Jeanette, men foreldrene hennes visste ikke helt hvordan navnet staves, derfor ble det Sjannett. Hun dro til Dublin sammen med samboeren Tom-Ronny, samboerens bror Jon-Tommy og hans kjæreste Olivia. Turen ble alt annet enn vellykket, her er Sjannetts historie om hennes heller stusselige dager i Dublin:
For noen uker sia så spørte broern tell sam boeren min om vi ville værra med på en tur til Døblinn Tom-Ronny som er sam boeren min syntes det hørtes ut som en ålreit idde. Komma ut og se litt av verda lissom. Nå har de seg sånn at Tom-Ronny og meg var ganske berreiste fra førr vi hadde vært i både Strømstad å på Grann kanaria. Men sånn derre storby ferie hadde vi alldri vært på førr så tenkte det skule bli inttresant. Men de blei det ikke for han Jon-Tommy og hu derre dama hass hu Olivia visste seg å verre sånne folk som trur døm er noe. Så døm ville gjørra masse sånne kjeddelige og dumme ting som jeg og han Tom-Ronny ikke er no særlig intrisserte i.

Det bynte bra vi skulle gå på pub. Men det var vrient for atte døm hadde masse forskjellige øl sortter borti der og alle samma hette visst paint. Den painten vi fikk var svart og smakte svidd, det var innmari ekkkelt. Men Jon-Tommy og hu derre Olivia syntes visst atte det var innmari godt. Det var vist det mest poppulære ølet i Irland sa døm. Ja for atte Døblin er hoved staden i irland, nemmlig, det fant vi ut under veis. Folka der borte var veldig snåle enda både Tom-Ronny og jeg hadde sydd fast Norske flagg på ryggen på grill dressene vårses så snakka dem tell oss på sånn derre engelsk. Døm burte vel skjønne at vi var Norske da vel!!! Men han Jon-Tommy og hu Olivia døm snakker Engelsk så døm prata med dem folka.  Mens han Tom-Ronny og jeg bare måtte sitta der med det ekle øllet som smakte svidd og ikke skjønte no det syntes jeg var innmari dålig hjort.
Osså måtte vi går runt og se på ting, det var slittsomt og kjeddelig. Jon-Tommy og Olivia er sånne som går søndags tur og sånn så døm er ganske spreke. Osså ville dem ta bilder hele tia vi hadde tatt bilder da vi var i Strømstad så det gadd vi ikke. Det vakke så stor forsjell lissom. Vi måtte gå til en park der det var en sånn derre stattue av en mann som lå på en stein. Teiteste stattua jeg har sett. Men hu Olivia var helt i hundre for atte han mann hadde skrivi ei bok som hu hadde lest og som hu syns var så innmari fin. Så hu babla om at den boka handla om en som holt seg like ung og pen mens han hadde et maleri på loftet eller nosånt som bare ble støggere og støggere. Harru hørt sånnt vås??? Men han derre for fatteren var visst homo og døm er vell litt rare i hue. Jeg hakke lest no bøker. Jeg lånte ei bok av ei veninne ei gang var første boka i en hel serie. Het noe sånt som snøfolket eller kansje det var isfolket husker ikke. Men orka ikke det var slitsommt mye beddre å se på teve lissom. Men hu vennina mi hadde lest hele serien hu er sånn derre interlekktuel hu.

Og ikke nåkk med det døm ville gå å se på noen kjerker som dem kalte for groteske kattedraler. Dem var fakktisk veldi opptatte av sånne groteske kattedraler. Døm hadde vist sånne både i london og Parris og sånn. Osså snakka døm om atte vi lissom har en sånn grotesk kattedral i norge osså, den er vist i Tronheim. Trur for resten atte vi lærte om det på skolen men jeg føllte ikke så gott med der jeg da hehe.. Tom-Ronny syns det var innmari dumt å bruke ferjen sin til å gå i kjerka var helt enig han Tom-Ronny er så innmari smart han. Så vi gadd ikke gå inn i døm kjerkene men døm andre gjorde det og syns vist at det var velldig intrisant. Vær sin løst sier nå jeg.
Døm ville tilogme gå på sånn derre musseum men atte det ville ikke jeg og han Tom-Ronny værra med på det får værra visse grenser sier nå jeg. Døm sku se på no gamle greier det var vissst non ting som non vikinger som hadde vært borti Døblinn for lenga sia hadde lagt ijen å litt sånt forsjellig. Hørtes innmari gørr ut. Så meg å Tom-Ronny gikk på pub men vi hadde probblemer med å bestillle øl så vi ente opp med sånn derre svart paint som smakte svidd.

På kvelda var vi på pub med det vakke no særlig ålreit for atte det var musik der som var ganske slitsomm og høre på. Jon-Tommy og Olivia digga vist den musiken men han Tom-Ronny og meg syns stort sett atte det låt fællt. Vi liker sånn derre dansebannmusik vi det er sjikkelig mussik det. Døm spelte mye sånn derre instrummentalt eller hva det nå hetter når døm ikke synger og det var kjeddelig og slitsåmt og høre på. Så vi blei gannske sure etter vært.
For atte folka borti Døblin ikke sjønte norsk blei det vansskelig for oss og gå aleine så vi måtte henge med Jon-Tommy og Olivia sjøl om døm bare ville gjørra kjeddelige greier. Å døm gikk så mye og det blei velldig slitsåmt ettervært. Så var vi i en diger park og der var det ikkeno morro men så var det en dyre hage der og hu Olivia ville gå inn der så det jorde vi. Der hadde døm sånne dyr fra Afrika tigere og sånn. Jeg har sett sånne dyr på teve men det var litt morro osså se døm i virkeliheten uten og måtte reise til Afrika lissom. Det var non søte dyr der som hu Olivia sa var pandar. Så non pandar på teve en gang å døm var svarte og hvite å dissa var mer sånn rød men jeg ville ikke begyne å diskuterre med hu Olivia for atte hu kan værra gansske sta. Men døm var søte så det er mange fine dyr i afrika synn atte det er så mye krig og sult og negere der. Jon-Tommy og Olivia dreiv å snakka om atte dyra vi så i den dyre parken var sånn derre uttryddings trua og atte det var innmari leit. Han Tom-Ronny sa atte sånt bare var piss preik og atte sånn snakker bare sånne derre miljø værnere og klima hystterikere. Han Tom-Ronny kan så mange fine ord han å har greie på velldig mye.

Olivia og Jon-Tommy er frøkteli snobbete så en sku tru døm har gått på sånn derre underversitet men det har døm ikke så vitt jeg veit. Sjønner ikke åssen han Jon-Tommy har blit sånn for atte resten av familin er lissom så innmari ålreite. Men han Tom-Ronny sier atte han Jon-Tommy altid har værrt spessiel og lissom trudd han har vært no. Og hu Olivia er vist både femminist å sossialist så hu er bare totallt håp løs.
Vi var glad da vi kom hjem og var enig om atte vi alldri skal på sånn storby ferie ijen. I somer ferien skall vi på camping gleder meg no innmari tell de. Vi kjøpte vårs camping vogn for ei stønn sia og har den på en plass der det er velldig mange ålreite follk. Døm er sånn som liker å drekka seg sjikkelig dritings å hører på dansebann musikk å sånn. Så det kommer til og bli inmari morro.

Stor takk til Sjannett Jensen for denne gripende historien. Og det er jo flott at noen påtar seg den tunge oppgaven det sikkert er å være en helt ekte arbeider. Nå må det sies at jeg har møtt noen som likner litt på Sjannet, men jeg har aldri hatt særlig mye kontakt med dem. Det har vært på store arbeidsplasser der det av en eller annen grunn har føltes mer naturlig å ha kontakt med dem som ikke liknet særlig på Sjannett. Men når man leser om arbeiderklassen skulle man tro vi var slik som Sjannett alle sammen, når jeg kommer over noe slikt blir det gjerne en irritert bloggpost av det. Vi får se hvor lenge det blir til neste gang noe slikt dukker opp.


torsdag 20. juni 2013

Og det var årets tur til Dublin...

Nok en gang har det vært en stille periode her på bloggen, noe som til dels skyldes at jeg har vært på dette årets tur til Dublin. Mens fjorårets tur var å betrakte som en vinterferie, kaldt og ufyselig vær mesteparten av tiden, ble det sommerferie i år. Sol og varme bortsett fra siste dagen, da været var litt mer som det pleier å være på de kanter.

Glendalough
 Nok om været, før jeg dro skrev jeg jo om hvor kjedelig det er med folk som bare er opptatt av kjedelige greier og været står ganske høyt på lista over kjedelige temaer. Det kjedelige og trivielle får ligge igjen hjemme når jeg stikker til Dublin, det samme gjør diverse problemer. Fordelen med å reise alene er at da er jeg sikker på at ingen er så elskverdig å minne meg på det jeg helst vil slippe å tenke på.

Rundtårnet i Glendalough
 Å reise alene betyr frihet til å gjøre som man vil. Jeg har snakket med folk som har dratt på ferie med en hel venneflokk og har trodd det skulle bli veldig hyggelig, men i stedet har ferien forsvunnet i endeløse diskusjoner om hva de skulle se og gjøre, uten at noen har fått sett og gjort det de egentlig hadde lyst til.

Dun Laoghaire

Det jeg ville gjøre denne gangen var å ta en dagstur til Glendalough og Kilkenny, jeg har vært på begge steder før, for mange år siden, men de tålte så absolutt et gjensyn. Dra ut til små landsbyer, rusle langs sjøkanten og selvfølgelig gå på pub og høre musikk i bøtter og spann. Noe annet som alltid er avslappende, er å sette seg på pub på dagtid, ta en øl, lese litt, jeg har alltid en bok i sekken. Så kan jeg kikke litt på folk og ellers ikke gjøre noen ting, jeg er tross alt på ferie.

I Dublin sentrum

Vel hjemme kunne jeg slå fast at også denne turen til Dublin var vellykket, et kjærkomment pusterom fra hverdagen.
Kilkenny Castle

lørdag 1. juni 2013

På andres banehalvdel

Kunsten å overleve utenfor A4-formatet
Som det framgår av forrige bloggpost er jeg ikke helt A4, ikke barn, ikke mann, ikke bil, i det hele tatt litt «sær». Det skal til tider ganske sterk rygg til for å leve litt på sidelinjen, men for meg tror jeg tross alt det er det beste stedet å være. Jeg har aldri hatt noe ønske om å bli et tidsklemt fasademenneske.

Jeg merket tidlig at jeg ikke var helt på frekvens med flertallet av dem rundt meg, det kunne være slitsomt, men jeg hadde heller ikke lyst til å bli sånn som dem. Jeg var ikke opptatt av moteklær og drømte ikke om mann og barn, jeg hørte på annerledes musikk og hadde andre interesser. Jeg ble opptatt av natur og miljø mens andre begynte å kjøre bil. Å befinne seg blant folk som snakket entusiastisk om biler, de hadde sett den og den fine bilen altså, var et sant slit når jeg anså biler som skrot på fire hjul som spydde ut dritt. Slike holdninger var det lite forståelse for, jeg ble stemplet som negativ.
Jeg har skrevet mye om klasse her på bloggen, jeg hadde samme bakgrunn som de andre, men var likevel veldig annerledes. Det snakkes mye om folk som klassereiser seg vekk fra barndomsvenner, men man behøver ikke utdanne seg vekk fra andre, når man er annerledes i utgangspunktet, foretar man andre valg og ender opp med å bli ytterligere annerledes. Man kan kanskje si at man lever seg vekk fra dem man vokste opp med.

Så har årene gått og de som før befant seg på en annen planet, befinner seg nå i et annet univers. Men man skal kommunisere og det går ikke alltid så bra. Eller det går veldig bra, så lenge den «sære» er villig til å oppholde seg på andres banehalvdel. Jeg forstår av noen kommentarer jeg har fått at det er flere enn meg som har tilbrakt mye tid på andres banehalvdel. Der kan det være greit å være i noen øyeblikk, og det bør vi være villige til å være, men ikke bestandig, da blir det forferdelig slitsomt og til tider grusomt kjedelig. «Jeg kjøpte nye gardiner forrige uke og en ny potteplante i går, jeg ble solbrent da jeg var i Syden forrige måned, ungen min er blitt forkjølet bla bla bla.» Og man legger ansiktet i sånn passelig interesserte folder mens tankene går sine egne veier. Du vet hva det forventes at du skal si og du sier det. Det har hendt jeg har hatt lyst til å slå i bordet og spørre hva vedkommende tenker om at det bare er ca. tre tusen tigre igjen her i verden eller noe annet som befinner seg et stykke unna vedkommendes bitte lille verden.
Om jeg ikke har nevnt tigrenes dystre framtidsutsikter, har det hendt jeg har kommet i skade for å si noe som er utenfor boksen, da har jeg merket at andre har rygget tilbake. Det kan eksempelvis ha vært tanker i forbindelse med en bok jeg har lest. Det har ikke vært trivielt nok og derfor ikke interessant. Men gjør det virkelig så forbanna vondt å høre andre snakke om noe som ligger et stykke bortenfor ens egen hverdag, noe man selv ikke har tenkt på?

Mange år som vikar der det har vært helt nødvendig å lære seg å være profesjonelt hyggelig samt slitet med å bli stemplet som negativ støtt og stadig i yngre år, har gjort at jeg stort sett har latt andre holde det gående etter eget ønske. Jeg har sikkert framstått som langt mer overbærende og tolerant enn jeg var da jeg var yngre og hadde lettere for å blåse meg opp. Jeg har vel tenkt at jaja, jeg får godta dem som de er. Og det skal man, men det burde gå begge veier.  
Jeg trodde jeg hadde lært meg å leve som tolerant og overbærende, å godta at jeg stort sett ikke kunne dele tankene mine med andre. I noen tilfeller har møtet med mennesker som vært helt annerledes vært givende. Det gjelder særlig en del av dem jeg har møtt på jobb, mennesker som tilsynelatende er triste og stakkarslige, men som blomstrer opp når de møter forståelse og respekt, da er det mange som har hatt langt mer å komme med enn man skulle tror i utgangspunktet. Og de har satt pris på at noen lytter til dem og har gitt respekt tilbake. Dette har vært folk som ikke er selvopptatte snakkemaskiner, til det har troen på egen fortreffelighet vært for liten. Til tross for dette, for noen år siden merket jeg at jeg hadde gitt for mye av meg selv uten å få tilsvarende tilbake. Jeg gikk på en smell og følte meg plutselig forferdelig ensom, noe jeg selvfølgelig ikke hadde noen å snakke med om. Da føltes ensomheten sammen med andre med ett iskald og vond. En sammenkomst utendørs der det var noen grønne åser å se i det fjerne og det landet en spurv i nærmeste tre. Og noen snakket og snakket og jeg greide å lire ut av meg en passende kommentar sånn nå og da.

Det er sikkert mange som jobber hardt for å tilfredsstille andres krav til å være «slik man skal være». Det kan være et slit å stå alene mot et flertall som selvfølgelig mener at flertallet alltid har rett. Så kan man lure på om flertallet virkelig har rett, jeg ser folk som kjører bil selv om de skal to meter bort i veien, tilbringer hele lørdager i et av de ørten kjøpesentrene i området, som skal ha finere bil og dyrere sofa enn naboen. Som kan holde det gående med endeløse samtaler om den fine bilen og den dyre sofaen, er det virkelig den beste måten å leve livet sitt på? Hvis alternativet til å bli sett på som sær og til tider føle meg ensom, er et slikt liv, da står jeg tross alt over.
Jeg hadde aldri greid å passe inne i A4-formatet, med mann, bil, barn og en tv som uavbrutt skrålte ut sitt tvilsomme budskap. Når jeg har hørt folk med barn snakke om turer til Lekeland, Hoppeland, Loppeland eller Plastikkland, har det gått kaldt nedover ryggen på meg. Å befinne meg i en stue med en tv som spyr ut sportssendinger, Idol eller noe annet mas, gjør meg direkte syk. Når jeg hører om kvinner i parforhold som spiser biff tre ganger i uka, fordi det er det gubben vil ha, og lengter etter mer krydder i maten, som ikke gubben vil ha, da er jeg lykkelig for å kunne bestemme over eget kosthold, der det er lite kjøtt og mye krydder.

Jeg vokste jo opp i et arbeiderklassemiljø, selv om det ikke er like mye camping og grandiosa som enkelte later til å tro, er arbeiderklassens A4-liv ganske kjipe greier. Selv om jeg gjerne skulle hatt en god utdanning og ditto jobb, synes jeg heller ikke fasadefolkets variant av A4-livet virker særlig forlokkende. Det som har slått meg når jeg leser uttalelser fra den kanten er hvor selvhøytidelige de virker og det er nok et slit hele tiden å måtte opprettholde en perfekt fasade.
Heldigvis har jeg møtt noen mennesker i årenes løp som enten har vært «sære» selv eller har godtatt, og faktisk satt pris på, andres særheter. Jeg har møtt dem på arbeidsplasser, folk i arbeideryrker som gjerne har sitt å slite med, men som likevel klarer å finne rom for å leve mer etter egne ønsker enn andres forventninger og som setter pris på at alle ikke er like. Og jeg har møtt dem blant folk med helt annet bakgrunn, i andre sammenhenger.

Når man ikke er helt A4, må man lære seg å godta at andre er annerledes, det er det ingen som har vondt av. Men samtidig trenger vi noen å dele tankene våre med, ikke bare være tilhørere til andres snakk om seg og sitt. Det er slitsomt når man må vri hjernen for å finne noe å si som passer inn, fordi den andre forventer det. Det er i det hele tatt slitsomt å oppholde seg på andres banehalvdel hele tiden, jeg lurer på om de som forventer at man skal være der, ikke har innsett at det finnes noe annet sted.

tirsdag 28. mai 2013

Idiotforklart, oversett, forhatt

På tide med litt selvmedlidenhet
Jeg henger litt med geipen for tiden. Grunnen er at jeg har funnet ut at jeg er særdeles lite populær person, jeg er idiotforklart, oversett og regelrett forhatt. Idiotforklart fordi jeg tilhører arbeiderklassen, for en stund siden ble jeg f eks. gjort oppmerksom på at jeg ikke forstår et fnugg av det jeg leser i avisen jeg abonnerer på. Siden jeg nå en gang er fullstendig tett i pappen, hadde jeg faktisk ikke skjønt at jeg ikke skjønte noe av det jeg leste. Helt til Kjetil Rollnes var så elskverdig å gjøre meg oppmerksom på de faktiske forhold i en kommentar i Dagbladet, der han fortalte at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for oss lavt utdannede. Etter å ha lest avisen i flere år hadde jeg ikke fått det med meg, snakk om å være treg i oppfattelsen!

Som singel er jeg fullstendig oversett, jeg er temmelig sikker på at heller ikke i årets valgkamp kommer vi single til å bli snakket særlig mye om. Det vedder jeg sykkelen min på, men siden jeg nå i tillegg til all den andre elendigheten har uflaks, er det best å vedde den sykkelen jeg kjøpte på salg til tre tusen kroner og som jeg bruker til å frakte ting med. Grunnet min evinnelige uflaks tar jeg ikke sjansen på å vedde den betraktelig dyrere godsykkelen.
Jeg er også barnfri, noe som heller ikke er særlig akseptert. Derimot har jeg hatt hund, med min berømmelige uflaks var det mange aktive hundehatere som skrev innlegg i lokalavisen på den tiden. Det var ikke grenser for hva slags slyngler og drittsekker vi hundeeiere var, fordi noen var hensynsløse og ikke tok opp dritten etter bikkjene sine, var selvfølgelig alle sånn. Jeg tok for øvrig alltid opp møkka etter bikkja, overholdt båndtvangen og sørget i det store og hele for at min fredsommelige golden retriever ikke var til plage for omgivelsene.

Så til det verste, jeg er syklist. Selv om jeg har en viss erfaring med hvordan det er å tilhører diverse upopulære grupper, har jeg aldri følt meg så forhatt som jeg gjør når jeg ser det folk skriver på nettet om syklister. Jeg kom med noen eksempler i en tidligere bloggpost, her er flere:
Et tips til @Kathinkathink; snu spyleveske "spruteren" ut mot fortauet, så spyler du hver gang det kommer en syklist, det er gøy! Hihi :)

Samer og syklister har i grunn mye til felles.  Begge kler seg i klovnedrakt og lager kvalm for oss som betaler skatter og avgifter
Å herregud, kom brått på hvor mange kreative metoder det finnes for drap av syklister <3 font="">

Det burde bli innført en lov: Syklister som sykler VED SIDEN AV SYKKELSTIEN, dem er det lovlig å kjøre over og så rygge over etterpå.
Jeg lurer på om syklister sykler fordi de ikke fikk kjærlighet som barn.

I dag så jeg en syklist bli påkjørt av en bil. Det var så spennende!
Jeg er så jævlig lei syklister. Ønsker dere alt vondt i verden. Fittetryner.

Alt hentet fra Sykkelhat på Twitter. Når det gjelder hobbypsykologen som lurer på om syklister sykler fordi vi ikke fikk kjærlighet som barn, dersom man regner det at man ble oppdratt til å ha et minimum av folkeskikk som mangel på kjærlighet, så var nok min barndom en smule kjærlighetsløs. Så tøft hadde jeg det, at jeg verken fikk lov å omtale mine medmennesker som «fittetryner», komme med rasistiske uttalelser om eksempelvis samer eller true noen på livet. Ikke nok med det, jeg ble lært opp til at andre mennesker også har rett til å eksistere. Jeg ble med andre ord utsatt for mye sosialistisk grums i barndommen.
Jeg trodde jeg hadde god trening i det å tilhøre upopulære grupper, lese lite flatterende uttalelser om sånne som meg når jeg åpner en avis eller går inn på nettet. Jeg har aldri brydd meg om at jeg i egenskap av barnfri er egoistisk, ja noe i nærheten av et uhyre, ifølge enkelte. Det har jeg greid å le av. Det satt litt lenger inne å le av beskrivelsene av lavt utdannede som lallende tullinger som slafser i seg grandiosa og knapt greier å stave seg gjennom siste nummer av Se og Hør. Men med litt, eller rettere sagt mye, øvelse har jeg greid å se det komiske i det. At single blir oversett er irriterende og gjør dessuten livet vanskeligere, siden det ikke legges til rette for at også vi skal ha et noenlunde godt liv. Likevel har det ikke vært noe i dette som har inneholdt regelrette trusler. Det har vært nedlatende, fordomsfullt, til tider dumt, men aldri direkte skremmende. At det finnes folk som mener jeg fortjener å bli kjørt over, som sier at det finnes mange kreative måter å drepe meg på, det føles spesielt hyggelig. Alt dette hatet bare fordi jeg beveger meg på et miljøvennlig framkomstmiddel, som gir meg mye glede og som ikke utsetter andre for støy og forurensning.

Til slutt en video alle bilavhengige burde ta seg tid til å se og tenke litt over.

 

onsdag 15. mai 2013

Mange ulemper med sykling

Litt mer om sykling, under et stykke med tittelen Pedalske på landeveien, fant jeg en kommentar jeg festet meg ved. Han som skriver ser ut til å være relativt positiv til nyttesyklister, men langt mer skeptisk til idrettssyklister, han skriver blant annet:

Idrettsyklistene ønsker ikke å sykle på gang og sykkelstier, der går det for tregt og det er for mange man må vise hensy til. Idrettsyklister er heller ikke egentlig til noen nytte annet enn for de som bedriver idrettsykling. De sykler langt og de sykler fort. De sykler for treningens skyld og egeninteressens skyld. Ikke er de særlig miljøvennlige heller selv om mange hevder dette. De må både dusje ekstra, vaske klær ekstra og ikke minst innta ekstra mat. Alt dette koster miljøet noe.

Så kan man si at de er ekstra sunne og lever lenger. Det at de er ekstra sunne er så sin sak men er vel bare et gode om de er friskere enn andre og derav ikke må oppsøke helsevesenet like mye. At de lever lenger er vel ikke i seg selv særlig miljøvennlig, Det koster miljøet at vi med så høyt ressursforbruk som vi har i Norge ganske mye for hvert ekstra år vi lever. For den som lever er det sikkert et gode men det er forskjell på hva som er et gode for individet og hva som er et gode for miljø og samfunn.

Det er jo fælt når folk kun sykler for egeninteressens skyld og i tillegg påfører miljøet belastninger med ekstra dusjing, klesvask og mat. Om ikke det skulle være ille nok, kan man risikere at de blir så friske at de lever noen år ekstra og tilfører miljøet ytterligere belastninger. Ille!
Og jeg som trodde det var bra at folk holdt seg friske og i god form. Nå gjelder jo ikke disse miljøbelastningene bare idrettssyklister, jeg vil anta at også andre idrettsfolk må dusje og skifte klær etter trening. Kanskje på tide å få slutt på all idrett, til miljøets beste. I stedet for å bruke fritiden til slikt tull som idrett, kan folk f eks. kjøre bil til nærmeste kjøpesenter og bruke dagen til å handle ting de ikke trenger og stappe i seg hamburgere og annet søl. Det er nok av dem som gjør det i kjøpesenteret like ved der jeg bor, noen av dem er så overvektige at det er store muligheter for tidlig død og følgelig store besparelser for miljøet. Ikke ser de særlig lykkelige ut heller, her er det nok snakk om folk som er så selvoppofrende at de ofrer så vel helse som livsglede til beste for miljøet.

Selv om jeg regner meg som nyttesyklist, så sykler jeg ikke bare for nyttens skyld. Jeg sykler også turer for fornøyelsens skyld. Da skal det innrømmes at det hender jeg blir så svett at jeg må dusje og skifte klær når jeg kommer hjem. Og ikke bare det, jeg liker å gå turer i skogen, håper at vær og føreforhold snart blir slik at jeg kan ta en skikkelig tur i Østmarka. Der er det kupert terreng, mange oppoverbakker gjør at jeg svetter, igjen dusj og klesskift når jeg kommer hjem.  Nå skjønner jeg at jeg heller bør tilbringe dagen på sofaen, til miljøets beste.
Moralen i dette må være at man bør leve usunt og dø ung, til beste for samfunn og miljø.

mandag 13. mai 2013

De forhatte syklistene

Det er vår, for noen av oss betyr det at vi kan ta fram sykkelen igjen. Sykkel er et utmerket framkomstmiddel, miljøvennlig og støyfritt samtidig som man får mosjon. Nå er det tydeligvis ikke alle som setter pris på oss syklister, for mange bilister er det meget provoserende at de må dele veien med oss. De siste dagene har jeg blitt skremt over hva som skrives om syklister. Det burde jeg vel egentlig ikke bli, med tanke på all den andre gørra jeg har lest i diverse kommentarfelt.

På Twitter er det en side som heter Sykkelhat, der man samler en del uttalelser om syklister og hva man ønsker å gjøre med disse grusomme menneskene som beveger seg rundt på to hjul. Her et lite utvalg:
Lyst å (øvelses)kjøre ned syklister som sykler på rødt lys. Horer

Syklister: satans eget irritasjonsprosjekt for bilister

Hater syklister som syklet langs veien over alt på jord....

De jævla syklistene som tror de eier veien a?

Hvor søker jeg om fellingstillatelse på syklister?

Hater sykkelister!!! God søndag ;)

Kjære syklister. Ingen liker dere.

Våren bringer frem den samme dritten hvert år - søppel, insekter, og syklister.

Syklister som sykler i veien fortjener å bli påkjørt

Vanlegvis likar eg ikkje hestaskit i vegbana. Men so tenkte eg; kva om ein syklist sklei i da og ramla midt oppi. Hmmmm

Det er visst den store "sykle til jobben dagen idag"

24.04.14 starter jeg i hvertfall med kjør på en syklist dagen.

@oslosykkel og ting tyder på at jeg stiller spylevæska ekstra mye til siden i dag. Og jo, dessverre så er jeg klar over regelverket

Også på Facebook utfolder de sykkelhatende sjarmtrollene seg. Her har man opprettet en side med tittelen «Jeg driter i hvor du sykler..... BARE HA DEG VEKK FRA VEIEN!!» En liten godbit fra siden:

Det er fa..n ingen av disse to hjulingene som er strukturerte , den er for drøy , i de åra jeg har vert bilist ( snart 35 år) så har disse tullingene blitt værre å ha med å gjøre i veien , synd det IKKE går inn i hjernbarken deres , men husk en ting , DERE ER DERES EGEN STØTFANGER,og polstringen deres ser ikke bra ut og med 1,5 cm isopor på hue så tror de de er "polstret "godt nok .
Etter å ha lest diverse slike kommentarer slår det meg at sykkelhaterne i snitt ser ut til å være langt dårligere i rettskrivning enn oss syklister. Så til dere som hater syklister, det heter ikke sykkelister, sykelister eller sykklister. Når dere hater syklister så intenst, så gidd i hvert fall å lære dere å skrive syklist riktig. Mener jeg har lest ett eller annet sted at mosjon ikke bare er bra for kroppen, men også styrker hjernen. Kanskje sykkelhaterne burde ta seg en sykkeltur?

Syklister har lov å sykle på vanlig vei, trafikkregler for syklister kan leses her. Det mange ikke tenker over er at vi har svært få sykkelveier her i landet, de fleste er gang- og sykkelveier. De er ikke alltid egnet for nyttesyklister. Jeg prøver å bruke dem så langt det er mulig, men noen ganger er det bedre å sykle på veien. Som eksempel skal jeg beskrive hvordan det var en periode jeg hadde en jobb i sykkelavstand. Noe av det første som møtte meg da kom inn på gang- og sykkelveien var et digert krater. Det gikk tvers over veien, men det var et lite spor med hel asfalt sånn cirka på midten, da gjaldt det å sikte seg inn på det. Etter flere nestenulykker de første dagene, ble jeg riktig så god til å sikte riktig, selv på vei hjem fra kveldsskiftet, da det var mørkt. Deretter var det noen meter med rimelig gode forhold, før helvete begynte for alvor. For det første var det en del veiarbeid som foregikk, noen ganger sto det store maskiner tvers over hele gang- og sykkelveien, eller den var forsvunnet i et stort hull. Videre måtte jeg sykle over en gangbro, etter noen meter skulle veien krysses igjen i en undergang. Her hadde man greid å lage så skarpe hjørner at det var umulig å se om det var noen i undergangen før man svingte inn. Dette, i tillegg til at veien ofte rett og slett var borte eller stengt av stor maskin, gjorde at jeg valgte veien den siste biten. Da måtte jeg gjennom flere store rundkjøringer, de fleste av bilistene var hensynsfulle, men en ettermiddag på vei til kveldsskift var det en bilist som prøvde å presse meg ut av rundkjøringen. Jeg måtte hoppe av sykkelen midt i trafikken, det var en skremmende opplevelse. Jeg var ganske skjelven da jeg kom fram til jobben.

Når jeg syklet til kveldsskiftet var det mange barn på gang- og sykkelveien som var på vei hjem fra skolen. Flokker med unger kan være uberegnelige, også på grunn av det var det mer hensiktsmessig å sykle på veien. Hvis jeg sykler en tur på søndag formiddag hender det også at jeg velger veien framfor gang- og sykkelvei. Da er det gjerne mange fotgjengere ute og lite biltrafikk, av hensyn til dem som går på gang- og sykkelveien synes jeg det er bedre å bruke veien. Noe annet er at enkelte fotgjengere ikke er villige til å flytte seg for syklister. Jeg opplevde en gang en at flokk med barnefamilier sto midt på gang- og sykkelveien, de så meg, men flyttet seg ikke. Ved hjelp av flere barnevogner hadde de greid å sperre veien totalt. Jeg måtte gå av sykkelen, med det var ikke mulig å træ seg gjennom barnevognbommen, jeg måtte følgelig gå ned i grøfta med sykkelen. Jeg har hatt flere liknende opplevelser. Man skal ikke se bort fra at det er de samme som klager over at syklistene ikke bruker gang- og sykkelveiene, som oppfører seg slik når de er fotgjengere.

Nå er det jo slik at også blant syklister finnes det hensynsløse egoister. Det betyr ikke at alle er det, men som syklist tilhører man en minoritet og det er jo gjerne slik at dersom én fra en minoritetsgruppe gjør noe gærent, så gjør alle det. Det finnes forferdelig mange hensynsløse bilister der ute, jeg har sett bilister som har kjørt i full fart i områder med lav fartsgrense samtidig som veien har vært full av unger. Jeg har et annet uhyggelig minne fra en rundkjøring, der en bilist braste tvers gjennom rundkjøringen i et vanvittig tempo, bare centimeter fra meg. Dette var en lørdag morgen, jeg fikk en mistanke om at her var det en som hadde kikket litt for dypt i glasset på fredagskvelden og ikke hadde blitt helt edru før han satte seg i bilen.

Man kan lure på hvorfor noen hater syklister så intenst, en interessant teori kan leses her. Uansett hva grunnen måtte være, det er skremmende, ikke minst når man leser slikt som dette. Jeg har tidligere vært inne på at enkelte har et religiøst forhold til bilen. I religionen bilisme ser det ut til at første bud er at du skal ikke ha andre framkomstmidler enn Bilen. Kanskje sykling anses som blasfemi, en trussel mot den hellige Bil? En annen forklaring, hvis det går flere dager uten at jeg beveger meg har jeg en tendens til å bli sur og lei, kanskje de rett og slett har sittet seg sure og sinte og blir provoserte av at andre er sprekere enn dem selv?

Noe man også kan lure på er hvorfor det ikke legges bedre til rette for sykling. Nå skal vi jo alle ta så voldsomt ansvar for egen helse, å sykle er å ta vare på helsa, både egen og andres. Dagens ekstreme massebilisme har mange negative effekter på folks helse. Her en interessant artikkel om sammenhengen mellom biltrafikk og astma. Bilismen skaper støy og stress og det kan også se ut til at den også skaper mange sure og egoistiske mennesker.

Det ser ut til at mange ikke skjønner at det går an å bruke sykkel som framkomstmiddel. «Er du sporty?» har jeg mange ganger fått høre når jeg har syklet noen meter på flatmark i pent vær. For noen dager siden var jeg innom et sted der jeg traff noen gamle kjente. «Sykler du i dag også?» ble jeg spurt. Ja, det gjorde jeg. Jeg er altså hun som sykler og dessuten sporty, det er ikke det verste man kan være. Jeg håper det blir mange flere av oss, til beste for oss alle.


fredag 10. mai 2013

Lenge siden sist

Da begynner det å bli en stund siden jeg skrev noe på denne bloggen. Det har vært ett og annet jeg kunne tenkt meg å skrive om, men det har blitt med tanken. En vesentlig årsak til fraværet, er problemene jeg sliter her jeg bor. Jeg skal ikke si noe mer om det nå, men det har vært, og er, tøffe tak. Som så ofte før, har jeg tenkt at dette fortjener jeg ikke, men det er mange som får mer enn de fortjener av elendighet.

Det heter seg jo at det du ikke dør av, gjør deg sterkere. Det er mye jeg ikke har dødd av, men det har ikke gjort meg sterkere, det har gjemt seg bort i kriker og kroker og popper opp igjen når nye problemer melder seg. Det er så mange lettvinte floskler som svirrer rundt, velegnet til å slå folk i hodet med når livet er vanskelig.
Heller enn å bli slått i hodet med floskler og «gode råd» om hva jeg skal gjøre, foretrekker jeg pusterom, øyeblikk der jeg tenker på noe annet enn akkurat de problemene jeg opplever for øyeblikket. En tur i skogen kan være et fint pusterom, her om dagen tok jeg med min gode, firbeinte venn på en tur. Det som er så befriende med dyr er at de godtar deg som du er og at de ikke blander seg inn i noe de ikke har noe med. Å lese en god bok er også en fin form for pusterom, godt å få tankene vekk fra egen hverdag.

Når livet går meg imot, noe det dessverre har en lei tendens til å gjøre, så hender det jo at jeg stikker til Dublin for å komme til sans og samling. Det har jeg heldigvis muligheten til også denne gangen, en hel uke i juni, det skal bli mer enn godt. I mellomtiden håper jeg at jeg klarer å skrible ned en og annen bloggpost.

Og til slutt, litt musikk...

  
                          

fredag 29. mars 2013

Den slitsomme reklamen

Som det framgikk av forrige bloggpost har jeg vært på kino. Det var faktisk en stund siden sist, derfor hadde jeg glemt hvilke lidelser man må gjennom før filmen omsider begynner. Jeg tenker selvfølgelig på reklamen, den ene evigheten etter den andre med reklame. Nå må det da snart være slutt, tenkte jeg, men det var det ikke. Til slutt begynte jeg å merke en gryende hodepine, den ga seg heldigvis da filmen startet. Hva det ble reklamert for husker jeg ikke, jeg husker bare den stigende irritasjonen. Sånn sett lar jeg meg ikke påvirke av reklame, den gjør meg bare irritert og pågår det lenge nok, blir jeg direkte sinna. Dersom jeg hadde blitt utsatt for reklame tilstrekkelig lenge, tror jeg rett og slett jeg kunne blitt voldelig.

Jeg har ikke tv, hadde jeg hatt det ville jeg uansett styrt unna de reklamefinansierte kanalene. For det første fordi jeg ikke orker alt reklamemaset, for det andre fordi programmene stort sett er like ille som reklamen. Om jeg hadde sett et brukbart tv-program med reklameavbrekk, ville jeg blitt fullstendig gal av reklamen, jeg hadde sittet og hoppet av sinne mens jeg knurret og freste, eventuelt skreket høyt av frustrasjon. Livet er for kort til å sløses bort på slikt spetakkel.

Jeg tenker på alle som ser på tv flere timer hver dag, det har jeg lest at mange gjør, så da er det sikkert sant. Jeg har inntrykk av mange ser mye på de reklamefinansierte kanalene, hvor mange timer med reklame blir det gjennom et helt liv?

Da jeg satt i kinosalen skulle jeg se en film om folk som jobbet hardt for lav lønn, samtidig som de utførte en nyttig jobb. Filmen handlet jo om folk som pakket salat, salat er sunt, vi får jo hele tiden høre at vi skal spise grønfôr, så dette må kunne sies å være særdeles nyttig arbeid. Likevel er dette en lavstatusjobb, spør du meg, det er det for øvrig ingen som gjør, så burde produksjon av reklame være å betrakte som en absolutt lavstatusjobb. Men de som jobber med slikt tjener godt og er vel nærmest for høystatus å regne, er det ikke slikt som regnes som kreative yrker?

Jeg har blitt drevet til vanvidd av reklame og annen elendighet på diverse arbeidsplasser, der P4 eller en tilsvarende radiostasjon har stått og skrålt fra morgen til kveld, dag etter dag. Noen av reklamene har vært direkte vonde å høre på, med masse ulyder, skrik og skrål. Og jeg venner meg ikke til det, snarere tvert imot. Den første dagen takler jeg det sånn noenlunde, men for hver dag på en slik P4-arbeidsplass blir det bare verre og verre. Når den samme fæle reklamen kommer igjen og igjen, får jeg lyst til å skrike HOLD KJEFT, SLUTT Å MAS, JEG KJØPER IKKE DRITTEN DU DRIVER OG SKRIKER OM UANSETT, GÅ OG FÅ DEG ET LIV, DIN FORDØMTE SKRIKHALS! Spesielt når jeg har jobbet på kantiner, hvor det ofte er kunder innom, sier det seg selv at slik oppførsel ikke går an, så jeg har vært nødt til å bite det i meg.

I det siste har det vært en del kjefting på folk som jobber deltid, jeg synes absolutt reklamemakerne burde overveie deltid, eller kanskje såkalt naving, så hadde det blitt fred å få for oss andre. Sannsynligvis utfører en hjelpepleier på deltid langt mer samfunnsnyttig arbeid enn en reklamemaker på fulltid.

Dette var et lite hjertesukk fra en reklameallergiker.

tirsdag 26. mars 2013

Jeg har sett filmen "Spise, sove, dø"

Jeg har sett «Spise, sover, dø», filmen handler om den unge jenta Raša som jobber med å pakke salat på en fabrikk et sted i Skåne. Hun er flink i jobben sin og stolt over at hun er rask til å pakke. Men så blir det nedbemanninger og Raša er en av dem som må gå. Raša, som opprinnelig kommer fra Montenegro, bor sammen med faren som er ødelagt av hardt arbeid. Slik mange av dem jeg har jobbet sammen med også har vært. Faren blir nektet sykepenger og må reise til Norge for nok en runde med hardt arbeid. Tilbake i Sverige får han høre følgende av legen: «Du sier at du har vondt i ryggen, og så fortsetter du å jobbe? Alt handler ikke om penger. Man kan jo ikke bli for grådig heller».

Etter å ha mistet jobben må Raša gjennom coaching og jobbsøk hos arbeidsformidlingen. Her får de høre meningsløse floskler som lyder uhyggelig velkjente for oss som har vært gjennom tilsvarende hos vårt hjemlige NAV. De utslitte og fortvilte menneskene står i sterk kontrast til det overfladiske babbelet til lærerne på kurset, det minner mye om det jeg selv opplevde på det mye omtalte kurset hos Reaktorskolen. De får beskjed om at de må finne seg en hobby, det er viktig for å gjøre seg lekre for arbeidsgiverne. Hvor viktig dette er i virkeligheten er en annen sak, i motsetning til menneskene i denne filmen har jeg fritidssysler som er velegnet som «cv-sminke». De har vært greie å ha i intervjusammenheng, når jeg er blitt spurt om slikt, men har neppe hjulpet noe særlig når det gjelder å få jobb. Det samme gjelder pugging av fasitsvarene på «dine svake og sterke sider», som de var så opptatt av på Reaktorskolen. I filmen avsluttes kurset med følgende gladmelding: «Dere har hele framtiden foran dere». Så mye har man forstått av virkeligheten til de menneskene det gjelder, for dem må det føles som en melding fra et annet univers, så uendelig fjernt fra deres egen virkelighet. Slik jeg følte den gangen den såkalte jobbveilederen, eller jobbvillederen, gikk rundt i klasserommet på Reaktorskolen, pekte på hver enkelt av oss og sa at Per kan ta med seg hjernen sin å gå, Pål kan ta med seg hjernen sin å gå, Laila kan ta med seg hjernen sin å gå. Problemet er bare det at dersom Laila hadde sagt noe slikt til arbeidsgiveren sin, er det store muligheter for at vedkommende hadde sagt at hvem f… tror du at du er, se til helv… å komme deg ut herfra og det øyeblikkelig! Slik er nemlig livet for en vikar på de laveste trinnene i arbeidslivet, men prøvde man å fortelle hvordan ståa faktisk var, snakket man for døve ører.

«Spise, sove, dø» byr med andre ord på mye gjenkjennelig for oss som har erfaring fra så vel møkkajobber som NAV. At det som er virkeligheten for mange av oss kommer fram er bra, da det ikke er så ofte at slikt blir tatt opp. Så er det noe som ikke er fullt så gjenkjennelig. Jeg fikk en kommentar for en tid siden fra en som hadde sett filmen og mente at personene framstår som rene karikaturer. Og det kan jeg for så vidt være enig i, arbeiderne i filmen er nettopp slik man ynder å tro at arbeiderklassen er. At det er noen som er slik, har jeg sett på en del av arbeidsplassene jeg har vært. Det har vært på lager og store kantiner der en del av de ansatte ikke har særlig mye ansvar eller kundekontakt. Samtidig har jeg sett at på store arbeidsplasser er det alltid noen som ikke lever opp til forventningene man har om hvordan arbeidsfolk er. Slike mennesker er totalt fraværende i filmen. Hjemmet til Raša og faren er gjennomført stygt og usmakelig. Jeg har hatt gamle møbler og temmelig slitne forhold, men noe så ille som det har jeg aldri vært i nærheten av. Men jeg har en anelse om at dette hjemmet ikke er så langt unna hvordan man tror arbeiderhjemmet ser ut. Så langt har jeg ikke sett at noen sosiolog har tatt for seg arbeiderhjemmet, det går mest i camping og danseband når man skriver om arbeiderklassen. Men det kan være noe slikt dukker opp en dag og jeg tror det kommer til å bli hva man på en pen måte kan kalle interessant lesning.

Uansett, dersom man hadde framstilt arbeiderne i filmen på en annen måte, skal vi ikke se bort fra at filmen hadde blitt forbigått i stillhet. Det hadde i så fall vært synd, for det er viktige ting som tas opp. Ikke minst hvordan arbeidsledige kvernes rundt i systemet, hvordan de må høre på moteriktig tåkeprat og ikke får den hjelpen de faktisk trenger, framstilles på en god og troverdig måte. Så alt i alt en god film som kan anbefales.

 

fredag 22. mars 2013

Hvordan bli rik

Jeg har inntrykk av at flere av leserne av denne bloggen, i likhet med meg selv, ikke akkurat vasser i penger. Det kan det bli en slutt på, nå kan vi alle bli rike og det på en svært lettvint måte. Som jeg har nevnt før, har jeg flere ganger kikket innom nettsiden til bokklubben Energica. Her finner man bøker som beskriver enkle metoder for å fjerne alt som er trist og leit, så hvorfor i huleste er jeg ikke medlem?

En bok jeg leste om for en tid siden heter Din indre kraft. Forfatteren heter Anne Jones, og dette er tydeligvis ei dame som har en kur mot det meste. Man kan blant annet lese:
Forvent overflod
Opplever du at mye ikke går i din favør? Føler du at du mangler noe? Hvis dette er hovedtemaer som surrer og går i hodet, mister vi kraft, sier Anne. Fattigdomstankegangen, som hun kaller det, setter oss i en svak og sårbar stilling. Hvis vi føler at vi mangler trygghet og støtte, er det fort gjort å synke ned i desperasjonen og føle seg både fattig og hjelpeløs, det helt motsatte av den tilfredsstillelsen og den gleden det gir å føle at man har alt man ønsker og trenger. Forventningene kan variere – det den ene betrakter som en nødvendighet, kan være den rene luksus for den andre. Poenget er å få klarhet i sine egne forventninger til det man ønsker.

Gjennom sitt arbeid og ut fra personlige erfaringer har hun oppdaget en interessant dynamikk som oppstår i forbindelse med penger. Hun mener at penger er en form for energi og at det forholdet vi har til dem derfor blir påvirket av våre tanker og holdninger. Hvis du er redd for penger, vil de unnvike deg. Hvis du har respekt for penger vil du oppleve at det er lettere å skaffe dem. Hvis du føler at du ikke klarer deg på egen hånd i livet, vil du oppleve at du også får problemer med å klare deg økonomisk.

Selvaktelse, selvtillit, selvrespekt og det å åpne seg for å bli likt og respektert, er bare forskjellige sider av det forholdet vi har til oss selv, sier Anne, og alle disse sidene vil påvirke det forholdet vi har til penger. Faktisk påvirker de alle former for rikdom, som gode personlige forhold, lykke og helse. Bare det å betrakte seg selv i et mer positivt lys, vil gjøre det enklere å tiltrekke seg rikdom, mener hun. Blant annet kan hun fortelle at hver gang hun gir til et veldedig formål eller gir penger for å hjelpe noen, kommer det straks penger tilbake til henne fra en annen og ofte uventet kilde. Trenger hun midler til et prosjekt, visualiserer hun at de pengene hun trenger, kommer inn. Hun påstår at det fungerer. Forsøk selv!

En kort meditasjon for å tiltrekke velstand og overflod
• Lukk øynene, slapp av og senk skuldrene.
• Se deg selv omgitt av hvitt lys. Vit at du er beskyttet og trygg.
• Si: ”Jeg er åpen for å motta overflod og velstand.” Se for deg at det åpner seg dører, og at det regner gullmynter over deg.
• Takk for at universet alltid vil støtte deg. Se at hjertesenteret ditt åpner seg så du kan sende kjærlighet og støtte til alle som trenger det nå.
• Visualiser at overfloden strømmer som gullmynter mot dem du vet er i nød.
• Føl på balansen i livet mens du mottar og gir. Du og universet er i fullstendig harmoni. 
 Så er det bare å vente ...

 Boka koster kr 299, det synes jeg er særdeles billig med tanke på hva man får igjen. Dessuten behøver man vel knapt å kjøpe boka, siden oppskriften på hvordan man tiltrekker seg velstand og overflod står å lese i anmeldelsen. Selv har jeg i hvert fall tenkt å prøve oppskriften, denne helgen skal jeg tilbringe med å sitte og se for meg gullmynter som regner over meg. Hvem vet, kanskje jeg allerede er søkkrik innen mandag? Når pengene strømmer på, er det sikkert lurt å huske å takke universet, sånn at det ikke blir irritert og tar tilbake pengene.

 Men, som jeg tror jeg har vært inne på før, hvem skal gjøre drittjobbene hvis alle bare kan tenke seg til rikdom? For hvis det skal være morsomt å være rik, så vil man jo spise på fine restauranter, reise og bo på flotte hoteller osv. Da er en avhengig av at det er noen som varter en opp og hvem gidder å gjøre det når det er mulig å tenke seg rik? Det synes jeg er en interessant problemstilling som jeg ikke tror noen av bøkene til Energica har noe svar på.

 

søndag 3. mars 2013

Hvorfor er du ikke sånn som meg?



Jeg kom tilfeldigvis over denne videoen.  Her var det mye som lød velkjent, slik argumentasjon har de fleste av oss barnfrie hørt noen ganger. Jeg har heldigvis sluppet å høre slikt veldig ofte, men de gangene jeg har vært utsatt for det har vært irriterende nok. Så kan man lure på hvorfor det alltid er vi som velger annerledes som må forklare oss. Hvis noen ønsker seg barn får de neppe spørsmål om hvorfor i all verden de gjør det, med tilhørende bemerkninger om hvor stort ansvar og mye slit det er. Eller hvis man sa at det kommer du sikkert til å angre på? Det hadde nok ikke blitt godt mottatt.

Det gjelder ikke bare barn. Da jeg kom i den alderen der «normale» mennesker tar førerkort fikk jeg også høre noen skikkelige moralprekener, heller ikke det var akseptert. Unge, friske mennesker i sentrale strøk, med fem minutter å gå til nærmeste bussholdeplass, hadde vær så god å kjøre bil. Det hjalp ikke med saklig argumentasjon om at det var alt for mange biler som det var og at de forurenser og er til generell plage. De reagerte omtrent som pinsevennene jeg var utsatt for i barndommen gjorde overfor dem som ikke trodde på Gud, eller trodde på en annen måte enn dem selv, takhøyden var ikke særlig høy der i gården. Det var den heller ikke blant dem som trodde på Bilen, jeg var å betrakte som en slags hedning som ikke bekjente meg til den religionen som heter bilisme. Straffen var å havne i kollektivhelvete, et helvete jeg for øvrig har erfart at faktisk finnes og som blant annet består av overfylte busser og innstilte tog. Det bildyrkerne ikke tenkte over er at de selv hadde blitt sittende fast i enda lengre og tregere køer dersom alle kollektivreisende også hadde kjørt bil. Og skal man først sammenlikne bilismen med religion, så må syklistene være å regne som bilismens satanister. Ingenting provoserer en troende bilist mer enn synet av en syklist.
Jeg har aldri helt skjønt hvorfor så mange har problemer med å akseptere at andre velger annerledes enn dem selv. Dessuten må det sies at folk som maser og moraliserer og gir uttrykk for at andre ikke vet sitt eget beste, er svært lite sjarmerende mens de bestreber seg på å få andre til å bli som dem selv.

tirsdag 26. februar 2013

Høy kvalitet er ikke for lavt utdannede

For ikke lenge siden nevnte jeg i en bloggpost at jeg abonnerer på Klassekampen og at jeg er rimelig godt fornøyd med avisen. Nå kan det se ut til at jeg ikke har skjønt et fnugg av det jeg har lest i løpet av de rundt tre årene jeg har vært abonnent. I hvert fall hvis jeg skal tro Kjetil Rollnes som i en kommentar i Dagbladet på lørdag påstår at Klassekampen er en avis av så høy kvalitet at den er uleselig for lavutdannede. Slik fristes potensielle abonnenter: «Er du ute etter ny kunnskap og nye perspektiver? Andre vinklinger? Kanskje Norges beste utenriksdekning? Liker du å ta del i kulturdebatten? Er du politisk engasjert? Opptatt av feministrelaterte problemstillinger?»
Og fjellene ropte høyt hurra. Majoritetssmaken avvises med stolthet. Klassekampen «har stadig flere fornøyde lesere som er lei av mainstreamavisene og kjendisstoffet!»

Så lavt utdannede kan ikke ha utbytte av å lese noe som er av høy kvalitet? Og vi er ikke ute etter ny kunnskap, men derimot kjendisstoff og enda mer kjendisstoff? Vi lever i et demokrati med valg hvert annet år, men allikevel er lavt utdannede overhode ikke politisk engasjerte? Jeg lurer på hvilken annen gruppe man kunne omtale på en slik måte uten at det hadde blitt spetakkel og snakk om at man ikke skulle generalisere. For øyeblikket kan jeg ikke komme på noen.
Jeg vet ikke hvor mange lavt utdannede som abonnerer på Klassekampen, men det er ganske sikkert flere enn meg. Jeg kan kun huske en tidligere kollega som leste den, det var på et lager, men det betyr ikke at jeg ikke har jobbet sammen med flere som har gjort det. Det er ikke til å komme fra at enkelte lavt utdannede hater alt som smaker av sosialisme dypt og inderlig, så noen ting kan det være lurt å holde kjeft om. Og jeg har sett noen eksempler på at den mer opplyste delen av arbeiderklassen holder klokelig kjeft om enkelte ting for å opprettholde fred og fordragelighet på arbeidsplassen. Mens jeg abonnerte på Dagsavisen hendte det jeg tok med meg avisen på jobb, han som var sjefen min på en av møkkajobbene reagerte og lurte på om jeg var «sånn sosialist», noe han tydeligvis ikke var vant til at folk var og heller ikke bifalt at de var. Så kan man jo tenke seg hvordan han hadde reagert dersom jeg hadde bladd opp Klassekampen.

Nå har man også registrert Rollnes’ kommentar i Klassekampen. Tirsdag 26. februar skrev Bjørgulv Braanen om den på lederplass. Han sier blant annet: Korriger meg hvis jeg tar feil, men slik jeg leser Kjetil Rollnes ligger det mellom linjene at vanlige folk i Norge, arbeiderklassen, bare sitter og gumler potetgull og ser på Paradise Hotel. Men en solid dansk undersøkelse viser at 47 prosent av den danske befolkningen tilhører arbeiderklassen, da forstått som faglærte og ufaglærte lønnsmottakere med alminnelige jobber. Dette er folk av alle slag, men mange av dem er svært oppegående, leser bøker og deltar i den store samfunnsdebatten.
Det er selvfølgelig riktig observert. Og det må sies at Klassekampen har langt mer stoff av interesse for vanlige arbeidsfolk enn det jeg opplevde Dagsavisen hadde den tiden jeg abonnerte på den. Der var det stort sett velfødde barnefamilier fra middelklassen som sto i fokus, jeg ble etter hvert gruelig lei av alle bildene av barnevogner. Det var også langt flere nedlatende ytringer om arbeiderklassen enn det er i Klassekampen.

Det er et slit å hele tiden måtte forholde seg til påstander om en selv som ikke stemmer, der man blir krympet og idiotforklart. Dersom man kan lese og har noen hjerneceller som fungerer noenlunde, klarer man utmerket å lese en avis som Klassekampen. Det er ingen naturlov at man er vanvittig interessert i kjendisstoff fordi om man ikke har noen høyere utdanning. Hva blir det neste? At bøkene til Unni Lindell er for høyttravende for arbeiderklassen, at vi er for tjukke i huet til å klare å slå på en pc, at vi tror at jorda er flat? Ingen av disse påstandene ville overraske meg, jeg er redd de kommer, eller noe som likner.