onsdag 28. november 2012

Om bortskjemthet og hardt arbeid

I forrige uke kunne vi lese at sjefen i rekrutteringsselskapet Proffice, Stein André Haugerud, mener at bortskjemthet sender unge på trygd. Proffice har gjennomført en undersøkelse der det framgår at seks av ti ledere tror lavere arbeidsmoral og lavere terskel for å sykmelde seg er årsaken til at flere unge enn før er trygdet. Undersøkelsen viser også at sju av ti ledere mener trygdeordningene i Norge er for gunstige og hele ni av ti mener uføretrygden misbrukes. Selv kaller Haugerud dagens unge for «Generasjon Kravstor» og mener at noen foreldre syr sacco-sekker under armene på barna sine. Den gangen jeg var ung var det kun snakk om å sy puter under armene på ungdommen, så det er tydelig at utviklingen går feil vei.

Det jeg alltid har lurt på når jeg leser slikt, og jeg har jo lest en del liknende påstander både om unge og voksne, er om de som uttaler seg snakker av egen erfaring, gjelder det dem selv, gjelder det folk de kjenner? Dersom Haugerud selv har barn, er han blant dem som har sittet med nål og tråd og sydd digre sacco-sekker under armene på ungene sine? Har vennene hans barn som er så kravstore at de ikke gidder å jobbe? Har slektningene hans det, naboene? Eller gjelder det bare noen andre? Antagelig gjør det nok helst det.
Når den godeste Haugerud har så lite til overs for bortskjemt ungdom som ikke vil jobbe, da skulle man jo tro at han setter stor pris på voksne, arbeidsomme folk. Det er jeg ikke så sikker på om han gjør, i hvert fall er min erfaring at Proffice ikke gjør det. Jeg har flere ganger nevnt en jobb jeg hadde på en kantine for en god del år siden, der arbeidstempoet var det hardeste jeg noen gang har opplevd. Det oppdraget var gjennom Proffice. Nå var det ikke de som hadde ansvaret for at det var alt for mye å gjøre på dette stedet, men det lot ikke til at de satte særlig pris på innsatsen min, for jeg fikk aldri noen flere oppdrag gjennom dem. Dette var jobben der jeg fikk høre at de fleste vikarer løp hylende på dør etter én dag, i noen tilfeller etter bare noen timer. Jeg bet tennene sammen og jobbet og jobbet og jobbet… Jeg orket ikke å gjøre noe som helst på fritiden, en kveld krekte jeg meg en tur med nabobikkja, men fant ut det var best å spare alle kreftene til jobben. Det verket i føttene og det verket i hodet og i det meste av det som befant seg mellom føtter og hode. Det minnet meg om en gang jeg forfrøs ørene. Jeg dro avgårde på konsert i tjue kuldegrader med bare ei skyggelue på hodet. På vei hjem fra toget ble ørene veldig kalde og det gjorde vondt, så gikk det over. Helt til jeg kom hjem og ørene tinte opp, da føltes det som om hele hodet holdt på å sprenges i filler. Slik var denne jobben også, først ble jeg sliten, veldig sliten, men så gled det på en måte over. Helt til jeg kom ut fra jobben, da ble jeg kvalm, svimmel og følte meg i det hele tatt forferdelig elendig.

Jeg gjorde for øvrig stor suksess på jobben, beste vikaren de hadde hatt, fikk jeg høre Nå hadde jeg hyggelige kolleger og fikk etter hvert et svært godt forhold til hun som var sjefen min. En dag vi slet som verst sa hun noe om at vi burde hatt dobbelt lønn når vi jobbet så hardt. Da kom jeg til å si hva jeg hadde i timelønn, hun syntes det var alt for lite og ønsket å ta opp dette med Proffice. Siste dagen fikk jeg en nydelig blomst som takk for innsatsen, fikk nok en gang høre at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt, noe hun også hadde sagt til Proffice. Dessuten lovte hun nok en gang at hun skulle ta opp at jeg burde få høyere lønn.  
Min velmenende sjef trodde hun hjalp meg, men resultatet var at jeg aldri fikk noen flere oppdrag fra dem. Jeg kontaktet dem og spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg ikke gjorde det, men fikk et noe unnvikende svar at det var det ikke. Etter det jeg har sett av vikarbyråer er jeg rimelig sikker på at det skyldtes spørsmålet om bedre lønn. Jeg leste en gang på nettsiden til et annet vikarbyrå at man ikke skulle snakke om lønn på arbeidsplassen, din lønn er din privatsak, sto det. Selv om det ikke sto noe om dette i instruksene fra Proffice, regner jeg med at de ikke satte pris på at jeg og sjefen min hadde snakket om lønna mi. Både hun og jeg trodde at det at hun var så godt fornøyd med meg, jeg hørte selv hun si til dem at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, ville føre til at det ble lett for meg å få flere oppdrag fra dem. Dessverre har jeg sett at mange vikarbyråer er mer opptatt av hvor flink man er til å stå med lua i hånda, enn hvor god man er til å jobbe. Det gjelder i hvert fall jobber av typen kantine, jeg har snakket med mange som har vært fortvilet over hvor dårlige vikarer de får. Dette har ikke vært folk som har vært vanskelige å ha med å gjøre, de har vært overlykkelige over at jeg klarer å utføre enkle oppgaver og kommer på jobb når jeg skal. 
 
For øvrig er jeg ikke helt sannferdig når jeg sier at jeg ikke fikk flere tilbud fra Proffice. De ringte meg en gang, flere måneder senere, en lørdag ettermiddag, om en jobb samme kveld. Grunnen til at de ringte meg var at jeg angivelig sto øverst på lista deres, noe jeg tydeligvis ikke gjorde til vanlig. Da hadde jeg funnet meg en annen jobb og takket nei.

Noe som i hvert fall er sikkert er at dersom jobben jeg hadde for Proffice ikke hadde vært et relativt kortvarig vikaroppdrag, men derimot en fast jobb gjennom flere år, så hadde jeg ikke vært arbeidsfør i dag. Slike jobber er antagelig en viktig grunn til at mange havner hos NAV. Det burde kanskje bortskjemte ledere tenke litt over.   
 

8 kommentarer:

  1. Jada....hvis man ikke jobber åtte til fire og helst mer enn det, eller er så frekk at man holder seg hjemme om man er syk - for ikke å snakke om hvis man blir sykemeldt - da er man lat da! Dette ble en dårlig formulert setning, men jeg gidder ikke omformulere den for jeg er nemlig lat ;)

    Jeg tror de som gnåler høyest om dette - slik som han her Proffice-sjefen - de hadde selv aldri orket en vanlig arbeiders hverdag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Nei, de hadde nok ikke orket de arbeidsdagene en del av oss andre må gjennom. Denne Proffice-sjefen kunne jo tatt noen uker på samme sted som jeg jobbet for dem, tror det kunne ha vært lærerikt.

      Slett
  2. Godt skrevet, og jeg tror mange vil kunne kjenne seg igjen i din historie. Det er viktig, at noen våger å fortelle hvordan enkelte ting faktisk er.
    ...og når det gjelder disse late og bortskjemte ungdommene, der tom. endel blir uføre, jeg skulle gjerne hørt hvem han hadde truffet og hvor? Jeg har ikke unger selv, men har hatt, og har mange unge rundt meg, og jeg kjenner ikke igjen det som denne mannen har beskrevet, og jeg kjenner jeg blir sint når jeg leser slike påstander, som bidrar til å stigmatisere unge mennesker, som jobber hardt for å få endene til og møtes.
    Fortsatt fin kveld til deg Laila.
    Bibbi

    SvarSlett
    Svar
    1. De har antagelig ikke truffet noen, de bare vet at det er sånn.
      Jeg har jo heller ikke unger, men jeg kjenner tross alt folk som har, de står på med både jobb og utdanning og gjør så godt de kan.
      God kveld til deg også:)

      Slett
    2. Økningen i unge uføre fra 0,8% til 1% (altså ingen "eksplosjon", som er et uttrykk noen har tillatt seg å bruke om denne utviklingen) skyldes i hovedsak en økning i tilfeller av psykose og schizofreni. Dette er svært alvorlige diagnoser. Ingen vil vel i ramme alvor påstå at det er latskap som gjør denne gruppen uegnet i arbeidslivet???

      http://e24.no/kommentarer/e24-kommentarer/flere-unge-ufoere-et-fremskritt/3535607

      Og for ordens skyld: Dette er ikke noe særskilt "norsk". Det samme trenden til økt forekomst av schizofreni og psykose blant unge ses overalt i Europa.

      God helg!

      Slett
    3. Godt poeng, denne svært forsiktige økningen er så absolutt ingen eksplosjon. Så kan man lure på hva Proffice-sjefen og de andre lederene som synser om latskap og bortskjemthet, mener alvorlig syke skal leve av.

      God helg til deg også!

      Slett
  3. La oss for sikkerhets skyld slå det fast: VELFERD LOKKER IKKE FOLK BORT FRA ARBEIDET!

    Jeg siterer: "Det er høyere grad av yrkesdeltagelse blant folk med lav utdannelse og blant syke i Norge, enn i land med andre velferdsmodeller." Prosjektet har brukt data fra 26 europeiske land i tillegg til Canada. "Blant syke og lavt utdannede har vi de siste 30 årene fått en større andel som befinner seg utenfor arbeidslivet. Men sammenligner vi oss med andre land, ser vi at utviklingen der er enda mer negativ...Flere i de nordiske landene velger å jobbe enn i land med svakere velferdsordninger."

    http://www.forskning.no/artikler/2012/desember/342503

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, slik er det, men passer neppe inn i slike som denne Proffice-sjefens virkelighetsoppfatning.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.