lørdag 15. desember 2012

Ensomhet

I det siste har det vært mye snakk om å være ensom i jula. Nå er det jo en del som gjerne vil ha besøk av ensomme på julaften. Vel og bra, men jeg håper de som åpner dørene sine for ensomme har en litt annen innstilling enn den som hadde skrev om ensomme i en avis jeg leste for mange år siden. Det var det året det så ut til at jeg var nødt til å tilbringe julekvelden alene, noe jeg absolutt ikke gledet meg til. En morgen før jeg gikk på jobb kom jeg over dette stykket i avisen, slik ting var for øyeblikket var det absolutt ikke behagelig lesning. Vedkommende beskrev to stakkars ensommes julaften, det var hun som satt alene og gråt og han som satt alene foran tv-en og drakk seg full mens han zappet fra den ene tv-stasjonen til den andre. Disse to stakkarene var fantasifostre skapt i journalistens hode, det hun nok ikke tenkte på var at også ensomme leser aviser og at dette ikke var hyggelig å lese for dem som faktisk skulle være alene på julaften. Journalisten ville vel vise at hun syntes synd på de ensomme og sånn sett var et veldig godt menneske. Men det er aldri særlig festlig å være den det er synd på. Jeg slapp for øvrig å feire julaften alene.

Jeg tror jeg ville foretrukket en julaften alene framfor en sammen med folk jeg ikke kjente. Det kan være at de synes de er veldig snille og forventer at man skal spille rollen som den takknemlige stakkaren. En rolle som passer meg dårlig og jeg er neppe den eneste. Det kan være at de er velmenende nok, men at man absolutt ikke har noe til felles. Ensomhet sammen med andre har jeg en del erfaring med og det er ikke alltid så morsomt det heller. Eller det kan være at de feirer jul på en måte som er helt annerledes enn det man foretrekker selv. Jeg tilbrakte en gang noen timer en julaften hos noen som «feiret» den store kvelden med en stemning av mørkegrå hverdag. Der var det ingen som lo, for å si det sånn. Siden jeg feiret julekvelden både før og etter dette heller triste besøket gjorde det meg ikke så mye, jeg så heller det komiske i det. Nå lot det ikke til at disse menneskene forsto hvor nitrist julefeiringen deres var, hvis noen slike inviterer fremmede på julekvelden synes jeg oppriktig synd på dem som er invitert.
Jeg har opplevd å være ensom alene og å være ensom sammen med andre. Det kan være grusomt å være ensom alene, når man har massevis av problemer og det føles som det ikke er et eneste menneske i hele verden som bryr seg om hvordan man har det. Det er muligens den aller verste ensomheten. Jeg også opplevd å være ensom i såkalt festlig lag, der det virker som om alle de andre kommer fra et annet univers. Da er det bare å smile tappert og prøve på harde livet å finne på noe passende å si, det er ikke alltid så lett.

For to og et halvt år siden ble jeg rammet av en akutt ensomhetsfølelse. Den kom hoppende på meg raskt og brutalt og var egentlig fullstendig uventet. Jeg følte meg ofte ensom og utenfor da jeg var yngre, men trodde jeg hadde lært meg til å leve med at jeg var litt på siden av de andre. Så leste jeg en bok og fikk noen tanker som jeg gjerne ville diskutere med andre, men det var ingen der å dele tankene mine med. Jeg følte plutselig et voldsomt behov for å snakke om hva jeg tenkte om alt mulig, lange, kronglete samtaler om de små og store tingene i livet. Da føltes det som et ork å holde det gående om at jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt en fin jakke på salg forrige uke og vet du at den sa ditt og da sa den datt osv. osv. På denne tiden skulle jeg flytte og da jeg pakket ned alle bøkene mine la jeg merke til et visst litterært forfall, jeg hadde kjøpt påfallende mye krim og tilsvarende lite annet de senere årene. Jeg lurte på om jeg ubevisst valgte bøker som ikke ga meg for mange tanker jeg ikke hadde noen å snakke med om.

Alle jobbene jeg har hatt har lært meg til å møte mennesker der de er og respektere dem for det de er. Jeg har møtt folk som er fullstendig annerledes enn meg selv som det har vært interessant å bli kjent med. De har fortalt meg om livene sine og det har vært spennende og lærerikt. Men jeg har tilbrakt i overkant mye tid på andres banehalvdel, plutselig hadde jeg et voldsomt behov for å bli møtt der jeg var. Noen ganger trenger vi å bli sett og respektert for den vi er, kunne snakke om det vi er opptatt av uten at folk blir fjerne i blikket og begynner å prate om noe annet. Det jeg lengtet etter da jeg ble rammet av denne ensomhetsfølelsen var noen som skjønte at det gikk an å være opptatt av det jeg var opptatt av, ikke nødvendigvis at de var enige med meg i alt mulig, men at de forsto, at de ikke bare syntes jeg var rar.
Nå finnes det også en god ensomhet. Den opplever jeg når jeg kommer hjem til tom leilighet, kan sette på den musikken jeg vil, slenge meg på sofaen med en bok eller holde på med noe annet jeg har lyst til uten at noen forstyrrer. Når jeg er ute i naturen, går i eget tempo og lar tankene fly. Når jeg har vært i Irland alene, kan gjøre akkurat som jeg vil, ingen som maser eller har lyst til å gjøre noe jeg absolutt ikke har lyst til. Da kan jeg puste fritt, problemer og trivialiteter ligger igjen hjemme.

Det er bedre å være alene enn å være sammen med folk som ser ned på deg, som skal fortelle deg hvordan du skal ordne opp i problemene dine, som stiller nærgående spørsmål du absolutt ikke ønsker å få, som bare skal snakke om seg og sitt, som kommer med spydigheter pakket inn i glanset papir.
Med tanke på de som skal være de ensomme som noen har invitert inn fra kulden denne julaften håper jeg de slipper noe av det jeg har nevnt ovenfor. Jeg håper de opplever det jeg noen ganger har opplevd, møte med fremmede mennesker der man oppdager at man virkelig er på bølgelengde. Der man forstår hverandre og er interessert i det den andre har å si. Slike møter er alltid givende, for meg har de til tider vært en sjelden luksus som jeg har visst å sette pris på.

14 kommentarer:

  1. Det er absolutt verre å være ensom sammen med folk enn ensom alene. Jeg har opplevd en jul alene, men det var frivillig. Jeg hadde familie jeg kunne ha reist til, men jeg hadde behov for å prøve det. Det var en positiv og god erfaring. Jeg følte meg ikke ensom, bare deilig alene, fant en god ro... så det må ikke nødvendigvis være ensomt å feire jul alene.

    SvarSlett
    Svar
    1. Selv om jeg aldri har vært alene på julaften, har jeg vært mye alene ellers i jula. Det er bedre enn sammenkomster med folk man ikke har noe til felles med.

      Slett
    2. Oi nå er vi to Inger her.....jeg er den Inger som har kommentert lenge, jeg begynner å kalle meg Inger E heretter sånn at vi ikke blir forvekslet. OK :) Det er forøvrig meg som kommenterte under innlegget om religion - det var før jeg oppdaget at det var blitt to av oss.

      Forviklingar. :)

      Slett
    3. Jeg trodde den første Inger her var deg, fint at du oppklarer misforståelsen.

      Slett
    4. Ja jeg ble litt forfjamset selv også - lurte på om jeg var begynt å bli surrete som skreiv ting jeg ikke husket om ting jeg ikke hadde opplevd...hehe

      Slett
  2. Jeg har vel opplevd ulike former for ensomhet, og kan vel si, at den ensomheten jeg velger, den er god.
    Ellers har jeg hatt et par juleaftener sammen med venner. Hyggelig å være der en stund, men godt å komme tilbake til eget hjem.

    Vi mennesker er ulike, og for noen er det sikkert fint å feire jul med mennesker man ikke kjenner. Kommer kanskje an på, hvilke forventninger man har, hvem man er og hva man ønsker.
    Vil tro det krever litt av begge parter i forhold til romslighet og nysjerrighet for hverandre.

    SvarSlett
    Svar
    1. Både det å invitere fremmede og det å ta imot en invitasjon krever et visst mot. Vi får håpe det fører til at flere får en hyggelig julekveld.

      Slett
    2. Det gjør det helt sikkert, selv om det er spesielt å møte noen første gang på en julaften, som gjest i ens hjem!

      Jeg satt alene seks julaftener på rad. En venn av meg som var i familiebesøk (som han trivdes dårlig med), ringte meg opp i løpet av kvelden de siste årene. I dag har vi gått over til å feire julaften sammen i stedet, og det gjør vi i år også.

      Folk er selvsagt forskjellige, men for meg kjentes det sårt å sitte alene - ikke bare julaften, men i tillegg at verken slekt eller venner inviterte meg til å se innom i løpet av romjulen, eller til nyttår. Det er ikke noe man kommer over på fem minutter.

      Så isolert var jeg at jeg i julen 2004 ikke ante noe om den meget omtalte tsunamien før bibliotekene åpnet i januar 2005, og jeg fant en avis. Jeg hadde ikke råd til fjernsyn eller buss, og det lå så mye snø den julen at det var vondt også for et yngre menneske å ta seg til fots til butikk eller andre steder der man ser avis-forsider.

      Som barn og tenåring opplevde jeg julen som en veldig sosial tid. Folk dro på kryss og tvers for å treffe hverandre, og jeg ble bedt hjem til mange. Jeg er ikke en annen person i dag, bortsett fra at jeg er voksen selvfølgelig. - Men det virker som om julen i løpet av noen tiår har skiftet fra å være gjestebudenes tid til å være en anledning til å vri om låsen og stenge seg inne med kun den aller nærmeste familie.

      Men disse menneskene ser en jo likevel daglig, året rundt! Det fine med julen før var jo nettopp at da brøt man ut av hverdagen og så/møtte/besøkte folk man sjelden så ellers... Men dette har visst ingen verdi lenger. Nå er det kanskje julaften på facebook?

      Slett
  3. Ja, skal ikke se bort fra at det blir julaften på facebook. Det er i hvert fall sikkert mange som legger ut noen meldinger i løpet av kvelden om hvor fantastisk de har det.
    Tror folk har mindre kontakt med hverandre nå enn før, ikke bare i jula.

    Det året jeg trodde jeg måtte være alene julaften syntes jeg det var veldig trist. Heldigvis ble jeg invitert til noen slektninger og det ble en hyggelig julekveld. Men jeg var alene stort sett resten av jula og det føltes litt tomt og trist. Akkurat da hadde det vært en del problemer i løpet av høsten så jeg hadde trengt litt oppmuntring. Den ensomheten man ikke velger selv er ikke alltid så god.

    SvarSlett
  4. Det er bedre å være alene enn å være sammen med folk som ser ned på deg, som skal fortelle deg hvordan du skal ordne opp i problemene dine, som stiller nærgående spørsmål du absolutt ikke ønsker å få, som bare skal snakke om seg og sitt, som kommer med spydigheter pakket inn i glanset papir.


    Fullstendig sant!!! Jeg syns ikke alltid familiejulene er så overvettes festlige, men hvis utsiktene til å sitte alene var der tror jeg at jeg hadde sett mørkt på det. Da hadde jeg nok forsøkt å finne et eller annet jeg kunne bli med på.

    Jeg hørte forresten noen som sa at det å invitere ensomme i julen ikke var så lurt dersom man ikke hadde til hensikt å følge det opp. Og det tror jeg det er noe i. Det kan ikke føles særlig bra for et menneske å være hos noen en julaften som aldri tar kontakt med deg igjen - for da har de gjort sitt liksom.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har en del opplevelser med folk som vil fortelle meg hva jeg skal gjøre, stiller spørsmål de burde forstå ikke er morsomme å få, jeg skjønner ikke vitsen med det. De må jo skjønne at det ikke er hyggelig å bli utsatt for. Det er faktisk veldig slitsomt, jeg merker at det tapper meg for energi.

      Det er ikke bare på julaften folk er ensomme, skulle ønske dette kunne vært et tema ellers i året også. Jeg er enig med deg når det gjelder å følge opp dem man har hatt på besøk julaften, det burde de kanskje tenke gjennom på forhånd.

      Slett
    2. Nærgående spørsmål er absolutt slitsomme. Det ligger liksom i kortene at den som spør, synes det er noe rart med deg og vil ha dette brakt på det rene. Min mor gir seg aldri før hun får opplyst hva folk jobber med. Arbeidsledige er ikke særlig takknemlige for denne utspørringen, noe jeg har tatt opp med henne gjentatte ganger.

      En SLAGER når det gjelder å avslutte utidig utspørring, er å si: «Er det et problem for deg, dette? Siden du er så opptatt av det?» Da har en spilt ballen over på den andres bane. Forhold deg avventende, og ikke gå med på emneskifte før du har fått et svar.

      Eller: Kjenner du personen rimelig godt, vet du sikkert hva han eller hun ikke ønsker å snakke om. Vri lynraskt samtalen i den retningen! Kjenner du ikke personen godt nok, kan du si: «Mon tro hva slags jul Breivik har i fengselet?» Du fortsetter urokkelig å utbrodere dette emnet, uansett hva den andre kommer inn på. Breivik i fokus! Da vil nok personen gi opp å plage deg…

      Slett
    3. Takker for gode tips :) Med tanke på at de jeg har vært borti som har det med å stille nærgående spørsmål, gjerne er de samme som har lett for å avbryte hvis samtalepartneren begynner å snakke om noe som er utenfor deres lille verden, hadde det vært en passelig "hevn" å begynne med utbrodering om Breivik hver gang disse begynte å snakke om noe som ikke interesser meg.

      Slett
  5. Jeg har nevnt det før her, men jeg jobbet en med en dame for noen år siden som var helt fanatisk opphengt i at jeg var singel. Hun spurte og grov i det uendelige om jeg hadde truffet noen, om jeg savnet noen, om jeg hadde hatt noen, om jeg ønsket noen, hva gjorde jeg på i helgene, såg jeg mye på TV, laget jeg meg god mat alene, hadde jeg flere enslige venner og når svaret var ja sa hun at det var da godt det var flere av oss. Dama var egentlig grei, men dette var så intensivt at jeg vil karakterisere det som sykelig. Det er riktig som det ble sagt over at folk som spør slik helt tydelig syns noe er galt med deg. Og hvis noe liksom er galt med deg er det fritt fram for å spørre og grave tydeligvis.

    SvarSlett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.