torsdag 22. mars 2012

Barnfri og uglesett

Det ser ut til at det blir stadig mindre akseptert å være barnfri
Det er alltid interessant å sjekke statistikken til bloggen, blant annet for å se hvilke søkeord som har ført folk hit. Et stykke ned på listen over søkeord finner jeg ordet barnfri, dette fordi jeg en gang skrev en bloggpost med tittelen Det gode liv som barnfri. Jeg har akkurat gjort et søk på ordet barnfri, resultatet er heller trist. Vanskeligere å være barnfri. Barnfri – et akseptabelt valg? Kvinner som velger ikke å få barn – hvorfor så problematisk? Mindre rom for å velge bort barn enn noensinne. Ufullendte menn og kvinner? En vitenskapelig studie av barnfrie.
Sett med barnfrie øyne er ikke dette direkte lystelig, men hvorfor er det sånn? Burde vi ikke ha kommet så langt at folk kunne få velge de livene de selv ønsker, så lenge det ikke går ut over andre på en eller annen måte? Og er da virkelig ingen som har vondt av at noen velger ikke å få barn. Når man velger ikke å få barn kan man oppfattes som egoistisk og overfladisk, er noe av det jeg har fått vite etter å ha sett litt på disse søkeresultatene. Mange av kvinnene som velger ikke å få barn understreker at de liker barn, har jeg lest, videre at det å ikke like barn er et stort tabu. Jeg skal være så ærlig at jeg innrømmer at jeg i liten grad liker barn. At det er tabubelagt har jeg skjønt, det er ikke noe man skal si i godt selskap. Heldigvis har jeg ofte vært i såpass dårlig selskap at det har vært lov å si det. At man ikke er glad i barn betyr ikke at man driver og plager barn, eller mener at det er greit at barn har det vondt, man holder seg bare unna barn og det mener jeg må være lov. Og selvfølgelig er det forskjell på unger, noen liker man bedre enn andre.

Det massive maset en del ser ut til å være utsatt for, har jeg heldigvis ikke opplevd. Jeg kjenner meg heller ikke igjen når jeg leser om barnfrie som føler seg utenfor på jobb fordi alle andre bare snakker om barna sine. Selvfølgelig har jeg jobbet sammen med mange som har hatt barn, men det har ikke vært plagsomt mye snakk om dem. Jeg har hatt kolleger som har innrømmet at de syntes det var forferdelig slitsomt da barna var små. En tidligere kollega fortalte at hun hadde blitt så sliten av skrik og hyl at hun da, mange år senere, ble direkte syk når hun hørte ungeskrik. På den annen side har jeg hatt kolleger som har trivdes godt med å ha barn, men som fullt ut har akseptert at andre velger annerledes. Da har det vært snakk om folk som ikke er særlig opptatt av å være som alle andre, de har valgt barn fordi det har passet dem, og synes det er greit at andre velger det som passer dem.
Så kan man lure på om også dette har med klasse å gjøre, at det er lettere å være barnfri når man tilhører arbeiderklassen. Kravene om vellykkethet og fine fasader er selvfølgelig mindre. Folk skryter i liten grad av ungene sine, jeg skal ikke påstå at alle som tilhører middelklassen skryter av barna sine, men det skrytet jeg har hørt har stort sett kommet fra folk med slik bakgrunn. Siden jeg har sett noen av barna det er blitt skrytt av, har ikke alltid skrytet stått i forhold til realitetene. Å slippe slikt skryt på jobben har vært en befrielse. Nå er det nok en del også fra arbeiderklassen som er under press dersom de ikke får barn, blant annet fra foreldre som absolutt vil bli besteforeldre.
Uansett, jeg har møtt folk fra forskjellige lag av befolkningen som har blåst av barnemaset og sagt at slikt må man da i all verden bestemme selv.


Nå er vi barnfrie forskjellige, men det har kanskje vært noen fellestrekk blant en del av dem jeg har møtt. Det er flere enn meg som fnyser av det at man skal strebe etter å være som alle andre. Jeg er lite opptatt av mote, leser ikke såkalte dameblader og har liten sans for det økende skjønnhetstyranniet, dette har jeg også sett hos flere andre barnfrie. Vi er kanskje i større grad kritiske til det vi ser rundt oss, foretrekker å tenke gjennom ting framfor bare å godta at alt må være som det er. Noe som går dårlig i hop med påstanden om å være overfladisk. Stor interesse for ett eller annet som man ønsker å ha frihet til å holde på med er ikke uvanlig. Det å være selvstendig og ikke være underdanig overfor menn kan se ut til å være trekk jeg har felles med en del av mine barnfrie medsøstre.
Som barnfri kan jeg antagelig betrakte meg som heldig, jeg kjenner andre som ikke har barn samt folk som har barn, men som godtar at andre ikke har det. Etter det jeg har lest ser det ut til at mange har store problemer med å bli akseptert.. Det må være slitsomt hele tiden å skulle forklare seg, rettferdiggjøre det livet man lever. Og nok en gang, jeg har store problemer med å forstå at folk ikke kan godta andres valg, det burde ikke være vanskelig å forstå at folk er forskjellige og følgelig lever forskjellig. Jeg har rett til å velge hvordan jeg vil leve livet mitt, men jeg har ikke rett til å velge hvordan andre skal leve sine liv.

Det meste av det jeg har satt pris på i livet hadde vært vanskelig å kombinere med barn. Jeg tenker på enkle hverdagsgleder som late lørdagsfrokoster med avis, tekopper og klassisk musikk i bakgrunnen. Mørke vinterkvelder med bøker og levende lys, samt enda flere kopper med te. Sykkelturer i fred og ro der veien blir til mens man sykler. Turer i skogen, med eller uten hund, der jeg kan slappe av og nyte den sjeldne luksusen som heter stillhet. Timer foran pc-en, der jeg kan lære meg nye triks i Photoshop. Ikke behøve å stresse hjem fra jobb, rusle litt rundt i byen og kanskje stikke innom en kaffebar. Gode måltider med godt drikke, sammen med venner, lange netter der man drikker og prater mye tull og noe alvor. En heftig periode med mye uteliv, i en alder der jeg kunne ha vært en sliten småbarnsmor.
Det kan altså være vanskelig å være barnfri, men jeg vet at de som av forskjellige grunner velger å få bare ett barn også er utsatt for press og beskyldninger om at de er egoistiske. Flere har fortalt meg om mas og til tider svært ubehagelige bemerkninger.

Til slutt må jeg enda en gang si at jeg synes det er vanskelig å forstå hvorfor barnfrihet skal være så problematisk og at det ser ut til å være mindre akseptert nå enn det var noen år siden. Dessuten har de jeg har møtt som har hatt størst problemer med å godta at jeg er barnfri vært mennesker av den sorten som liker å se på seg selv som tolerante. Forstå det den som kan!

mandag 19. mars 2012

Jeg har lest Yarden av Kristian Lundberg

Sterk skildring av en brutal virkelighet
Jeg fikk omsider lest Yarden av Kristian Lundberg. Jeg har lest en del om boka og har lenge hatt lyst til å lese den. For den som ikke har hørt om boka eller forfatteren, Kristian Lundberg er en svensk forfatter som har gitt ut både lyrikk og romaner i tillegg til at han har jobbet som litteratur-anmelder. Han vokste opp under usle kår, med en far som reiste vekk og en mor som var psykisk syk. De første årene i arbeidslivet besto av hardt kroppsarbeid, deretter en klassereise, etter noen år en returreise tilbake til arbeiderklassen, og det er returen Yarden omhandler. I boka nevner han manglende oppdrag og gjeld som en årsak, det han ikke nevner er at han fikk sparken som litteraturanmelder fordi han anmeldte en roman som ikke var utgitt.

Grunnen til at jeg har hatt lyst til å lese denne boka er at det er sjelden forholdene på de nederste trinn i arbeidslivet beskrives. Og i motsetning til Barbara Ehrenreichs Kjøpt og underbetalt og vår hjemlige Lotta Elstads En såkalt drittjobb, så er det her blodig alvor, Lundberg var jo avhengig av de få kronene han tjente på drittjobben han skriver om.  

Yarden er en liten og tynn bok, men den inneholder likevel mye. Her går såre beskrivelser av forfatterens barndom hånd i hånd med skildringer av de brutale forholdene på Yarden. Selv om Yarden på mange måter er en helt annen type arbeidsplass enn dem jeg har vært innom, er det mye jeg kjenner meg igjen i. For uansett er slitet og håpløsheten den samme, usikkerheten, følelsen av å bli slitt i filler, at man ikke er noe verdt, at livet er et annet sted, man lurer på om man i det hele tatt fremdeles er et menneske. Konkrete forhold som at man bytter ut fast ansatte med innleid arbeidskraft er også velkjent, og at man som vikar kan stå uten jobb i morgen dersom man ikke er rask nok, flink nok, lydig nok, frisk nok, blid nok, eller lojal som det gjerne omtales som.
Det er så mye verre enn jeg hadde kunnet forestille meg. Forskjellen mellom det som foregår på overflaten – kultursider, debattartikler, treningsmetoder, leserbrev – og det som skjer i underverdenen, er gigantisk. Det er kløft som er bortimot ubegripelig. Jeg lever i hvalens buk. En særdeles god beskrivelse av hvordan det er å befinne seg nede i denne underverdenen. Setningene i denne boka kryper under huden på leseren på en slik måte at det burde være mulig også for dem aldri har vært i nærheten av slike jobber, å forstå litt av den virkeligheten de usynliggjorte arbeidstakerne opplever. Anbefales!

søndag 18. mars 2012

Kaffe med og uten melk

Jeg kom over denne artikkelen der man kan finne ut hvilken kaffebarkunde man er. Jeg hører ikke hjemme i noen av de seks gruppene som omtales, uten at jeg kan si jeg er særlig lei meg for det. Men det fikk meg til å tenke på at da jeg førte opp interesser på profilen min da jeg startet denne bloggen, førte jeg opp kaffe latte som en av dem. Det kan muligens ha gitt det inntrykket at her han man en stakkars simpel arbeider som prøver å imponere med å si at hun drikker noe hun har hørt den såkalte eliten drikker. Grunnen er en helt annen, på den tiden jeg startet bloggen var det mye snakk om «de lattedrikkende», og det var liksom ikke grenser for hva de lattedrikkende hadde skylda for. Hadde det ikke vært for disse fæle menneskene som satt inne i Oslo og drakk latte, så hadde verden rett og slett vært et bedre sted, kunne man få inntrykk av. Og siden det hender jeg slenger innom en kaffebar og tar meg en latte, måtte jeg bare ta det med.
Kaffe latte markerer ikke lenger avstand eller tilhørighet til noe som helst, kan man lese og det er vel verken avstand eller tilhørighet jeg er ute etter når jeg drikker en latte. Det skyldes vel heller at jeg aldri har greid å bli så voksen at jeg setter særlig pris på svart kaffe. Svart kaffe smaker jobb, der har jeg nemlig drukket noen kopper, for å våkne på morgenen og for fortsatt å holde meg våken utpå ettermiddagen. Eksempelvis da jeg for noen år siden jobbet på et sentralbord, tok jeg gjerne en kopp sånn rundt klokka to, for å greie å holde meg våken de resterende to timene. Og da var det ingenting som fungerte bedre enn sur kaffe som hadde stått og surklet noen timer på kanna. Det gjorde absolutt susen, men smakte ikke direkte godt.

For å skille seg ut i dag, må man inneha detaljkunnskaper om det man konsumerer, kan man også lese. Dersom man virkelig ønsker å skille seg ut er det få ting som er så effektivt som å la være å få barn, da har man skilt seg ut en gang for alle, og behøver ikke ta det så tungt med detaljkunnskaper om det man konsumerer. Hadde flere tenkt den tanken hadde det kanskje blitt litt fredeligere på kaffebarene også.
Når jeg tar meg en latte på en kaffebar føler meg riktig så pen og pyntelig, det er jo bare kaffe med melk, en riktig så uskyldig drikk. Slik fortoner det seg i hvert fall for meg som mang en gang har sittet på irske puber og drukket Guinness, og det midt på blanke formiddagen.
Og når jeg først er inne på min sans for det irske, så må det sies at jeg absolutt har sans for Irish Coffee, som jeg synes smaker mye bedre enn den stakkars utskjelte latten. Det er mulig det regnes for harry, og Irish Coffee med stivpisket krem, eller enda verre krem fra boks, og med sugerør, det er harry.  Det er ekstremt harry, og dessuten å regne for blasfemi. En veltilberedt Irish Coffee derimot, slik man får den på de beste pubene i Irland, er ren nytelse. Sugerør i Irish Coffee er fullstendig useriøst, kommer man inn på et sted der man begår slike utilgivelige tabber er det bare en ting å gjøre, komme seg ut fortest mulig.


For å runde dette av på en noenlunde vettug måte, jeg drikker latte fordi jeg ikke er særlig glad i svart kaffe, da dette for meg er kaffe med jobbsmak. Jeg førte opp kaffe latte som interesse først og fremst som fleip. Jeg synes egentlig Irish Coffee smaker bedre enn latte. Og til slutt må det innrømmes at jeg det jeg først og fremst drikker er te, jeg har alltid et stort utvalg av teer i huset, og drikker flere kopper om dagen. Så egentlig er det vel te jeg burde ha ført om som interesse, men det hadde ikke vært noe morsomt siden det ikke er noen som snakker om de tedrikkende.


lørdag 17. mars 2012

St. Patrick's må markeres også i år

Tradisjonen tro får jeg markere St. Patrick’s Day på bloggen også i år. Jeg starter dagen med noen bilder fra mine vandringer rundt i Dublin. Det er ikke særlig spennende motiver, men det er ofte slik jeg har opplevd Dublin, jeg har kost meg når jeg har ruslet rundt i byen. Og selvfølelig må det være musikk, det har alltid vært en viktig del av turene mine til Irland. I løpet av dagen blir det sikkert en Guinness eller to, også kan jeg glede meg over at det ikke er så veldig mange uker til min neste tur til Dublin.


















onsdag 14. mars 2012

Prosjekter på gang

Gamle ferdigheter skal øves opp igjen
Bloggen blir forsømt igjen, noe som delvis skyldes prosjektet mitt med å oppdatere datakunnskapene mine. Å begynne fra bunnen igjen med Office-programmene har vært et ork, har følelsen av å stå på stedet hvil. Jeg var ganske flink med disse programmene en gang, men så har mye gått i glemmeboken. Et av problemene med å være idiotforklart løsarbeider er at man må stå i månedsvis og utføre arbeid som er så hjernedødt at hjernen visner på rot. Så plutselig forventes det at man er en kløpper i f eks Excel, og da er hjernen blitt så sigen at det skal litt til å sparke den i gang igjen og etter beste evne hente fram de sovende kunnskapene og det viser seg at de ikke bare sover, men har falt i dyp koma. Antagelig som en protestaksjon fordi de ikke er blitt brukt på veldig lang tid. Nå holder jeg i hvert fall på med Word, en gang var det morsomt, det var den gangen jeg hadde mine første vaklende steg inn i dataverdenen og alt var nytt og spennende. Det er det ikke lenger, men det er enda mindre morsomt å føle at man er i ferd med å dette av lasset.
Så har jeg også funnet fram tegnesakene igjen og nå har jeg absolutt ikke lyst til å legge dem bort igjen. Jeg har hatt ett par bestillinger på hundeportretter, de har vært min dårlige samvittighet i lang tid. For en stund siden fant jeg ut at nå hadde folket ventet lenge nok, så jeg satte i gang. Og det gikk rimelig greit, moro har det vært og resultatet ble etter forholdene bra. Merkelig å tegne igjen, selv om jeg har ramlet av lasset når det gjelder Office-programmene har jeg tilbrakt mye tid foran pc-en i de senere år, særlig med Photoshop. I det programmet har man ikke bare muligheten til å trykke Ctrl+Z når noe går gærent, man har en hel historikkpalett å ta av. Så da kan man gå fram og tilbake og se om det er bedre slik eller best sånn. Det har man ikke når man tegner, jeg bruker fargeblyanter til hundeportrettene, og gjør man en feil, så har man gjort det. Noe som kan bli nervepirrende til tider, særlig når man er ute av trening, slik jeg har vært nå. Det ville være ubeskrivelig ergerlig å gjøre en skikkelig brøler når tegningen er så å si ferdig. Samtidig er det også langt mer tilfredsstillende når man er ferdig og resultatet svarer sånn noenlunde til forventningene. Det krever enormt med konsentrasjon og gir samtidig en ro i sjela som man ikke kan få av å sitte og trykke på en datamaskin. Helt fornøyd blir jeg aldri, jeg ser alltid noen irriterende feil når jeg er ferdig. Sånn skal det være, for det er det man lærer av. Det er en av de gode tingene i livet, å kunne bruke det man tross alt har fått utdelt av evner, strekke seg så langt det går og helst litt lenger og til tross for de feilene man gjør, føle at man får det til.

Det er to grunner til at det har vært liten, eller ingen, tegning de siste årene. Den ene er at da jeg begynte å lære data ble jeg veldig ivrig, jeg brukte mye tid foran pc-en. Alle programmer var morsomme å lære den gangen. Og det er lettvint med data, blant annet fordi man kan angre det man har gjort, egentlig burde livet selv hatt en angreknapp. Jeg har et meget forsømt akvarellskrin liggende i skuffen, hvis jeg skal male må jeg vaske pensler i etterkant, det slipper jeg dersom jeg heller setter meg ned med Photoshop. Der kan man også laste ned nye pensler hvis man føler for det, skal jeg ha nye pensler til akvarellmaling, må jeg gå i butikken og kjøpe dem.
Den andre grunnen til at jeg ikke har tegnet er mindre morsom, jobbene jeg har hatt har til tider vært så slitsomme at det har vært lite krefter igjen til å holde på med slikt. Tegning krever som sagt store mengder konsentrasjon, og det har jeg ikke alltid hatt så mye av. Slit og usikker jobbsituasjon har krevd sitt. Selv om jeg sikkert må gjennom nye perioder med beinhardt slit, perioder der livet må stå på vent, så håper jeg at jeg får muligheter til å fortsette og kunne utvikle meg videre. I stedet for å måtte gi slipp på det nok en gang.

Jeg har savnet muligheten til å utfolde meg når jeg har slitt på jobb, oppvask, stress, pappesker, mer stress, sentralbord som står og hopper mens folk er ute og røyker og følgelig ikke tar telefonene de får, enda mer stress.  Jeg er ikke den eneste som har gått der og drømt om noe annet. Jeg husker særlig ei jente jeg en gang jobbet sammen med på en kantine. Hun hadde drømmer, og ganske sikkert talent i massevis, det var en skole hun ønsket å gå, der hun hadde kunnet utvikle evnene sine, men pengene manglet. Alt hun tjente gikk til husleia, fortalte hun oppgitt. Hun var fremdeles bare i tjueårene, men veien vekk fra  slitet så allerede ut til å være stengt. Jeg lurer på hvordan det har gått med henne, fikk hun levd ut drømmene sine eller er de knust under vekten av nitrist slit og pengemangel? Kanskje er det møter med slike som henne som gjør at jeg går fra konseptene når en eller annen synser kommer med regla si? Selv har jeg fått sterk nok rygg til å bære slikt, men det er ikke alle som får det og denne slitne, fortvilte jenta, med sine drømmer om et helt annet liv, virket så utrolig sårbar.
Uansett, jeg håper jeg kommer meg gjennom databøkene mine, får tegnet mer og forhåpentligvis bedre, og skrevet en og annen bloggpost sånn innimellom.

lørdag 10. mars 2012

En "gammeldags" kvinnes bekjennelser

Noen tanker i forbindelse med den overståtte kvinnedagen
Denne uka har det som kjent vært kvinnedag. Jeg har ingen tradisjon for å markere dagen her på bloggen. Men i år hadde jeg faktisk tenkt å skrive en sur bloggpost om oss stakkars slitne arbeiderkvinner, som er oversett av alle, også disse som kaller seg feminister. Men jeg hadde rett og slett ikke tid, eller tok meg ikke tid, manglet inspirasjon eller alt på en gang.
Jeg har muligens nevnt en eller annen gang her på bloggen at jeg ikke regner meg som feminist, uten det betyr at jeg er en søt, underdanig kvinne som drømmer om en tilværelse som husmor. Det har snarere å gjøre med at jeg har vært utsatt for mer diskriminering som følge av klasse enn av kjønn. Jeg kom til å tenke på alle samtalene jeg har hatt med kolleger, der vi har luftet frustrasjonene våre over lav lønn, respektløs oppførsel fra overordnede, det stadig hardere arbeidstempoet, stigmatiserende uttalelser i media og politikere som gir blaffen i oss og den virkeligheten vi opplever. Et fellesskap på tvers av kjønn, der det er oss mot røkla. Som underbetalt vikar har jeg langt mer til felles med en mannlig underbetalt vikar, enn disse velutdannede og godt betalte kvinnene som regner seg som feminister.

Mye av det som skrives om arbeiderklassen er latterlig og jeg klarer å le av det når selvhøytidelige synsere ramser opp alt som befinner seg nederst i smakshierarkiet og påstår at det slikt jeg i egenskap av arbeiderindivid har sans for, det og ingenting annet. Men noe av det som blir sagt er langt mer alvorlig og til tider direkte truende. Som f eks når Kristin Clemet har gitt uttrykk for at hun ønsker at de laveste lønningene skal bli enda lavere. Det betyr at hun ønsker at jeg og mine kolleger skal få det verre enn vi allerede har. Det betyr enda flere søvnløse netter der man ligger og vrir seg og lurer på hvordan man skal få økonomien til å gå i hop. Det betyr mindre muligheter for adspredelser og livsutfoldelse, altså lavere livskvalitet. Selv om dette vil gå ut over mange kvinner, kan jeg ikke huske å ha hørt noen feminister ta til motmæle overfor slike uttalelser. Derimot er det ikke lenge siden at enkelte lot til å bli ganske så engasjerte da en intetsigende syngedame hadde kledd av seg i en video. Mulig det er viktig for noen, men jeg ber om forståelse for at jeg ikke gidder å engasjere meg særlig mye i slikt. Nå har jeg svært liten sans for intetsigende syngedamer som kler av seg for å få oppmerksomhet, bare sånn at det er sagt.
Det er også annet som har vært sagt som jeg har hatt store problemer med å oppfatte som artig.  Som jeg har vært inne på før reagerte jeg kraftig på denne uttalelsen av May-Len Skilbrei i boka Klassebilder: Arbeiderklassekvinner kan altså framstå som feil type arbeidere (som arbeiderklassepersoner uten tilknytning til industrien) og feil type kvinner (som ”gammeldagse”). Jeg tror nok at en del feminister ville satt liten pris på det dersom det var dem som ble omtalt på en slik måte, selv om man skriver kan framstå som. Vel, i egenskap av «feil type kvinne», har jeg vært nødt til å betjene noen som har ment jeg er nettopp det og det har ikke vært så veldig morsomt.
Like etter at jeg hadde lest dette, om enn ikke fordøyd det, dro jeg på en av mine turer til Dublin. Der tok jeg meg tid til å tenke litt over akkurat dette med at jeg angivelig skulle være gammeldags, og fant vel ut at det kanskje ikke var så gærent. Om det var barnfrie, single kvinner som drar utenlands på egenhånd Skilbrei tenkte på da hun brukte ordet gammeldags har jeg ingen forutsetning for å mene noe om, men jeg greide nå i hvert fall å filosofere meg fram til at slik tidsånden er så et det ikke så farlig å bli betraktet som gammeldags. Det er mye av det nymotens tankegodset jeg har liten sans for, positiv tenkning, dette at man har seg sjøl å takke for all elendighet man måtte bli rammet av, at alle som sliter som følge av vonde opplevelser dyrker offerrollen osv. Jeg er faktisk så til de grader utgått på dato at jeg er opptatt av noe så kjipt og gammeldags som hederlighet og skikkelighet.
Videre tenkte jeg at mye av det jeg har opplevd av problemer med jobb, bolig, nedlatende mennesker er ting som også arbeiderkvinner før i tiden måtte slite med, i motsetning til dagens «moderne» kvinner. Disse opplevelsene gjør nok at jeg ser på verden med andre øyne enn de «tidsriktige» menneskene. Det spørs vel om det i det hele tatt ikke er gammeldags ikke å være særlig opptatt av hva andre tenker og mener, å skulle være vellykket for en hver pris, i så fall burde kanskje flere overveie å bli en smule gammeldagse.  
Å omtale mennesker som feil, selv om man sier
kan framstå som, synes jeg er direkte mangel på folkeskikk, men så er det vel gammeldags å være opptatt av slikt som folkeskikk.

Om jeg fant ut at denne gammeldagsheten var til å leve med, betyr ikke at jeg mener at alt var bedre før, eller at likestillingen har kommet for langt. Hvis man ser seg litt rundt i verden så er vel neppe overdreven likestilling et stort problem, for å si det forsiktig. Selv om det kan se ut som om en del av disse illsinte kommentarskribentene som boltrer seg rundt om på nettet ser ut til å være av den mening. Slike sure gubber har liten sans for frittgående kvinner som meg, samtidig må jeg altså finne meg i å bli omtalt som «feil type kvinne» av folk med et helt annet ståsted, litt av ei klemme å befinne seg i. Men egentlig gir jeg vel blaffen, og snubler tappert videre.