onsdag 20. juni 2012

Med rett til å bråke?

Støy er slitsomt og skadelig
Da jeg flyttet for to år siden hadde jeg ikke bodd mange dager på det nye stedet før jeg skjønte at jeg hadde havnet i et støyhelvete. At det kom til å bli noe trafikkstøy var jeg forberedt på, inntil nylig var det annet spetakkel som var det største problemet. I det siste har det endret seg, nå har man funnet ut at gata utenfor er et fortreffelig sted for alle typer bråkete motoriserte tohjulinger. Det hviner, dundrer og promper forbi leiligheten min i ett eneste sett, støyen er uutholdelig.
Det jeg har tenkt på de siste dagene, i den grad man er i stand til å tenke under slike omstendigheter, er at vi i stadig økende grad forventes å ta ansvar for egen helse. Dersom man røyker, spiser usunt, lar være å mosjonere osv, så har man seg selv å takke dersom man blir syk. Derimot ser det ikke ut til at man mener at vi har noe som helst ansvar for å oppføre oss på en måte som ikke påfører andre belastninger som kan føre til ødelagt helse.  På siden til Norsk forening mot støy kan man lese at det er anslått at støy forårsaker helsekostnader for ca 30 milliarder euro hvert år i Europa. Støy kan blant annet føre til apati, frustrasjon, sinne, depresjon, utmattelse, isolasjon og hjelpeløshet. Etter det jeg har opplevd i senere tid kan jeg skrive under på at alt sammen stemmer. Kraftig støy kan også medføre hørselsskader.

I 2011 publiserte Verdens helseorganisasjon (WHO) en rapport hvor det for første gang har blitt kartlagt hvor mange friske leveår som går tapt på grunn av trafikkstøy. Her anslår de at minst en million år med god helse går tapt årlig som følge av trafikkstøy i Vest-Europa.
Personer som bor i støyende omgivelser eller er regelmessig utsatt for støy, har høyere risiko for å utvikle høyt blodtrykk, og pådra seg hjerte- og karsykdommer. Dette er en hovedårsak til at WHO anslår at ca 1 million leveår går tapt hvert år blant Europas befolkning, og at ca hvert 50. tilfelle av hjerteinfarkt kan tilskrives støy. En del av disse slagtilfellene medfører død.
På bakgrunn av disse dystre tallene er det merkelig at støy i liten grad er et tema i den offentlige debatt. Nå er ikke støy noe politikerne bare kan vedta å fjerne, her har vi alle et ansvar. Veitrafikk er en vesentlig kilde til støy, de som styrer har helt klart et ansvar for å legge til rette for at folk kan leve på en mest mulig støyfri og miljøvennlig måte, med å sørge for god kollektivtransport og bygging av sykkelveier. Men selv om det nå er sånn at bussen til jobben forsvant sist gang det var såkalte ruteforbedringer og nærbutikken er nedlagt, så går det an å tenke seg om det er nødvendig å bruke bil hver gang man skal forlytte seg fra et punkt til et annet.

Nå finnes det også annen type støy som kan være plagsom. Der jeg bodde før hadde folk bittesmå hager som ble holdt i fortreffelig orden ved hjelp av et stort antall bråkete redskaper. Gressklippere som var omtrent like store som frimerkeplenen og bråkte som et jetfly var et must. Det samme gjaldt kantklippere, høytrykkspylere og gudene vet hva annet som hvinte og bråkte. Det virket som om dette ga status, man flottet seg med en større, dyrere og ikke minst mer bråkete gressklipper enn naboen. På samme måte antar jeg det gir bråkebøttene ute i gata status å dundre rundt på en motorsykkel. At andre, som kanskje akkurat har kommet slitne hjem fra jobb, mest av alt ønsker litt fred og ro, bryr man seg overhode ikke om.

Tenk om det hadde gitt status å ta hensyn til andre, tenker jeg, og er vel helt i utakt med tidsånden. Tidsånden, slik jeg har oppfattet den, tilsier at alt er opptil deg selv, og å mene at man skal ta hensyn til andre er moralistisk og fullstendig utgått på dato. Men vi svever ikke rundt i hver vår boble, fullstendig uavhengig av hva andre måtte foreta seg. Dette gjelder ikke bare støy, vi burde bli flinkere til å ta hensyn til hverandre i det store og hele. Det vi foretar oss virker inn på hvordan andre har det. Jeg lever i tettbefolket område, for at det skal bli levelig er vi avhengig av at andre oppfører seg på en noenlunde sivilisert måte. Dessverre ser det ut til at folk blir stadig mer hensynsløse. Som hun som kommenterte under et innlegg i lokalavisa om støy fra gressklippere og annen hageredskap, jeg driter i naboen, skrev hun, og syntes tydeligvis hun var et eksempel til etterfølgelse for andre.

Det er vel gjerne slik at vi som har lite penger i større grad blir utsatt for støy enn de mer velbemidlede. Dårlig råd gjør det vanskelig å komme vekk fra bråket. Sånn sett har også dette med klasseforskjeller å gjøre. Når jeg har syklet hjem fra butikken med sykkelvesker fulle av varer og trafikken har vært tett og plagsom, har det hendt jeg har tenkt at der kjører sikkert de tullingene som påstår at arbeiderklassen er så innmari fysisk inaktive.  Jeg og mange andre jeg har jobbet sammen med, har ikke bil eller annet motorisert framkomstmiddel. Vi har ikke råd til det, i mitt tilfelle dreier det seg også om holdninger. Jeg er opptatt av miljø og mener det ikke ressurser nok på denne kloden til at alle skal kjøre bil, biler forurenser og skaper stress og støy. Samtidig har jeg forståelse for kolleger som velger bil til jobben når alternativet er å bruke dobbelt så lang tid på veien. Jeg har også opplevd at det er vanskelig å komme seg hjem fra jobb når jeg har jobbet kveldsskift. Da går bussene sjeldnere og ekspressbussene kjører bare i rushtiden. Da jeg i en periode jobbet mye kveld, brukte jeg ca tre kvarter på hjemveien, da jeg måtte bruke verdens verste somlebuss, hadde jeg hatt bil ville jeg brukt ti minutter. I slike tilfeller forstår jeg godt at folk tar bilen. Men igjen, om man er avhengig av bil i noen sammenhenger, kan man likevel gå eller ta sykkelen når man skal besøke naboen som bor like borti veien.

Når støy i så liten grad er et tema, kan det skyldes at de som setter dagsorden selv kjører unødvendig mye bil og flotter seg med en stor og bråkete gressklipper? Har det med å gjøre at man skal utfolde seg, følge egne lyster framfor å ta hensyn til andre? Handler det om, som jeg var inne på tidligere, at mye av det som skaper støy også gir status til den som bråker? Har det å gjøre med at man ikke vil tråkke barnefamiliene på tærne, med sine bortskjemte curlingbarn som skal kjøres rundt på aktiviteter hele tiden? Jeg har sett at enkelte foreldre for en hver pris vil unngå at barna, selv etter at de er blitt temmelig store, utsettes for den påkjenningen det er å være nødt til å ta bussen eller rett og slett gå på egne ben. 

Uansett, siden støy ødelegger livskvalitet og helse bør vi kanskje begynne å snakke litt om hva vi kan gjøre med all denne fæle støyen. Snakke litt om det ansvaret vi alle har for å gjøre livet så levelig som mulig for hverandre. Er det nødvendig å bråke så fælt? Kan det være slik at et liv der man lager mindre støy også kan være et bedre liv?

torsdag 7. juni 2012

Arbeidermusikk 6

Kanskje på tide å runde av serien med arbeidermusikk. Det skal gjøres på staselig vis, da vi tillater oss å tøye begrepet arbeidermusikk en smule, for å si det forsiktig. Händels Water Music ble bestilt av kong George den første, som skulle på båttur på Themsen i juli 1717.

Grunnen til at jeg tar med denne musikken her, skyldes et minne jeg har fra en lørdag for noen år siden. Den gangen hadde jeg en jobb som innebar at jeg jobbet alene på lørdager. Det var ganske deilig å være alene på jobben, selv om det ikke var helt fritt for farer. Det var en viss mulighet for at jeg kunne bli klemt under høye og uhåndterlige traller som skulle trilles ned et høyt trinn. Dersom en av dem hadde veltet over meg, hadde jeg blitt liggende fastklemt til mandag morgen. Det holdt på å gå galt en gang, så dette var en jobb som bød på litt mer spenning i hverdagen enn jeg satte pris på. På den positive siden slapp jeg unna P4 og annen skvalderradio, noe jeg helt klart anså som en fordel.  
Jeg hørte stort sett på P2 hele dagen, og dersom det var noe som ikke falt i smak, kunne jeg bare sette på en medbrakt CD.


Et av programmene jeg hørte på var Ring inn musikken, der folk kan ringe inn og ønske seg klassisk musikk. Mye bra musikk, men mange av dem som ringte inn var plagsomt taletrengte. Jeg var tross alt på jobb og ville ha musikk til arbeidet og var lite interessert i innringernes til tider svært lange utredninger om hvorfor de ønsket akkurat den musikken. Derfor var det så befriende da en ringte inn og ville høre noe fra Water Music, av den enkle grunn at han ble i godt humør av det. Det er vel absolutt god nok grunn, jeg blir også i godt humør av denne musikken. Nå vet ikke jeg hvilken bakgrunn fyren som ble i så godt humør av Water Music hadde, men jeg fikk en følelse av at han befant seg nærmere meg både når det gjaldt klasse og alder. De fleste andre som ringte inn denne lørdagen lot til å være langt over arbeidsfør alder og hadde nok også en helt annen klassebakgrunn.
                     

I enkelte miljøer er kanskje ikke det at man hører på musikk man blir i godt humør av noe man snakker høyt om. Det er lett å få inntrykk av at man ikke skal være i godt humør i det hele tatt. Når jeg leser uttalelser av disse synserne som har fått en del pepper her på bloggen, synes jeg de framstår som både humørløse og selvhøytidelige. Kanskje en av de få gledene de har her i livet er gleden over at de har bedre smak og finere vaner enn den simple allmuen. I så fall får man jo bare unne dem denne gleden.
Jeg har mer enn én gang lest skriblerier om hvor synd det er på arbeiderklassen fordi vi har så elendig smak. Det hender synserne koster på seg litt nedlatende medfølelse overfor oss på grunn av andres avsmak for det vi angivelig skal ha sans for. Musikken vi liker, bøkene vi leser, i det hele tatt alt vi liker er feil, skriver synseren, og tenker selvfølgelig på danseband, kioskromaner og annen vederstyggelighet. Dette er også feil, de fleste av oss får ha våre laverestående vaner i fred. For når leste man at det er teit å lese krim eller høre på Bruce Springsteen, barokkmusikk eller hva det nå måtte være? Til og med den irske musikken jeg er så glad i, får jeg ha i fred for synserfolket.

På ett område skal jeg for øvrig gi synserne rett, jeg skjønner meg ikke på samtidsmusikk. For noen år siden hadde jeg en jobb der jeg gikk rundt i et nybygg og klargjorde pc-er. Det medførte at de måtte slåes av og på hele tiden. Ett eller annet sted på disse maskinene befant det seg noen høyttalere av relativt dårlig kvalitet, dette var den gang man brukte Windows XP. Bygget hadde mange store kontorlandskap, når jeg hele tiden måtte restarte et enormt antall pc-er i samme rom, oppsto det et spetakkel av en annen verden. Da hendte det at jeg tenkte at dette minnet jo mye om samtidsmusikk. Så da kan jeg gi synserne den gleden at de har rett på ett område, samtidsmusikk har jeg ikke peiling på, og det bekymrer meg ikke i det hele tatt. Det finnes så mye annet fint å høre på, som for eksempel Water Music.