tirsdag 7. august 2012

Enebarn og bortskjemt

En av grunnene til at jeg ikke tok en skikkelig utdanning er at jeg hadde veldig dårlig selvtillit da jeg var yngre. Jeg har tenkt litt på hvorfor det ble slik, det kan det nok være mange grunner til. Nå ønsker ikke jeg å være en av disse som skylder på andre for alt som har gått gærent i livet, men det er enkelte opplevelser jeg hadde i oppveksten jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Jeg er enebarn, det var egentlig helt greit å vokse opp uten søsken. Foreldrene mine hadde slekt og venner med barn på samme alder som meg selv og der vi bodde var det nok av andre unger jeg kunne leke med. Problemet var at den gangen var det ikke noe som het å være enebarn, det het å være enebarn og bortskjemt. Det fikk jeg høre svært mange ganger i løpet av barndommen og det kom ikke fra andre unger, men derimot fra voksne. Når jeg tenker tilbake synes jeg hører det evinnelige maset, enebarn og bortskjemt, enebarn og bortskjemt…
Jeg husker at jeg en gang prøvde å forsvare meg, nei, jeg var ikke bortskjemt. Åh joooo, jeg var bortskjemt, fikk jeg til svar. Jeg husker ikke hvem som sa det eller hvor det ble sagt, jeg husker bare den voldsomme overbevisningen det ble framsatt med. Å være bortskjemt var noe ekkelt, noe skammelig, å være bortskjemt var å være en som andre ikke likte. Det var slik jeg oppfattet det, og det var vel ikke så mange andre måter å oppfatte det på.

Jeg lurer på om disse voksne menneskene virkelig forsto hva de sa, om skjønte at det de gjorde var å knuse selvbildet mitt og trampe på det mens lå på gulvet i tusen knas. Og om de skjønte hvor ødeleggende den følelsen av skam som de påførte meg virkelig var. Det er mulig det skyldtes en form for uvettig flokkmentalitet, det var jo bare slikt man sa til et enebarn.
Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke se at jeg var påfallende bortskjemt, det var ikke særlig stor forskjell på meg og de barna som hadde søsken. Jeg hadde eget rom og fikk ha tingene mine i fred, det satte jeg pris på. Men det var nok øyeblikk jeg gladelig ville byttet bort dette mot å slippe alt maset om hvor bortskjemt jeg var.  Dersom jeg hadde vært forelder til et barn som ble utsatt for tilsvarende som jeg ble hadde jeg tatt igjen. Spurt om de virkelig mente at jeg skjemte bort ungen min, og bedt om en forklaring på hvorfor de framsatte slike påstander. Mine foreldre gjorde aldri det, mulig det var fordi man anså det som noe i nærheten av en naturlov at enebarn ble omtalt på den måten, det var bare slik det skulle være. Jeg var ikke den eneste som ble utsatt for denne terroren. Foreldrene mine ble for øvrig ikke selv utsatt for mas fordi de bare hadde ett barn, slik jeg vet flere er blitt i senere tid.

Det at jeg var enebarn er nok en vesentlig grunn til at jeg ble såpass selvstendig som jeg ble. Jeg lærte tidlig å finne på ting for meg selv, noe jeg har hatt fordeler av i voksen alder, som når jeg har reist på ferieturer alene. Dessuten tror jeg at jeg lærte noe vesentlig av terroren om hvor bortskjemt jeg var. Det lærte meg at man skal være forsiktig med å kommentere andre, uansett alder. Det er nok av dem som gjør det, som kommer med ikke spesielt hyggelige kommentarer om utseendet ditt eller hva det måtte være. Som liksom må bry seg og pirke borti deg på en måte du ikke setter pris på, som stiller nærgående og ubehagelige spørsmål om ting de ikke har noe med.
Jeg har møtt folk som ikke har særlig stor toleranse overfor at jeg aldri har ønsket meg barn, og som gir uttrykk for at de er veldig glade i barn selv, underforstått de er bedre mennesker enn meg. Samtidig har jeg opplevd at slike har kommentert barn eller ungdom på en måte som kan være sårende for den det gjelder. Eksempelvis kan man skrike over seg om hvor høy vedkommende er blitt og det er ikke tvil om at man mener for høy. Mine opplevelser i barndommen har gjort at jeg ikke gjør slikt og jeg tror ikke jeg ville gjort det uansett. Jeg kan rett og slett ikke forstå hensikten, dessuten er det mangel på alminnelig folkeskikk.

Da jeg var barn og voksne mennesker beskyldte meg for å være bortskjemt, tenkte jeg ikke over at det i virkeligheten var dem som oppførte seg dårlig. Særlig fordi det var så mange som sa det, måtte det jo være meg det var noe gærent med. Nå ser jeg det annerledes, men spørs om det ikke var noe som ble knust som aldri kan bli fullstendig helt igjen.

15 kommentarer:

  1. Vi mennesker er egentlig ganske fæle til å sette hverandre i bås, og ikke de gode båsene, som styrker selvtilliten. Selv var jeg minstemann i familien, og alle sa jeg var bortskjemt, av den grunn. Hvor langt unna sannheten de var kunne de ikke vite, men, nei absolutt ikke bortskjemt.
    Videre, så var jeg litt rund, noe som ble kommentert i høylydte vendinger hver sommer, når slekt kom på besøk. Av en onkel, fikk jeg et mindre hyggelig kallenavn.
    Jeg har også valgt bort å få barn, og har møtt mye pes av den grunn.
    Det slår meg hvor mye uvett som finnes blant voksne, rettet mot barn.

    SvarSlett
    Svar
    1. Det man kan lure på er hvorfor voksne mennesker sier slikt til barn. De må jo nødvendigvis forstå at det de sier er sårende. Voksne burde ha bedre vett, men det er det dessverre en del som ikke har.

      Slett
    2. Men jeg tror tross alt folk tenker seg mer om enn før. Omkring 1960 var det en del veiarbeid i strøket der jeg bor, og det ble ikke sikret mot slutten av dagen. En bekjent av meg som da var 5 år, lokket med seg en annen gutt på 4, "for å grave gull" på tomten der veivesenet grov. En diger steinblokk løsnet og falt plutselig ned på dem. Han jeg kjenner, slapp med en knust ankel som har gitt mange problemer gjennom årene. Den andre fikk knust hodet. En 7-åring kom forbi og sprang etter hjelp. Han ble senere spurt av en midaldrende dame: "Er det sant at hjernen ser ut som havregrøt?"

      Jeg kan ikke forestille meg at noen voksen i dag ville stilt et slikt spørsmål, verken til barn eller til en annen voksen. Da snakker vi iallfall om folk det er noe alvorlig i veien med, og det var det ikke med denne damen.

      Slett
    3. Det var da en merkelig ting å si til et barn, vi får da virkelig håpe at folk ikke sier slikt lenger, verken til voksne eller barn.

      Slett
  2. Merkelig hvor mange like opplevelser vi har Laila.
    Jeg er også enebarn og var slett ikke bortskjemt. Mange med søsken er mye mer bortskjemt enn jeg noen gang har vært. Men selvsagt fikk jeg også høre det der. Ikke fra voksne riktignok, men det var eldre barn som ville vite om jeg hadde mange leker osv. Ellers har jeg ofte fått et spørsmål som er noe av det tåpeligste spørsmål jeg veit om. Det syns jeg fortsatt: Savner du ikke søsken? Hva i heiteste er det for et spørsmål?! Det er som å spørre en som er vokst opp i Afrika om vedkommende savner snø!
    For ikke så lenge siden fikk jeg også høre fra en kvinne som fikk vite at jeg ikke hadde søsken at hun syns synd på meg! Nå hører det med til historien at denne dama har en del underlige uttalelser og oppførsel til tider, men likevel.

    Selvsagt har jeg også fått kommentarer på at jeg ikke har mann, barn, bil osv. Nærgående og ubehagelige spørsmål rundt det har jeg fått en del av. En som jeg jobbet med tidligere var helt fiksert på det at jeg var singel, og spurte og grov i detalj rundt det. Og høflig som jeg er svarte jeg så unnvikende, men diplomatisk jeg bare kunne. Sånn som hun drev på var nesten sykelig syns jeg. Likevel er det JEG (og folk som er som meg) som liksom skal være underlige...nei jeg er ikke lesbisk (ikke at det er nowe i veien med det) jeg er bare ikke så mann og barn - fokusert som man skal være. Ikke så opptatt av penger og status og sånt heller.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har også svart meget høflig og diplomatisk når folk har kommet med nærgående spørsmål av en type jeg aldri ville kommet med. Kanskje vi burde bli flinkere til å bite fra oss?

      Jeg kan ikke huske jeg har fått spørsmål om jeg savner søsken, men jeg vet om dem med ett barn som har fått høre at de er egoistiske fordi de nekter barnet sitt søsken. En bekjent av meg ble til og med kalt jævla egoist fordi det ikke passet å få flere barn. Det er ikke alle som er så dipomtaiske av seg.

      Det er vel kanskje slik at når man ikke er helt A4 så forventes det at man skal finne seg i av hva det måtte være av vemmelige kommentarer og spørsmål. Samtidig som vi selvfølgelig ikke skal stille spørsmål om deres valg.

      Slett
    2. Jeg er også flere ganger blitt spurt av andre om jeg har savnet å ha søsken. De spurte ikke på noen ekkel måte, og det har blitt interessante samtaler av det. De hadde opplevd ting der det betydde allverden å ha søsken å støtte seg til da problemene tårnet seg opp, og tenkte at dette nettverket mangler jo jeg.

      Det var helt korrekt tenkt, og jeg hadde tenkt på det selv. I oppveksten så jeg at min far og hans søster var for ulike til å stå hverandre veldig nært, dessuten var min mor sjalu og mislikte søsteren hans. Men det var min tante som reddet min far da det gikk skeis med butikken hans, og han ikke klarte å betale inn merverdiavgiften. Den hederlige mannen hadde måttet gå i fengsel om ikke søsteren hadde betalt beløpet av sparepengene sine, noe hun gjorde som noe helt selvfølgelig. (Ikke at min mor likte henne bedre av den grunn.)

      Min mor på sin side mistet broren sin før hun var fylt nitten og kom aldri helt over tapet. Jeg kvakk en gang hun sa på sin melodramatiske måte: "Å, det å ha en bror!" I dag som voksen ville jeg ha grepet anledningen og sagt: "Hvorfor har ikke jeg søsken da, når det var så viktig for deg å ha en bror?" Min mor hadde et meget lett svangerskap og en enkel, ukomplisert fødsel. Men jeg var redd henne og torde ikke spørre.

      Omvendt er jeg også blitt spurt: "Er du ikke glad at du ikke har søsken?" En nabo har en bror som er narkoman, og hun fikk folk på døren som han skyldte penger til. Borettslaget måtte ta grep og holde gatedørene våre låst også på dagtid. I den anledning ble calling-anlegget vårt herpet/knust. En venninne av meg har en bror hun ikke kan omgås fordi han er Jehovas vitne og vil omvende henne. Det er selvsagt trist nå som foreldrene er døde, og hun er enslig og attpåtil bosatt i samme by som han. De kunne jo hatt mye glede av hverandres selskap. En annen venninne av meg måtte slåss seg gjennom barndommen med en aggressiv lillesøster (bare 15 måneder i forskjell) som var større enn henne. Heldigvis hadde de hver sitt rom. I dag er søsteren en meget bestemt dame som sjefer rundt med venninnen min (men også en hjelpsom person som strekker seg langt for andre, så hun har gode sider også).

      Så jeg har sett nok til ikke å savne søsken - jeg aner jo ingenting om hva slags mennesker de ville vært! Men selvsagt innser jeg at det kunne vært en berikelse med en søster eller bror, så jeg synes ikke det er rart at han andre tenker på det.

      Slett
    3. Det er det jeg tenker også, man vet hva slags søsken man ville hatt. Det er ikke alle som har noen glede av hverandre, jeg har også sett at noen har søsken som på grunn av rusmisbruk ødelegger hele familien.

      Slett
  3. Laila sa:
    Det er vel kanskje slik at når man ikke er helt A4 så forventes det at man skal finne seg i av hva det måtte være av vemmelige kommentarer og spørsmål. Samtidig som vi selvfølgelig ikke skal stille spørsmål om deres valg.


    Det der er helt sant! Og ja - vi burde sikkert bli flinkere til å bite fra oss. Men det er ikke så lett. Og det vil garantert bli dårlig mottatt - særlig når det kommer fra en som ikke er A4.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har helt rett, vi som ikke er A4 skal ha den største respekt for de andre. Det er tross alt oss det er noe gærent med, vi burde være som dem, og det burde vi snarest mulig innse!

      Slett
    2. Ja og det at vi ikke innser det beviser virkelig for totalt skrudde vi er!

      Slett
  4. Jeg også er enebarn, og vokste opp da dette ikke var så vanlig. Jeg fikk aldri høre at jeg var bortskjemt, men ble flere ganger spurt av andre barn (aldri av voksne) om jeg var det, "for jeg trengte ikke å dele med noen".

    Spørsmålet overrasket meg veldig, og jeg svarte at jeg - selvfølgelig - måtte dele som alle andre. Nemlig med mine foreldre. Så kan du si at det ble færre å dele på, men vi hadde ikke så allverdens å dele heller...

    Ebba Haslund var også enebarn, og i sin selvbiografi "Som plommen i egget" starter hun med nettopp dette faktum. Hun så det slett ikke som noen anledning til å bli bortskjemt, tvert om: "Det var alltid to mot en, og alt var min skyld."

    Dette kan jeg slutte meg til. Som enebarn blir du hakket på og kritisert, der flerbarnsforeldre har flere å fordele oppmerksomheten på. Stort sett satt jeg derfor med en bok og forsøkte å gjøre meg usynlig. Det var tryggest. Jeg var tenåring før min far strammet seg opp til å gi min mor beskjed om at nå meldte han seg ut av dette. Helt utrolig at han lot det skure i hele oppveksten min, det var jo nettopp viktig at han hadde sagt fra mange år tidligere. Jeg har ingen kontakt med min mor i dag.

    SvarSlett
    Svar
    1. Følelsen av at det er to mot en er noe jeg tror mange enebarn opplever, i mer eller mindre grad. Jeg følte det nok slik noen ganger selv og om ikke alt var min skyld, så var det alltids noe som var min skyld.

      Slett
  5. Jeg er også enebarn, og synes det er fryktelig urettferdig når folk (gjerne de som betyr mest i livet) anklager meg for å være et bortskjemt sånt et. Som om jeg har skjemt bort meg selv, liksom, eller som om det er noe skammelig å være den jeg er. Det lå jo litt utenfor mitt ansvarsområde å skaffe meg selv søsken på den tiden da det var aktuelt.

    SvarSlett
    Svar
    1. Du har mange gode poenger her. Man velger ikke selv å være enebarn og det kan være mange gode grunner for at foreldrene har valgt å få bare ett barn.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.