onsdag 8. august 2012

Den vanskelige toleransen

Jeg har skrevet mye om de fordommer og mangel på toleranse man ofte møter dersom man tilhører arbeiderklassen. De samme menneskene som til vanlig skriker opp dersom man mener noen er utsatt for stigmatisering eller generalisering, gjør gjerne det samme selv når de omtaler de lavt utdannede. Dette fikk meg til å tenke på noe jeg en gang leste i en bok, så jeg tok en tur bort i bokhylla. Boka jeg hentet fram er Hjulskift av Vigdis Hjorth. Bokas hovedperson er litteraturprofessoren Louise som innleder et kjærlighetsforhold til en bilselger fra Skien. Det jeg kom til å tenke på er en episode der Louise er i et selskap der de andre som er til stede beskrives som de fleste skribenter, alle akademikere, tilhørende ulike sfærer i landets kulturelle liv. I et slikt miljø blir ikke nyheten om at man har skaffet seg en kjæreste som er bilselger spesielt varmt mottatt:

Og Louise forstår at om bilselgeren hadde vært bifil, ville det vært ok. En bifil bilselger ville vært litt interessant. Forsamlingen er liberal og har ingen fordommer mot homofile. Eller andre kulturer eller raser. Hadde bilselgeren vært svart, kunne de forstått det. Da ville det svarte ved ham som de tolererer og forsvarer, vært det framtredende og hva han ellers bedrev ikke ha særlig betydning. Ingen ville sagt: - klisje! om bilselgeren hadde vært svart, fra Gambia, så hadde de elsket å servere ham ostesaus og fått anledning til å vise fram fordomsfriheten sin, og det ville vært pirrende å se professor-Louise og svarte-bilselgeren for seg, sammen i en seng. Eller hadde bilselgeren vært transvestitt og kommet i kvinneklær og snakket med fistelstemme om hudpleieprodukter og insistert på å bli kalt Trude, ville det vært eksotisk, men at bilselgeren er en vanlig, hvit fyr fra Skien som sikkert snakker bredt, gjør Louise til en smådesperat og banal kvinne i overgangsalderen det ikke er stilig å bli assosiert med. Ordet patetisk svever veldig over vannene.
Nå vanker ikke jeg i slike kretser som dette, men jeg har møtt noen som har hatt liknende holdninger. Da jeg leste dette på nytt kom jeg til å tenke en gammel fleip, folk som var så glade i negre at de mente alle burde ha en hver. En form for «toleranse» de fleste av oss ville betakke oss for å bli omfattet av. Kanskje det tross alt er bedre å tilhøre en gruppe man mer eller mindre åpenlyst forakter, enn å bli oppfattet som noe eksotisk man kan bruke for å vise fram hvor fordomsfri man er. De fleste av oss ønsker vel å bli respektert for den vi faktisk er, uansett hvilken hudfarge eller seksuell legning vi måtte ha.

De som i boka blir beskrevet på denne lite flatterende måten tilhører den gruppen jeg gjerne omtaler som synserne. Det har hendt jeg har lest noe disse har skrevet, der jeg har fått følelsen av at det vesentligste er å vise fram de gode meningene sine, samt å fordømme dem som ikke har like gode holdninger. I slike tilfeller har jeg fått en mistanke at det viktigste for skribenten har vært klapp på skulderen fra likesinnede.
Når jeg har lest om arbeiderklassen har jeg flere ganger støtt på påstander om at det er lavt under taket i arbeiderklassemiljøer. Det kan nok være delvis riktig, i enkelte miljøer blir man ikke vel mottatt dersom man hører på opera, er opptatt av miljøvern eller stemmer på et parti på venstresiden. Men det er ikke dermed sagt at det alltid er slik. På den annen side får man ikke akkurat inntrykk av at takhøyden er særlig høy blant de menneskene Vigdis Hjorth beskriver i sitatet ovenfor. Det stemmer godt med egne erfaringer fra et miljø der folk også anså seg selv som voldsomt tolerante, der både jeg og andre som ikke ble ansett for å være bra nok enten ble oversett eller utsatt for spydige kommentarer. Og man aner vel liknende holdninger i de kronikkene jeg har omtalt her på bloggen, der man blant annet forsikrer sine lesere om at man overhode ikke har noe til felles med arbeiderklassen.

Jeg har møtt en del fordomsfulle og intolerante folk på arbeidsplassene jeg har vært, dette har gjerne vært dem som har svært liten kunnskap. Jeg mener det må være lov å stille større krav til en person med universitetsutdannelse enn en som knapt har fullført grunnskolen. Jeg synes det er rart at enkelte høyt utdannede framstår som så lite reflekterte som de gjør, noen ganger får man en følelse av at de synser på autopilot, uten å se saken fra flere sider. Jeg ber eventuelle lesere legge merke til at jeg sier enkelte, noe som betyr at jeg ikke mener at alle høyt utdannede er en gjeng tullinger, for det mener jeg selvfølgelig ikke. Derimot har jeg møtt arbeidere som mener at alle som har mer kunnskap enn dem selv, noe som vil si svært mange, er en gjeng snørrhovne blærer som «tror de er noe», med en slik innstilling blir det vanskelig å lære noe nytt. Disse bør gå i seg selv, og gjerne bli der, det samme gjelder enkelte andre som koser seg med sin egen innbilte toleranse og fordomsfrihet.

tirsdag 7. august 2012

Enebarn og bortskjemt

En av grunnene til at jeg ikke tok en skikkelig utdanning er at jeg hadde veldig dårlig selvtillit da jeg var yngre. Jeg har tenkt litt på hvorfor det ble slik, det kan det nok være mange grunner til. Nå ønsker ikke jeg å være en av disse som skylder på andre for alt som har gått gærent i livet, men det er enkelte opplevelser jeg hadde i oppveksten jeg gjerne skulle ha vært foruten.

Jeg er enebarn, det var egentlig helt greit å vokse opp uten søsken. Foreldrene mine hadde slekt og venner med barn på samme alder som meg selv og der vi bodde var det nok av andre unger jeg kunne leke med. Problemet var at den gangen var det ikke noe som het å være enebarn, det het å være enebarn og bortskjemt. Det fikk jeg høre svært mange ganger i løpet av barndommen og det kom ikke fra andre unger, men derimot fra voksne. Når jeg tenker tilbake synes jeg hører det evinnelige maset, enebarn og bortskjemt, enebarn og bortskjemt…
Jeg husker at jeg en gang prøvde å forsvare meg, nei, jeg var ikke bortskjemt. Åh joooo, jeg var bortskjemt, fikk jeg til svar. Jeg husker ikke hvem som sa det eller hvor det ble sagt, jeg husker bare den voldsomme overbevisningen det ble framsatt med. Å være bortskjemt var noe ekkelt, noe skammelig, å være bortskjemt var å være en som andre ikke likte. Det var slik jeg oppfattet det, og det var vel ikke så mange andre måter å oppfatte det på.

Jeg lurer på om disse voksne menneskene virkelig forsto hva de sa, om skjønte at det de gjorde var å knuse selvbildet mitt og trampe på det mens lå på gulvet i tusen knas. Og om de skjønte hvor ødeleggende den følelsen av skam som de påførte meg virkelig var. Det er mulig det skyldtes en form for uvettig flokkmentalitet, det var jo bare slikt man sa til et enebarn.
Når jeg tenker tilbake kan jeg ikke se at jeg var påfallende bortskjemt, det var ikke særlig stor forskjell på meg og de barna som hadde søsken. Jeg hadde eget rom og fikk ha tingene mine i fred, det satte jeg pris på. Men det var nok øyeblikk jeg gladelig ville byttet bort dette mot å slippe alt maset om hvor bortskjemt jeg var.  Dersom jeg hadde vært forelder til et barn som ble utsatt for tilsvarende som jeg ble hadde jeg tatt igjen. Spurt om de virkelig mente at jeg skjemte bort ungen min, og bedt om en forklaring på hvorfor de framsatte slike påstander. Mine foreldre gjorde aldri det, mulig det var fordi man anså det som noe i nærheten av en naturlov at enebarn ble omtalt på den måten, det var bare slik det skulle være. Jeg var ikke den eneste som ble utsatt for denne terroren. Foreldrene mine ble for øvrig ikke selv utsatt for mas fordi de bare hadde ett barn, slik jeg vet flere er blitt i senere tid.

Det at jeg var enebarn er nok en vesentlig grunn til at jeg ble såpass selvstendig som jeg ble. Jeg lærte tidlig å finne på ting for meg selv, noe jeg har hatt fordeler av i voksen alder, som når jeg har reist på ferieturer alene. Dessuten tror jeg at jeg lærte noe vesentlig av terroren om hvor bortskjemt jeg var. Det lærte meg at man skal være forsiktig med å kommentere andre, uansett alder. Det er nok av dem som gjør det, som kommer med ikke spesielt hyggelige kommentarer om utseendet ditt eller hva det måtte være. Som liksom må bry seg og pirke borti deg på en måte du ikke setter pris på, som stiller nærgående og ubehagelige spørsmål om ting de ikke har noe med.
Jeg har møtt folk som ikke har særlig stor toleranse overfor at jeg aldri har ønsket meg barn, og som gir uttrykk for at de er veldig glade i barn selv, underforstått de er bedre mennesker enn meg. Samtidig har jeg opplevd at slike har kommentert barn eller ungdom på en måte som kan være sårende for den det gjelder. Eksempelvis kan man skrike over seg om hvor høy vedkommende er blitt og det er ikke tvil om at man mener for høy. Mine opplevelser i barndommen har gjort at jeg ikke gjør slikt og jeg tror ikke jeg ville gjort det uansett. Jeg kan rett og slett ikke forstå hensikten, dessuten er det mangel på alminnelig folkeskikk.

Da jeg var barn og voksne mennesker beskyldte meg for å være bortskjemt, tenkte jeg ikke over at det i virkeligheten var dem som oppførte seg dårlig. Særlig fordi det var så mange som sa det, måtte det jo være meg det var noe gærent med. Nå ser jeg det annerledes, men spørs om det ikke var noe som ble knust som aldri kan bli fullstendig helt igjen.

mandag 6. august 2012

På ville veier

For noen dager siden leste jeg en artikkel på nettsiden til Romerikes Blad, den omhandlet trafikkulykken ved Rælingstunnelen der to estlendere omkom etter å ha kjørt utfor veien og havnet i Nitelva. Det er ikke klart hvor fort de kjørte, men man mener at hastigheten må ha vært svært høy.
Artikkelen omhandler muligheten for å innføre fartssperrer i biler, fart er en medvirkende årsak til halvparten av alle dødsulykker her i landet. Det jeg reagerte på da jeg leste artikkelen første gang var følgende utsagn av Unni Knutland i Trygg Trafikk:

Fartssperre er i likhet med alkohollås to tiltak som vil hjelpe veldig bra for å forhindre dødsulykker. Samtidig er teknologien kommet så langt at tiltakene kan tas i bruk kjapt. Om politikerne vil, så kan man redusere antall dødsulykker kraftig. Samtidig er det upopulære tiltak, og jeg tviler på at det er politisk vilje til å gjøre dette. Det er rett og slett for upopulært til at noen politikere vil gå inn for det. Vi er voksne mennesker som kjører bil, og burde man stole på at man håndterer samfunnets kjøreregler. Vi lever også i et samfunn der vi ikke ønsker å regulere alt. Hver enkelt dødsulykke koster samfunnet store summer, men jeg tror politikerne heller ønsker å ta den kostnaden framfor å fatte et upopulært tiltak.
Det var særlig den siste setningen jeg reagerte på, vi tar den en gang til: Hver enkelt dødsulykke koster samfunnet store summer, men jeg tror politikerne heller ønsker å ta den kostnaden framfor å fatte et upopulært tiltak. Nå er det vel slik at dersom et menneske jeg brydde meg om hadde omkommet i en trafikkulykke er det ikke det at ulykken kostet samfunnet store summer det første jeg hadde tenkt på. Jeg hadde antagelig ikke ofret det en tanke, det ville være tapet at det spesielle mennesket som hadde opptatt meg, som jeg ville sørget over.

Som syklist har jeg flere ganger vært nære ved å bli kjørt ned av bilister som verken har brydd seg om fartsgrenser eller trafikkregler. Jeg har sett bilister kjøre som villmenn på små, uoversiktlige veier, rase forbi fotgjengere i et vanvittig tempo. I en del av de tilfellene jeg har opplevd hadde det neppe hjulpet med fartssperrer i bilene, det eneste som hadde hjulpet hadde vært installering av vett i hodet på den som kjørte, så vidt jeg vet er det foreløpig ikke mulig.
Jeg kjører ikke bil, er man frisk og bor relativt sentralt, er det fullt mulig å leve et godt liv uten bil. Riktignok kan dårlig kollektivtilbud og ditto sykkelveier til tider forsure hverdagen. For meg er det vanskelig å forstå at enkelte bilister oppfører seg som de gjør, at de ikke tenker over hvor mye sorg og elendighet de kan forårsake med den vettløse kjøringen sin. Jeg har ved enkelte anledninger hørt folk skryte av at de har kjørt alt for fort, det later til at de synes det er tøft. Dessverre ser det ut til at litt for mange bilister mentalt sett befinner seg på trehjulssykkelnivå.

For mange år siden kjøpte jeg et hefte på gata i Oslo, det het Den hellige bil. Det handlet om bilismen som religion og man kunne blant annet lese om bilskoper og veiatollaher. Så får jeg håpe at verken jeg eller noen jeg bryr meg om blir ofret på bilismens alter.