onsdag 8. august 2012

Den vanskelige toleransen

Jeg har skrevet mye om de fordommer og mangel på toleranse man ofte møter dersom man tilhører arbeiderklassen. De samme menneskene som til vanlig skriker opp dersom man mener noen er utsatt for stigmatisering eller generalisering, gjør gjerne det samme selv når de omtaler de lavt utdannede. Dette fikk meg til å tenke på noe jeg en gang leste i en bok, så jeg tok en tur bort i bokhylla. Boka jeg hentet fram er Hjulskift av Vigdis Hjorth. Bokas hovedperson er litteraturprofessoren Louise som innleder et kjærlighetsforhold til en bilselger fra Skien. Det jeg kom til å tenke på er en episode der Louise er i et selskap der de andre som er til stede beskrives som de fleste skribenter, alle akademikere, tilhørende ulike sfærer i landets kulturelle liv. I et slikt miljø blir ikke nyheten om at man har skaffet seg en kjæreste som er bilselger spesielt varmt mottatt:

Og Louise forstår at om bilselgeren hadde vært bifil, ville det vært ok. En bifil bilselger ville vært litt interessant. Forsamlingen er liberal og har ingen fordommer mot homofile. Eller andre kulturer eller raser. Hadde bilselgeren vært svart, kunne de forstått det. Da ville det svarte ved ham som de tolererer og forsvarer, vært det framtredende og hva han ellers bedrev ikke ha særlig betydning. Ingen ville sagt: - klisje! om bilselgeren hadde vært svart, fra Gambia, så hadde de elsket å servere ham ostesaus og fått anledning til å vise fram fordomsfriheten sin, og det ville vært pirrende å se professor-Louise og svarte-bilselgeren for seg, sammen i en seng. Eller hadde bilselgeren vært transvestitt og kommet i kvinneklær og snakket med fistelstemme om hudpleieprodukter og insistert på å bli kalt Trude, ville det vært eksotisk, men at bilselgeren er en vanlig, hvit fyr fra Skien som sikkert snakker bredt, gjør Louise til en smådesperat og banal kvinne i overgangsalderen det ikke er stilig å bli assosiert med. Ordet patetisk svever veldig over vannene.
Nå vanker ikke jeg i slike kretser som dette, men jeg har møtt noen som har hatt liknende holdninger. Da jeg leste dette på nytt kom jeg til å tenke en gammel fleip, folk som var så glade i negre at de mente alle burde ha en hver. En form for «toleranse» de fleste av oss ville betakke oss for å bli omfattet av. Kanskje det tross alt er bedre å tilhøre en gruppe man mer eller mindre åpenlyst forakter, enn å bli oppfattet som noe eksotisk man kan bruke for å vise fram hvor fordomsfri man er. De fleste av oss ønsker vel å bli respektert for den vi faktisk er, uansett hvilken hudfarge eller seksuell legning vi måtte ha.

De som i boka blir beskrevet på denne lite flatterende måten tilhører den gruppen jeg gjerne omtaler som synserne. Det har hendt jeg har lest noe disse har skrevet, der jeg har fått følelsen av at det vesentligste er å vise fram de gode meningene sine, samt å fordømme dem som ikke har like gode holdninger. I slike tilfeller har jeg fått en mistanke at det viktigste for skribenten har vært klapp på skulderen fra likesinnede.
Når jeg har lest om arbeiderklassen har jeg flere ganger støtt på påstander om at det er lavt under taket i arbeiderklassemiljøer. Det kan nok være delvis riktig, i enkelte miljøer blir man ikke vel mottatt dersom man hører på opera, er opptatt av miljøvern eller stemmer på et parti på venstresiden. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er slik. På den annen side får man ikke akkurat inntrykk av at takhøyden er særlig høy blant de menneskene Vigdis Hjorth beskriver i sitatet ovenfor. Det stemmer godt med egne erfaringer fra et miljø der folk også anså seg selv som voldsomt tolerante, der både jeg og andre som ikke ble ansett for å være bra nok enten ble oversett eller utsatt for spydige kommentarer. Og man aner vel liknende holdninger i de kronikkene jeg har omtalt her på bloggen, der man blant annet forsikrer sine lesere om at man overhode ikke har noe til felles med arbeiderklassen.

Jeg har møtt en del fordomsfulle og intolerante folk på arbeidsplassene jeg har vært, dette har gjerne vært dem som har svært liten kunnskap. Jeg mener det må være lov å stille større krav til en person med universitetsutdannelse enn en som knapt har fullført grunnskolen. Jeg synes det er rart at enkelte høyt utdannede framstår som så lite reflekterte som de gjør, noen ganger får man en følelse av at de synser på autopilot, uten å se saken fra flere sider. Jeg ber eventuelle lesere legge merke til at jeg sier enkelte, noe som betyr at jeg ikke mener at alle høyt utdannede er en gjeng tullinger, for det mener jeg selvfølgelig ikke. Derimot har jeg møtt arbeidere som mener at alle som har mer kunnskap enn dem selv, noe som vil si svært mange, er en gjeng snørrhovne blærer som «tror de er noe», med en slik innstilling blir det vanskelig å lære noe nytt. Disse bør gå i seg selv, og gjerne bli der, det samme gjelder enkelte andre som koser seg med sin egen innbilte toleranse og fordomsfrihet.

11 kommentarer:

  1. Utdanning er ikke synonymt med at man er smart har jeg erfart. Å ha teoretiske kunnskaper er bra, men det hjelper lite, hvis man har gjemt seg i teoriene, og ikke vet noe om hvordan resten av verden fungerer.

    SvarSlett
    Svar
    1. Så sant. Jeg har hørt enkelte uttalelser fra høyt utdannede som ikke er langt unna mye av det jeg har hørt på pauserommene fra folk som knapt har åpnet en bok i hele sitt liv. De ordlegger seg riktignok på en annen måte.

      Slett
    2. Dette minte meg om noe jeg opplevde som hjemmeværende småbarnsmor med akademikervenner. Jeg sa på fleip til vertinnen eter et selskap at hun hadde presentert alle med navn og utdannelse - alle unntatt meg. "Og jeg har jo artium", sa jeg.

      I neste selskap sa vertinnen: "Og dette er Ingrid. Hun har artium". :)

      Slett
    3. Hehe, da hadde du da noe å vise til.

      Jeg har også sett eksempler på at enkelte kommer trekkende med utdanning og titler i sammenhenger der det overhode ikke er relevant, da kan det virke en smule komisk.

      Slett
  2. Jeg tror nok at alle (de fleste?) er åpne og tolerante på noen områder og ikke på andre. Jeg tror ikke man automatisk blir tolerant ved å ta høyere utdannelse, man er fremdeles seg selv og noen holdninger stikker dypt. Vi mennesker har jo en tendens til å klumpe oss sammen med folk vi føler tilhørighet til, f.eks nordmenn som møter andre nordmenn på ferie i et fjernt land hilser på hverandre, mens i nærmiljøet unngår de hverandre. Kanskje det er samme fenomen på andre områder; at likt søker likt og for at vi skal forbli i en gruppe er det viktig å holde andre ute?

    SvarSlett
    Svar
    1. Det kan nok være. Selv har jeg hatt kontakt med mange typer mennesker og hatt noe til felles med mange av dem, dog ikke alle. Nå er ikke jeg i noe miljø der de andre er særlig lik meg selv, det kan være at det er veldig behangelig å tilhøre en gruppe de de andre er veldig maken til deg selv. Om det er særlig utviklende er en annen sak.

      De fleste av oss har nok noen fordommer på lager, det er vel vanskelig å unngå. Men da bør vi også klare å ha såpass selvinnsikt at vi innser det. Å skryte høylydt av egen toleranse gjør seg dårlig, når det er tydelig at toleransen kun er forbeholdt noen få.

      Slett
    2. Jeg tror ikke folk er klar over fordommene sine, men i samtale med andre kan man bli klar over hvilke holdninger man faktisk sitter på.

      Helt enig med deg i at det ikke er særlig fruktbart å bare holde seg til "sine egne", en trenger motstand og utfordringer for å utvikle seg.

      Å skryte av toleransen, vel det virker rart, hehe..

      Slett
    3. Jeg har faktisk hørt folk skryte høylydt av egen toleranse, disse har ikke vært de mest tolerante menneskene jeg har møtt, for å si det sånn.

      Jeg har hatt noen ubehagelige episoder der folk har vært ekstremt ubehagelige mot meg, blant annet slike som skryter av egen toleranse. Det har selvfølgelig vært svært ubehagelig, men samtidig har jeg gjenkjent noe i meg selv, de dårlige sidene den andre har vist fram er ikke så ulikt det som finnes også hos meg.

      Slett
  3. Jeg unngår nordmenn i utlandet jeg....;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hehe.. ikke alle er som andre (ikke jeg heller)!

      Slett
    2. Jeg unngår også helst nordmenn i utlandet. Jeg har sett noen særdeles lite sjarmerende eksemplarer på puber i Dublin, og da er ikke jeg norsk.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.