mandag 16. juli 2012

Usikkerhetens pris

Som jeg har skrevet en del om har jeg jobbet mye som vikar, da skal man være det som på fint heter fleksibel. Sagt på en annen måte må man takle en usikker livssituasjon, lære seg å leve med en stor grad av utrygghet. Nå er det ikke bare vikarer som opplever usikre forhold på jobben. For å ta et eksempel, for noen år siden jobbet jeg på en kantine der de som jobbet der fast var ansatt på stedet, i motsetning til mange andre kantiner jeg var innom, som ble drevet av et eksternt byrå. Arbeidstempoet var høyt, en av de fast ansatte ble sparket og man hyrte inn vikarer når det var ekstra mye å gjøre. Folk følte seg dårlig behandlet, men det nyttet ikke å klage, for da ble de truet med at kantinen skulle settes ut til et byrå. Til tross for stor arbeidsmengde, hadde vi tid til pauser, noe det antagelig ville blitt mindre av dersom det hadde vært et byrå som drev kantinen. Da ble tid til å prate, noe som var interessant, da dette var folk som visste mye om hvordan ting fungerte på kantiner bortover. De fortalte at dersom et byrå overtok, kunne de flytte dem over på andre kantiner, siden de ikke lenger var ansatt på stedet, men for byrået. Dersom byrået ikke likte trynene deres, kanskje fordi de var litt for rake i ryggen og manglet den nødvendige viljen til å stå med lua i hånda, kunne de bli tvunget til å jobbe på en kantine der forholdene var så håpløse at de ikke ville orke mer, og slutte. Trusselen om å bli satt ut til et byrå hang som en mørk sky over hodene deres, og førte selvfølgelig til mye frustrasjon og usikkerhet.

Flere år før det var jeg innom en kantine i en kommune der Høyre akkurat hadde overtatt styringen, de jeg betjente var bekymret for anbudsrunder og privatisering. Det skjedde ikke der, men vi vet jo at det skjer mange andre steder, med den usikkerheten det medfører for arbeidstakerne. Og om man ikke opplever usikkerhet på jobben, så kan man miste jobben eller bli syk, og da bærer det lukt til Nav, hvor man også kan oppleve mye usikkerhet.
Usikkerhet og utrygghet over lang tid fører til stress, langvarig stress, som igjen kan føre til en rekke plager og i verste fall alvorlig sykdom. Siden jeg har førstehånds erfaring, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan det er å oppleve en utrygg livssituasjon over tid. I begynnelsen jeg jobbet for vikarbyråer taklet jeg stresset noenlunde greit, det var slitsomt, men det gikk. Etter hvert ble det tyngre, man blir sliten av all usikkerheten, den begynner å sette seg i systemet. For å gjøre vondt verre har også tempoet blitt tøffere, lønna forholdsvis lavere, og man opplever mer kontroll og mindre respekt. Så begynner man å skjønne at slik kan jeg ikke leve, dette er det ingen framtid i. Man vil vekk, men veien ut er stengt, forsøkene på å komme over i en bedre jobb slår feil, til slutt må man bare bite tennene sammen og holde ut så godt det lar seg gjøre. I perioder er man for sliten til å tenke, føle, gleden blir borte.

Arbeidsgiverne vet at det er vanskelig for deg å få jobb, da kan noen bli direkte slemme. Jeg husker han som var sjefen min på den tyngste jobben jeg noen gang har hatt, gliste til meg og sa at det gjorde ikke noe om jeg ble forferdelig sliten, jeg var jo så gammel at jeg snart skulle dø allikevel. Riktignok var jeg noen tiår unna det som gjennomsnittsalderen for kvinner her i landet og han var flere år eldre enn meg, men det er slikt man må finne seg i når man ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet. Det var etter den jobben jeg begynte å fryse, jeg frøs så jeg hakket tenner og det gjør jeg til tider fremdeles. Etter hvert har usikkerhet og bekymringer over hvordan det skal gå satt seg i nakke, skuldre og armer. Dårligere konsentrasjonsevne, hjertebank og håpløshet er annet jeg opplever, samt en følelse av null kontroll over eget liv.
Etter mange år med utrygghet tenker jeg tilbake på hvordan det var før, for mange år siden, prøver å huske hvordan det føltes. Men den gangen, før utryggheten satte inn for alvor, var jeg en annen, en med langt mindre selvtillit, som ikke hadde opplevd så mye som jeg har nå, verken på godt eller vondt. For midt oppe i alt som har vært utrygt og leit, har jeg også hatt gode opplevelser, gjort erfaringer jeg ikke ville vært foruten, møtt spennende mennesker, opplevd å bli respektert og satt pris på. For mange år siden var jeg langt mer utrygg på meg selv, følte meg dum, usikker, anså meg selv som et vandrende null. Jeg skulle gjerne ha opplevd det å være en trygg voksenperson med et noenlunde trygt og greit liv.

For å gjøre livet mitt hakket mer usikkert enn det i utgangspunktet er, blogger jeg om elendigheten. Slikt som dette er ingen sterk jobbsøknad og stakkars meg dersom arbeidsgiveren min skulle finne bloggen min. Hvis de ikke allerede har det, det er stille derfra for tiden, men det er jo ferie og sist gang jeg snakket med dem virket de blide nok. Men det kan fort skje, for eksempel dersom de googler ordet vikarbyrå for å se hva som skrives om emnet. Da kan Laila som synger ut om hvordan det er å jobbe for vikarbyråer risikere å dukke opp. Og i deres ører vil dette utvilsomt ikke låte vakkert og det vil ikke være tvil om hvilken Laila det er som synger ut både om vikarbyråer og annet det helst ikke skal synges ut om.
Men jeg tar sjansen og uansett er ikke en usikker tilværelse som vikar noe jeg kan holde ut særlig mye lenger. Og jo eldre jeg blir, jo vanskeligere vil det bli å få jobb, og det har vært vanskelig nok hittil. Jeg har en gjeldfri leilighet jeg antagelig kommer til å selge om ikke så lenge. Akkurat nå har jeg lyst til å ta pengene jeg får for den og stikke. Rømme til et sted der jeg ikke behøver vekselvis å ligge på knærne for arbeidsgivere og Nav, et sted der den stakkars vettskremte kroppen min kan få fred. Trygghet kommer jeg antagelig ikke til å oppleve, men noen gode opplevelser håper jeg det blir.

Når jeg skriver dette er det ikke for å sutre over egen situasjon, men fordi usikkerhet er noe mange blir utsatt for og det er noe som spiser deg langsomt opp. Politikere og andre med makt og innflytelse har neppe følt usikkerhet på kroppen på samme måte som en del av oss andre har. Langvarig stress kan ødelegge et friskt menneske, hva med syke mennesker som kommer til Nav og får oppleve usikkerhet i bøtter og spann? Og det siste man trenger som arbeidsledig er å få ødelagt selvtillit og konsentrasjonsevne, noe behandlingen man får av Nav fort kan føre til. Usikkerhet i arbeidslivet ødelegger helsa, det har vi nok en del politikere som ikke har forstått, da mange både vil ha et mer usikkert arbeidsliv og mindre sykefravær.

13 kommentarer:

  1. Jeg er veldig glad for at du blogger Laila, for jeg kjenner meg igjen i mye av det du skriver. Nå har jeg hatt ferie en stund og ikke vært så mye på nettet riktignok, så det var hyggelig å se at det var kommet en del innlegg fra deg siden sist.
    Jeg kommer til å skrive en lengre kommentar til dette innlegget, men tør ikke gjøre det fra jobben......you know why ;)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hei Inger!
      Hyggelig å høre fra deg igjen. Forstår veldig godt at du ikke tør å skrive fra jobben.
      Når jeg valgte å skrive dette var det fordi jeg ville ha fram konsekvensene av et usikkert arbeidsliv. Hvis man går inn og ser på ledige jobber er det påfallende hvor mange som går gjennom vikarbyråer. Eller bemanningsselskaper som man velger å kalle dem nå for tiden, muligens fordi ordet vikar gir assosiasjoner til noe midlertidig og usikkert. Man skal jo pynte på realitetene med fine ord, vi lever som kjent i en tid der det ikke lenger finnes problemer, bare utfordringer.

      Slett
  2. Den lange kommentaren jeg lovte lar vente på seg - har ikke helt hatt tid og anledning. Men den kommer..og jeg kan så langt nevne at jeg har hatt min dose usikkerhet jeg også. Og det er ikke over ennå...

    SvarSlett
    Svar
    1. Ta den tiden du trenger. Tror det er mange som opplever usikkerhet for tiden, både i arbeidslivet og på andre måter. Det går utover helsa, men snakkes lite om, da som ytrer seg i det offentlige rom stort sett er folk som lever livet sitt pakket inn i myke puter.

      Slett
  3. Nettopp! Og så skal man jo være positiv veit du......

    SvarSlett
    Svar
    1. Ja, positiv må man være. Ellers kan man få beskyldninger om å spre "negativitet" eller omgi seg "negativ energi". Disse moderne tenk positivt- menneskene er raske til å beskylde andre for å være negative.

      Slett
  4. Da var jeg i gang... Etter å ha brent meg ut i mitt opprinnelige yrke (et yrke jeg aldri skulle ha hatt, men som jeg valgte nettopp pga.dårlig selvtillit) ble det attføring i regi av Aetat som det het den gang. Det var mye som var interessant og nyttig og alt var ikke bare sorgen, men usikkerheten var gnagende. Hva skjer? Kommer jeg i jobb igjen? Økonomien var ikke særlig å skryte av og jeg som i utgangspunktet følte meg annerledes i forhold til andre mennesker følte meg ikke akkurat likere nå.
    Omsider var det tid for å søke jobb....usikkerhet, usikkerhet og en del angst. Vikarbyråer ble "redningen"om man kan si det slik. For meg ble møtet med vikarbyråer greit. Jeg ble formidlet til relevante oppdrag på hyggelige steder. Korte oppdrag først, lengre siden. Men det ble aldri noe fast utav det. Noen ville gjerne ha meg på fast, men av ulike grunner (økonomiske og administrative) ble det aldri noe av. Jeg måtte lære meg å forholde meg til korte kontrakter som kanskje/kanskje ikke ble forlenget. Etter noen år sånn fikk jeg endelig en ok og fast jobb- som etter bare ca to år ble outsourcet. På an igjen.....nytt vikarbyrå, nytt engasjement. Langvarig, men veldig utfordrende. Jeg tør ikke gå i detalj, men det har vært mye rart. Kollegaene har vært fine, men mye annet har vært vanvittig slitsomt. Jeg har vært sykemelding nær mang en gang, men har bitt tennene sammen. Med min bakgrunn gjør man gjerne det. Man er redd for en gang utbrent - alltid arbeidsudyktig stempelet. En venninne har forsvunnet i denne perioden, en som skulle moralisere og belære om hvordan jeg skulle takle alt. Jeg fikk omsider nok og satte foten ned på et vis som ikke ble tålt. Merkelig hvordan dem som skal fortelle deg om grensesetting og viktigheten av å si nei ikke takler at man gjør nettopp det. Ikke når det gjelder dem i alle fall.

    Det er ikke så lenge til engasjementet går ut nå og jeg er glad til. Jeg har ikke fått noe annet, men får vel snart prøve på det. Uansett har jeg lyst på og behov for en liten pause mellom dette og nytt oppdrag. Jeg trenger virkelig å få hodet på plass igjen, tenke klart igjen.Men så veldig lang kan jo ikke denne pausen bli....og dermed har du usikkerheten der igjen. Jeg lider også av langt fremskriden NAVofobi - er alvorlig angrepet faktisk.
    Jeg er sliten. Og jeg skjønner at det er du også Laila. Jeg er ikke fylt 50 en gang og lurer på hvor lenge jeg skal ha det sånn.....Skal jeg noen gang få oppleve den tryggheten andre tar for gitt eller skal jeg ha det sånn resten av arbeidslivet. Det tror jeg faktisk ikke jeg orker.
    Bare et hjertesukk fra meg.

    SvarSlett
    Svar
    1. Inger, jeg tror jeg forstår veldig godt hvordan du har det. Her må man nok ha gjort seg likndende erfaringer selv for å forstå. Usikkerhet sliter på såvel psykisk som fysisk helse, og det er ikke noe man venner seg til.

      Kjenner meg også igjen når du skriver om NAVofobi, og det tror jeg det er mange som gjør. Dersom vi er så ugreie at vi blir syke eller mister jobben, da kommer Nav og tar oss. Og har vi ikke opplevd usikkerhet før, så får vi det i hvert fall da.

      Kjenner meg også igjen når du skriver om venner som moraliserer og belærer, har opplevd slikt jeg også. Er man sliten og nedbrutt fra før blir slikt en ekstra belastning.

      Slett
    2. Nettopp! Tror absolutt man må ha opplevd noe slikt selv for å ha forutsetninger for å forstå.
      I tillegg til belæring og moralisering blir jeg også drittlei av folk som hele tiden spør om jeg har fått ny jobb, om jeg har søkt på mye, om jeg har hørt noe fra siste jeg søkte på osv. Og hvordan gikk det på intervjuet?? Siden jeg har vært i sånne faser innimellom og snart er der igjen har jeg jo opplevd dette en del ganger nå. De mener det nok godt, men......Jeg opplever også av og tilat det første folk jeg ikke har sett på lenge spør om er: Er du i jobb nå? Eller enda verre hvis jeg skulle driste meg til å klage på jobben jeg har: Men du skal da være glad du har jobb!
      Lei...........

      Slett
    3. Jeg her fått en del ekle og til tider sære spørsmål i forbindelse med at det er vanskelig for meg å få jobb.
      Som vi var inne på i går, tror jeg vi må lære oss å bli flinkere til å sette ned foten og si fra at det spørsmålet er ikke hyggelig å få.

      De som ikke selv støtt og stadig er i en jobbsøkersituasjon forstår kanskje ikke hvor belastende det er å forholde seg til slikt hele tiden. Tingen å gjøre er kanskje å fortelle hvor slitsomt det er, og at det ikke alltid er det man ønsker å snakke om.

      De som sier at du skal være glad du har jobb, er antagelig så heldige at de har det greit på jobben.

      Slett
    4. Ja.....
      Jeg tror samtidig vi er tilbake til noe annet vi også var inne på i går. Folk som ikke er A4 enten det nå gjelder jobbsituasjon, økonomi, helse, sivil status e.l blir bombadert med mer eller mindre upassende spørsmål og kommentarer.
      Jeg tør ikke tenke på hva folk som er enda mer på viddene meg ( ut fra Hvermannsens definisjon) får høre..

      Slett
    5. En tanke som slår meg er at dersom der skulle bli greske eller spanske tilstander her er sånne som oss mye bedre rustet til å tåle det. På en måte.

      Slett
    6. Et eksempel på hva folk som ikke er helt Hvermansen må tåle hørte jeg på radio for mange år Siden. En ung, homofil mann fortalt at han ble kryssforhørt om sexlivet sitt i familieselskaper. Det var visst ikke så veldig artig, det later ikke til at det er noen grenser for hva man kan tillate seg overfor dem som er annerledes enn en selv, når man selv har alt på stell og er så A4 som det bare går an.

      Når man selv er den som er annerledes så er min erfaring at man stort sett må oppholde seg på andres banehalvdel, og vise langt større interesse og forståelse overfor den man snakker med, enn man kan forvente å få tilbake.

      Jeg tror også vi vil tåle greske eller spanske tilstander bedre, vi har jo en viss trening. For mange ville det nok være et sjokk å stå uten jobb, miste den tryggheten de er så vant til og tar som en selvfølge.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.