torsdag 19. juli 2012

Blogg uten sofaputer

Jeg har sett at det har oppstått en debatt der ute i bloggverdenen om såkalte mammabloggere. Jeg skal ikke blande meg inn i debatten, men det jeg har lest vakte visse minner fra tiden før jeg startet denne bloggen. Som jeg muligens har nevnt før, var det en venninne som anbefalte meg å begynne å blogge. I en periode da jeg jobbet mye på kveldene, pleide jeg å sende henne mail etter at jeg kom hjem fra jobb. Jeg skrev om det jeg hadde opplevd i løpet av kvelden, kanskje jeg skrev om en samtale jeg hadde hatt med en kollega, på slike kvelder ble praten gjerne litt annerledes enn på dagtid, som om det var lettere å snakke om det som var vondt og vanskelig når det nærmet seg tiden man vanligvis går til sengs. Disse historiene om avmakt og så vel psykisk som fysisk smerte gjorde inntrykk på meg. Mailene fungerte sånn sett som en avreagering før jeg tok kvelden, utpå natta en gang.

Men til saken, jeg skulle altså begynne å blogge. Selv hadde jeg vel knapt vært innom en blogg, så jeg måtte følgelig finne noen blogger og se hvordan de var. Det jeg ramlet innom ved første forsøk var antagelig slike mammablogger. Eller puteblogger, som jeg kalte dem, fordi det lot til at mammaene hadde kjøpt nye sofaputer akkurat da. Og de måtte man jo ta bilder av og legge ut på bloggen. Et annet fenomen som dukket opp, var scrapping. Det visste jeg knapt hva var, så det måtte googles. De scrappende kvinnene med nye sofaputer kalte seg gjerne navn som inneholdt mor eller mamma. Interessene var barna mine, huset mitt, hagen min og scrapping. Jeg skal innrømme at jeg ble overrasket av alt dette, det var en form for kvinneliv som var meg totalt fremmed. Selv om jeg ikke har barn selv, så jeg kjenner jeg jo andre som har det, men ingen som er i nærheten av dette her.
Nå var jo ikke det at folk er annerledes enn meg noen overraskelse i seg selv, heller måten de var annerledes på. Men folk får være annerledes på den måten de selv måtte ønske. Er det noe livet har lært meg er det nettopp det at vi ikke kan forvente at andre deler våre interesser, verdier eller holdninger. De bloggene som ikke interesserer meg, lar jeg være å lese, jeg har nok annet å gjøre, blant annet har jeg mange uleste bøker i hylla, i tillegg til at det er en drøss andre bøker jeg burde ha lest.

Likevel fikk jeg visse startvansker med bloggingen, på grunn av all denne familielykken. Det minnet meg litt om slike julebrev som enkelte har det med å sende, der de skriver om en rosenrød virkelighet der alle er så utrolig snille og flinke. Det var ingen rosenrød virkelighet jeg hadde planer om å skrive om, og selv er jeg verken snill eller flink. Etter hvert fant jeg blogger jeg syntes var langt mer interessante, som tok opp de mer problematiske sidene ved virkeligheten.
Til tross for at jeg ble skremt av alle sofaputene, jeg kom da i gang med å blogge. Nå er det vel tre og et halvt år siden jeg startet. Jeg har vært heldig, veldig få ufine kommentarer underveis. Om det kommer noen er jeg tykkhudet nok til å tåle det, og jeg kan bite fra meg når det gjelder. Det er annen type kommentarer jeg har fått en del av, og de gjør inntrykk. Det har vært fra folk som sliter, det har kommet flere slike i forbindelse med postene jeg skrev da jeg led meg gjennom et kurs på Reaktorskolen. Jeg har fått kommentarer fra enkelte som har vært på kurs på stedet akkurat da, og som gir uttrykk for at de har det alt annet enn bra. Da må jeg svare så oppmuntrende jeg kan, og håpe at det kan være en trøst i å se at andre tross alt har kommet levende fra det. Jeg utsetter meg for en viss risiko ved så skrive det jeg gjør, men dersom noen i en vanskelig situasjon kan finne en viss støtte i å lese det jeg skriver, synes jeg det er verdt det. 

Å trampe rundt i bloggverdenen og legge igjen vemmelige kommentarer bortover, er så absolutt ikke min greie. Her som ellers får man oppføre seg og utvise alminnelig folkeskikk. Og skal det sparkes på denne bloggen, og det skal det til tider, så får det være oppover. Eksempelvis er det forskjell på å latterliggjøre noe en annen blogger har skrevet og å latterliggjøre forsidene på Dagbladet og VG. Når jeg i egenskap av lavt utdannet fleiper med tabloidene, er det kanskje en måte å slå tilbake på. Det er journalister og andre fra skravleklassen som kommer med nedlatende sludder om arbeiderklassen, men det er ikke folk fra arbeiderklassen som står bak de til tider idiotiske forsidene på tabloidene. Det er ikke flott med ørten forsider om flått, for å si det sånn.
Jeg befinner meg vel på en egen hylle i blogglandskapet, jeg har et helt annet ståsted enn de fleste andre bloggere. For den som har befunnet seg på et av de nederste trinn i arbeidslivet gjennom mange år kan samfunnet ofte fortone seg kaldt og fiendtlig. Man må lære seg å bli ganske tøff i trynet, samtidig som man tvinges til å føle på egen sårbarhet. Mange av dem jeg har jobbet sammen med har vært veldig annerledes enn meg selv, det har lært meg noe om respekt for mennesker som kanskje kan virke enkle i utgangspunktet, men som ofte har langt mer å komme med enn man skulle tro ved første øyekast.

Når jeg skriver om arbeidslivet er det basert på det jeg har sett og opplevd, men det er ikke alt jeg har sett og opplevd jeg kan skrive om, blant annet fordi må jeg må trå varsomt når det gjelder andre mennesker. Det siste jeg ønsker er at andre skal få problemer på grunn av noe jeg har skrevet. Det er mange grunner til at jeg har havnet der jeg har i arbeidslivet, men det er ikke alt jeg har noe ønske å skrive om. I det hele tatt legger man ikke ut hele livet sitt på en blogg. I mitt tilfelle tilhører også sofaputene privatlivets fred, så jeg garantere at denne bloggen fortsatt kommer til å være putefri.

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.