mandag 31. desember 2012

Godt nytt år!

Da er det på tide å ønske alle et godt nytt år. I likhet med forrige post får også denne bli kort. Jeg skal straks reise av gårde for å feire nyttårsaften i mer landlige strøk. Så får jeg se i morgen om jeg har en leilighet å komme tilbake til. Det holdt hardt i fjor da folk fyrte opp raketter ute i gata, mot biler, busser og bygget jeg bor i. Men nå nærmer tiden seg for avreise, eventuelle dypsindige betraktninger om det nye året får vente til en annen gang.

                                
                        

mandag 24. desember 2012

søndag 16. desember 2012

Hvordan jeg ble vaksinert mot religion

... og lærte å tvile på alle som har funnet sannheten med kjempestor S
Jeg har flere ganger nevnt bokklubben Energica her på bloggen. Det hender jeg kikker innom nettsiden deres, sånn for å holde meg litt oppdatert om hva som skjer i den alternative verden. Det meste av det jeg har funnet der oppfatter jeg som temmelig virkelighetsfjernt. Min manglende entusiasme for det alternative har antagelig en del å gjøre med at jeg ble grundig vaksinert mot alt som minner om religion i barndommen, da jeg vokste opp blant pinsevenner. Og når jeg sier vaksinert, her er noe jeg fant på siden til Energica: Hun mener at vaksinene utgjør et vibrasjonsmessig budskap fra alle sykdommene de skal beskytte mot, og at vibrasjonene blir liggende i kroppen. Med litt uflaks møter man en vakker dag en vibrasjon i den ytre verden som vekker gjenklang med en av disse indre vibrasjonene. Som eksempel nevner hun at hos 90 prosent av de pasientene hun har behandlet for anoreksi, har tilstanden oppstått i løpet av seks måneder etter at de fikk BCG-vaksine i tenårene. Ofte, sier hun, viser det seg at vaksiner i stedet for å beskytte individet mot å pådra seg sykdommen, tenner slumrende ubalanser som er overlevert fra forfedre som enten har hatt lidelsen eller som har vært bærere av sykdommen.

Nå fikk verken jeg eller mine klassekamerater anoreksi eller annen elendighet som følge av BCG-vaksinen. Men vi hørte mange skrekkhistorier om denne vaksinen på forhånd, den skulle visst være riktig så smertefull. Så vi gikk i flere år og grudde oss, sånn sett ble det en skikkelig nedtur. Det var jo bare et lite stikk, kan ikke huske at det gjorde vondt i det hele tatt. Vaksineringen mot religion var derimot et adskillig mer langvarig og smertefullt prosjekt. Med foreldre som var pinsevenner ble jeg tatt med på kristne møter og sendt på søndagsskole. Det var det jeg hørte og opplevde her som førte til at jeg ble grundig vaksinert mot all form for blind tro.

Det er merkelig hvordan enkelte ting fra den tiden har satt seg fast. På søndagsskolen fikk vi blader med noe som sikkert skulle være særdeles oppbyggelig lesestoff. Jeg kan huske en historie om en gutt som var så uheldig at faren hans ikke var kristen, noe som medførte at han alltid var full og dessuten voldelig. Han mishandlet sønnen da han var helt liten, som følge av dette fikk gutten pukkelrygg, hvorvidt dette henger på greip har jeg ikke nok kunnskap til å vite. Uansett, på grunn av pukkelryggen ble gutten mobbet av jevnaldrende. Men så reddet gutten noen ut av et brennende hus og ble en helt. I mellomtiden hadde faren blitt kristen, noe som betydde at han var blitt snill og edru. Så i siste avsnitt var alt bare fryd og gammen. I ettertid har jeg tenkt på hvordan denne historien kunne oppfattes av barn som ble mishandlet av kristne foreldre.

Noe annet som har festet seg godt i hukommelsen opplevde jeg da ble slept med på et møte på kveldstid. Oppe på talerstolen sto det en mann og fortalte en historie fra Afrika. To menn satt på et tog, den ene var kristen og den andre var tilhenger av Darwin og evolusjonsteorien. Nå fantes vel strengt tatt ikke ordet evolusjonsteori i pinsevennenes vokabular, det het de som trodde vi stammet fra apene. Noe man anså for å være totalt idiotisk. Tilbake til de to mennene på toget, de stoppet på en stasjon der det befant seg noen aper. Og da hadde taleren kommet fram til kveldens store vits, da sa nemlig den kristne til darwintilhengeren at skal ikke du av her, her er jo slektningene dine. Dette var tydeligvis rasende festlig, men i salen satt det en trassig drittunge som overhode ikke lo. Jeg gremmet meg, dette syntes jeg var i overkant dumt. I dag vet jeg at det faktisk var dumt, vi deler størsteparten av genene våre med sjimpansen og de andre store apene, enten vi liker det eller ikke. Allerede da likte jeg tanken på at jeg var en del av naturen og i slekt med våre medskapninger, at naturen var noe vi skulle ta vare på, ikke noe vi skulle bekjempe. For pinsevennene var det motsatt, de var satt over naturen, den var noe vi kunne bruke og misbruke etter eget forgodtbefinnende. Dyrene var sjelløse maskiner vi kunne herje med som vi ville. Når det gjaldt evolusjonsteorien så hørte jeg det ble sagt at dersom vi hadde stammet fra apene, hadde det ikke fantes aper. Disse gleder seg muligens over at vi er i ferd med å utrydde våre nærmeste slektninger, jeg synes det er forferdelig trist.

Det står i bibelen, gnålte man når noen skulle fordømmes, det være seg homofile, samboende eller kvinner med for korte skjørt. Nå hadde jeg en formening om at det i den samme bibelen sto noe om at man skulle elske sin neste som seg selv og gjøre mot andre som man vil andre skal gjøre mot seg. Interessant nok var dette noe man aldri maste om at sto i bibelen. Jeg kan aldri huske at dette var et tema, det hadde kanskje gjort meg noe mer velvillig innstilt dersom det hadde vært det. Noe man derimot var opptatt av var misjonering. Misjonærer lot til å være en høystatusgruppe blant pinsevennene, fordi de dro ut og frelste folk som tilba «stokk og stein». Ingen av landene misjonærene dro til ble omtalt med navn, de ble bare kalt misjonsmarken, og overalt på denne misjonsmarken tilba man altså stokk og stein.

Dette og mye annet, som en debatt om det var synd å klappe i hendene eller ikke, gjorde at jeg i svært ung alder hadde fått nok. Heldigvis hadde foreldrene mine vett nok til å la meg gå. De fikk nok en og annen kommentar fra de andre pinsevennene om at de hadde latt meg slippe unna så lett. Da jeg noen år senere gikk på folkehøyskole hadde moren min fått noen spørsmål om de ikke hadde foretrukket at jeg gikk på en kristen folkehøyskole. Hun hadde svart at det måtte jeg bestemme selv. En av grunnene til at kristendommen ikke kastet alt for mørke skygger i barndommen skyldtes nok i stor grad at foreldrene mine hadde slekt og venner som ikke var kristne. Det er nok verre for dem som vokser opp i familier der hele slekta er herlig frelst, som jeg har hørt enkelte kalle det.

Heldigvis drev ikke pinsevennene egen skole, nå tror jeg uansett ikke foreldrene mine hadde sendt meg på noe slikt. For noen år siden skrev lokalavisen om en kristen skole som hadde dukket opp i nærmiljøet. Det var intervju med en lærer, han innrømmet at de måtte lære elevene om Darwin og utviklingslæren, men samtidig fortalte han at han lærte elevene at det var slikt andre trodde på og at det riktige var at Gud hadde skapt jorda for seks tusen år siden. Det jeg kom til å tenke på da jeg leste dette, var min aller første historietime på barneskolen. Vi begynte med norgeshistorie, på første side sto det at de første menneskene kom til Norge for cirka ti tusen år siden. Jeg regner med at unger på en kristen skole må lære det samme, da har man gud bedre et forklaringsproblem.

Hvor godt vaksinert jeg har blitt og hvor fremmed pinsevennkulturen er for meg, merket jeg da jeg for noen år siden var ble invitert til en sammenkomst på bedehuset der jeg hadde gjennomgått det effektive vaksineringsprogrammet. Fordi det var noen andre som var invitert jeg hadde lyst til å treffe, heller ikke disse tilhørte miljøet, takket jeg ja. Det jeg hadde håpet skulle bli en hyggelig prat med gamle kjente ble et hodepineframkallende mareritt. For det skulle spilles musikk må vite og man hadde skaffet noen skikkelige forsterkere siden sist. Så der satt vi og fikk knapt vekslet et ord, mens noe som liknet på DDE med kristne tekster dundret ut i all sin herlighet. Jeg husket det jo, musikken jeg ble utsatt for i yngre år, to og et halvt grep på gitaren, falsk sang og pinlig banale tekster, men i det minste hadde ikke volumet vært så vanvittig. Folket rundt oss lot til å sette pris på spetakkelet, det ble klappet og hoiet, de på scenen var visst store stjerner, så for mange var sikkert denne kvelden et skikkelig høydepunkt. Jeg har aldri følt meg så til de grader på feil sted, jeg hadde neppe mer til felles med disse menneskene enn med de apene de ikke vil innrømme at de er i slekt med. Det var en lettelse å kunne forlate stedet, riktignok med en dundrende hodepine.

Jeg ble ikke bare vaksinert mot pinsevennene og kristendommen, men mot all tro fri for vett og forstand, slikt som sitatet over fra bokklubben Energica. Jeg er blitt sjokkert over hvor langt uti tåkeheimen alternativbevegelsen har bevegd seg. Jeg har skrevet om min oppvekst blant pinsevenner en gang før, da nevnte jeg at det ble sagt at man ikke skulle tenke, man skulle tro. Noe av det jeg aldri har greid å tro på er at det finnes en gud et sted der ute som sitter og følger med på hva den enkelte av oss foretar seg. I min barndom var pinsevennene veldig opptatt av slikt som skjørtelengder og sminke, kanskje guden de trodde på hadde målebånd og målte skjørtelengden din for å avgjøre om du skulle sendes til himmel eller helvete, man kunne nesten få det inntrykket. Folk må få lov å tro hva de vil, også på guder med målebånd, men man bør kunne kreve at toleransen skal gå begge veier. Problemet er at det gjør det ofte ikke. Det er ikke folks tro i seg selv som har skremt meg, men skråsikkerheten og den manglende respekten for annerledes tenkende. Nå har jeg sett folk som har stirret seg blinde på egen fortreffelighet med tilhørende manglende respekt for andre også blant andre grupper, det kan være medlemskap i et bestemt politisk parti eller noe annet som gjør at de anser seg som langt bedre enn oss andre. Her på bloggen har jeg vært inne på såkalte positive tenkere som gjerne stempler annerledes tenkende som negative, noe som ikke er positivt. Kommer man i en diskusjon med slike er det like vanskelig å nå fram som det er overfor religiøse fanatikere. Jeg har prøvd begge deler og det er akkurat like håpløst. Det kan se ut som om folk blir ugreie å ha med å gjøre når de har funnet sannheten med kjempestor S, uansett hva denne sannheten måtte gå ut på.
 

lørdag 15. desember 2012

Ensomhet

I det siste har det vært mye snakk om å være ensom i jula. Nå er det jo en del som gjerne vil ha besøk av ensomme på julaften. Vel og bra, men jeg håper de som åpner dørene sine for ensomme har en litt annen innstilling enn den som hadde skrev om ensomme i en avis jeg leste for mange år siden. Det var det året det så ut til at jeg var nødt til å tilbringe julekvelden alene, noe jeg absolutt ikke gledet meg til. En morgen før jeg gikk på jobb kom jeg over dette stykket i avisen, slik ting var for øyeblikket var det absolutt ikke behagelig lesning. Vedkommende beskrev to stakkars ensommes julaften, det var hun som satt alene og gråt og han som satt alene foran tv-en og drakk seg full mens han zappet fra den ene tv-stasjonen til den andre. Disse to stakkarene var fantasifostre skapt i journalistens hode, det hun nok ikke tenkte på var at også ensomme leser aviser og at dette ikke var hyggelig å lese for dem som faktisk skulle være alene på julaften. Journalisten ville vel vise at hun syntes synd på de ensomme og sånn sett var et veldig godt menneske. Men det er aldri særlig festlig å være den det er synd på. Jeg slapp for øvrig å feire julaften alene.

Jeg tror jeg ville foretrukket en julaften alene framfor en sammen med folk jeg ikke kjente. Det kan være at de synes de er veldig snille og forventer at man skal spille rollen som den takknemlige stakkaren. En rolle som passer meg dårlig og jeg er neppe den eneste. Det kan være at de er velmenende nok, men at man absolutt ikke har noe til felles. Ensomhet sammen med andre har jeg en del erfaring med og det er ikke alltid så morsomt det heller. Eller det kan være at de feirer jul på en måte som er helt annerledes enn det man foretrekker selv. Jeg tilbrakte en gang noen timer en julaften hos noen som «feiret» den store kvelden med en stemning av mørkegrå hverdag. Der var det ingen som lo, for å si det sånn. Siden jeg feiret julekvelden både før og etter dette heller triste besøket gjorde det meg ikke så mye, jeg så heller det komiske i det. Nå lot det ikke til at disse menneskene forsto hvor nitrist julefeiringen deres var, hvis noen slike inviterer fremmede på julekvelden synes jeg oppriktig synd på dem som er invitert.
Jeg har opplevd å være ensom alene og å være ensom sammen med andre. Det kan være grusomt å være ensom alene, når man har massevis av problemer og det føles som det ikke er et eneste menneske i hele verden som bryr seg om hvordan man har det. Det er muligens den aller verste ensomheten. Jeg også opplevd å være ensom i såkalt festlig lag, der det virker som om alle de andre kommer fra et annet univers. Da er det bare å smile tappert og prøve på harde livet å finne på noe passende å si, det er ikke alltid så lett.

For to og et halvt år siden ble jeg rammet av en akutt ensomhetsfølelse. Den kom hoppende på meg raskt og brutalt og var egentlig fullstendig uventet. Jeg følte meg ofte ensom og utenfor da jeg var yngre, men trodde jeg hadde lært meg til å leve med at jeg var litt på siden av de andre. Så leste jeg en bok og fikk noen tanker som jeg gjerne ville diskutere med andre, men det var ingen der å dele tankene mine med. Jeg følte plutselig et voldsomt behov for å snakke om hva jeg tenkte om alt mulig, lange, kronglete samtaler om de små og store tingene i livet. Da føltes det som et ork å holde det gående om at jeg var så heldig at jeg fikk kjøpt en fin jakke på salg forrige uke og vet du at den sa ditt og da sa den datt osv. osv. På denne tiden skulle jeg flytte og da jeg pakket ned alle bøkene mine la jeg merke til et visst litterært forfall, jeg hadde kjøpt påfallende mye krim og tilsvarende lite annet de senere årene. Jeg lurte på om jeg ubevisst valgte bøker som ikke ga meg for mange tanker jeg ikke hadde noen å snakke med om.

Alle jobbene jeg har hatt har lært meg til å møte mennesker der de er og respektere dem for det de er. Jeg har møtt folk som er fullstendig annerledes enn meg selv som det har vært interessant å bli kjent med. De har fortalt meg om livene sine og det har vært spennende og lærerikt. Men jeg har tilbrakt i overkant mye tid på andres banehalvdel, plutselig hadde jeg et voldsomt behov for å bli møtt der jeg var. Noen ganger trenger vi å bli sett og respektert for den vi er, kunne snakke om det vi er opptatt av uten at folk blir fjerne i blikket og begynner å prate om noe annet. Det jeg lengtet etter da jeg ble rammet av denne ensomhetsfølelsen var noen som skjønte at det gikk an å være opptatt av det jeg var opptatt av, ikke nødvendigvis at de var enige med meg i alt mulig, men at de forsto, at de ikke bare syntes jeg var rar.
Nå finnes det også en god ensomhet. Den opplever jeg når jeg kommer hjem til tom leilighet, kan sette på den musikken jeg vil, slenge meg på sofaen med en bok eller holde på med noe annet jeg har lyst til uten at noen forstyrrer. Når jeg er ute i naturen, går i eget tempo og lar tankene fly. Når jeg har vært i Irland alene, kan gjøre akkurat som jeg vil, ingen som maser eller har lyst til å gjøre noe jeg absolutt ikke har lyst til. Da kan jeg puste fritt, problemer og trivialiteter ligger igjen hjemme.

Det er bedre å være alene enn å være sammen med folk som ser ned på deg, som skal fortelle deg hvordan du skal ordne opp i problemene dine, som stiller nærgående spørsmål du absolutt ikke ønsker å få, som bare skal snakke om seg og sitt, som kommer med spydigheter pakket inn i glanset papir.
Med tanke på de som skal være de ensomme som noen har invitert inn fra kulden denne julaften håper jeg de slipper noe av det jeg har nevnt ovenfor. Jeg håper de opplever det jeg noen ganger har opplevd, møte med fremmede mennesker der man oppdager at man virkelig er på bølgelengde. Der man forstår hverandre og er interessert i det den andre har å si. Slike møter er alltid givende, for meg har de til tider vært en sjelden luksus som jeg har visst å sette pris på.