torsdag 22. mars 2012

Barnfri og uglesett

Det ser ut til at det blir stadig mindre akseptert å være barnfri
Det er alltid interessant å sjekke statistikken til bloggen, blant annet for å se hvilke søkeord som har ført folk hit. Et stykke ned på listen over søkeord finner jeg ordet barnfri, dette fordi jeg en gang skrev en bloggpost med tittelen Det gode liv som barnfri. Jeg har akkurat gjort et søk på ordet barnfri, resultatet er heller trist. Vanskeligere å være barnfri. Barnfri – et akseptabelt valg? Kvinner som velger ikke å få barn – hvorfor så problematisk? Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne. Ufullendte menn og kvinner? En vitenskapelig studie av barnfrie.
Sett med barnfrie øyne er ikke dette direkte lystelig, men hvorfor er det sånn? Burde vi ikke ha kommet så langt at folk kunne få velge de livene de selv ønsker, så lenge det ikke går ut over andre på en eller annen måte? Og er da virkelig ingen som har vondt av at noen velger ikke å få barn. Når man velger ikke å få barn kan man oppfattes som egoistisk og overfladisk, er noe av det jeg har fått vite etter å ha sett litt på disse søkeresultatene. Mange av kvinnene som velger ikke å få barn understreker at de liker barn, har jeg lest, videre at det å ikke like barn er et stort tabu. Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg i liten grad liker barn. At det er tabubelagt har jeg skjønt, det er ikke noe man skal si i godt selskap. Heldigvis har jeg ofte vært i såpass dårlig selskap at det har vært lov å si det. At man ikke er glad i barn betyr ikke at man driver og plager barn, eller mener at det er greit at barn har det vondt, man holder seg bare unna barn og det mener jeg må være lov. Og selvfølgelig er det forskjell på unger, noen liker man bedre enn andre.

Det massive maset en del ser ut til å være utsatt for, har jeg heldigvis ikke opplevd. Jeg kjenner meg heller ikke igjen når jeg leser om barnfrie som føler seg utenfor på jobb fordi alle andre bare snakker om barna sine. Selvfølgelig har jeg jobbet sammen med mange som har hatt barn, men det har ikke vært plagsomt mye snakk om dem. Jeg har hatt kolleger som har innrømmet at de syntes det var forferdelig slitsomt da barna var små. En tidligere kollega fortalte at hun hadde blitt så sliten av skrik og hyl at hun da, mange år senere, ble direkte syk når hun hørte ungeskrik. På den annen side har jeg hatt kolleger som har trivdes godt med å ha barn, men som fullt ut har akseptert at andre velger annerledes. Da har det vært snakk om folk som ikke er særlig opptatt av å være som alle andre, de har valgt barn fordi det har passet dem, og synes det er greit at andre velger det som passer dem.
Så kan man lure på om også dette har med klasse å gjøre, at det er lettere å være barnfri når man tilhører arbeiderklassen. Kravene om vellykkethet og fine fasader er selvfølgelig mindre. Folk skryter i liten grad av ungene sine, jeg skal ikke påstå at alle som tilhører middelklassen skryter av barna sine, men det skrytet jeg har hørt har stort sett kommet fra folk med slik bakgrunn. Siden jeg har sett noen av barna det er blitt skrytt av, har ikke alltid skrytet stått i forhold til realitetene. Å slippe slikt skryt på jobben har vært en befrielse. Nå er det nok en del også fra arbeiderklassen som er under press dersom de ikke får barn, blant annet fra foreldre som absolutt vil bli besteforeldre.
Uansett, jeg har møtt folk fra forskjellige lag av befolkningen som har blåst av barnemaset og sagt at slikt må man da i all verden bestemme selv.


Nå er vi barnfrie forskjellige, men det har kanskje vært noen fellestrekk blant en del av dem jeg har møtt. Det er flere enn meg som fnyser av det at man skal strebe etter å være som alle andre. Jeg er lite opptatt av mote, leser ikke såkalte dameblader og har liten sans for det økende skjønnhetstyranniet, dette har jeg også sett hos flere andre barnfrie. Vi er kanskje i større grad kritiske til det vi ser rundt oss, foretrekker å tenke gjennom ting framfor bare å godta at alt må være som det er. Noe som går dårlig i hop med påstanden om å være overfladisk. Stor interesse for ett eller annet som man ønsker å ha frihet til å holde på med er ikke uvanlig. Det å være selvstendig og ikke være underdanig overfor menn kan se ut til å være trekk jeg har felles med en del av mine barnfrie medsøstre.
Som barnfri kan jeg antagelig betrakte meg som heldig, jeg kjenner andre som ikke har barn samt folk som har barn, men som godtar at andre ikke har det. Etter det jeg har lest ser det ut til at mange har store problemer med å bli akseptert.. Det må være slitsomt hele tiden å skulle forklare seg, rettferdiggjøre det livet man lever. Og nok en gang, jeg har store problemer med å forstå at folk ikke kan godta andres valg, det burde ikke være vanskelig å forstå at folk er forskjellige og følgelig lever forskjellig. Jeg har rett til å velge hvordan jeg vil leve livet mitt, men jeg har ikke rett til å velge hvordan andre skal leve sine liv.

Det meste av det jeg har satt pris på i livet hadde vært vanskelig å kombinere med barn. Jeg tenker på enkle hverdagsgleder som late lørdagsfrokoster med avis, tekopper og klassisk musikk i bakgrunnen. Mørke vinterkvelder med bøker og levende lys, samt enda flere kopper med te. Sykkelturer i fred og ro der veien blir til mens man sykler. Turer i skogen, med eller uten hund, der jeg kan slappe av og nyte den sjeldne luksusen som heter stillhet. Timer foran pc-en, der jeg kan lære meg nye triks i Photoshop. Ikke behøve å stresse hjem fra jobb, rusle litt rundt i byen og kanskje stikke innom en kaffebar. Gode måltider med godt drikke, sammen med venner, lange netter der man drikker og prater mye tull og noe alvor. En heftig periode med mye uteliv, i en alder der jeg kunne ha vært en sliten småbarnsmor.
Det kan altså være vanskelig å være barnfri, men jeg vet at de som av forskjellige grunner velger å få bare ett barn også er utsatt for press og beskyldninger om at de er egoistiske. Flere har fortalt meg om mas og til tider svært ubehagelige bemerkninger.

Til slutt må jeg enda en gang si at jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor barnfrihet skal være så problematisk og at det ser ut til å være mindre akseptert nå enn det var noen år siden. Dessuten har de jeg har møtt som har hatt størst problemer med å godta at jeg er barnfri vært mennesker av den sorten som liker å se på seg selv som tolerante. Forstå det den som kan!

32 kommentarer:

  1. Egoistisk å la være å få barn? Det er jo nok av dem som får barn av egoististiske grunner: Selv har jeg lyst på barn, men hvis jeg vet at jeg ikke kan gi barnet det livet det trenger for å få en god oppvekst, kan det heller være. Jeg har ingen ønsker om å være utslitt alenemor med dårlig råd og ingen i familien som kan stille opp. Det er verken bra for meg eller barnet.

    SvarSlett
    Svar
    1. Å få barn er et stort ansvar, det er en tøff verden der ute, det er viktig å få en så god start i livet som mulig. Jeg har jo møtt noen som later til å mene at barn er noe man bør skaffe seg uansett, så går det helst bra. Dessverre gjør det ikke alltid det.

      Slett
    2. Mille,

      Det er i hoeyeste grad en ansvarlig holdning som flere burde laere av! Haaper uansett at det ordner seg slik at du kan sette barn til verden pa en god maate.

      Slett
    3. Dette med sosialt press blant voksne og manges etttergivenhet ovenfor det er en merkelig ting. Som barn og tidlig tenaaring tok jeg det for gitt at de fleste voksne var mye motstandsdyktige enn som saa. Her i UK leste jeg en gang et brev til en raadgivingsspalte. Innlegget var fra en kar paa 55. Hans problem? Han var bekymret for at han ikke greide aa holde trutt med sine 10 aar yngre kollegaer paa bar til bar-runder etter jobben. Han drakk bare ca. 2/3 av det de greide. Han fant dette sosialt vanskelig. Herregud!

      Slett
    4. Jeg har også reaget på hvor ettergivende voksne mennesker kan være. Denne 55-åringen du nevner tak likevel prisen, hvis dette var det største problemet hans, kan han ikke hatt mye å slite med her livet.

      Slett
  2. Hei!
    Jeg er en journalist som skriver en sak om nettopp dette med frivillig barnløshet. Jeg synes det du skriver er veldig interessant, og vil gjerne ta en prat med deg. Ta gjerne kontakt på kristine@hovda.no, så kan jeg forklare mer.

    SvarSlett
  3. Nok et meget bra innlegg som jeg er veldig, veldig enig med. Jeg har heller ikke barn og har ikke lyst på det heller. Nå er jeg snart for gamml til det også, i alle fall om et par år. Men jeg hadde ikke mer lyst på barn da jeg var 30 heller.....Stort sett har jeg ikke fått de store reaksjonene jeg heller, men noen har det jo vært av typen "Det kan du da ikke mene!" eller enda verre - "Bare vent til du treffer den rette." Den rette har jeg ikke truffet, men om jeg hadde gjort det hadde jeg neppe hatt mer lyst på barn av den grunn. Men da hadde det vel blitt til at jeg hadde fått det likevel - for det er jo noe man bare gjør liksom.

    Helt enig i det du skriver at mange barnfrie er ukonvensjonelle og ikke underdanige ovenfor menn. Kjenner meg igjen i den karakteristikken. Og slik skal man jo ikke være veit du......man skal som kvinne bruke masse penger på klær og sminke og interiør. Og man skal ikke være feminist (hva man nå enn legger i det begrepet).

    Verden tåler jo snart ikke flere mennesker så det mest ansvarlige man kan gjøre er vel å få færre??? Kinas ettbarnspolitikk er ikke så dum egentlig, selv om den selvfølgelig har noen forferdelige konsekvenser som at jentebarn blir drept og satt bort osv. Samt at mange gutter som vokser opp som enebarn i Kina blir digget og dyrket og vokser opp til å bli noen motbydelige egoistiske drittsekker.

    Dette ble litt rotete skrevet, men kort sagt - enig med deg Laila.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg fikk også høre at det i yngre år, bare vent til du treffer den rette. Det gjorde jeg ikke, heldigvis vil jeg si. For jeg hadde absolutt ikke passet til en slik tilværelse.

      Jeg kan huske at da jeg vokste opp var det mye snakk om overbefolkning, senere ble det mer stille om temaet, muligens ikke politisk korrekt. Det gjorde i hvert fall et inntrykk på meg den gangen, og var med på å styrke meg i troen på at det ikke å få barn var et fornuftig valg. Og med sju milliarder mennesker på jorda er det en minst like god grunn nå.
      Jeg har alltid hatt stor respekt for de skapningen som ikke er mennesker, og de får dårlige kår når vi blir så mange.

      Tror forresten jeg blir oppfattet som ei veldig ugrei dame av mange menn. Selv om jeg ikke kaller meg feminist, fordi enkelte som omtaler seg som feminister ser ned på arbeiderkvinner, tror jeg nok mange menn oppfatter meg som feminist, og det må de gjerne gjøre. Og feminister vil de ikke ha, dessverre står fremdeles underdanige nikkedukker høyt i kurs blant litt for mange menn. Og det gjelder ikke bare menn fra arbeiderklassen har jeg registrert.

      Samtidig som det blir mindre akseptert å være barnfri, setter enkelte av dem som får barn fullstendig vanvittige navn på ungene sine, for å skille seg ut. Er ikke lenge siden jeg leste at i Sverige er det flere unger som heter Banan. Stakkars unger!

      Slett
    2. Nei, vet du hva Banan!

      Slett
    3. Ja, det er helt sant, se her.

      Slett
  4. Naa vet jeg navnet til m in framtidige datter: Banana Melona.

    Saa gaar det vel ikke saa lenge foer en sosiologsynser foreslaar passende navn for arbeiderklasseavkom ogsaa. Navn som Grandiosa, Potetstappe, Grillpoelse o.l.

    SvarSlett
    Svar
    1. Jeg har vært inne på den tanken jeg også. Mulighetene er mange også for de simple arbeiderne. Kjøttekake, Kinakål og Thousand Island er også gode navn for de laverestående.
      Rart at ikke navn som Ruccola og Avocado står på lista, skulle tro det var hakket fjongere enn Banan.

      Slett
    2. Da kan jeg slå fast at jeg er så dum at jeg ikke en gang er i stand til å stave ordet kjøttkake riktig. Noe som antagelig beviser synsernes påstander om hvor elendig det står til med de lavt utdannede.

      Slett
    3. "ikke en gang er i stand til å stave ordet kjøttkake riktig."

      Det er mange akademikere som ikke er overrasket.

      Slett
    4. Det bekrefter vel bare det de mener de vet. Noe mer overraskende for dem er det nok at det er svært sjelden jeg spiser kjøttkaker, og at jeg absolutt aldri spiser Grandiosa.

      Slett
    5. Litt utenom tema kanskje - eller ikke- men var det ikke mange i Nord Norge dør i tiden som fikk navn som Storma Orkana o.l? Ellre er det bare en myte?? Nordvesta var vel også brukt?

      Slett
    6. Kan visst ikke skrive skikkelig jeg heller nei..............

      Slett
    7. Har hørt om Orkana og Nordvesta jeg også, at folk kalte ungene sine opp etter været. Mener også å ha lest at dersom det var et elendig år, så kalte man ungen Elendius.

      Slett
    8. Se her ;)

      http://no.wikipedia.org/wiki/Spesielle_navn

      Slett
    9. Da var det riktig, ellers må jeg si lista over uvanlige navn i folketellingen fra 1801 inneholder en del interessante navn. Seks menn het Uff, har møtt enkelte som hadde passet godt til det navnet. Mange fine kvinnenavn også, Aldri, Gaula, Billa og Rosine. Det er vel egentlig ikke verre å hete Rosine enn Banan, så kanskje det dukker opp igjen. :-))

      Slett
    10. I den oversikten over spesielle navn fra folketellingen i 1801 er det faktisk emkelte navn jeg egentlig synes er ganske OK. Endel merkelige navn ogsaa da!

      Slett
  5. Hvor ofte spiser du russisk kaviar? :-)

    SvarSlett
    Svar
    1. Hver dag, flere ganger om dagen. ;-D

      Slett
    2. Godt aa hoere!

      Slett
    3. Tror du Skillebrekk(?) finner en oppfatning i folkedypet at du er feil type arbeider?

      Slett
    4. Glemte å si at mens jeg hiver innpå russisk kaviar hører jeg på samtidsmusikk og leser Dostojevskij med det ene øyet og Proust med det andre, begge på originalspråket selvfølgelig. Dessuten slurper jeg i meg et stort antall østers hver eneste dag.

      Når det gjelder hvilken oppfatning Skillebrekk ville finne i folkedypet er ikke godt å si. Eller var det Skilbrei, eller hva hun nå heter. Folkedypet er noe mer variert enn det kan virke når slike setter i gang med synsingen sin, så her vil det nok være forskjellige oppfatninger.

      Slett
    5. "Når det gjelder hvilken oppfatning Skillebrekk ville finne i folkedypet er ikke godt å si. Eller var det Skilbrei, eller hva hun nå heter."

      Enser jeg en akademikerinspirert irettesettelse med et lite snev av forakt for min unoeyaktighet og/eller hukommelsesmessige intellektuelle udyktighet? Kanskje du har en liten rikssynser i magen? :-)

      Er det forresten Dostojevskij som er god paa aa skildre ulike karakterers svaert forskjellige perspektiv paa samme virkelighet. Ikke lest noe av ham selv, men han er paa lista mi sammen med god del andre.

      Slett
    6. Det kan vel hende de fleste av oss går rundt med en liten rikssynser innabords, vi har vel i hvert fall alle våre dårlige sider.
      Nå var ikke "irettesettelsen" gærent ment, bare morsomt at du ikke skrev riktig navn. Og synes ikke det er så farlig, det at man ikke husker navnet på folk kan bety at man ikke har særlig respekt for dem, og det kan til tider være på sin plass.

      Det jeg skrev om Dostojevskij, Prost og samtidsmusikk var selvfølgelig bare tull. Jeg har ikke lest noe av noen av dem, og behersker verken russisk eller fransk, men Dostojevskij står på lista over hva jeg lyst til å lese, og ikke bare der, Idioten står i bokhylla og skal leses i nærmeste framtid. Så får jeg se om jeg får lest flere av bøkene hans etter hvert.

      Samtidsmusikk skjønner jeg meg ikke på, og siden jeg ikke hører på musikk for å imponere andre, står jeg over. Her går det mest i klassisk for tiden. Lurer forresten på Skillebredde, ikke nødvendig å skrive navnet hennes riktig, og andre synsere ville mene om det.

      Slett
    7. Ikke vaer redd, jeg er ikke spesielt tynnhudet og jeg forstod at irettesettelsen ikke var daarlig ment. Min respons var foroevrig spoekefull.

      Kanskje Fru Skillbreide, eller var det Skillpadde eller kanskje Skrelalde, ville sette dette inn en sosioogisk sammenheng der den klassiske musikken blir absorbert paa samme maate som Plumbo og DDE, men uten at dybden i det hele blir forstaatt?

      Dostojevskijs verker er forresten rikelig representert paa gutenberg.org:

      http://www.gutenberg.org/ebooks/search.html/?format=html&default_prefix=all&sort_order=downloads&query=Fyodor

      Slett
    8. Regnet ikke med at du var så veldig såret av den lille irettesettelsen min, som bare var spøkefullt ment den også.
      Skilpadde er et fint nanv, og med tanke på navnedebatten skal man ikke se bort fra at det kan dukke opp som et virkelig navn om ikke lenge.

      Skilpadde, Skreiball, eller hva det var, ville nok synes du kommer med et godt forslag, selv om det nok tar litt tid å fordøye at mangel på høyere utdanning ikke er det samme som at man ikke hører på annen musikk en danseband. Men når det nå først har seg sånn så sier det seg selv at den simple arbeider ikke forstår dybden i det hun hører, sånn må det jo bare være.

      Slett
  6. Siden jeg ikke er gift, er det helt naturlig at jeg er barnløs. For meg er det iallfall forklaring god nok.

    Når noen med barn har ergret seg over at jeg er barnløs, var det underforstått: «Hvorfor skal du slippe billigere enn oss?»

    Legg merke til at på tross av alt pratet om hvor «meningsfylt» det er med barn, har moren knapt presset ut ungen før søknad om barnehageplass er sendt. Så «meningsfylt» er det med barn at foreldrene ikke en gang gidder passe dem selv… Langt mellom liv og lære, kan man trygt si.

    Men gjett om de har fått jekket opp egoet sitt! Det er vel derfor en del underskriver leserinnlegg med «tobarnsmor» eller «firebarnsmor», som om det skulle gjøre meningene deres mer verdifulle.

    Tro hvor mange som ville la fremmede vaske opp et kostbart, antikt porselensservise? Men å overlate barnet sitt til vilt fremmede ser ut til å være fullt akseptert!

    På alle arbeidsplasser jeg har vært, var det en sann skrekk å sitte ved siden av småbarnsmødre. Her skal det snakkes om fargen på ungens diaré, det er visst helt naturlig over lunsjen. Fedre holder aldri på slik. En sympatisk side ved menn er at de nevner barna sine kun i naturlige sammenhenger, men sitter ikke og utleverer dem slik mødrene gjør.

    En psykiater fortalte meg en gang at manges begrunnelse for å få barn var at da slapp de å snakke om seg selv. (Som om andre synes det er så artig at de snakker om barna sine i stedet! Gjesp!) Dessuten, sa hun, blir det født mange barnebarn. Folk presses av sine foreldre til å fortsette slekten. Men dette er et ganske nytt fenomen. På 70-tallet syntes ikke foreldre det var noe artig å få høre at de snart tilhørte besteforeldregenerasjonen. Da følte de seg gamle, eller iallfall eldre enn de faktisk var.

    SvarSlett
    Svar
    1. Interessant det psykiateren sa, en annen ting er vel at dersom man befinner seg i et miljø der alle andre har barn er det antagelig ingen som gidde å høre etter dersom man prøver å snakke om noe annet.
      Heldigvis har jeg sluppet snakk om farger og konsistens på barnebæsj på jobben, men vet at det er et populært tema i visse kretser.

      Når det gjelder tvungen fortsettelse av slekten har jeg hørt folk som er så irriterte på sine voksne barn fordi de ikke har produsert noen barnebarn ennå og heller ikke har planer om det i nærmeste framtid. Men jeg har også hørt besteforeldre som sier de må reise bort for å slippe å være barnevakt hele tiden.

      Det sto et stykke i Aftenposten for noen dager siden om et par som er seksbarnsforeldre, der begge er i mer enn full jobb og dessuten beskrives som birkenentusiaster. Dette får de til fordi de har au pair, så kan man jo lure på hvor lange arbeidsdager au pairen har. Man kan også lure på hvorfor i huleste folk får seks unger når de har så mye annet på programmet. Kan leses i sin helhet her.

      Slett

Bloggen er åpen for anonyme kommentarer, men jeg ser helst at du kommenterer med et navn, det behøver ikke være ditt eget. Da velger du navn/nettadresse, det er ikke nødvendig med nettadresse. Dersom flere anonyme kommenterer under samme bloggpost kan det bli ganske kaotisk og vanskelig å skjønne hvem som er hvem.

Kommentarer som inneholder skjellsord og usakligheter vil heretter bli slettet.