Klasseforskjeller

Om to danske bøker jeg ikke har lest og litt om erfaringer jeg har gjort
I forrige uke skrev Klassekampen om en bok som nylig er utgitt i Danmark. «Det danske klassesamfund», skrevet av Lars Olsen, Lars Andersen (direktør i Arbejderbevægelsens Erhvervsråd), Niels Ploug (Danmarks Statistik, tidligere forskningssjef med SFI, Det Nationale Forskningscenter for Velfærd) og Jonas Schytz Juul (sjefsanalytiker i Arbeiderbevægelsens Erhvervsråd).

Forfatterne deler den danske befolkningen inn i fem klasser: overklasse (1 prosent), øvre middelklasse (9 prosent), middelklassen (24 prosent), arbeiderklassen (47 prosent) og underklassen (20 prosent). Vi vil stikke hull på myten om at 90 % av den danske befolkningen er middelklasse, sier journalisten og forfatteren Lars Olsen.
Videre kan man lese at i de siste tiårene har klassebegrepet og arbeiderklassen vært nærmest fraværende i dansk forskning og politikk. Oppmerksomheten har i stedet vært rettet mot små, marginale grupper, som marginaliserte innvandrere, rusmisbrukere og forsømte barn.
Vi mister det helhetlige bildet av virkeligheten dersom vi bare skal være opptatt av disse gruppene. Vi glemmer at det er store forskjeller også mellom arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, sier Olsen.

Som det framgår av denne boka er hele 47 % av alle dansker faglærte eller ufaglærte lønnsmottakere med vanlige jobber. Jeg tror mange fra arbeiderklassen ville nikke gjenkjennende når den samme Olsen sier: «Tilhører du arbeiderklassen har du større risiko for å miste jobben. Du har sannsynligvis også et tøffere fysisk arbeidsmiljø, mer ensformig arbeid og mindre innflytelse over arbeidet ditt enn dersom du tilhører øvre middelklasse». Det er sjelden jeg leser en så god beskrivelse av arbeidsfolks hverdag.

Olsen snakker også om en økende klassesegregering i Danmark, og viser til at det i 1985 var seks boligområder i Danmark der overklassen og den øvre middelklassen utgjorde over 40 %, nå finnes det 26 slike boligområder, 25 av dem ligger i området rundt København. Olsen sier videre: Den nordiske modellen handler blant annet om et blandet samfunn, der folk fra ulike klasser bor i samme bydeler, og der overklassens barn møter arbeiderklassens barn på skolen. Dette er nå i ferd med å endre seg og det øker avstanden mellom gruppene i samfunnet. Det fører til at vi går fra et «vi-samfunnn» til et «oss-og-dem-samfunn».  Olsen er bekymret for at det får store politiske konsekvenser når politikere, journalister og andre i den meningsdannende hovedstatseliten har lite kontakt med vanlige folk. Han nevner kuttene i den danske efterlønnsordningen som et eksempel. Politikerne har argumentert med at de kjenner psykologer og konsulenter som koser seg med efterlønn på golfbanen, mens de egentlig kunne jobbet lenger. Olsen påpeker de store forskjellene mellom øvre middelklasse og arbeiderklassen. De høyt utdannede kommer sent ut i arbeidslivet, lever lengre og realiserer seg selv gjennom jobbene sine. Mange i arbeiderklassen er ute i jobb når de er 18 år, og har rutinepregete jobber som sliter på helsa. Når de nærmer seg pensjonsalder har de dermed ofte vært ute i arbeidslivet lenger enn de bedre stilte og de har større behov for å gå av med tidligpensjon, sier han. Forfatterne av boka er opptatt av at overklassens makt og ressurser til å sette rammene for andre menneskers liv, som direktører, departementssjefer, redaktører eller strategikonsulenter. Mange opinionsdannere og beslutningstakere lever i en annen virkelighet enn det store flertallet.

Dagen etter dette sto på trykk, kunne man lese at forskjellene i Norge bare øker og øker. Det gir ingen mening å si at trenden mot stadig større ulikhet har snudd de siste årene, sier sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen ved Universitetet i Oslo.  Også i Norge er større arbeiderklassen enn over- og middelklassen. Selv om Norge fremdeles har små forskjeller i både inntekts- og utdanningsnivå sammenliknet med de fleste andre land, mener Hansen at Norge blir stadig mer klassedelt. Det er ingen holdepunkter for at Norge ikke følger samme utvikling som resten av verden. De som har mest får mer og de fattigste blir fattigere, sier Hansen.
Til tross for dette og at det fremdeles er en klar sammenheng mellom foreldres utdannings- og inntektsnivå og barnas levestandard og arbeidsmuligheter, har klassebegrepet gått av moten og folk oppfatter seg stort sett ikke som en del av noen klasse lenger. SSB-forsker Kari Skrede mener det kan skyldes at sammensetningen av klassene har vært i stor endring de siste tiårene. Norsk industri er for eksempel dominert av høyteknologiske jobber. Det er i serviceyrkene man finner dem som i minst grad har mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, sier hun.

Manglende mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, det er noe de fleste arbeidere er velkjent med. Jeg jobbet en gang på et sted der det ringte ut og inn, akkurat som på skolen. Det ringte ut til pause og inn igjen etter ti minutter, da hadde du å være på plass umiddelbart. Var det kø ved kaffemaskinen, noe det ofte var, var det ikke sikkert at du rakk å drikke opp kaffen før det ringte inn igjen. Ønsket om kontroll kan gi seg mange utslag, et sted hadde de sørget for at dataprogrammet vi brukte var slik at det dekket absolutt hele skjermen. Dersom man fikk lyst til å gjøre noe så «syndig» som å ta en titt på internett, måtte man logge seg ut av programmet, noe sjefen satt inne på kontoret sitt og fulgte med på. En av mine kolleger hadde en gang blitt innkalt til sjefen fordi han hadde sett at hun logget seg ut fem minutter før hun skulle gå hjem, for å rydde rundt pulten sin. Hun var en godt voksen og meget pliktoppfyllende person, det var tydelig at hun følte seg svært urettferdig behandlet, noe hun hadde all grunn til.

Den manglende kontrollen over egen arbeidsdag gjør det også vanskeligere å gå på jobb dersom man er syk. Det er ikke alltid det er noen forståelse for at du kanskje trenger et ekstra pust i bakken eller bør få slippe de aller tyngste takene. Jeg husker en dag på lager, det var en fredag, jeg var kraftig forkjølet med tilhørende feber, jeg hadde vært hjemme de to foregående dagene og trodde jeg skulle komme meg gjennom fredagen. Det gjorde jeg også på et vis, men det var ikke min overordnedes fortjeneste. Hun syntes nemlig at det var en utmerket dag å sette meg til å stable paller. Hvert eneste løft førte til grusomme hostekuler mens kaldsvetten haglet, en av mine gode kolleger kom bort til meg, ristet på hodet og sa at du skulle ikke vært her i dag. Det burde jeg nok ikke heller, men dersom jeg hadde fått lov å gjøre jobben jeg til vanlig gjorde hadde ikke dagen blitt så smertefull, men det fikk jeg ingen forståelse for. Jeg måtte stable paller, slik at småsjefen kunne få vist meg hvem som bestemte her i verden, eller i hvert fall i dette hjørnet av lageret.

Til tross for at arbeiderklassen utgjør en stor gruppe, omtales vi gjerne som en slags rare dyr som man ikke skjønner seg særlig på. Man er som oftest mer opptatt av vår angivelig dårlige smak når det gjelder mat, musikk osv. enn de problemene vi møter i hverdagen. De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt mange arbeidsfolk si, «de» er stort sett alle med makt og innflytelse. Følelsen av avmakt og frustrasjon over ikke å bli sett og verdsatt for den innsatsen man gjør, er noe av det som har gått igjen blant folk jeg har møtt i arbeidslivet.
Det jeg leste i Klassekampen i forrige uke førte til en forsiktig optimisme, kanskje man endelig skulle begynne å snakke om forskjeller når det gjelder levekår. Det var befriende å se ordet arbeiderklasse uten at jeg samtidig støtte på ord som danseband, ferdigpizza og grilldress. Denne meget forsiktige optimismen forsvant på fredag. Det har nemlig kommet ut enda en bok om klasseforskjeller i Danmark. Denne heter «Det skjulte klassesamfunn», den er resultat av at et helt korps av samfunnsforskere har undersøkt om forestillingen om klassesamfunnets død i Danmark, kan man lese. En av dem, Anna Prieur, professor i sosiologi ved Universitetet i Aalborg, får lov å breie seg i fredagens utgave av Klassekampen med både en kronikk og et intervju. Sistnevnte under overskriften «Vil fornye klassebegrepet». Problemet er bare at her er det ikke mye nytt. En hver som har lest litt av det som skrives om klasser vil kjenne igjen det meste. Her kommer man som vanlig trekkende med den franske sosiologen Bourdieu og da vet jeg fortsettelsen. Og ganske riktig, her kommer noe jeg har lest mange ganger før: Lett karikert kan si at de som har mye kulturell kapital gjerne foretrekker sushi og klassisk musikk, mens de med lite kulturell kapital foretrekker frossenpizza og danseband. Slikt som dette har jeg skrevet om mer enn én gang her på bloggen, det er grenser for hvor mye jeg gidder å gjenta meg selv, men jeg fatter ikke at man kan si at man vil fornye klassebegrepet samtidig som man kommer med så til de grader gamle og velkjente påstander.

Prieur kommer også med påstander om de kapitalsterke som er internasjonalt orientert og vil gi mer i bistand og mener at presidentvalget i USA er viktig. På den andre siden snakker hun om de kapitalsvake som vil gi begrense u-hjelp og oppdaterer seg på siste nytt fra kongehuset. Siden jeg dessverre må sies å være «kapitalsvak» merker jeg at jeg føler meg en smule tråkket på når jeg leser slikt. Man skal ikke være særlig kapitalsterk for å forstå at presidenten i USA har stor makt og at det følgelig er viktig hvem som vinner valget, mens det spiller temmelig liten rolle hva kongehuset driver og surrer med. Kongehuset har i liten grad vært et tema på arbeidsplassene jeg har vært, litt vitsing på pauserommet den gangen vår alternative prinsesse startet engleskole, det er alt. Når det gjelder bistand er det delte meninger, vi som hører hjemme ett eller annet sted på venstresiden er nok langt mer positive enn de som svermer for Fremskrittspartiet.

Det som slår meg når jeg leser slikt er at mennesker er mer enn bare smak og holdninger. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har vært annerledes enn meg, vi har hatt samme klassebakgrunn, men det har mange ganger også vært alt vi har hatt til felles. Det jeg har lært er at mange av dem som har kanskje ikke har så «god smak», har vært tvers gjennom snille og gode mennesker. Det er snakk om samvittighetsfulle og pliktoppfyllende folk som gjør så godt de kan både på jobben og ellers. Kanskje godhet er viktigere enn god musikksmak?

Til slutt, det hadde vært fint om det ble slutt på gnålet om danseband og frossenpizza hver gang det er snakk om klasser. Virkeligheten til arbeiderklassen i dag dreier seg om helt andre ting, som hardt arbeidstempo med påfølgende helseproblemer, liten kontroll over egen arbeidsdag samt problemer med å ha råd til brukbar bolig. Etter hvert som boligprisene har økt er dette neppe bare et problem for arbeiderklassen, men det vil uansett være de lavest lønte som sliter mest. Mangel på autonomi er noe alle som havner i klørne på NAV antagelig vil få oppleve og der havner ikke bare folk fra arbeiderklassen.