Og Louise forstår at
om bilselgeren hadde vært bifil, ville det vært ok. En bifil bilselger ville
vært litt interessant. Forsamlingen er liberal og har ingen fordommer mot
homofile. Eller andre kulturer eller raser. Hadde bilselgeren vært svart, kunne
de forstått det. Da ville det svarte ved ham som de tolererer og forsvarer,
vært det framtredende og hva han ellers bedrev ikke ha særlig betydning. Ingen
ville sagt: - klisje! om bilselgeren hadde vært svart, fra Gambia, så hadde de
elsket å servere ham ostesaus og fått anledning til å vise fram fordomsfriheten
sin, og det ville vært pirrende å se professor-Louise og svarte-bilselgeren for
seg, sammen i en seng. Eller hadde bilselgeren vært transvestitt og kommet i
kvinneklær og snakket med fistelstemme om hudpleieprodukter og insistert på å
bli kalt Trude, ville det vært eksotisk, men at bilselgeren er en vanlig, hvit
fyr fra Skien som sikkert snakker bredt, gjør Louise til en smådesperat og
banal kvinne i overgangsalderen det ikke er stilig å bli assosiert med. Ordet
patetisk svever veldig over vannene.
Nå vanker ikke jeg i slike kretser som dette, men jeg har
møtt noen som har hatt liknende holdninger. Da jeg leste dette på nytt kom jeg
til å tenke en gammel fleip, folk som var så glade i negre at de mente alle
burde ha en hver. En form for «toleranse» de fleste av oss ville betakke oss
for å bli omfattet av. Kanskje det tross alt er bedre å tilhøre en gruppe man
mer eller mindre åpenlyst forakter, enn å bli oppfattet som noe eksotisk man
kan bruke for å vise fram hvor fordomsfri man er. De fleste av oss ønsker vel å
bli respektert for den vi faktisk er, uansett hvilken hudfarge eller seksuell
legning vi måtte ha.
De som i boka blir beskrevet på denne lite flatterende måten
tilhører den gruppen jeg gjerne omtaler som synserne. Det har hendt jeg har
lest noe disse har skrevet, der jeg har fått følelsen av at det vesentligste er
å vise fram de gode meningene sine, samt å fordømme dem som ikke har like gode
holdninger. I slike tilfeller har jeg fått en mistanke at det viktigste for
skribenten har vært klapp på skulderen fra likesinnede.
Når jeg har lest om arbeiderklassen har jeg flere ganger
støtt på påstander om at det er lavt under taket i arbeiderklassemiljøer. Det kan
nok være delvis riktig, i enkelte miljøer blir man ikke vel mottatt dersom man
hører på opera, er opptatt av miljøvern eller stemmer på et parti på
venstresiden. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er slik. På den annen
side får man ikke akkurat inntrykk av at takhøyden er særlig høy blant de
menneskene Vigdis Hjorth beskriver i sitatet ovenfor. Det stemmer godt med egne
erfaringer fra et miljø der folk også anså seg selv som voldsomt tolerante, der
både jeg og andre som ikke ble ansett for å være bra nok enten ble oversett eller
utsatt for spydige kommentarer. Og man aner vel liknende holdninger i de
kronikkene jeg har omtalt her på bloggen, der man blant annet forsikrer sine
lesere om at man overhode ikke har noe til felles med arbeiderklassen.
Jeg har møtt en del fordomsfulle og intolerante folk på
arbeidsplassene jeg har vært, dette har gjerne vært dem som har svært liten
kunnskap. Jeg mener det må være lov å stille større krav til en person med
universitetsutdannelse enn en som knapt har fullført grunnskolen. Jeg synes det
er rart at enkelte høyt utdannede framstår som så lite reflekterte som de gjør,
noen ganger får man en følelse av at de synser på autopilot, uten å se saken
fra flere sider. Jeg ber eventuelle lesere legge merke til at jeg sier enkelte, noe som betyr at jeg ikke mener
at alle høyt utdannede er en gjeng tullinger, for det mener jeg selvfølgelig
ikke. Derimot har jeg møtt arbeidere som mener at alle som har mer kunnskap enn
dem selv, noe som vil si svært mange, er en gjeng snørrhovne blærer som «tror
de er noe», med en slik innstilling blir det vanskelig å lære noe nytt. Disse bør
gå i seg selv, og gjerne bli der, det samme gjelder enkelte andre som koser seg
med sin egen innbilte toleranse og fordomsfrihet.