fredag 30. november 2012

Høstbilder

For noen dager siden tuklet jeg sammen noen bilder jeg har tatt i løpet av høsten. Jeg tenkte jeg skulle skrive at denne lille snutten skulle markere overgangen mellom høst og førjulstid, men det blir feil, for førjulstid har det visst vært lenge. Uansett, nå starter førjulsstresset for alvor - for dem som gidder. Det gjør ikke jeg, derimot gidder jeg å ønske alle en riktig god helg!

video

onsdag 28. november 2012

Om bortskjemthet og hardt arbeid

I forrige uke kunne vi lese at sjefen i rekrutteringsselskapet Proffice, Stein André Haugerud, mener at bortskjemthet sender unge på trygd. Proffice har gjennomført en undersøkelse der det framgår at seks av ti ledere tror lavere arbeidsmoral og lavere terskel for å sykmelde seg er årsaken til at flere unge enn før er trygdet. Undersøkelsen viser også at sju av ti ledere mener trygdeordningene i Norge er for gunstige og hele ni av ti mener uføretrygden misbrukes. Selv kaller Haugerud dagens unge for «Generasjon Kravstor» og mener at noen foreldre syr sacco-sekker under armene på barna sine. Den gangen jeg var ung var det kun snakk om å sy puter under armene på ungdommen, så det er tydelig at utviklingen går feil vei.

Det jeg alltid har lurt på når jeg leser slikt, og jeg har jo lest en del liknende påstander både om unge og voksne, er om de som uttaler seg snakker av egen erfaring, gjelder det dem selv, gjelder det folk de kjenner? Dersom Haugerud selv har barn, er han blant dem som har sittet med nål og tråd og sydd digre sacco-sekker under armene på ungene sine? Har vennene hans barn som er så kravstore at de ikke gidder å jobbe? Har slektningene hans det, naboene? Eller gjelder det bare noen andre? Antagelig gjør det nok helst det.
Når den godeste Haugerud har så lite til overs for bortskjemt ungdom som ikke vil jobbe, da skulle man jo tro at han setter stor pris på voksne, arbeidsomme folk. Det er jeg ikke så sikker på om han gjør, i hvert fall er min erfaring at Proffice ikke gjør det. Jeg har flere ganger nevnt en jobb jeg hadde på en kantine for en god del år siden, der arbeidstempoet var det hardeste jeg noen gang har opplevd. Det oppdraget var gjennom Proffice. Nå var det ikke de som hadde ansvaret for at det var alt for mye å gjøre på dette stedet, men det lot ikke til at de satte særlig pris på innsatsen min, for jeg fikk aldri noen flere oppdrag gjennom dem. Dette var jobben der jeg fikk høre at de fleste vikarer løp hylende på dør etter én dag, i noen tilfeller etter bare noen timer. Jeg bet tennene sammen og jobbet og jobbet og jobbet… Jeg orket ikke å gjøre noe som helst på fritiden, en kveld krekte jeg meg en tur med nabobikkja, men fant ut det var best å spare alle kreftene til jobben. Det verket i føttene og det verket i hodet og i det meste av det som befant seg mellom føtter og hode. Det minnet meg om en gang jeg forfrøs ørene. Jeg dro avgårde på konsert i tjue kuldegrader med bare ei skyggelue på hodet. På vei hjem fra toget ble ørene veldig kalde og det gjorde vondt, så gikk det over. Helt til jeg kom hjem og ørene tinte opp, da føltes det som om hele hodet holdt på å sprenges i filler. Slik var denne jobben også, først ble jeg sliten, veldig sliten, men så gled det på en måte over. Helt til jeg kom ut fra jobben, da ble jeg kvalm, svimmel og følte meg i det hele tatt forferdelig elendig.

Jeg gjorde for øvrig stor suksess på jobben, beste vikaren de hadde hatt, fikk jeg høre Nå hadde jeg hyggelige kolleger og fikk etter hvert et svært godt forhold til hun som var sjefen min. En dag vi slet som verst sa hun noe om at vi burde hatt dobbelt lønn når vi jobbet så hardt. Da kom jeg til å si hva jeg hadde i timelønn, hun syntes det var alt for lite og ønsket å ta opp dette med Proffice. Siste dagen fikk jeg en nydelig blomst som takk for innsatsen, fikk nok en gang høre at jeg var den beste vikaren de noen gang hadde hatt, noe hun også hadde sagt til Proffice. Dessuten lovte hun nok en gang at hun skulle ta opp at jeg burde få høyere lønn.  
Min velmenende sjef trodde hun hjalp meg, men resultatet var at jeg aldri fikk noen flere oppdrag fra dem. Jeg kontaktet dem og spurte om det var noen spesiell grunn til at jeg ikke gjorde det, men fikk et noe unnvikende svar at det var det ikke. Etter det jeg har sett av vikarbyråer er jeg rimelig sikker på at det skyldtes spørsmålet om bedre lønn. Jeg leste en gang på nettsiden til et annet vikarbyrå at man ikke skulle snakke om lønn på arbeidsplassen, din lønn er din privatsak, sto det. Selv om det ikke sto noe om dette i instruksene fra Proffice, regner jeg med at de ikke satte pris på at jeg og sjefen min hadde snakket om lønna mi. Både hun og jeg trodde at det at hun var så godt fornøyd med meg, jeg hørte selv hun si til dem at jeg var den beste vikaren de hadde hatt, ville føre til at det ble lett for meg å få flere oppdrag fra dem. Dessverre har jeg sett at mange vikarbyråer er mer opptatt av hvor flink man er til å stå med lua i hånda, enn hvor god man er til å jobbe. Det gjelder i hvert fall jobber av typen kantine, jeg har snakket med mange som har vært fortvilet over hvor dårlige vikarer de får. Dette har ikke vært folk som har vært vanskelige å ha med å gjøre, de har vært overlykkelige over at jeg klarer å utføre enkle oppgaver og kommer på jobb når jeg skal. 
 
For øvrig er jeg ikke helt sannferdig når jeg sier at jeg ikke fikk flere tilbud fra Proffice. De ringte meg en gang, flere måneder senere, en lørdag ettermiddag, om en jobb samme kveld. Grunnen til at de ringte meg var at jeg angivelig sto øverst på lista deres, noe jeg tydeligvis ikke gjorde til vanlig. Da hadde jeg funnet meg en annen jobb og takket nei.

Noe som i hvert fall er sikkert er at dersom jobben jeg hadde for Proffice ikke hadde vært et relativt kortvarig vikaroppdrag, men derimot en fast jobb gjennom flere år, så hadde jeg ikke vært arbeidsfør i dag. Slike jobber er antagelig en viktig grunn til at mange havner hos NAV. Det burde kanskje bortskjemte ledere tenke litt over.   
 

mandag 12. november 2012

Klasseforskjeller

Om to danske bøker jeg ikke har lest og litt om erfaringer jeg har gjort
I forrige uke skrev Klassekampen om en bok som nylig er utgitt i Danmark. «Det danske klassesamfund», skrevet av Lars Olsen, Lars Andersen (direktør i Arbejderbevægelsens Erhvervsråd), Niels Ploug (Danmarks Statistik, tidligere forskningssjef med SFI, Det Nationale Forskningscenter for Velfærd) og Jonas Schytz Juul (sjefsanalytiker i Arbeiderbevægelsens Erhvervsråd).

Forfatterne deler den danske befolkningen inn i fem klasser: overklasse (1 prosent), øvre middelklasse (9 prosent), middelklassen (24 prosent), arbeiderklassen (47 prosent) og underklassen (20 prosent). Vi vil stikke hull på myten om at 90 % av den danske befolkningen er middelklasse, sier journalisten og forfatteren Lars Olsen.
Videre kan man lese at i de siste tiårene har klassebegrepet og arbeiderklassen vært nærmest fraværende i dansk forskning og politikk. Oppmerksomheten har i stedet vært rettet mot små, marginale grupper, som marginaliserte innvandrere, rusmisbrukere og forsømte barn.
Vi mister det helhetlige bildet av virkeligheten dersom vi bare skal være opptatt av disse gruppene. Vi glemmer at det er store forskjeller også mellom arbeiderklassen, middelklassen og overklassen, sier Olsen.


Som det framgår av denne boka er hele 47 % av alle dansker faglærte eller ufaglærte lønnsmottakere med vanlige jobber. Jeg tror mange fra arbeiderklassen ville nikke gjenkjennende når den samme Olsen sier: «Tilhører du arbeiderklassen har du større risiko for å miste jobben. Du har sannsynligvis også et tøffere fysisk arbeidsmiljø, mer ensformig arbeid og mindre innflytelse over arbeidet ditt enn dersom du tilhører øvre middelklasse». Det er sjelden jeg leser en så god beskrivelse av arbeidsfolks hverdag.
Olsen snakker også om en økende klassesegregering i Danmark, og viser til at det i 1985 var seks boligområder i Danmark der overklassen og den øvre middelklassen utgjorde over 40 %, nå finnes det 26 slike boligområder, 25 av dem ligger i området rundt København. Olsen sier videre: Den nordiske modellen handler blant annet om et blandet samfunn, der folk fra ulike klasser bor i samme bydeler, og der overklassens barn møter arbeiderklassens barn på skolen. Dette er nå i ferd med å endre seg og det øker avstanden mellom gruppene i samfunnet. Det fører til at vi går fra et «vi-samfunnn» til et «oss-og-dem-samfunn».  Olsen er bekymret for at det får store politiske konsekvenser når politikere, journalister og andre i den meningsdannende hovedstatseliten har lite kontakt med vanlige folk. Han nevner kuttene i den danske efterlønnsordningen som et eksempel. Politikerne har argumentert med at de kjenner psykologer og konsulenter som koser seg med efterlønn på golfbanen, mens de egentlig kunne jobbet lenger. Olsen påpeker de store forskjellene mellom øvre middelklasse og arbeiderklassen. De høyt utdannede kommer sent ut i arbeidslivet, lever lengre og realiserer seg selv gjennom jobbene sine. Mange i arbeiderklassen er ute i jobb når de er 18 år, og har rutinepregete jobber som sliter på helsa. Når de nærmer seg pensjonsalder har de dermed ofte vært ute i arbeidslivet lenger enn de bedre stilte og de har større behov for å gå av med tidligpensjon, sier han. Forfatterne av boka er opptatt av at overklassens makt og ressurser til å sette rammene for andre menneskers liv, som direktører, departementssjefer, redaktører eller strategikonsulenter. Mange opinionsdannere og beslutningstakere lever i en annen virkelighet enn det store flertallet.

Dagen etter dette sto på trykk, kunne man lese at forskjellene i Norge bare øker og øker. Det gir ingen mening å si at trenden mot stadig større ulikhet har snudd de siste årene, sier sosiologiprofessor Marianne Nordli Hansen ved Universitetet i Oslo.  Også i Norge er større arbeiderklassen enn over- og middelklassen. Selv om Norge fremdeles har små forskjeller i både inntekts- og utdanningsnivå sammenliknet med de fleste andre land, mener Hansen at Norge blir stadig mer klassedelt. Det er ingen holdepunkter for at Norge ikke følger samme utvikling som resten av verden. De som har mest får mer og de fattigste blir fattigere, sier Hansen.
Til tross for dette og at det fremdeles er en klar sammenheng mellom foreldres utdannings- og inntektsnivå og barnas levestandard og arbeidsmuligheter, har klassebegrepet gått av moten og folk oppfatter seg stort sett ikke som en del av noen klasse lenger. SSB-forsker Kari Skrede mener det kan skyldes at sammensetningen av klassene har vært i stor endring de siste tiårene. Norsk industri er for eksempel dominert av høyteknologiske jobber. Det er i serviceyrkene man finner dem som i minst grad har mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, sier hun.

Manglende mulighet til å påvirke egen arbeidssituasjon, det er noe de fleste arbeidere er velkjent med. Jeg jobbet en gang på et sted der det ringte ut og inn, akkurat som på skolen. Det ringte ut til pause og inn igjen etter ti minutter, da hadde du å være på plass umiddelbart. Var det kø ved kaffemaskinen, noe det ofte var, var det ikke sikkert at du rakk å drikke opp kaffen før det ringte inn igjen. Ønsket om kontroll kan gi seg mange utslag, et sted hadde de sørget for at dataprogrammet vi brukte var slik at det dekket absolutt hele skjermen. Dersom man fikk lyst til å gjøre noe så «syndig» som å ta en titt på internett, måtte man logge seg ut av programmet, noe sjefen satt inne på kontoret sitt og fulgte med på. En av mine kolleger hadde en gang blitt innkalt til sjefen fordi han hadde sett at hun logget seg ut fem minutter før hun skulle gå hjem, for å rydde rundt pulten sin. Hun var en godt voksen og meget pliktoppfyllende person, det var tydelig at hun følte seg svært urettferdig behandlet, noe hun hadde all grunn til.
Den manglende kontrollen over egen arbeidsdag gjør det også vanskeligere å gå på jobb dersom man er syk. Det er ikke alltid det er noen forståelse for at du kanskje trenger et ekstra pust i bakken eller bør få slippe de aller tyngste takene. Jeg husker en dag på lager, det var en fredag, jeg var kraftig forkjølet med tilhørende feber, jeg hadde vært hjemme de to foregående dagene og trodde jeg skulle komme meg gjennom fredagen. Det gjorde jeg også på et vis, men det var ikke min overordnedes fortjeneste. Hun syntes nemlig at det var en utmerket dag å sette meg til å stable paller. Hvert eneste løft førte til grusomme hostekuler mens kaldsvetten haglet, en av mine gode kolleger kom bort til meg, ristet på hodet og sa at du skulle ikke vært her i dag. Det burde jeg nok ikke heller, men dersom jeg hadde fått lov å gjøre jobben jeg til vanlig gjorde hadde ikke dagen blitt så smertefull, men det fikk jeg ingen forståelse for. Jeg måtte stable paller, slik at småsjefen kunne få vist meg hvem som bestemte her i verden, eller i hvert fall i dette hjørnet av lageret.

Til tross for at arbeiderklassen utgjør en stor gruppe, omtales vi gjerne som en slags rare dyr som man ikke skjønner seg særlig på. Man er som oftest mer opptatt av vår angivelig dårlige smak når det gjelder mat, musikk osv. enn de problemene vi møter i hverdagen. De vet ikke hvordan vi har det, har jeg hørt mange arbeidsfolk si, «de» er stort sett alle med makt og innflytelse. Følelsen av avmakt og frustrasjon over ikke å bli sett og verdsatt for den innsatsen man gjør, er noe av det som har gått igjen blant folk jeg har møtt i arbeidslivet.
Det jeg leste i Klassekampen i forrige uke førte til en forsiktig optimisme, kanskje man endelig skulle begynne å snakke om forskjeller når det gjelder levekår. Det var befriende å se ordet arbeiderklasse uten at jeg samtidig støtte på ord som danseband, ferdigpizza og grilldress. Denne meget forsiktige optimismen forsvant på fredag. Det har nemlig kommet ut enda en bok om klasseforskjeller i Danmark. Denne heter «Det skjulte klassesamfunn», den er resultat av at et helt korps av samfunnsforskere har undersøkt om forestillingen om klassesamfunnets død i Danmark, kan man lese. En av dem, Anna Prieur, professor i sosiologi ved Universitetet i Aalborg, får lov å breie seg i fredagens utgave av Klassekampen med både en kronikk og et intervju. Sistnevnte under overskriften «Vil fornye klassebegrepet». Problemet er bare at her er det ikke mye nytt. En hver som har lest litt av det som skrives om klasser vil kjenne igjen det meste. Her kommer man som vanlig trekkende med den franske sosiologen Bourdieu og da vet jeg fortsettelsen. Og ganske riktig, her kommer noe jeg har lest mange ganger før: Lett karikert kan si at de som har mye kulturell kapital gjerne foretrekker sushi og klassisk musikk, mens de med lite kulturell kapital foretrekker frossenpizza og danseband. Slikt som dette har jeg skrevet om mer enn én gang her på bloggen, det er grenser for hvor mye jeg gidder å gjenta meg selv, men jeg fatter ikke at man kan si at man vil fornye klassebegrepet samtidig som man kommer med så til de grader gamle og velkjente påstander.

Prieur kommer også med påstander om de kapitalsterke som er internasjonalt orientert og vil gi mer i bistand og mener at presidentvalget i USA er viktig. På den andre siden snakker hun om de kapitalsvake som vil gi begrense u-hjelp og oppdaterer seg på siste nytt fra kongehuset. Siden jeg dessverre må sies å være «kapitalsvak» merker jeg at jeg føler meg en smule tråkket på når jeg leser slikt. Man skal ikke være særlig kapitalsterk for å forstå at presidenten i USA har stor makt og at det følgelig er viktig hvem som vinner valget, mens det spiller temmelig liten rolle hva kongehuset driver og surrer med. Kongehuset har i liten grad vært et tema på arbeidsplassene jeg har vært, litt vitsing på pauserommet den gangen vår alternative prinsesse startet engleskole, det er alt. Når det gjelder bistand er det delte meninger, vi som hører hjemme ett eller annet sted på venstresiden er nok langt mer positive enn de som svermer for Fremskrittspartiet.
Det som slår meg når jeg leser slikt er at mennesker er mer enn bare smak og holdninger. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har vært annerledes enn meg, vi har hatt samme klassebakgrunn, men det har mange ganger også vært alt vi har hatt til felles. Det jeg har lært er at mange av dem som har kanskje ikke har så «god smak», har vært tvers gjennom snille og gode mennesker. Det er snakk om samvittighetsfulle og pliktoppfyllende folk som gjør så godt de kan både på jobben og ellers. Kanskje godhet er viktigere enn god musikksmak?

Til slutt, det hadde vært fint om det ble slutt på gnålet om danseband og frossenpizza hver gang det er snakk om klasser. Virkeligheten til arbeiderklassen i dag dreier seg om helt andre ting, som hardt arbeidstempo med påfølgende helseproblemer, liten kontroll over egen arbeidsdag samt problemer med å ha råd til brukbar bolig. Etter hvert som boligprisene har økt er dette neppe bare et problem for arbeiderklassen, men det vil uansett være de lavest lønte som sliter mest. Mangel på autonomi er noe alle som havner i klørne på NAV antagelig vil få oppleve og der havner ikke bare folk fra arbeiderklassen.
 

torsdag 8. november 2012

Den rette innstillingen

Positiv skal man være
Det er nå tre år siden jeg slet meg gjennom et kurs på Reaktorskolen, bloggpostene jeg skrev underveis blir fremdeles lest og kommentert. Med ujevne mellomrom dukker det opp en spesiell type kommentarer, den som skriver sier vedkommende går eller har gått på Reaktorskolen, skolen blir gjerne lovprist, samtidig som jeg får mitt pass påskrevet og det er ingen vakker påskrift. Jeg er negativ, har feil innstilling, ikke motivert for å komme i jobb, osv. osv. osv…
Det er interessant er at jeg aldri har fått tilsvarende kommentarer under det jeg har skrevet om mine erfaringer fra arbeidslivet, heller ikke fra det jeg har skrevet ellers om NAV. Merkelig nok later det ikke til at noen som har gått på Reaktorskolen og er fornøyd, kan skrive om det uten å komme med regla om hvor negativ undertegnede er. Nå må det sies at jeg verken blir såret, fornærmet, krenket eller noe som helst annet av disse beskyldningene. Det jeg opplevde på Reaktorskolen var ille, når folk blir sendt til slike steder er det fordi de er i klørne på NAV. Noe som betyr at folk er i en vanskelig situasjon, enten det skyldes arbeidsledighet, sykdom eller noe annet som er ugreit. Da er det siste man behøver å bli tråkket på, psyket ned, bli fratatt det man måtte ha av overskudd og selvtillit. Jeg kan ikke se at det er negativt å si fra når man ser noe som er gærent, særlig ikke når det går utover dem som har nok å slite med fra før.

Kommentarene der jeg stemples som negativ osv. representerer en type argumentasjon jeg dessverre synes det blir stadig mer av. I stedet for å komme med saklige argumenter stempler man motstanderen som negativ. De kan til tider bli ganske snodig, som en kommentar jeg fikk under en bloggpost der jeg skrev at vi hadde blitt tvunget til å skrive seks jobbsøknader i løpet av en dag. Da var det en som skrev følgende: Jeg er absolutt ikke enig i det du sier. Det er ingen som blir tvunget til å sende ørten søknader i løpet av 5-6 timer. Det handler om å sette seg klare mål for uken, sine egne mål for deretter å jobbe mot å oppnå disse. Her er altså den som kommenterer uenig i det jeg faktisk opplevde. Vedkommende mener også å vite at jeg hadde feil innstilling og ikke var klar for å komme i jobb. For å bruke denne type argumentasjon i en annen sammenheng. Jeg skrev en gang om en vaskejobb jeg hadde på en jernbanestasjon, der en stor del av jobben besto i å vaske doer. Jeg vasket doer i flere timer hver dag, dette var som man kanskje skjønner ikke spesielt festlig. I hvert fall forsto vennene mine det, derfor fikk jeg forståelse for at livet ikke var helt topp akkurat da. Det var ingen som sa at det er jeg ikke enig med deg i, det er ingen som må vaske doer i flere timer hver dag, med tilhørende beskyldninger om feil innstilling. Heller ikke mine kolleger forventet at jeg skulle synes jobben var morsom, det virket ikke som de syntes det selv heller.  Dessuten beklaget de seg støtt og stadig over alle helseplagene jobben hadde påført dem, så dette var nok en skikkelig negativ gjeng.
I en annen kommentar kan man lese: du skriver at du en gang da ved Aetat hadde kurs.....litt lenge siden du hadde disse erfaringene kanskje, med påfølgende beskyldninger om å være bitter. I teksten hadde jeg skrevet at kurset gjennom Aetat holdt en helt annen standard, det var med andre ord mye bedre. Siden kommentatoren stempler meg som bitter, vil jeg tro h*n mener jeg ikke var fullt så bitter da jeg gikk Aetat-kurset og det var derfor jeg var mer fornøyd med det. Når en person har gått to kurs, er fornøyd med det ene og misfornøyd med det andre, er det antagelig flere enn meg som ville tro at det ganske enkelt skyldes at det ene kurset var bedre enn det andre, men noen følger tydeligvis en helt annen type logikk.
Jeg skal prøve å følge denne logikken med et tenkt eksempel. I år var jeg på en flott ferie, der jeg besøkte byer som Paris, San Sebastian og Barcelona. Jeg lå på gode hoteller, spiste nydelig mat, drakk god vin og opplevde i det hele tatt mye fint. Da jeg kom hjem var jeg glad og fornøyd og syntes jeg hadde hatt det alle tiders. For å bruke et muligens mer moteriktig begrep, jeg var positivt innstilt til ferien. Men hvis jeg nå blir mer uheldig med neste års ferie, jeg havner i en nitrist, grå by hvor det regner og blåser uavbrutt, ligger på et møkkete hotell med vond seng, kakkelakker og veggdyr. Jeg spiser mat som smaker pyton og ender opp med matforgiftning. Når jeg kommer hjem er jeg selvfølgelig kjempesur og synes jeg har hatt en møkkaferie. Jeg vil etter all sannsynlighet møte sympati og medfølelse fra folk jeg kjenner. Det ville jeg antagelig ikke gjort dersom jeg hadde hatt venner av samme slag som den jeg har sitert ovenfor. Denne personen ville nok mene at det ikke var ferien det var noe i veien med, men derimot at jeg hadde greid å bli drabelig bitter og negativ det siste året. Min manglende entusiasme overfor kakkelakker, matforgiftning og annen elendighet skyldtes feil innstilling fra min side, med den rett innstillingen er nok både kakkelakker og veggdyr trivelige skapninger.


Disse menneskene som anser seg som så veldig positive burde spørre seg om hvor positivt det er å stemple andre som negative fordi de har andre meninger eller erfaringer enn en selv. At noe blir kritisert betyr ikke at den som kommer med kritikken er negativ, bitter og har feil innstilling. Hvis jeg oppfører meg dårlig overfor andre kan jeg ikke skylde på at andre er negative når de ikke liker oppførselen min.

 

mandag 5. november 2012

Hvordan skrive flotte brev ved hjelp av svadagenerator

For en tid siden oppdaget jeg at det finnes en svadagenerator på nettet. Dette er jo særdeles gledelig for oss lavt utdannede som på grunn av vår manglende utdanning ikke behersker språket så godt, ifølge dem som har greie på det kan vi knapt nok uttrykke oss i det hele tatt. Og det må nok innrømmes,  når det gjelder svada føler jeg at jeg ikke er helt på høyden. Men med hjelp av svadageneratoren er det nå mulig for oss alle å framstå som drevne byråkrater, med setninger som er totalt uforståelige. Dette kan jo komme til nytte. Jeg har tenkt at dersom jeg skulle være så uheldig å havne i NAV-mølla igjen, skal jeg benytte meg av svadageneratoren når jeg skriver til dem. Da gjør jeg det slik at jeg putter inn en setning med svada mellom hver setning tenkt ut i eget hode. Resultatet blir ganske sikkert imponerende, her er et eksempel på hvordan et slikt brev vil kunne bli:
 
Jeg sendte en søknad om dagpenger for fire måneder siden, men har foreløpig ikke mottatt noe svar. Vedrørende en gjeldende avklaring innhentes instrumentet hva angår behovene. Etter fire uker prøvde jeg å ringe dere, men enten var det ingen som tok telefonen eller den jeg snakket med visste ingenting om saken. Med tanke på en betydelig ressursbruk identifiseres fokus i forhold til ressurssituasjonen. Omsider fikk jeg kontakt med en person som heter Tom Skallerud, ifølge Skallerud er det mulig at papirene forsvant en dag dere hadde gått tom for toalettpapir. Sett på bakgrunn av en kostnadseffektiv kvalitetssikring realiseres erfaringsutvekslingen i relasjon til evalueringen. Skallerud sa at på grunn av svikt i rutinene når det gjelder innkjøp av toalettpapir hadde man som en nødløsning gjort bruk av innkomne papirer til det formålet. I forhold til en resultatorientert mobilitet spores oppfølgingen i relasjon til føringene.  Jeg fikk derfor beskjed om å sende en ny søknad. Gitt en optimal effekt utvides økningen i forlengelsen av vesentligheten.
Jeg gjorde som jeg hadde fått beskjed om, sendte en ny søknad. Sammenholdt med en særlig oppgaveløsning styrkes oppfølgingen i relasjon til verdiene. Etter flere uker uten svar prøvde jeg å kontakte dere både på e-post og telefon, uten resultat. Under henvisning til en vesentlig tidshorisont stimuleres kriteriene på tvers av forholdene. Jeg møtte da opp på kontoret deres og fikk etter flere timers venting snakke med en person som heter Silia Imbe. Avhengig av en løpende avklaring konkretiseres kriteriene i forhold til tilgjengeliggjøringen.  Imbe mente papirene antagelig hadde blitt tatt med da dere reiste på et seminar i Las Vegas og at de hadde blitt borte underveis. Uten hensyn til en særlig treffsikkerhet spores informasjonsflyten i relasjon til egenarten. Jeg fikk beskjed om å sende en ny søknad. På grunn av en sømløs tidshorisont tilgjengeliggjøres strategien parallelt med evalueringen.
Jeg sendte nok en søknad, men har fremdeles ikke fått noe svar. Grunnet en løpende overveielse identifiseres tilstedeværelsen innenfor konsekvensaspektet. Jeg har ringt, sendt mailer og møtt opp i egen person, men ingen later til å ha sett søknaden. I betraktning av en betydelig avveining balanseres strategien med henblikk på realitetsorienteringen. Jeg har blitt fortalt at siste søknad muligens er blitt kastet ved en feiltagelse og fått beskjed om å sende en ny. Sammenholdt med en proaktiv ressursbruk iverksettes risikofaktorene som en følge av en samlet vurdering. Det har jeg nå gjort og jeg håper på et snarlig svar. I og med en vesentlig oppgaveløsning kommuniseres fokus innenfor rammen av løsningen.

Flott, ikke sant? Dette brevet ble ikke helt ulikt noen av dem jeg mottok fra daværende Aetat, den gangen jeg sloss med dem i håp om å komme over i levelig jobb. Særlig de brevene der svaret var nei, var stappfulle av meningsløs svada, gjerne med henvisninger til hundre og ørten paragrafer i tillegg, for virkelig å vise at man hadde retten på sin side. Det var synd jeg ikke hadde tilgang til svadageneratoren den gang, da kunne jeg ha tatt igjen med samme mynt, eller rettere sagt samme svada.