Så har debatten om trygdesnylterne blusset opp nok en gang. At snylting ikke er bra tror jeg de fleste er enige om. Men er det bare trygdede som snylter? Når jeg har slavet for vikarbyråer, på stadig lavere lønn, kan man da si at vikarbyrået har snyltet på meg? De lever av mitt og andres arbeid, og når de betaler mindre til oss, blir det mer på dem selv. De stadig lavere lønningene fører igjen til at dersom man ikke lenger har jobb, noe som er fort gjort for en vikar, så blir det også mindre dagpenger enn man hadde fått dersom man hadde hatt en anstendig lønn.
Vegard Skjervheim sto fram i Dagbladet som trygdesnylter og provoserte sikkert mange. Og det er en provoserende tekst, holdningene som kommer fram ligger langt fra dem jeg har møtt blant de fleste av mine kolleger. Likevel er det en viss gjenkjennelse når jeg leser slikt som dette: Jeg har hatt kortere eller lenger opphold i både serviceyrker og med mekanisk/fysisk arbeid. I mitt tilfelle er det ingen langsiktig løsning, jeg har sjelden vært så langt nede som når dette utgjorde hverdagen min.
Men ikke helt, for det er ingenting som har fått meg så langt ned som da jeg gikk på det mye omtalte kurset på Reaktorskolen i regi av Nav. Da var jeg på full fart mot bunnen, aldri har jeg følt at så mye selvfølelse og energi har forsvunnet så raskt. I likhet med de fleste andre jeg kjenner, både fra jobb og privat, er Nav siste utvei, det er så absolutt ikke noe man oppsøker for fornøyelsens skyld. Derfor har jeg bitt tennene sammen og holdt ut i jobber som enkelte andre hadde stukket av fra etter noen timer. Det fikk jeg da også høre at folk hadde det med å gjøre, da jeg hadde mitt så langt mest slitsomme vikaroppdrag noensinne. Det var den jobben som fikk meg til å utbryte på min andre dag at jeg fatter ikke hvordan dere holder ut, til en av de fast ansatte. Og han trakk på skuldrene og svarte at det sier alle vikarene.
En annen episode fra den jobben jeg husker godt, var da en
annen vikar kom bort til meg og freste at «tror du at du kunne holde ut i denne
jobben til du gikk av pensjon, tror du det?». Synet av den godt voksne, pene og
pyntelige kvinnen fra Vestlandet som var sto der og var så inderlig forbanna,
er et syn man ikke glemmer så lett. Og det var vel hva man trygt kan kalle et
retorisk spørsmål, for det visste vi alle sammen at dette var en jobb som slet
deg ut lenge før du var i nærheten av noen pensjonsalder. Så hva skal man kalle
slike arbeidsgivere, som snylter på andres liv og helse, sånn at de kan sope
inn noen ekstra kroner og slenge de ansatte til Nav-systemet den dagen de ikke
orker mer.
Den tredje episoden jeg aldri kommer til å glemme fra samme
jobb, var da noen pensjonister skulle ha en liten sammenkomst. Da hadde flere
av de fast ansatte blitt syke, forståelig nok, jeg og en av de andre som
fremdeles var på beina, måtte konferer litt om hvilken mat som beregnet til
pensjonistene. Sjefen vår kom rasende inn og begynte å mase om alt det andre
som måtte gjøres. Da ble den ene av pensjonistene nesten på gråten, dere må si
at dere må ha mer hjelp, dere må si fra at dere må ha flere folk her, sa hun og
virket fullstendig fortvilet på våre vegne. Den samme forståelsen fikk vi ikke
fra dem vi betjente til daglig, og gudene skal vite at jeg mange ganger har
vært fristet til å si hvor dette var. For det var en bedrift alle i dette
landet kjenner godt til. Folk får finne seg en jobb, sier man. Ja, men hvor enkelt er det å finne seg en jobb dersom man ikke har de nødvendige referanser og attester, den nødvendige kompetansen, den nødvendige helsen, det nødvendige utseendet og den nødvendige væremåten? Jeg lurer på hvor mange helt for jævlige jobbintervjuer disse har vært i, jeg har vært i noen, og de ser ut til å bli verre og verre. Der alt du sier blir brukt mot deg, hvis du prøver å si noe positivt om deg selv lukker man ørene og ser i taket, før man kjører en ny lekse om hvor ubrukelig du framstår fordi… Fordi du skal disiplineres til å godta den luselønna du er tiltenkt. Ikke alle jobbintervjuer er slik, for en del år siden var jeg i intervjuer som utviklet seg til å bli hyggelige samtaler, men det kan se ut som om den tiden er over. Jeg har hull på cv-en, og har opplevd å bli mistenkeliggjort på en slik måte at man skulle tro jeg var en forbryter av verste sort. Når en frisk person med en noe hullete cv ikke er attraktiv på arbeidsmarkedet, så kan man jo lure på hvor ivrig man er etter å ansette en person med dårlig helse.
For selvfølgelig spør man om helse, så vel fysisk som
psykisk, jeg har til og med blitt spurt om det er et problem for meg at jeg er
singel. Blir man da intervjuet av en mann kan det jo være fristende å svare at
jeg vil i hvert fall mye heller være singel enn å ha en sånn arrogant,
markedstilpasset skittstøvel som deg, men det svarer man selvfølgelig ikke. Noe
som uansett hadde fått meg til å bli rasende og ikke vært redd for å vise det,
var hvis jeg hadde fått et spørsmål jeg en gang ble fortalt at en annen person
hadde fått. Spørsmålet var følgende: Onanerer du? Greit å vite hva man kan
komme ut for, men den som eventuelt hadde stilt meg et slikt spørsmål ville
helt klart fått svar på tiltale. Eller for å si det sånn, de ville fått det nå,
når jeg er voksen og tross alt har ervervet meg en smule selvtillit, men den
gangen jeg var ung og usikker på meg selv ville jeg antagelig ikke greid å
svare i det hele tatt, da hadde jeg nok blitt helt satt ut og dessuten grudd
meg noe forferdelig neste gang jeg skulle i et jobbintervju.
Debatten hadde antagelig blitt ganske annerledes dersom
flere av de som deltok hadde hatt kjennskap til de tøffeste sidene av
arbeidslivet, selv opplevd å være Nav-bruker eller at noen som sto dem nær
hadde slitt i systemet. Politikere og andre som er framme og mener noe om
saken, er mennesker som ser ut til å strutte av selvtillit, mens mange av dem
som ikke er i jobb antagelig ikke strutter i samme grad. Siden jeg selv har
slitt med dårlig selvtillit vet jeg at det kan være et alvorlig hinder når det
gjelder jobb. Jeg vet også at mange jobber tapper deg for både selvtillit og
krefter, dessuten er det ikke en selvfølge at man har kolleger på jobben. Før
jobbet jeg mye på såkalte alenekantiner, der løp jeg rundt hele dagen og
betjente andre, så at de satt sammen, spiste og koste seg, spøkte og lo. Mens
jeg bare løp og løp, hver eneste dag var en evig kamp mot klokka.
Man snakker om disse som står utenfor, har man ikke jobb
står ikke bare utenfor arbeidslivet, man er utenfor i det store og hele. Men å
ha jobb betyr ikke at man ikke føler seg utenfor. Da jeg jobbet på slike
alenekantiner sto jeg utenfor felleskapet på stedet, i økende grad, ettersom
kantinene ble satt ut til eksterne selskaper. Det var annerledes da jeg jobbet
på steder der kantina ikke var satt bort, da var gjerne arbeidspresset mindre
også. Jeg har følt meg utenfor når jeg har hørt at nå går alt så meget bedre,
nå tjener vi bedre enn noen gang, mens jeg har gått ned mange kroner i timen.
Nå mener ikke jeg at alt som heter jobb er fælt, og
trygdesnylting er veien til det gode liv. Det er fint å jobbe når man har en
jobb som er til å leve med og en lønn som er til å leve av. Men det er ikke
latskap når man ikke synes det er greit å jobbe elleve timer i strekk, der man
knapt får tatt seg noen minutters pause, slik jeg en gang opplevde. Det er ikke
greit stadig å være nødt til å gå ned i lønn, det er ikke greit å bli behandlet
som om man skulle være en sekk med søppel. Det er ikke greit når vikarbyråer
lar folk gå uten jobb en uke som straff for at de har vært hjemme fra jobben en
dag, slik jeg har sett det er blitt gjort. Fraværet til vedkommende skyldtes
for øvrig skade etter en særdeles hard jobb. Det er heller ikke greit når
arbeidsgiver støtt og stadig trikser med lønna di, slik Adecco gjorde med både
meg og andre. Og deretter lot være å gi oss oppdrag når vi påpekte forholdene. Jeg har møtt mange som har vært i ferd med å falle ut av arbeidslivet, ikke fordi de har drømt om en tilværelse som trygdesnylter, men fordi de har vært utslitt etter mange år i tøffe jobber. Det er viktig å understreke at mange som har slike harde jobber egentlig trives på jobben og holder ut så lenge det går. Dersom tempoet hadde vært roligere hadde de holdt ut lenger, i stedet skrus tempoet gjerne opp, og det blir mindre med pusterom mellom slagene. Vil vi ha et arbeidsliv der folk i førtiårene sitter på pauserommet og omtrent griner fordi de har så vondt på grunn av skadene arbeidet har påført dem? Jeg har sett det, og jeg skal love at det er trist. Hadde flere av dem som debatterer sett slikt, måtte debatten nødvendigvis blitt annerledes.
De rike og mektige sparker til de fattige og avmektige, slik har det vel alltid vært. Siden det nå en gang er lettest å sparke nedover, sparker man ikke til arbeidsgivere som krever at potensielle arbeidstakere skal være fullstendig feilfrie, noe de færreste av oss er. Man utdeler heller ikke spark til de arbeidsgiverne som behandler folk på en slik måte at de blir syke av det. Man kjefter ikke på sutrete rikinger som synes det gjør så innmari vondt å bidra litt til fellesskapet. Man tenker heller ikke over hvordan det er for dem som ikke er attraktive på arbeidsmarkedet, da må man gjerne ta til takke med jobber som kan være skadelige for helsa, og finne seg i å bli behandlet på særdeles respektløst vis. Da må man kanskje jobbe for dønn useriøse arbeidsgivere, som aldri har brydd seg om at det finnes noe som heter arbeidsmiljølov, hvor jobben innebære unødvendig belastning og til tider direkte farlige arbeidsoppgaver. Her snakker jeg dessverre av erfaring.
Jeg skal ikke benekte at det finnes en og annen slabbedask
der ute, jeg har sett noen få. Men for
hver av dem er det mange som vil jobbe, så sant noen gir dem jobb, og så sant
jobben er til å holde ut.
Til slutt, de som holder denne debatten gående vil alltid ha noe å klage over. Enten kan man klage over at for mange står utenfor arbeidslivet, folk kan jobbe fordi om de er litt syke, og dersom man får de litt syke inn i arbeidslivet, vil det medføre høyere sykefravær, og da kan man klage over at sykefraværet er for høyt. Og slik kan man holde det gående…
Til slutt, de som holder denne debatten gående vil alltid ha noe å klage over. Enten kan man klage over at for mange står utenfor arbeidslivet, folk kan jobbe fordi om de er litt syke, og dersom man får de litt syke inn i arbeidslivet, vil det medføre høyere sykefravær, og da kan man klage over at sykefraværet er for høyt. Og slik kan man holde det gående…
Tante Laila?
SvarSlettDet finnes noe som heter IA-bedrifter, sier mor.(ikke at det hjelper henne, hu er jo helt uten tro på seg selv, osv, hjelper visst ikke det hele tatt med IA..) Tante Laila, kan ikke du være litt gladere? Du er jo sånn halvsur-men-glad når du kommer hit hver gang skulle ønske du ville leke med meg i skogen en gang i sommer, jeg!
Dotti, IA står for inkluderende arbeidsliv, man liker slike ord som inkluderende for tiden, vet du. Fint å bruke for å dekke over realitetene. Jeg har ikke denne bloggen for å være glad, det kan jeg være andre steder, her er det blodig alvor. Den verste arbeidsgiveren jeg noen gang har hatt var en slektning av meg og mora di, hun vet hvem det er snakk om.
SlettKan godt å komme å leke med deg i skogen i sommer. ;-)
Dette er et av de mest reflekterte innleggene angående trygdesnylter-debatten jeg har lest. Synd det ikke når ut til et større publikum.
SvarSlettBasert på egne erfaringer, mange av dem som debatterer har vel knapt vært i nærheten av ordinært arbeidsliv, og da blir det fort skriking etter enkle løsninger.
SlettÅ drive en blogg som denne føles til tider som å blogge i kraftig motvind, men bedre å nå fram til noen få, enn ikke å nå fram til noen i det hele tatt.
Kjempebra post, denne må spres! Viktige poenger i denne debatten, som ellers er til å grine av. Det er i og for seg mye å grine av i det du beskriver også. Jeg har selv en kort "karriere" bak meg i vikarbyråer, men det er et stykke bakover i tid (90-tallet). Jeg opplevde ikke så ille ting som du beskriver, men jeg husker spesielt én jobb med gru. Der holdt jeg ikke ut lenge.
SvarSlettHilsen en av de som er "utenfor"
Ikke alle vikarjobbene mine har vært like ille, men noen har vært forferdelige. På de stedene der arbeidstempoet er høyt er det også større sykefravær enn der det er roligere tempo. Jeg har også sett at man nedbemanner på steder der ikke blir mindre, snarere mer, å gjøre. Når det har vært nok å gjøre i utgangspunktet sier det seg selv at det blir tøffe tak.
SlettDebatten er helt klart til å grine av, og det er trist når man snakker om at folk er "utenfor".
Sterkt innlegg Laila! Ja, hvorfor kommer det ikke mer frem i den såkalte "debatten" om arbeidsgivere som snylter på kroppene til folk og gjør dem syke? Fordi vi er inne i en tid hvor det er individets ansvar fo seg selv som rår, pg kollektivitet og solidaritet er "glemte ord"?
SvarSlettDeler ditt innlegg med så mange jeg kan!
Takk for at du deler. Tror helt klart du har rett, i dag er vi alle ansvarlige for oss selv, og når hørte man sist ordet solidaritet? Denne moderne tankegangen passer selvfølgelig godt for arbeidsgiverre av den sorten jeg dessverre har møtt litt for mange av.
SlettGreit å få en litt annen vinkling på denne trygdedebatten.
SvarSlettDet sies, at det blåser på toppene, men den vinden tror jeg driver nedover i rekkene.
Bra innlegg.
Bibbi
Noen ganger kan man få en følelse av at vinden øker på sin vei nedover. Det kan i hvert fall være riktig så kaldt og surt å oppholde seg langt nede i rekka.
SlettAmen!!
SvarSlettDette burde du sende til Dagbladet eller VG eller Aftenposten eller noe slikt.
For meg har det stort sett vært greit å jobbe for vikarbyråer, men jeg veit det er mye rart der ute. Er for tiden ikke ansatt via vikarbyrå, men har en jobb der det foregår mye rart for å si det pent. Er stadig på utkikk etter noe annet. Jeg har heldigvis ikke så lang tid igjen av min kontrakt og håper ikke jeg blir tilbudt lengre engasjement. Sier jeg nei kommer vel NAV og Erna Solberg og tar meg. Tror jeg kommer til å takke nei uansett for jeg nærmer meg grensen for hva jeg orker kjenner jeg. Men forhåpentligvis finner jeg meg noe nytt og bedre om ikke så altfor lenge. Det er lov å håpe.
Kanskje du skulle få Erna til å vikariere litt for deg, tror nok ikke alltid disse politikerne våre vet hva de snakker om. Noen runder i ordinært arbeidsliv ville nok vært sunt for virkelighetsforståelsen. Jeg vet inderlig godt hvordan det er når man er i ferd med å møte veggen i arbeidslivet, det er så absolutt ingen god følelse. Samtidig er jo de fleste av oss redde for å havne i klørne til Nav. Ønsker deg lykke til i jakten på ny jobb, håper du finner noe som er til å leve med.
SlettJeg har møtt veggen før - for en del år tilbake. Det førte til en del år på attføring. Har hatt jobber som er til å leve med før, men pga outsourcing fikk jeg ikke beholde den jeg hadde sist. Derfor havnet jeg der jeg er nå, merket tidlig at det var mye som ikke stemte, men biter tennene sammen. Kollegaene er ok og mange sliter på samme måte som meg.
SlettErna hadde ikke holdt ut to uker en gang med det opplegget jeg har nå - det er jeg temmelig sikker på!
Å ha en jobb som er til å leve med betyr mye, også for hvordan man har det på fritiden. Jeg har hatt jobber der jeg har brukt hele helgen til å grue meg til mandag. Jeg har ikke greid å koble bort tanken på jobb, selv om jeg har prøvd. Heldigvis har det ikke alltid vært sånn, og jeg har lært meg å sette pris på de jobbene som er levelige.
SlettDet er nok mange politikere som ikke hadde holdt ut den hverdagen vi andre er nødt til å holde ut.
Så innmari flott skrevet. Jeg mistet fullstendig all min selvtillit og med den mesteparten av min kompetanse ved fylkeskommunal institusjon. Jeg har etter 10 år aldri fått bygd den opp. arbeidstiden var gjerne 24 timer i strekk, med 2 -3 timer lett søvn. Kunne aldri sovne slik at en ikke hørte lyder en burde høre. Hadde selvfølgelig ikke betalt for tiden som var avsatt til 6 timers søvn. Ble gjerne satt til fagansvarlig, eneste fagpersonen på vakt og bakvakt på samme vakt over en hel helg. Ledere var selvfølgelig på kurs eller seminar. Det siste året jobbet jeg i 150%. Jeg var den gang både dum og nyutdannet, og jeg kom som enhver annen ville gjort, ut i en situsjon som lignet psykisk ustabil. Jeg ble da presset til å si opp fordi de ikke kunne ha noen med psykiske problem blandt sine ansatte. Selvfølgelig godtok jeg dette også.
SvarSlettOg altså, 10 år etter, med utallige forsøk å komme meg tilbake, ikke bare til jobb, men med selvtillit nok til å tørre være blandt folk, så er jeg 50% ufør og tillkallingsvikar. Fast jobb kan jeg fortsatt bare drømme om. Jeg regner med å alltid være på utsiden, ingen rettigheter, aldri oppfølging, aldri noe kurs, ingen veiledning, kun et krav om å gjøre det du blir pålagt til. Og for all del, ikke klag, du behøver jo ikke si ja til vakter. Dette er den offentlige hverdagen mange(jeg) ikke tør snakke om i frykt for å miste det bitte lille de(jeg) har i arbeidslivet.
Leste forresten en stillingsutlysning fra en såkalt arbeidsavklaringsbedrift. Av kvalifikasjonene ønsket de seg en medarbeider som så muligheter, ikke utfordringer. Utfordringer har jeg sett på som noe positivt, noe det er viktig å ha innsikt i, for å kunne se de realistiske mulighetene?
I mange av mine forsøk på å gå videre, er noen av de verste nedturene å møte de helt uerfarne som har så mange "muligheter" uten å reflektere over de realistiske i de. Da føler du deg virkelig som en utenforjordisk skapning.
Huff, det er forferdelig når man blir utnyttet slik. Fullstendig umenneskelig, og det sier jo sitt når du ble presseet til å si opp på grunn av problemer de fleste av oss ville fått i en tilsvarende situasjon.
SlettJeg trodde også at man anså utfordringer som noe positivt, men nå er det altså muligheter som er greia. Ja, jeg har møtt slike som ser "muligheter" over alt, det kan være utrolig frustrerende for oss som kjenner til en annen virkelighet. Noen vokser det kanskje av seg, det kan vel hende også disse kommer til å frontkollidere med virkeligheten en dag.
Jeg tror kanskje det er litt feil bruk av språket ute og går her? En del av tidens svada er å snakke om «utfordringer» når man mener «problemer». I stedet for å snakke åpent om «problemet for Nav», heter det med en omskrivning «utfordringen for Nav». Som om det skulle gjøre problemet mindre for de som er berørt av det!
SlettI «utfordring» er det snakk om et aggressivt element. Jeg kan utfordre deg, f.eks i en duell, altså vist aggresjon. Men hvem har vist Nav aggresjon? De trygdede? De som søker arbeid? Ordet er meningsløst i denne sammenheng.
En person som «ser utfordringer», altså aggresjon fra andre, ville ikke jeg ansatt heller. Personen måtte jo ha vært paranoid. Derimot er det positivt å «se muligheter». En annen ting er at jeg er helt enig i at dette ofte innebærer en ny omgang svada om «muligheter» som slett ikke finnes der.
Når det gjelder Nav hadde jeg en gang et meget ublidt møte med en ansatt der som virket temmelig aggressiv, så hvis man skal snakke om aggresjon i forbindelse med Nav er det nok de ansatte som til tider viser aggresjon overfor brukerne. Nå brukes vel knapt ordet problem lenger, det er erstattet av utfordring. Det er populært å hevde at det ikke finnes problemer, bare utfordringer. Da er det kanskje ikke så rart at man reagerer når man plutselig ikke skal se utfordringer, men derimot muligheter. Selv om det sikkert er mer riktig.
SlettNå finnes det jo problemer, den overdrevne bruken av utfordring kan til tider bli latterlig. Eksempelvis har jeg flere ganger hørt politikere som i debatter har holdt på å forsnakke seg og nesten kommet i skade for å kalle et problem for et problem, men greid å ta seg inn i siste øyeblikk.
Jeg synes også det blir ganske håpløst med ord som helseutfordringer og klimautfordringer.
Virker jo litt som allt skal være så enkelt og ingenting skal problematiseres. Undrer meg jo litt om det også har en sammenheng med at allt skal være så resultatorientert. Det er jo ikke vanskelig å få til gode resultater når en ikke behøver å vise til alle de "lik" en måtte tråkke over for å nå dem.
SvarSlettDet er kanskje i denne prosessen det kan være lønnsomt å ikke se utfordringene, utfordringene er jo å få til et godt resultat, uten at de dårlige resultatene blir flere.
Mange statistikker er basert på kun gode resultater, og er unnlatt å ta med de resultatene som ikke ble så bra. Det ligger jo utfordringer der, og det er jo en mer innviklet jobb å løse. Her er vel private og offentlige i samme utvikling. Det kan virkelig virke som det er mangel på empati og ansvarsfølelse for samfunnskonsekvenser som er de mest ønskelige kvalifikasjonskravene til ledere og mellomledere i dag. Etikk og vitenskapsfilosofi er fy.. og bare problematisk.
Her tror jeg absolutt du er inne på noe vesentlig. Det kan se ut til at kortsiktig økonomisk vinning er alle tings mål og mening, at man ikke er i stand til, eller villig til, å se ting i et større perspektiv.
SlettDe ansatte er en ressurs. Bruk dem for alt de er verdt!
SlettDet beste innlegget jeg har lest i debatten om trygdesnylting! Kjære Laila, du burde vært journalist. Godt språk, oversiktlig fremstilling og analytiske evner. – Når det er sagt, er ikke arbeidsmarkedet enkelt for journalister heller. Men tidligere kunne man iallfall skrive seg inn i en journalist-karriere ved å skrive småinnlegg for en avis på frilans-basis, som Hamsun i «Sult». Nå må en først skoleres i Volda, en utdanning som forresten ikke er egnet til å imponere noen.
SvarSlettEn typisk ting du peker på, er arbeidsgivers evne til å mase om det som skal gjøres – uten å legge merke til hva folk faktisk HAR GJORT, og som har tatt tiden deres. Da jeg jobbet for et sykehus i Bergen, fikk jeg raskt unna sykejournalene, og la dem som avtalt bort til PC’en der det skulle registreres at journal var skrevet. Som vikar hadde ikke jeg adgang til å gjøre dette. Avdelingsleder ble sur over at bunken av skrevne journaler vokste seg høy (siden jeg hadde jobbet så fort), og spurte meg krasst hvorfor den bunken var så høy? «Fordi jeg har gjort meg ferdig,» svarte jeg, heller forbauset. Hun sa ikke mer (tenk det!), men likte det ikke. For det er også galt når arbeidet blir gjort, og jeg fikk ikke kontrakten forlenget.
«Et problem å være singel?» Forslag til svar: «Er det et problem for deg [at jeg er det]?» Det ville også vært fristende å svare: «Jeg er verken singel eller sand.» Hvis folk mener å spørre om du er «enslig», kan de vel bruke det ordet? Selv om det ikke er lov å spørre deg om det, og ingen kan hindre deg i å si hva du vil om din sivilstatus...
Arbeidsmarkedet er nok vanskelig for mange for tiden. Nå er det nok lurest å sørge for å bli født inn i den rette familien, der foreldre, slekt og venner kan fungere som døråpnere. Selv om alle har muligheter for utdanning, har ikke alle det samme nettverket rundt seg. Det kan se ut som om vi hadde trengt journalister med annen bakgrunn og erfaringer, det er mye ensidighet ute og går.
SlettKommer man inn på en bedrift som vikar eller nyansatt og er for flink, kan man bli ansett som en trussel. Har møtt mennesker som har vært ansatt lenge på samme sted og kanskje lagt seg til en hel drøss med uvaner, men sånn har det vært i tretti år og sånn skal det være!
Når det gjelder sivilstatus, så har jeg flere ganger fått spørsmål om det er et problem. Men synes spørsmål om psykiske problemer er verre, også det har jeg gått mer enn én gang. Jeg vet i det hele tatt om mange nærgående og uhøflige spørsmål folk har fått i slike intervjuer, blant annet om hvordan de er på fest, om man er den som henger i taklampa(!), det er liksom ikke grenser for hva man finne på å spørre om.
Færrest står utenfor i Norden, og dermed blir det flere uføretrygdede, noe som også kritiseres.
SvarSletthttp://www.forskning.no/artikler/2011/september/299831
Faktorer som bidrar til at antallet uføretrygdede øker i Norge:
• Flere kvinner deltar i arbeidslivet, det betyr også flere kvinner på uføretrygd.
• Høyere snittalder i arbeidsstyrken, det betyr flere med helseproblemer og flere på uføretrygd.
• Folk lever lenger, slik at vi får flere uføretrygdede som når pensjonsalder nå enn før.
Som barn kjente jeg mange mødre i borettslaget, siden jeg var venner med barna deres, og gifte kvinner stort sett var hjemmeværende. Som voksen har jeg sett dem med litt andre øyne, som voksen til voksen.
Mange av disse ville trolig vært uføretrygdet i dag. Den ene vokste opp med en far som drakk, var preget av dette og holdt seg helst hjemme. En annen mistet moren sin som åtteåring, faren og storebroren var fjerne og uinteresserte, og hun slet hele livet med følelsen av å bli oversett. Hun samlet på krenkelser, og de årene hun jobbet noen timer daglig på et lager etter at barna var blitt voksne, var hun et problem for kollegene. – Men den gangen slapp man hele diskusjonen rundt dette, disse kvinnene var jo ute av arbeidslivet likevel.
Men hadde de stått overfor nåtidens press om å være i jobb, ville de fått problemer, slik det skjer i dag. Ikke alle egner seg for å være «ute blant folk», og det er ikke sikkert det er lykken heller... Tross alt er det mange raringer man treffer på der ute!
I tillegg har vi et svært effektivt arbeidsliv, da er det ikke alle som greier å henge med. Jeg har jo sett hvordan tempoet øker i jobber som krever lite utdanning, da dette ofte er tunge jobber sier det seg selv at det blir harde tak. Og da blir folk rett og slett utslitt.
SlettDessuten innebærer slike jobber ofte mye kontakt med andre mennesker, ikke alle setter pris på det. Når jeg har jobbet på kantiner har det hendt at det har vært andre vikarer som foretrekker å gjemme seg bort i oppvasken, framfor å stå i kassa eller bestille varer. Da blir det langt færre jobber å velge mellom.
Jeg er enig med forskeren når man sier at en trygg økonomi og omskolering kan bidra til økt sysselsetting. Stigmatisering og fattigdom, som det dessverre ser ut til at enkelte sverger til, er ikke veien å gå for å flere ut i jobb.