torsdag 6. september 2012

Et godt liv

Det er merkelig hvordan enkelte små episoder kan sette seg fast i hukommelsen. For mange år siden, en fin sommerdag, lå jeg og slappet av og koste meg på stranda på en av de små øyene i Oslofjorden. Da kom det noen jenter forbi, de kan ikke ha vært stort mer enn ti år gamle, de gitt og diskuterte hva det vil si å ha et godt liv. Når dette gjorde inntrykk på meg var det nok av flere grunner, jeg opplevde at barn og ungdom i nabolaget stort sett kommuniserte med grynt, brøl og hyl. At jeg har hørt så til de grader mye pisspreik, unnskyld uttrykket, fra voksne mennesker gjorde nok også sitt. Jentene på stranda oppførte seg påfallende mye bedre enn det jeg er vant til at unger gjør og dessuten snakket de om noe vesentlig. Kanskje noe av det mest vesentlige man kan snakke om.

I ettertid har jeg tenkt at disse jentene hadde større forutsetninger for et godt liv enn ungene i nabolaget som kommuniserte ved hjelp av ulyder. Jeg har møtt voksne mennesker som antagelig har gryntet og brølt seg gjennom barndom og ungdom, de har ikke så mye spennende å komme med som voksne heller. For meg er den gode samtalen nettopp en av de tingene som gjør livet rikere, noe som helt klart hører med til et godt liv. Forsøk på samtaler med folk som befinner seg på høhø-nivå er derimot lite givende og blir det for mye av det kan livet bli stusselig. Nå kan det jo være at noen synes det er fint å sitte sammen og si høhø og tømme i seg flytende føde til man ikke en gang er i stand til å si høhø, kanskje de synes det er noe som hører med til det gode liv. Mennesker er forskjellige, det finnes neppe noen fasit for hva et godt liv er.

Men vi har kanskje forskjellige forutsetning for å få et noenlunde godt liv. For en tid siden hørte jeg en på radioen som mente at mennesker med en idealistisk tilnærming til livet i snitt var lykkeligere enn dem med en materialistisk tilnærming. I mine ører låt dette svært sannsynlig og det er også noe jeg synes å ha sett med egne øyne. Jeg hører antagelig til den mer idealistiske delen av menneskeheten, da jeg var ung var jeg ute og gikk i demonstrasjonstog støtt og stadig, verden skulle reddes og det skulle helst skje fort! Troen på at verden kan reddes er blitt mindre med årene, dessverre. Som idealist har man mye å bekymre seg om, det går ikke alltid riktig vei, for å si det forsiktig. Men kanskje har man også et rikere indre liv, og det at man vet mer om hvor ille mange andre har det, gjør at man får et litt annet perspektiv på egen elendighet. Jeg er bekymret for hvordan det går med naturen, men samtidig gir naturen meg mange gleder. En liten tur i skogen med åpne sanser, en følelse av å være en del av alt som lever, gir kanskje mer enn å slå i hjel en time eller to på et kjøpesenter. Det kan se ut som om antallet materialistiske mennesker har økt, og at de idealistiske har blitt færre, samtidig som også misnøyen har økt. I den delen av virkeligheten jeg har opplevd er det ikke dem som har hatt minst som nødvendigvis har vært de som har klagd og sutret mest. De bitreste og mest grinete menneskene jeg har møtt, har gjerne hatt de fleste behov dekket, det er bare det at de er nødt til å betale for mye for bensinen og ikke får lov å kjøre så fort som de vil, det er så mange avgifter osv, osv...
At grunnleggende materielle behov er dekket er en forutsetning for et godt liv og det er greit å ha råd til å koste på seg litt ekstra når man synes man fortjener det. Uhemmet materialisme tror jeg derimot ikke gjør noen særlig lykkelig. Større hus og dyrere bil gjør kanskje ikke susen, man har det fremdeles ikke helt topp. Da må man muligens ha enda større hus, enda dyrere bil, finere hytte enn naboen. Likevel er det ikke sikkert at livet blir slik reklamen skriker ut at det skal bli. Shopping sies å gjøre enkelte lykkelige, men det kan se ut til at de må shoppe hele tiden, så det er neppe særlig langvarig lykke. Selv har jeg opplevd å mangle både brukbar bolig, klær og sko, det blir man så visst ikke lykkelig av. Men jeg trenger ikke mye materiell rikdom for å ha det greit, heller mange gode opplevelser enn veldig mange ting.

Vi lever i en tid da liksom ingenting skal være leit, man strør om seg med fraser av typen det er i motbakke det går oppover. Nå vil de fleste av oss oppleve noen motbakker i løpet av livet og det kan vi lære ett og annet av. Problemet er at motbakken til tider kan bli for lang og tung og det kan bli for lite som gir energi underveis. Det blir ikke nok gode opplevelser til å veie opp mot de vonde, og da kan det bli vanskelig å komme seg opp bakken. Jeg har sett folk som strør om seg med lettvinte klisjeer i ett sett, som ikke ser ut til å ha forståelse for andre mennesker i det hele tatt, det er ikke verre for deg enn for andre, bla bla. Nå kan det være verre for noen enn for andre, eksempelvis har noen et bedre nettverk rundt seg enn det andre har og det kan gjøre det lettere å takle problemer. Jeg har like liten sans for dem som sier sånt, som jeg har for de før omtalte høhø-menneskene, det går ikke an å føre en fornuftig samtale med noen av dem.
Det å ha kontakt med mennesker man er på bølgelengde med, der man blir sett og respektert for den man er, er antagelig en viktig ingrediens i et godt liv for de fleste av oss. Jeg har ofte opplevd å være den som er annerledes enn de andre som er til stede, det er en erfaring å ta med seg, men kan i lengden bli slitsom, og forferdelig ensomt. Den ensomheten man opplever sammen med andre kan være vond, gi en følelse av innvendig tomhet. Samtidig tror jeg det er viktig å våge å være annerledes, gjøre det man føler for, selv om andre ikke skjønner hva du holder på med.

Så hva er et godt liv? Det finnes det neppe bare ett svar på. Noen av oss vil velge å leve livene våre annerledes enn flertallet, noe enkelte har problemer med å forstå. Det er ikke min oppgave å sørge for at noen slipper å møte folk som er annerledes enn dem selv, uansett hvor plagsomt det later til å være for enkelte. Å leve livet sitt fullt og helt på andres premisser er neppe oppskriften på et godt liv. Kanskje det nettopp er slike som gjør det, som har problemer med at andre velger annerledes, hva vet jeg. Etter det jeg har sett så er det dem som er tro mot seg selv, som så langt det er mulig lever slik de selv ønsker, som også er dem som har størst respekt for at andre lever slik de ønsker.
 

4 kommentarer:

  1. Nok et meget fornuftig innlegg fra deg Laila.

    Det er ikke mer synd på deg enn på andre, ja.....han som driver Hypokonderklinikken i Bergen har visst skrevet en bok med den tittelen. Kommer ikke på hva han heter i farten - Ingvard et eller annet. Jeg har hørt ham snakke på radioen og en del av det han sier er fornuftig nok, men den tittelen der har skurret for meg også. Det er faktisk mer synd på noen enn på andre. Folk har ulike forutsetninger. Men slikt skal man ikke si i våre dager.

    SvarSlett
    Svar
    1. Tror jeg har hørt om den boka, har også hørt det har blitt sagt når noen har gitt uttrykk for at noe er ubehagelig. Da er det blitt sagt av slike som nok ikke har opplevd så mye leit her i livet. Dessverre ser det ut til at det er på moten med slike floskler, og prøver man å motsi dem som sier slikt, så blir man slått i hodet med mer av samme sorten. Det er som å kommunisere med en vegg, fullstendig håpløst.

      Slett
  2. Det står en del her - en IKKE ANBEFALING av boka.....kommentarene er veldig gode. Dette er nok ikke en bok jeg skal lese...

    http://skrotliv.blogspot.no/2012/02/det-er-ikke-mer-synd-pa-deg-enn-andre.html

    Ja det er umulig å diskutere med slike. All kritikk blir møtt med at en er negativ, ikke vil ta ansvar for eget liv, ikke vil innse at man er sin egen lykkes smed og blablabla. Så jeg tror vi får finne noe annet å bruke tid og krefter på. Håper forøvrig du hadde en fin ferie Laila :)

    SvarSlett
    Svar
    1. Da er i hvert fall den boka satt opp på lista over bøker jeg absolutt ikke har tenkt å lese. Den hadde antagelig blitt kastet i veggen etter noen sider, er inderlig lei av slikt som dette.

      Ferien var fin den. Skal komme tilbake til den når jeg har fått litt mer orden på bildene jeg tok. Må jo ha med noen bilder når ferien skal omtales. Jeg har sett og opplevd mye fint, godt med et skikkelig avbrekk fra hverdagen.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.